Essayets historie


Historien om essayet er lang, og naturlig mangfoldig. Her vil jeg forsøke å trekke noen linjer tilbake til Platon, og fremover til dagens samfunn. På veien vil jeg komme innom flere kjente skribenter, og jeg vil trekke en del på to bøker av Arne Melberg: Essayet og Om selvfremstilling i litteraturen. I henhold til tradisjonen vil jeg utforske meg selv, det vil si hvilke motiver, hvilke grunner kan det være til å skrive essay? Det vil jeg til dels gjøre indirekte, ved å se på motiver hos andre essayister. Det er regnet som den mest kompliserte sjangeren å mestre, først og fremst fordi det er så få faste regler. Det er ikke noe særlig til anker, seilføringen kan virke slakk, målet utopisk og konklusjoner glimrer kun ved sitt fravær. Så vidt forskjellige skribenter som Jens Bjørneboe, Søren Kierkegaard, Friedrich Nietzsche, A. O. Vinje og Virginia Woolf er med i antologien av essays. For å nevne noen. Montaigne og Francis Bacon er ofte nevnt som motpolene innen den essayistiske tradisjon, hvor førstnevnte var svært søkende og personlig mens Bacon var nærmere det vi kaller fagessay. Det slår meg at de som skriver essay gjerne er mangefasetterte skribenter, ikke minst gjelder det Bacon – som har blitt mistenkt for å være forfatteren bak Shakespeare sine skuespill.
Litt tid vil jeg bruke på Platon, som flere mener har en klart essayistisk stil i mange av skriftene som vi fortsatt har bevart. Platon kjenner vi først og fremst fra en rekke dialoger, hvor Sokrates i hovedsak er den som fører ordet – eller som spør mer enn ti vise kan svare.


Sofistene

Dette var en gruppe lærere/undervisere som fikk så chitonen passet av nettopp Platon/Sokrates. Et par av de mest kjente – eller beryktede – var Gorgias og Protagoras. Begge er beæret med egne dialoger i Platon sine skrifter. Var sofistene virkelig så samfunnsødeleggende som det er blitt skrevet? Hvor sto egentlig Sokrates i dette, som selv ble dømt til døden for blant annet å korrumpere ungdommen?
Tankegangen til disse tiltaler meg, og kan være et mulig svar på hvorfor jeg ønsker å skrive essay: Det er få sannheter i verden, og vi må alltid være klare til å sette begreper, myter, religion, tradisjoner og annet under lupen. Det å studere inngående hva vi egentlig mener med det vi går rundt og sier er en tradisjon som sofistene muligens startet, og som Sokrates fortsatte med. Det er verdifullt, men samtidig frustrerende dersom man har som legning at det skal være to streker under svaret. Carsten Madsen skriver:


Læseren tilgiver måske, at fremstillingen bliver en smule springende, hvilket til dels skyldes de notoriske vanskeligheder og hermeneutiske kontroverser i forbindelse med rekonstruktionen af den tidlige retoriks historie i perioden fra de ældste sofister til Sokrates og Platon og frem til Aristoteles.

(2020, 33-34)


Det er med andre ord ikke enkelt å få noen god oversikt over sofistene. De reiste rundt for å spre sin viten til de som ønsket – og som var villige til å betale. Det vises tilbake til Heraklit som en mulig inspirator for de senere sofistene; særlig for de nevnte Gorgias og Protagoras. Det er kjent at Heraklit var dunkel og tvetydig, selv om lite egentlig er bevart. Nietzsche viste stor respekt for ham i Avgudenes Ragnarok: «Jeg holder med stor ærbødighet Heraklits navn utenfor […] Men dermed vil Heraklit ha evig rett i at væren er en tom fiksjon. Den «tilsynelatende» verden er den eneste: Den «sanne verden» er bare føyet til gjennom løgnen.» (2008, 25). Nietzsche tar gjerne et oppgjør med Platon: «… – at jeg om fenomenet Platon snarere vil bruke det harde ord «høyere svindel», eller, om man heller vil, idealisme – enn noe annet.» (2008, 102). Det er klart at Nietzsche ikke er enkel å tolke, han var langt fra den som skrev lærde avhandlinger som skritt for skritt forklarte det han oppfattet som sannheten. Han prøvde å forklare stadig mer mot slutten av livet – eller den perioden han hadde sin egen forstand i behold – men, mye forble dunkelt. Det er likevel ikke tvil om at han foretrakk den greske perioden før Platon: «Jeg erkjente Sokrates og Platon som forfallssymptomer, som verktøy for den greske oppløsningen, som pseudogreske, som antigreske (Tragediens fødsel, 1872)» (2008, 18) Det er selvsagt at Nietzsche i en bok som har undertittelen: «Hvordan filosofere med hammeren?» tidvis slår hardt, og mye må leses som en provokasjon. Likevel synes det åpenbart at han hadde lite respekt for dialektikken og den overordnede «fornuften» som gjerne fulgte av denne fremgangsmåten. Om Sokrates skriver han: «Er det fremdeles nødvendig å påvise den feiltagelsen som lå i hans tro på «fornuftighet for enhver pris?» (2008, 22).


