Peter Handke – en kontroversiell rabbagast!

"Verden, den såkalte verden, vet alt om Jugoslavia, Serbia. Verden, den såkalte verden, vet alt om Slobodan Milosevic. Den såkalte verden vet sannheten. Derfor er den såkalte verden fraværende, ikke bare i dag, ikke bare her. Jeg vet at jeg ikke vet. Jeg vet ikke sannheten. Men jeg ser. Jeg lytter. Jeg føler. Jeg husker. Derfor er jeg her i dag, nær Jugoslavia, nær Serbia, nær Slobodan Milosevic." Talen til Handke i Milosevic sin begravelse (2006).

 

«Det var først og fremst på grunn av krigen at jeg ville til Serbia, landet til dem som gjerne ble kalt ‘aggressorene’. Men det fristet meg også rett og slett å se landet jeg kjente minst av alle de jugoslaviske landene, og det landet som dessuten, kanskje nettopp fremkalt av alle meldingene og meningene om det, nå tiltrakk meg mest og det, sammen med alt det forbausende jeg fikk høre, så å si mest interessante. Nesten alle bilder og rapporter de siste fire årene kom jo fra den ene siden av frontene eller grensene, og hvis det innimellom også kom noen fra den andre siden for en gangs skyld, virket de på meg, og med tiden stadig mer, som rene speilbilder av de vanlige, ferdiginnspilte synspunktene – som forvridd speildekning i selve våre synsceller, og i hvert fall ikke som øyenvitneopptreden. Det ga meg lyst til å komme bak speilet det ga meg lyst til å reise til landet Serbia, som for hver artikkel, hver kommentar, hver analyse ble mer og mer ukjent og verd å utforske – eller også bare å se. Og den som nå mener: ‘Aha, proserbisk!’ eller ‘Aha, jugofil!’ – det siste et Spiegel-ord (ord?) – behøver ikke å lese videre her.» Kilde: Pelikanen forlag, fra Jugoslavia (tre reiser)

 

Forfattere og ytringsfrihet?

Hvem er denne Peter Handke, som nå har fått både Ibsenprisen (den internasjonale) for å være den beste dramatikeren (av aktuelle kandidater i 2014) og Nobelprisen i litteratur i 2019? Ikke småtteri noe av det. Kan vi på noen måte si at denne karen ikke fortjener disse prisene basert på den litteraturen og dramatikken han har skapt? Da tenker jeg ikke på dramatikken i det offentlige rom, den kommer jeg mer tilbake til nedenfor – men det han har skapt i teateret? Først litt om denne internasjonale Ibsenprisen:

Den internasjonale Ibsenprisen, med engelsk navn The International Ibsen Award, er en teaterpris opprettet av Kultur- og kirkedepartementet 2007. Den deles ut annet hvert år, og ble første gang utdelt 31. august 2008. Prisseremonien finner sted under Ibsenfestivalen på Nationaltheatret i Oslo.Prisen skal gå til en enkeltperson, organisasjon eller institusjon innenfor kunst- og kulturlivet som har gjort «en ekstraordinær innsats i Ibsens ånd.» Kilde: SNL

Hva er «en ekstraordinær innsats i Ibsens ånd?»

Først kan vi se på juryens begrunnelse for å gi prisen nettopp til Peter Handke:

JURY DECISION 2014 – PETER HANDKE

It is easy to imagine Peter Handke as the antithesis of the playwright Henrik Ibsen: he is an epic poet, innovative, and a trained storyteller through his translations of the works of antiquity for the stage.

While Ibsen’s dramas amount to a perfect cohesion of form, the dramatist Handke’s touch is one of openness, of the open nature of the play as theatre itself. Yet both artists have much in common, and perhaps this most centrally: their sense of discovery. The ability to be a sensor for the fabric of society. Their remoteness from their own homelands and yet ceaseless work on a possible concept of home and literature that is commensurate to this concept. They are besotted with illusions.
Music is both a vital element and a means of knowledge at the same time. And perhaps the ability of both artists also stems primarily from giving voice to structure: the origin lies in their amazement at an observation within the volatile context of life, and they suddenly make this living environment stage-worthy – making it an element of language never before heard in theatre. How a human being perishes and how a form of spiritual enlightenment is bestowed upon him, or when a people’s partisan struggle leads not to liberation, but instead to tragedy – both artists devised continually renewing narratives for such observations on the stage well into old age; in doing so, their literary work in stagecraft was always one step ahead, seemed visionary and proved their scenic imaginativeness.

By awarding the 2014 Ibsen award to Peter Handke, this poetic wonder is honoured.

De sier ellers mye mer i denne begrunnelsen, som kan leses på den offisielle siden: International Ibsen Award. Jeg vil trekke frem følgende fra den videre begrunnelse:

Peter Handke has proved himself to be a cosmopolitan who perpetuates world literature in his own writing and offers space and protection for the diversity of human history and stories. His writing creates openness, encourages self-determination and has fostered an ever-increasing faith in that which is fragmentary and nonchalantly foreshadowed.

