Dag O. Hessen – Verden på vippepunktet. Skal vi gidde å redde den?

Annen morder: "Jeg bare ber den pakke seg! Den gjør folk til blautfisker. En kan ikke stjele uten at den begynner å bære seg, en kan ikke banne uten at den legger seg borti det, en kan ikke ligge med nabokona uten at den bryr seg. Det er en tullebukk som ligger og suger i brystet på deg og gir deg alle slags betenkeligheter. En gang fikk den meg til å levere tilbake en pung med gullpenger jeg tilfeldigvis var kommet over. Den gjør en mann til tigger, den er en farlig bråkmaker som er jagd ut både av by og bygd. Nei, hvis en mann vil ha det godt, må han stole på seg selv og leve uten denne hersens samvittigheten." Fra Richard III av Shakespeare.

Hva har vi oppnådd? Å prate er en ting, å handle er noe ganske annet.

Jeg vil skrive litt om korona og klima på denne siden, det vil ligge under «Miljø/Klima – politikk?» Det er to pågående kriser, med forskjellige reaksjoner. Hvilken retorikk har blitt brukt i disse to krisene? Retorikk skal føre til handling, men må det egentlig frykt til for at det skal skje noe på toppnivå politisk?

33 år er svunnet hen siden Brundtland ledet arbeidet med «Our Common Future», og det har i alle disse årene vært snakk om en klimakrise.

Dag O. Hessen skriver om det i sin bok Verden på vippepunktet, som jeg kommer nærmere inn på nedenfor. Han er opptatt av det samme spørsmålet: Hvorfor har vi oppnådd så lite på disse 33 årene?

Formålet mitt er ikke å finne ut hvilke løsninger som er best, snarere kan jeg nesten si tvert imot: det er et mål for meg å peke på at utfordringene rundt det vi kaller «klimakrisen» er svært kompliserte, og at det neppe finnes «one ring to rule them all.» Det er mer trolig at det finnes nær utallige løsninger som hver for seg kan ha en virkning. Det kan være at disse motarbeider hverandre til en viss grad: et eksempel er problemstillingen rundt «biofuel» som er en stor del av filmen til Michael Moore: «The planet of humans». Filmen indikerer at mange av tiltakene er komplekse, og ikke nødvendigvis de rette for å gjøre noe med hovedproblemet: økende utslipp av CO2 gass i atmosfæren. Det handler om økonomi, naive mennesker, grådige mennesker og mye annet som man kan velge å tro på eller la være. Filmen er sterkt kritisert, og med rette, men den minner oss likevel om at mange tiltak som ble sett på som bra for flere år siden ikke er like bra nå, og at det finnes flere motiver enn å redde verden når bedrifter vil framstå som «grønne.»

Ifølge Jeff Gibbs, som er «stemmen» i filmen og regissør av den, så er «biofuel» nærmest latterlig. Skog hogges ned for å lage paletter som brennes:

Number of years the United States could meet its energy needs by burning all its trees: 1.

Harpers List, January 2006 (Huffpost.com 18.03.2010, oppdatert 06.12.2017)

Det er et eget utrykk som brukes for blant annet disse krisene:

«superwicked problems.»

Det vil si at det er nærmest uløselig. Vi mennesker er årsak til en klimakrise, og det er ingen enkle løsninger. Når det gjelder korona, så fungerer isolasjon, vasking og avstand bra. Viruset forsvinner ikke, men det sprer seg lite i Norge – sett bort fra Hurtigruten. Når det gjelder klimakrisen, så kan det se mørkere ut.

Hvorfor har 3 måneder med Korona-viruset klart det som 33 år med klima- og miljøkrisen ikke har klart?

Brundtland-rapporten (Our common future) kom i 1987, og siden den gang har bærekraftig utvikling vært et begrep, med stadig stigende oppmerksomhet rundt CO2-utslipp gjennom Kyoto-avtalen, IPCC, Paris-avtalen og miljø-organisasjoner/partier. Likevel har utslippene økt hvert eneste år i 33 år, helt frem til 2020, hvor de for første gang i den industrielle tidsalder kan falle med 5% eller mer. Årsaken er koronakrisen. Ikke klimakrisen. En artikkel hos forskning.no sier:

Nå har Corinne Le Quéré fra University of East Anglia og en rekke kollegaer likevel klart å beregne utslippene de siste månedene. Beregningene er basert på flere ulike datakilder, som registrert bruk av strøm og data over folks bevegelser, samt oversikt over koronatiltak i ulike land.

[…] Det er per i dag heller ikke mulig å si sikkert hvor mye koronatiltakene vil påvirke CO2-utslippene for hele 2020.

Men ifølge beregningene til Le Quéré og co, vil det årlige utslippet trolig være mellom fire og sju prosent lavere enn utslippet i 2019, avhengig av hvor strenge og langvarige tiltakene blir.