I de dialoger hvor sofistene er omtalt hos Platon, så er det gjerne på tale å vise at de ingenting vet – og likevel tar de betalt for å undervise! Sokrates er vanligvis samtalepart. I innledningen til Platon – samlede verker skriver Øyvind Andersen likevel:


Betegnelsen «sofist» brukte en både om kloke, især livskloke, mennesker og om folk som var særlig kyndige på et bestemt område, en fagmann. De som har gått inn i historien som «sofister», var menn som gav seg av med å undervise i en eller annen spesialitet, det være seg naturfilosofi, astronomi og matematikk, eller grammatikk, retorikk og argumentasjonsteknikk. […] En snakker ofte om annen halvdel av 400-tallet som den greske opplysningstiden, eller rett og slett som sofistenes tidsalder.

(1999, 25)

Er dette noe vi kan trekke med til våre dager? Oppgjøret med fornuften, og opplysningstiden, er noe som har fortsatt etter Nietzsche – uten at det nødvendigvis følger nøyaktig i hans fotspor. Aristoteles la stor vekt på følelsene når det gjaldt å overtale mennesker, og han bruker mange sider på å beskrive og analysere hvordan vi påvirkes av følelser i boken Retorikken. Det har siden den tid vært alminnelig antatt innen retorikk at det er viktig å bruke det som kalles pathos når man skal holde en god tale eller skrive for å overtale noen. I opplysningstiden møtte dette sterk motstand, særlig nevner Jens E. Kjeldsen John Locke (1632-1704) og René Descartes (1596-1650) i sin bok Retorikk i vår tid (2006, 310). De var med på å starte en tenkning som skulle konsentrere seg om fornuft og logikk. Ut av dette kom det som kan kalles «Objektivismen», og her hjemme skrev filosofen Hans Skjervheim en magisteroppgave som han kalte «Objektivismen – og studiet av mennesket» i 1959.
Det var en vitenskapskritikk, men har likevel en viss betydning for hvordan vi mennesker observerer og forstår hverandre. Dette utviklet han i essayet «Deltakar og tilskodar», som første gang ble trykket opp i 1957. Disse arbeidene definerte mye av det Skjervheim kom til å jobbe med resten av sin aktive karriere som tenker, skribent og filosof. I «Deltakar og tilskodar» går han blant annet til angrep på psykologiseringen av mennesker, som han mener skjer innen psykologien og sosiologien på hans egen tid, og skriver at brukt på mennesker så får vi: «…ein strid om herredømmet» (1976, 57), og videre mener han at: «Meistrane i denne kunsten er Nietzsche, som analyserte moralen psykologistisk, Pareto som tok for seg dei politiske ideologiane, og så Freud, som meir enn nokon har hjelpt til med å undergrava den gamle borgarlege kjønnsmoralen.» (59)

Det er altså mulig å spore en dissens mellom Skjervheim og Nietzsche, men samtidig var begge i opposisjon til det de oppfattet som fasttømrede meninger og objektiviseringer av andre mennesker. Jeg skal ikke her analysere likheter og ulikheter mellom disse, men det er interessant at de som skribenter var uortodokse. Skjervheim skrev stort sett det han selv kalte essay, illustrert blant annet i boken Deltakar og tilskodar og andre essays, hvor han skriver i forordet: «Ikkje berre held eg essays for ein legitim genre, men dersom ein vil skriva om filosofiske problem ikkje berre for «fagfolk», held eg det for ein nødvendig genre.» (1976, 12)


Når det gjeldet Nietzsche, så er det nok enklest å si at ingen skriver slik som han gjorde. I etterordet skriver Eric Lawrence Wiik: «Avgudenes ragnarok er ikke bare tematisk sett en innføring i Nietzsches filosofi. Også stilistisk er den det. Den demonstrerer til fulle det beundringsverdige mangfoldet av sjangre, stiler og stilistiske virkemidler som han rådet over.» (2008, 123)