Utdelingen av denne prisen skapte en voldsom debatt, som i mindre grad (antagelig) vil bli gjentatt når han nå fikk Nobelprisen (2019 – det ble debatt i Sverige). Jeg kommenterer ikke denne siste utdelingen konkret, det er mye de samme prinsipper som gjelder for hvorvidt en omstridt forfatter skal anerkjennes med offisielle og prestisjetunge priser for sitt forfatterskap. Mange mener at det ikke bør skje. Debatten rundt «Ibsenprisen» er i stor grad oppsummert i boken: Handkedebatten, redigert av Henning Hagerup og Kaja Schjerven Mollerin – de sto på hver sin side av debatten. Hagerup mente at tildelingen av prisen var riktig, mens Mollerin mente at politiske hensyn burde telle mer.

Det siste er viktig. Det er ingen (som jeg har sett) som tviler på de litterære kvalitetene til Handke, og at han fortjener de prisene han får for sine bøker og drama. Spørsmålet er om forfattere som har åpenbart kontroversielle meninger og standpunkt bør nektes priser som hyller forfatterskapet deres?

Det er ikke noe enkelt svar på det. Utover dette, og det jeg skrev i essayet «Peter Handke – en forbryter?», så vil jeg fremover konsentrere meg om det litterære bidraget til Handke i vår felles historie om litteratur. Det er betydelig. Jeg har lest noen bøker, og vil komme med mine tanker om disse etter hvert.

Foreløpig presisering: Jeg mener selvsagt at krig er grusomt, og at Milosevic etter alle solemerker var en tyrann og despot. Jeg oppfatter ikke at Handke forsvarer noe av dette, men at han tar det serbiske folket i forsvar ut i fra den tanke at folket selv sjelden har noen reelle valg i krig. Vi kan ikke hate tyskere fordi Tyskland ble ledet av Hitler, og vi kan ikke hate serbere fordi de ble ledet av Milosevic. Det tror jeg oppsummerer mye av det Handke mente og mener.

Så langt er det mulig å være enig med ham. Problemet er at han har en god del uttalelser som er umulige å godta; spesielt angående folkemordet i Srebrenica. Ut i fra bøkene hans klarer jeg ikke å se at han har spesielt høyrevridde meninger, snarere tvert imot. Derfor behandler jeg ham som den eksepsjonelle forfatteren han er.

I Norge har vi lignende utfordringer med Hamsun, som dro og besøkte Hitler. Enkelte av hans bøker er også blant mine absolutte favoritter.

Peter Handke som forfatter

Jeg har nylig lest Målmannens angst ved straffesparkmerket (på engelsk), Det store fallet, Kravløs ulykke (på engelsk) og Jugoslavia: Tre reiser. I tillegg har jeg lest boken om den store debatten i Norge angående Handke: Handkedebatten – som i hovedsak består av essays, avisartikler, Facebook-innlegg og andre meninger om Handke og hans uttalelser i forbindelse med Jugoslavia.

Det lille jeg har lest er nok for meg til å rangere ham på topp 10 av mine favoritter rent litterært. Det skal jeg komme tilbake til, jeg er inne i en leseperiode angående Handke nå. Jeg vil foreløpig bare angi starten av den boken som heter The Goalie’s Anxiety at the Penalty Kick på engelsk (Målmannens angst ved straffesparkmerket):

When Joseph Bloch, a construction worker who had once been a well-known soccer goalie, reported for work that morning, he was told that he was fired. At least that was how he interpreted the fact that no one except the foreman looked up from his coffee break when he appeared at the door of the construction shack, where the workers happened to be at that moment, and Bloch left the building site. Out on the street he raised his arm, but the car that drove past – even though Bloch hadn’t been hailing a cab – was not a cab.

Alle som leser denne starten av en bok, vil umiddelbart få en følelse av at her har vi med en kar å gjøre som ikke er helt som oss andre. Bloch tolker signaler og tegn, samt tenker og bruker språket på uvanlige måter. Eller er det så uvanlig? Tolker vi ikke alle sammen det vi hører og ser? Kontinuerlig? Tolker vi ikke det som Peter Handke uttaler i media? Tolker vi det rett? Denne boken kom ut første gang i 1970, og er blitt en moderne klassiker. Språk og mening definerer hvem vi er og hvilket samfunn vi lever i. Handke har forsket på dette på sin egen, kunstneriske, måte i alle år siden han begynte å skrive. Han er ikke enkel å forstå, noe som er typisk for de aller fleste klassikere. Flere forfattere i Norge erklærte at de ville slutte å skrive etter å ha lest denne boken (fordi den var i en uoppnåelig klasse)- gjengitt i flere essay i Handkedebatten. De fleste gjorde heldigvis ikke det, men lot seg heller inspirere av Handke.

Det er i den ånd jeg vil behandle hans forfatterskap.