Forskning.no 20.mai.2020

Verden på vippepunktet

Dag O. Hessen tar opp blant annet «flyskam» – boken er skrevet før Korona ble et velkjent ord her i landet, og han filosoferer over hvordan vi kan få folk flest til å fly mindre, ta færre ferieturer, bruke elektroniske virkemidler for å ha møter i stedet for å ta morgenflyet kl. 05:00 til Bergen. Dag O. Hessen er ansatt ved Universitetet i Oslo, som biolog og professor. Han har en ganske bred fagkrets (Hessen ble cand.real. i zoologi i 1982, tok mellomfag i offentlig rett i 1984 og ble dr.philos. i biologi i 1988) og skriver mye bedre enn de fleste jeg har lest innen kategorien fagbøker. Det er kanskje like nær et langt essay han har skrevet, med solide innslag av egne tanker, vurderinger og undersøkelser han selv har foretatt, spesielt i naturen – ikke så mye på laboratoriet. Det siste er selvsagt underliggende kunnskap, og han øser av alt han vet om biologi og klima. Det er underholdende, selv om det er et alvorlig tema. Han sier blant annet:

Dette kan ikke sies å være en utpreget optimistisk bok, men noen undergangsbok er det heller ikke. Siktemålet er todelt, og jeg medgir at balansen her er vanskelig. På den ene siden er det viktig å si klart fra at situasjonen er alvorlig, men samtidig si at vi ikke «går utfor stupet.» Bruken av vippepunkt som metafor kan resultere i en oppfatning om at løpet er kjørt. Det er det ikke, men hele poenget er å unngå at det går fra vondt til verre.

S9

Det er ingen tvil om at Hessen ser redusert forbruk som den eneste varige løsningen. Spørsmålet er hvem som skal redusere forbruket? Kan vi etisk og moralsk si at de fattige landene må ta sin del av den smerten det er å gå ned i levestandard? Det er ikke enkelt å forene et slikt krav med FN sine bærekraftmål – samt andre mål vi har for eksempel i Norge:

Å utrydde fattigdom er et mål FN har som ett av sine «Sustainable Development Goals»:

They address the global challenges we face, including those related to poverty, inequality, climate change, environmental degradation, peace and justice. The 17 Goals are all interconnected, and in order to leave no one behind, it is important that we achieve them all by 2030.

UN.com, bærekraftmål

Hvordan harmonerer målet om å utrydde fattigdom med målene om redusert CO2 i atmosfæren?

Svaret er i første omgang at det harmonerer svært dårlig. Det er vanskelig å tenke seg at utryddelse av fattigdom skal skje uten en sterk økonomisk vekst – både i industrialiserte land, men også særlig i de land som er fattige i dag. Kina er et eksempel på et land som har maktet å få over 500 millioner ut av fattigdom ved hjelp av en økonomisk vekst som har vært tosifret i perioder. Åpenbart kan vi ikke stole på alt som kommer fra Kina, men FN er nå bekymret:

New research published by the UNU World Institute for Development Economics Research warns that the economic fallout from the global pandemic could increase global poverty by as much as half a billion people, or 8% of the total human population.

Un.com

Hvordan skal vi få en bærekraftig fremtid? Er det i det hele tatt mulig å bli enige om hva det betyr?

Pest eller korona – eller olje og gass?

Anne Karin Sæther behandler i sin bok De beste intensjoner hvordan Statoil i mange år har drevet profesjonell kommunikasjon i den hensikt å utvinne mest mulig olje. Hun stiller spørsmålet:

Hva skjer i Norge når ønsker om klimatiltak kolliderer med oljebransjens planer? Er det da oljefolket bruker sin makt?

side 9

Mesteparten av boken handler om å svare et rungende JA på det siste spørsmålet. Det handler om makt, om å definere virkeligheten – og det koster penger. Mye penger. Et underliggende spørsmål er:

Hvordan kan representantene for jordkloden og menneskets overlevelse vinne når penger og makt er så konsentrert på motsatt side?

FN sine bærekraftmål gir muligheter for retorikk. Et eksempel er et sitat av Tord Lien, tidligere olje- og energiminister:

Når vi vet at 1,3 milliarder mennesker mangler tilgang på elektrisitet, forteller det meg at verden trenger norsk olje- og gassproduksjon i lang tid fremover.

Sæther, 83

Åpenbart kan mange andre nasjoner og oljeselskaper bruke samme argumentasjon med god samvittighet. Å redde verdens fattige kan ingen ha noe imot? Det er slike argumenter og kolliderende hensyn og ønsker som gjør problemet til et «wicked problem.» Dag O. Hessen er ofte inne på det samme. Det er ikke enkelt å finne ett tiltak som vil redde oss. Det var lettere den gang vi var redd for ozonhullet. Da var det et hovedtiltak – å forby bruk av de gassene som ødela ozonlaget. Det var overkommelig. Han er også innom Røykeloven – mange protesterte som kjent, men etter hvert ble det utenkelig for de fleste å røyke innendørs. Vi venner oss til det meste. Koronakrisen har også vist oss at selv «de mest inngripende tiltak siden krigen» er noe vi aksepterer. Bare vi synes det er viktig nok. Da passer vi også på at andre oppfører seg!