Dette er to spennende tenkere, ulike, men likevel på et vis like – de vil ikke innordne seg den alminnelige måten å skrive ut sine tanker på. Begge var akademikere, men skrev nok sine viktigste tekster i et annet format enn det som normalt ble anerkjent i det akademiske miljø. For Skjervheim fikk det en viss betydning da han søkte stillingen som professor ved Universitetet i Oslo – etter at Arne Næss ga seg. Ifølge Jan Inge Sørbø, i boken Hans Skjervheim – ein intellektuell biografi, så var det dissens i komitéinnstillingen når det gjaldt blant annet kvaliteten av Skjervheims arbeid. Komitéen som helhet la ikke vekt på de to bøkene han hadde gitt ut med filosofiske essay, mens mindretallet var mer positivt innstilt til disse enn flertallet var. Likevel var det klart at det beste ville vært å følge de akademiske regler for produksjon og utgivelse. Sørbø skriver: «Fleirtalet nemner ikkje dei to essaybøkene, som i dag høyrer til kánon i den filosofiske essaystikken i Norge, og som også inngår i pensum i mange ulike fag.» (2002, 140)

Det som er temmelig sikkert, er at Skjervheim var mer positivt innstilt til Sokrates/Platon enn det Nietzsche var, og særlig dialogen Gorgias kom han ofte tilbake til. Derfra kom: «…skiljet mellom sofistikk og meir ansvarlig retorikk.» (2002, 266). Skjervheim var opptatt av å overbevise og ikke overtale. Det handlet om å formidle innsikt, og han jobbet med sine essay i lang tid – gjerne i år. Han var ingen tilhenger av sofistene og deres tro på at de kunne overtale hvem som helst til hva som helst. Dialektikk var viktig for Skjervheim, og hans: «…ideal kan – med retorisk terminologi – karakteriserast som «claritas». Stilen skal vera så klar, sakleg og gjennomlyst at ein ser saksforholdet – og ikkje legg merke til språket.» (2002, 268) Dette kjenner vi igjen fra antikken, med de retoriske stiltypene: «Regelen er at en taler bør velge den talestilen som best egner seg til saken.» (Kjeldsen 2006, 74). Dette fordrer en fornemmelse av hva som er riktig til enhver tid: «Man må ha fornemmelse for Kairos.» (75).


Det er kanskje betegnende at både Nietzsche og Skjervheim følte behov for å forklare hva de egentlig mente på sine litt eldre dager. I forordet til Deltakar og tilskodar og andre essays skriver Skjervheim:


Når ein skriv essays på den måten eg har gjort her, er det vel så viktig å utarbeide problemstillingar, som å gjeve svar på problem. Dette har eg òg lagt vekt på, noko som har ført til at eg ikkje alltid har drege konklusjonane av det eg skriv, men har overlate det til lesaren. Etter kvart har eg vorte klar over at dette har ført til ei rekke mistydingar, det er mange lesarar som har drege andre konklusjoner av det eg har skrive enn dei eg sjøl meinte ein burde dra og som eg held for rimelege.

(1976, 13)

Det er et ganske langt sitat, men jeg mener det er mange essayister som kan skrive under på dette. For de fleste betyr det nok ikke så mye, de ligger mer mot det skjønnlitterære, men for filosofer kan det nok være vanskelig å føle seg misforstått. Jeg tar også med et par linjer fra etterordet til Avgudenes Ragnarok: «Noe av bakgrunnen for at Nietzsche skrev en innføring i sin egen filosofi, var at han følte seg oversett og misforstått.» (2008, 117)


Det er interessant at begge føler det slik, og sannsynligvis har det mest med formen å gjøre – selv om andre også blir misforstått selv når de prøver å utforme en helhetlig filosofi på en ryddig og akademisk måte, så er det nok større grunn til å forklare seg når man ikke legger opp til konklusjoner. I boken Essayet skriver Arne Melberg: «Ikke noe av det han skriver kan kalles «essay», men nesten alt kan kalles essayistisk; Nietzsche tankevandrer, han er drastisk antimetafysisk, han interesserer seg for kroppen, han skriver om hva som helst, gjerne om seg selv og ut fra seg selv, og så lenge han kan holde i pennen, kommer han på noe nytt å legge til.» (2013, 210)


Disse to tenkerne tas med som eksempel på at essayistisk tenkning også kan føre til heder og ære, men noen ganger er det komplisert i samtiden – og tekstene blir gjerne tolket på ulike måter til evig tid (underforstått som metafor, og ikke sannhet). Det er som de både vil og ikke vil bli forstått, og kanskje har det med å gjøre at det som virkelig betyr noe – ja, det er vanskelig å skrive rett ut med konklusjon. Blant annet Wittgenstein var inne på den tanken, og Skjervheim skriver om den tyske tradisjon at den er komplisert og at: «Dette har gjort at eg lenge har meint at den noko tvetydige rollen t.d. Martin Heidegger spelte i 1933, ikkje er tilstrekkelig grunn til ikkje å ta han alvorleg, for han er ved sida av Wittgenstein (som forresten også stammar frå den tyske kulturkrinsen), ein av dei heilt store tenkjarane i nyare tid. (1976, 15-16) Heidegger og Wittgenstein var blant annet opptatt av selve språket, og det leder videre til det rasjonelle/universelle publikum og hermeneutikken.


Et lite tillegg kan være at Skjervheim selv gjerne ble omtalt som «Sokrates» – han spurte og grov mye, og var på mange vis antiautoritær og på lag med studentene i mang en strid (så lenge de var noenlunde enige med ham, han sto sterkt imot de marxistiske tendenser på 60 – og 70 tallet). Andersen skriver om Sokrates: «I komedien Skyene fremstiller Aristofanes Sokrates både som naturfilosof og sofist: Sokrates driver en filosofskole eller et frontisterion («grubleriet»); han sitter selv høyt til værs i en kurv for å tenke over solen; elevene driver med ørkesløse ting som å måle hvor langt loppen hopper – men de kan også lære seg sofistisk argumentasjonsteknikk så de kan snakke seg bort fra gjelden sin og rettferdiggjøre at de pryler fedrene sine. Tidens slagord er «å gjøre det svakere argument til det sterkere…» (1999, 24)


Det siste er et moment også når Sokrates blir dømt til døden ved å tømme giftbegeret. Sannheten er da hos flertallet i Athen, og han dømmes for å korrumpere og ødelegge både de unge og demokratiet. Skjervheim var også omstridt, og hadde utfordringer med å nå de store høyder i karrieren blant annet fordi han talte Roma midt imot, både i måten å forske og publisere på og i selve angrepet på det han kalte «Objektivismen» i norsk samfunnsforskning. Det ble ikke tatt nådig opp av flere prominente personer. I perioder regnet han seg selv som en utstøtt; en som ikke ble tatt helt på alvor, særlig i det akademiske miljøet. Et ekstra problem var selvsagt at han dro tyske filosofer inn i den norske virkeligheten på et tidspunkt da Tyskland ikke sto høyt i kurs. En opprører.


Det rasjonelle/universelle publikum


Chaïm Perelman regnes gjerne som grunnleggeren av «ny-retorikken», og fant på mange vis sin sjelebror i Aristoteles. Han gjenoppdaget retorikken kan man godt si, fordi den hadde hatt dårlige kår gjennom flere hundre år før Perelman skrev boken The New Rhetoric: A Theory of Practical Reasoning sammen med Lucie Olbrecths Tyteca i 1958.
Grunntanken deres var at det å argumentere for en sak er noe ganske annet enn å bevise en sak rent logisk. Det handler om å sannsynliggjøre at noe er riktig, og ikke om å bevise det. Det å få publikum over på sin side er det sentrale, slik det var for de store retorikere i klassisk tid – og det var også hovedintensjonen til Aristoteles; hvordan overbevise sitt publikum på best mulig vis? Det er i utgangspunktet ikke noe hokus pokus i retorikk, det handler om språket slik vi alle bruker det. Poenget er at det kan perfeksjoneres, vi kan alle bli flinkere til å overbevise andre. Eller overtale. Det er en viss forskjell. Ofte vil vi gjerne overtale en motpart om at vi selv har rett, eller at vi skal få lov å gjøre et eller annet. Det er et konkret publikum vi da har i tankene; et eksempel er en fire år gammel jente som vil ha brus i butikken på en vanlig tirsdag. Det er selvopplevd at da bruker hun mange overtalelsesmidler, som vi kanskje ikke vil kalle retoriske i utgangspunktet – men, når vi tenker oss om, så er tårer og tenners gnissel ofte effektiv kommunikasjon som er vanskelig å stå imot. Etter hvert utvikler de fleste av oss stadig mer raffinerte metoder for å overtale våre nærmeste – og senere andre vi ønsker noe av. Det er retorikk i snever forstand når den brukes til å overtale. Det universelle publikum er derimot: «…summen af alle fornuftige og kompetente mennesker» (Kock, 69). Når disse skal overbevises, så er det smart å ta tak i fakta, sannheter og prinsipper som ingen kan benekte. Det kan koples opp mot «topoi», som Aristoteles skisserte en rekke av. For å overbevise et slikt publikum, så må man ikke være provoserende i stor grad, det kan virke mot sin hensikt. Å være ironisk er mulig, overdrive er også mulig, men virkemidler må brukes med varsomhet. Denne teorien er omstridt, og jeg vil her gå nærmere inn på en tolkning av den – utført av Charlotte Jørgensen – for slik å øke forståelsen av hva Perelman og Olbrecht-Tyteca kan ha ment. Jørgensen skriver:


Few scholarly works have been subject to such longstanding debate as The New Rhetoric by Perelman and Olbrechts-Tyteca (1969). Referring to the underlying theory in the 1rst part of the book, Arthos (2004, p. 31) calls the exposition in turns compelling, baffling, logical, contradictory, expansive, elliptical, revelatory, and opaque. In particular, the theory of audience and universal audience has fascinated and bewildered many.