Dag O. Hessen skrev i 2018 en annen bok, den het Sannhet til salgs og tok for seg situasjonen i forskningsverden:

Utfordringen i dag er ikke at tiltroen til teknologi er svekket, teknologioptimismen står sterkere enn noen gang. Utfordringen er at det store, vitenskapelige verdensbildet, tilnærmingen til sannhet, til fakta, til helt grunnleggende forskning, har havnet under press. Parallelt med oppmerksomheten omkring «fake news», et begrep som rett nok helst brukes om motpartens argumentasjon, har diskusjonen om «fake science» dukket opp.

Forskning og kunnskap kan altså gi oss svar på det meste, kanskje unntatt spørsmålet om mening. […] Forskning har høy kredibilitet, kunnskapssamfunnet er et av de største honnørord en politiker kan ta i sin munn – nest etter tillit, kanskje – og ingenting slår empiri og fakta i en offentlig debatt.

S9

Han går videre fra dette til å snakke om problemet med manglende tro på uavhengig forskning i dag, og problematiserer presset de seriøse forskere har på seg til å publisere artikler:

Dernest gjelder det markedets makt over publiseringskanalene, med snyltejournaler, juks og sammenbrudd av den tillitsbaserte formidlingen av forskningsresultater som konsekvens. Til sist kommer vi til tredemøllekappløpet og den evinnelige jakten på posisjoner, prestisje, publiseringspoeng og penger.

S19

Det handler om forskning og universitetene, men gir en delforklaring til at så mange i dag føler at vitenskap handler om å tro eller ikke tro på den. Eller så velger vi fritt hvilken vitenskap vi ønsker å tro på, omtrent som vi velger religion. Vi stoler ikke helt på forskning, og mange bruker argumentasjon som at vitenskapen er «kjøpt og betalt» av de som har noe å tjene på det.

Logos har dårlige kår i dag vil mange si, det er sjelden å lese aviser som har grundige drøftelser på nær akademisk nivå av problemstillinger. Hessen har en overbevisning om at kunnskap og fakta kan vinne diskusjoner, men helt siden Aristoteles har det vært klart at det alene aldri vinner hjertene til folk flest:

Det er følelsene som gjør at folk skifter mening og tar forskjellige avgjørelser. Følelser er slikt som ledsages av ubehag eller behag, for eksempel harme, medlidenhet, frykt og lignende, samt de motsatte sinnsstemningene.

Retorikk, Følelsenes betydning 104-107

Helt nytt under solen er det altså ikke at vi hovedsakelig reagerer på følelser og ikke fakta.

I sin bok Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming, sier Per E. Stoknes om kommunikasjon:

Fem hovedstrategier har utkrystallisert seg blant de mange nye måtene å drive klimakommunikasjon på: 1. Sosialt. Å bruke kraften i sosiale nettverk. 2. Støttende. Å gjøre bruk av språklige innramminger som støtter budskapet med positive følelser. 3. Simpelt. Å gjøre det enkelt og praktisk å handle klimavennlig. 4. Fortellingsbasert. Å bruke kraften i fortellinger til å skape mening og fellesskap. 5. Signaler. Å bruke flere sosiale indikatorer som viser samfunnets respons på klimakrisen.

S141

Dag O. Hessen etterlyser nye måter å kommunisere på i sin bok, han vil gjerne ha hjelp av psykologer, kommunikasjonseksperter og andre som kan få budskapet fram på andre måter enn «bare» fakta. For vi mangler ikke fakta.

I Den ubeboelige planeten av David Wallace-Wells skremmer han oss med:

Hvis vi ikke forandrer måten vi lever livene våre på, vil deler av jorden kunne bli nærmest ubeboelig så snart som i slutten av dette århundret. Fortsetter vi som nå vil matmangel, flyktningekatastrofer og andre kriser forandre verden slik vi kjenner den.

Så pessimistisk er ikke Dag O. Hessem. Han skriver blant annet:

Det er mye godt å si om mennesket, og det at vi først og sist er sosiale dyr, gjør at vi har utviklet en rekke moralske ferdigheter som sosiale kompass for å fungere i fellesskap.

Samvittigheten er til for å brukes.

S28

Hjelper det med «skam», eller reagerer vi da som morderen i Richard III av Shakespeare?

Jeg kommer mer inn på dette etter hvert. Det finnes noen få forslag til løsninger hos Hessen, men først og fremst er det nok slik at han mener at det er på sin plass å gjøre som Greta Thunberg og at til og med akademikere kan ta i:

Likevel virker det i dag nokså opplagt at enkelte brøl, også fra forskerhold, er påkrevet.

Dag O. Hessen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.