(2008, 11)

Hun skriver videre at det vanskeligste punktet for mange er at teorien setter opp en subjektivitet fordi Perelman hevder at taleren konstruerer sitt publikum i hans eget «mind», noe som har fått sentrale kritikere til å uttale: «On the grounds that this makes a speaker ‘‘free to choose his or her own universal audience’’ the notion is dismissed by the pragma-dialecticians van Eemeren and Grootendorst (1995), p. 124), who accuse Perelman’s theory of extreme relativism.” (2008, fotnote 4) Jørgensen diskuterer videre to innspill som har til hensikt å klargjøre Perelman sin teori på hver sin måte. De to innspillene kommer fra Alan G. Gross and James Crosswhite. Jeg skal ikke her gjennomgå disse argumentene, men henviser til Jørgensens eget forslag:


The important distinction, I suggest, is not fact vs. value, but how arguers use value appeals. Philosophers, for sure, discuss the preferable and seek adherence to particular values, as do others. But they, more than others, tend to ground their argumentation in value norms that can be regarded as acceptable to every rational and competent human being. In contrast, rhetors who argue exclusively to particular
audiences, use values that are acceptable to them alone, but irrational to other relevant audiences.

(2008, 17)

Jørgensen skriver: «Argumentation addressed to a particular audience is paired with persuading, universal audience with convincing.” (2008, 12). Det tviles på om det universelle publikum kan brukes av politikere, eller andre som vil overtale mer enn å overbevise: «If motivational argumentation dealing with contested and competing values cannot be addressed to the universal audience, must we not conclude that the universal audience is inapplicable in political discourse?” Jeg går ikke nærmere inn på det, nølende kan man nok si, så er vel konklusjonen at det kan brukes også i politiske taler. Jørgensen ser på Perelmans teori som et metodisk verktøy først og fremst, og er i hovedsak enig med Crosswhite, som hun mener at: «provides a theoretic framework for evaluating the quality of practical political arguments.» Hensikten er her, som nevnt, å se på om det er mulig å overbevise et publikum gjennom å bruke en sjanger som essay, og særlig da det universelle publikum – som også hermeneutikken på et vis er knyttet til.

Gadamer er den som klarest er forbundet med hermeneutikken, og som utviklet den til en filosofisk retning. Han skriver om for-forståelse, og hvordan målet er at leserens og tekstens (skribentens) horisont smelter sammen. Det er ikke enkelt, og setter krav både til tekst og leser. Gadamer skriver:


At forstå er et eventyr og er som ethvert eventyr – farligt. […] Men hvis man erkender det at forstå som et eventyr, så ligger det deri også at det byder på særlige chancer. Det formår på en særlig vis at bidrage til at utvide vore menneskelige erfaringer, vor selverkendelse og vor verdenshorisont. Thi alt hvad forståelsen formidler, er formidlet i og med os selv (Gadamer 1972, 342, min oversættelse)»

(Onsberg, 242)


Det sies her at vi som lesere må våge noe, vi må være med på ferden. Vi må gå inn i en horisont vi ikke kjenner, og muligens la oss overvinne av det vi finner der. Ofte skjer dette ikke, vi leser mest for å finne noe å reagere på – noe vi kan argumentere mot, og slik vinne en kamp med motparten. Det fører sjelden til at vi utvider: «vore menneskelige erfaringer, vor selverkendelse og vor verdenshorisont», slik Gadamer skriver. Utfordringen med å lese tekster, er at vi aldri kan vite helt hva forfatteren har ment, noe både Skjervheim og Nietzsche lar seg prege av når de bestemmer seg for å imøtegå en del av den feiltolkningen de selv mener har blitt gjort av tekstene deres. Wayne Booth skriver om «implied author» i The Rhetoric of Fiction fra 1961, og mente med det at det alltid er en skaper av et verk – her fokuserte han på skjønnlitterære verk, men som vi har vært inne på grenser essay mot det skjønnlitterære like mye som
mot det faglitterære, og det kan forklare hvorfor det er så komplisert å bli forstått «riktig» når man skriver essay. Booth trakk inn hele det registeret en forfatter kan spille på når en tekst skrives, og mente at: «…mødet med fiktion er et møde med et andet menneske, inklusive dets livssyn og etiske holdninger.» (Koch, 72). Koch skriver videre i sin artikkel: «Gadamer anså retorik og hermeneutik for to sider av samme sag: Både i tekstfrembringelse og -forståelse må vi cirkle frem og tilbage mellom hele og dele.» (78) Det er den jobben mange ikke gjør når de skal forstå en tekst, og jeg tenker at de forfattere som velger å skrive essayistisk gjør dette fordi de vil formidle noe som er komplisert og komplekst – og håper at leseren vil være med på eventyret.


Er det for optimistisk?

I Norge har vi fått den ideelle organisasjonen Faktasjekk.no, som sier om formålet sitt: «Vi ønsker å bidra til en åpen, inkluderende og faktabasert offentlig samtale. Ved å gjennomgå grunnlaget til aktuelle påstander som påvirker vår oppfatning av virkeligheten, jobber vi for et faktabasert ordskifte og en konstruktiv samfunnsdebatt.»
(Faktasjekk 2021)


Det skal altså bli vanskeligere å være unøyaktig, eller til og med å lyve, når alle påstander kan bli meldt inn og faktasjekket. Den underliggende tanken i dette synes å være at vi må unngå det som vanligvis kalles retorikk – eller sofistikk. En annen indikasjon er nettstedet Logikksjekk.no, som er ledet av to fagfilosofer: Pål Antonsen og Ole Hjortland. De skriver: «Logikksjekk er på mange måter en videreføring av faktasjekk. Mens faktasjekk fokuserer på usannheter, fokuserer logikksjekk på argumentasjonen som brukes i debatter. Er argumentene gode? Sannsynliggjør de påstandene som er lagt frem? Brukes det uredelige debatteknikker for å villede publikum? (Logikksjekk 2021)

Det skal altså ikke sluntres unna i debatter – folket skal være sikre på at de får pålitelige fakta som er fremført i logisk holdbar argumentasjon. Ingen av disse virker spesielt interessert i å være med på noe eventyr. Her er det nok det universelle publikum som viser seg – det skal ikke overtales, men overbevises. Dersom Faktasjekk og Logikksjekk får styre den offentlige samtalen, så kan for eksempel Skjervheim få flere slike problemer han skrev om i forordet til Deltakar og tilskodar og andre essay:


I dei siste åra har det kome fram ein kritikk som ikkje går på innhaldet i det heile, men på forma. Det heiter at ikkje bare eg, men norsk positivismekritikk i det heile, er pretensiøs og utan metodisk grunnlag, at det har vorte brukt store ord til å dekka over manglande kjennskap til saka sjølv.

(1976, 25)


Aner vi et motangrep mot den frie tanke, og en form for «kontrollpoliti»? Omtrent som vi har et «bunadspoliti»? Jeg tenker det er lov å spørre, også om vi da ikke mister mye; både glede og sprudlende skriverier – samt viktige tanker.


Er retorikk løsningen?

Det er flere «superwicked problems» i verden. Hva kan retorikken bidra med i dette sammensuriet av ulne tanker, fordomsfulle oppfatninger og naturlige menneskelige behov og drifter? Wayne C. Booth var ikke optimistisk: “Everyone on all sides of almost every controversy simply blasts out conclusions, with no attention to the steps that support those conclusions.” (2004)


Her kan vi som er utdannet innen retorikk bidra. Vi kan klargjøre begreper, vi kan analysere argumenter, vi kan gjennomskue «billig» retorikk, vi kan være med å øve folk flest i tenkningens verden – slik den er formidlet fra Sokrates, Platon og Aristoteles. Uten å sveve i skyene eller være nedlatende; det er forbausende hvor mye som ble diskutert for 2 500 år siden som er like aktuelt i dag. Interessant nok, så tar Eiliv Vinje i sin doktoravhandling: «Eit språk som ikkje passar» opp Aristoteles sin inndeling av talesjangre:

Skiljet mellom tilskodar, «iagttager» (θεωρόν) og deltakar, «bedømmer» (κριτήν) ordnar dei tre talesjangrane i to grunntypar: (1) tale som styrer mot handling (forensisk og deliberativ tale), (2) tale som ikkje styrer mot handling (epideiktisk tale). Kriteriet som blir lagt til grunn, gjeld tilknytinga til konteksten.

(2000, 95)


Kontekst har stor betydning i all tale, og skrift. Vinje skriver om en kjent essayist, som også var historiker og «… professor først i metafysikk, deretter i latin, til slutt i historie, videre som kvestor, dvs. økonomiansvarlig», som Melberg skriver i sin introduksjon av Ludvig Holberg i Essayet. Der representeres Holberg med teksten: «Hvordan man let faaer et ry for lærdom», noe han selv utvilsomt hadde – og som han i denne teksten ironiserer litt over, men i hovedsak er det brodd mot dem som ønsker å fremstå som lærde uten å egentlig være det: «Adskillige have dermed med liden Lærdom erhvervet sig Navn av stor Erudition [lærdom].» (111). Holberg selv var ikke noen folkelig demokrat: «Den veletablerte og lærde akademikeren Holberg ser foraktfullt nedlatende på den lærdom som betinges av stunden.» (108). Ut av det kan det nok sluttes at de sofistene som Sokrates/Platon kritiserte ikke står høyt i kurs hos Holberg heller. Han har en mening med det han skriver, han ønsker bare å gjøre det på nær utallige vis: «I sin Fortale til leseren i Moralske Tanker skriver Holberg at han har til hensikt å presentere et «helt moralsk system» i en «blanding av spøk og alvor.» (107) – kanskje ikke så ulikt Platons prosjekt?


Doktoravhandlingen til Vinje er bredt lagt opp, og den er innen Nordisk litteraturvitenskap – altså ikke spesielt med tanke på retorikk. Den behandler likevel flere retoriske begrep, og diskuterer blant annet hvordan Holberg bruker tradisjonen: «Han er ingen nøyaktig vitar, men ein omtrentleg wit som med rund hand tar lærdom av historia. Av det gamle oppstår på den måten noko nytt; historier inngår i refleksjonar som problematiserer dømmekraft og fornuft.» (2000, 103) Det er altså en problematisering hos Holberg, og om tekstbegrepet skriver Vinje: «Eit tekstbegrep innretta mot vidd (ingenium) og framsyning (epideiksis) er etter mitt syn meir dekkande.» (2000, 5)

Essay eller fagartikler?

Hovedinntrykket er at det er vanskelig å finne ut av Holberg, også i mange tilfeller å forstå hva han egentlig mener med sine skriverier. I denne forstand går han inn i tradisjonen av essayister, som antagelig vil ha seg frabedt at de skaper noen tradisjon. Vinje konkluderer blant annet med: «Kva slags tekst er Holberg-essayet? Det er ein tekst der spenning mellom meddeling og oppløysing av meddeling er ein sentral faktor, det er ein tekst som er grunnleggande tvetydig, som gir motstridande signal om sin måte å vera tekst på. (2000, 275)

Altså en essayist. Som likevel er seriøs, og har et budskap. Svaret er ikke enkelt, og det er kanskje fordi virkeligheten vi lever i aldri har vært enkel å tolke riktig. Jeg er ikke tilhenger av at kontrollen skal være så inngripende at det minner om sensur – slik Faktasjekk og Logikksjekk kan ha en tendens til. Vi må tåle at mennesker uttrykker seg på forskjellig vis, og alle kan ikke være stringente akademikere. Samtidig må vi være på vakt mot direkte løgn og usannheter, som Wayne Booth kaller «Retrickery», det vil si overtalelse på feil grunnlag, og sensasjonsjag:

Most who argue for any one cause believe in it as firmly as I believe that slavery is evil, and their rhetoric reveals their convictions. At this moment when you are reading here, millions of quarrelers (we can confidently predict) are shouting slanderous, self-righteous rethrickety at their enemies, convinced in their hearts that their cause is uniquely just, or even holy.

(Booth 2004)

Retorikere, som er utdannet innen retorikk, kan bidra på sin måte – helst da med en ansvarlig retorikk og ikke sofistikk, om vi skal følge Hans Skjervheim. Fagartikler er mer presise enn essays, og som dere vil se her så grenser dette mot en fagartikkel i det at jeg har med en litteraturliste. Jeg tenker at hele poenget er at du og jeg har noe på hjertet, noe vi mener er viktig – og at vi finner den uttrykksformen som passer best for å få det frem. Det har retorikken vært opptatt av minst siden Aristoteles sin tid – de kalte det å være oppmerksom på Kairos og Aptum: «Den gode taleren vet ikke bare når han bør tale, men også hva og hvordan noe bør sies, samt hvor i talen forskjellige argumenter, eksempler og lignende bør plasseres.»(Kjeldsen 2006, 70)

Det er åpenbart at essay ikke passer til alt. Noen ganger må ting sies klart og tydelig – det nytter ikke å formulere et essay dersom huset brenner, da ringer man nødtelefonen. Nå kan det overført hevdes at jordkloden brenner, og at noe må gjøres. Det er ingen tvil om at mye foregår, og at mange handler i forhold til den globale oppvarmingen. Det jeg vil legge vekt på, er at ingenting er så enkelt som det kan høres ut. Igjen vil jeg sitere Booth: «There is pleasure from learning the simple truth, and there is a pleasure from learning that the truth is not simple.” ― Wayne C. Booth, The Rhetoric of Fiction.

Kairos er i dette tilfellet mer uvanlig, vi kan nok si at for eksempel Greta Thunberg var på rett sted til rett tid, og sa også de rette ordene til å skape en internasjonal bevegelse. Så treffsikker er det vanskelig å være i en stor og pågående – langsom – krise som den globale oppvarmingen er. Parallelt er det en kamp mot fattigdom fra FN og andre aktørers side. Her vil det oppstå mange øyeblikk hvor ordet kan gripes, samtidig er det viktig å ikke vente på tur. Alle som har noe å si eller skrive bør stå frem. Det prøver jeg, og formen jeg velger er altså essay.

Det har med aptum å gjøre, som betyr: «det som sømmer seg» eller «det som passer seg». (Kjeldsen 2006, 71). Jeg mener det er mulig å komme lenger på veien mot gjensidig forståelse dersom det innledes med søkende essayistisk holdning – vet vi egentlig hva som er sant og riktig i et så komplekst problem? Særlig tenker jeg på det «eksterne aptum», altså hvordan man uttrykker seg i offentligheten. Det er ingen tvil om at mange uttrykker seg svært skarpt, og jeg er overbevist om at det trengs motbør eller alternativer til det.

Ulempen er at den som skriver essay risikerer å ikke bli forstått, slik flere eksempler viser ovenfor. Å overlate til leseren å tenke selv er en skjønnlitterær sak, det er mer uvanlig i faglitteratur – og særlig i akademiske tekster, hvor det nærmest er forbudt. Skjervheim er her en interessant representant som viser at det ikke er umulig, men han var selv bevisst på at han henvendte seg til «folk flest»: «Det var nettopp min intensjon å skriva for eit vidare publikum, fordi eg meinte – og meiner fremleis – at dei problema eg har skrive om vedkjem folk flest.» (1976, 12) I tradisjonen til Skjervheim og Booth, så ønsker jeg å skrive slik at folk flest kan forstå, samtidig som det skal være saklig og dokumentert nok til at «det universelle publikum» kan bli overbevist – det er altså rasjonelle argumenter, og en stil som ligger mellom de stiler som taleren brukte: «…i den lave stil kun diskrete retoriske virkemidler til å informere, i den mellomste stilen brukte han åndrikheter og sjarm for å underholde og holde i ånde.» (Kjeldsen 2006, 74)


Det vi kan si, er at essayister ønsker å være deltakere og ikke bare tilskuere. De betrakter rett nok verden fra sitt tårnkammer (Montaigne), men er også levende med i det som skrives. Utgangspunktet som Montaigne la: «Kjære leser, denne boken
handler altså om meg selv» (Melberg, 2007, 21) gjelder for flere som skriver essay.


Det er altså en selvfremstilling, og dermed en del av livet.

Sofaskribenten 2021

Litteratur:

Booth, Wayne. 2004. The Rhetoric of Rhetoric. USA: Blackwell Publishing Ltd.
Faktasjekk.no. 2021. «Om oss». Lest 25.05.21. https://www.faktisk.no/om-oss
Jørgensen, Charlotte og Lisa Villadsen (red). 2009. Retorik i teori og praksis. Fredriksberg: Samfundslitteratur.
Jørgensen, Charlotte. 2009. “Interpreting Perelman’s Universal Audience: Gross versus Crosswhite. Argumentation» (2009) 23:11–19 DOI 10.1007/s10503-008-9117-8
Kjeldsen, Jens E. 2006. Retorikk i vår tid. Oslo: Scandinavian Academic press/Spartacus Forlag AS.
Koch, Carsten. 2009. “Retorikken i nyere tid.» I Retorik i teori og praksis, redigert av
Charlotte Jørgensen og Lisa Villadsen, 63-83. Fredriksberg: Samfundslitteratur.
Logikksjekk.no. 2021. «Om oss». Lest 25.05.21. https://www.logikksjekk.no/om-oss/
Madsen, Carsten. 2020. «Retorisk konstituering av en sak. Den græske tradition.» Tidskrift för skandinavisk retorikforskning 24 (81): 32-47
Melberg, Arne. 2013. Essayet. Oslo: Universitetsforlaget AS
Melberg, Arne. 2007. Selvskrevet. Om selvfremstilling i litteraturen. Oslo: Spartacus Forlag AS.
Nietzsche, Friedrich. 2008. Avgudenes Ragnarok. Oversatt av Eric Lawrence Wiik. Oslo: Spartacus Forlag AS.
Onsberg, Merete. “Oplæsning.” I Retorik i teori og praksis, redigert av Charlotte Jørgensen og Lisa Villadsen, 237-249. Fredriksberg: Samfundslitteratur.
Platon. 1999. Samlede verker (Øivind Andersen, Eyjólfur Kjalar Emilsson, Tore Frost, Hans Kolstad og Egil Kraggerud red.) Bind I og III. Oslo: Vidarforlaget AS.
Skjervheim, Hans. 1976. Deltakar og tilskodar og andre essays. Oslo: Tanum-Norli AS.
Sørbø, Jan Inge. 2002. Hans Skjervheim – ein intellektuell biografi. Oslo: Det Norske Samlaget.
Vinje, Eiliv. 2000. «Eit Språk som ikkje passar.» Doktoravhandling. Universitetet i Bergen. https://bora.uib.no/boraxmlui/bitstream/handle/1956/3586/EitSpr%c3%a5kSomIkkjePassar.pdf?sequence=1 &isAllowed=

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.