Jon Fosse, Jon Fosse, Fosse Jon

Jeg har lest ganske lite av Jon Fosse tidligere. Jeg har prøvd noen ganger, blant annet på de tidligste bøkene hans. Når han så får Nobelprisen, så er det en god anledning til å prøve igjen. Og jeg prøver igjen. Ja, det gjør jeg. Denne gang på "Trilogien". Bildet er fra Wikipedia: "En av Gerhard Munthes illustrasjoner til Draumkvedet".

Draumkvedet er et av de eldste sporene etter kristendommen blant folk på grasrota, og er nok fra 1200-1300-tallet. Diktet forteller at onde gjerninger straffer seg, men at Gud tilgir angrende syndere. Det er Norges svar på Dantes guddommelige komedie fra samme tid, sier Bø.

(NRK-lenke)

Draumkvedet er et mysterium. Ingen vet helt hvor det kommer fra, og ingen vet helt hva det inneholder. Gjengivelser varierer fra noen få strofer og opp til 119: «I 1927 laget Ivar Mortensson-Egnund en ‘rekonstruksjon’ på 119 strofer. Han lanserte en teori om at Draumkvedet var utgangspunktet for all nordisk balladedikting. Han kunne dermed hemningsløst tillate seg å hente inn strofer fra andre ballader. Det er knapt noen i dag som for alvor slutter seg til Egnunds ytterliggående teori og praksis». (Wikipedia)

At Fosse bruker dette som inspirasjon er temmelig klart i og med tittelen på den andre boken i trilogien: Olavs draumar; Draumkvedet handler også om en Olaf, som sovner på julaften og sover til 13. dag jul. I den perioden besøker han både himmel og helvete, og Jesus er sentral som en dommer sammen med  «sankte såle-Mikkjel» (Sankt Mikael) Djevelen er representert ved Grutte Gråskjeggje (Djevelen). Det er altså alvorlige saker, og straks Olaf våkner så løper han til kirken og presten for å fortelle om drømmen. Dette er nok ment som et oppbyggelig visjonsdikt, som selvsagt trosser vårt normale syn på virkeligheten – det bygger dels på sagn og myter og selvsagt på Kristendommen; særlig den katolske lære. Norge ble katolsk omkring år 1000, men den læren ble så forbudt i 1537 av den dansk-norske kongen Christian 3. Den ble tillatt igjen i 1845, og vi vet at Sigrid Undset konverterte – i likhet med Jon Fosse selv. Det er grunnen til at Fosse fikk et personlig gratulasjonsbrev fra Paven, som likevel ikke er mer personlig enn at det meste er offentlig. Paven skriver: «… at Fosse har ‘evne til å fremkalle den allmektige Guds nådegaver, fred og kjærlighet i vår ofte formørkede verden’. Han mener Fosses litteratur kan berike livene til andre pilegrimer på troens vei». (Den katolske kirke)

Åpenbart! er den katolske tro, bibelhistorien, sentral i denne trilogien av Fosse. Vi kjenner historien til Maria og Josef: «Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall». (Luk 2,1) De måtte dra til Betlehem, med et vanskelig utgangspunkt. Maria var gravid, og Josef var ikke faren. De fikk ikke plass i herberget, og måtte ta inn i en stall. Der ble Jesus født. Med Den Hellige Ånd som far. At Maria var Guds mor ble vedtatt på kirkekonsilet i Efesos i 431. Det var en lettelse for mange, særlig de katolske som har Maria som en sentral skikkelse: «Når dette ble definert på konsilet i Efesos, jublet både leg og lærd. Dette at Maria var Guds mor, ble gjenstand for kristenfolkets dype ettertanke, kanskje tør vi her benytte et uttrykk som kristen meditasjon. Hvilket ufattelig mysterium stod de ikke overfor. Den uendelige, uskapte Gud, som verken himmel eller jord kan romme, blir født av et skapt menneske, en enkel kvinne av folket». (Den katolske kirke)

Hvorfor alt dette? Tja, det er tanker som oppstår ved å lese Fosse sin trilogi. At det spilles på juleevangeliet er helt klart i den første boken Andvake, et ord som vanligvis oversettes til «søvnløs» – det kan også bety «årvåkenhet», og kanskje kuriøst så var det navnet på stridshornet til Kong Sverre (Sverres saga kan leses her). Asle og Alida rømmer til Bjørgvin (Bergen), blant annet fordi Alida er blitt gravid, og de kan ikke bo hos moren hennes etter at de ble kastet ut av et naust de holdt til i ulovlig. Synden og den medfølgende skammen er for mye for moren. De første ordene i boken er: «Asle og Alida gjekk kringom i Bjørgvins gater, over skuldra bar Asle to byltar med alt dei åtte og i neven bar han feleskrinet med fela han hadde arva etter far Sigvald, og Alida bar på to nett med mat…» (s11) Når dette skjer er uklart, tiden er ikke helt som vi oppfatter den i den virkelige verden. Det er ikke så nøye å tidfeste nøyaktig, det er en del av mystikken at det kan finnes holdepunkter for flere forskjellige tidsaldre i teksten. Det er mye som ulmer under overflaten i Fosse sine tekster, og han har en helt særegen stil – med mange gjentakelser og uten punktum. Det skaper en rytme som noen synes er plagsom, mens andre altså mener kvalifiserer til Nobelprisen. Nå er det selvsagt slik at vi ikke er nødt til å like forfattere fordi de får Nobelprisen, men det er et tegn på at det kan være lurt å være en smule ydmyk i bedømmelsen. Jeg må innrømme at Fosse trengte tid hos meg, men nå er det i ferd med å skje en liten åpenbaring hos meg. En åpenbaring skjer hos meg. Det skjer en åpenbaring hos meg. Det er nok en tanke at livene våre består av svært mye omatt og omatt. Vi har et begrenset vokabular som vi bruker i dagligtale – tenk tilbake på familiemiddager og sosiale sammenkomster. Det er ikke uvanlig at de samme historiene fortelles om igjen og om igjen, med små variasjoner. Det er livet. Under denne overflaten kan det bruse med sterke følelser, og jeg tror det er noe der Fosse ønsker å få frem. Hvor mange ganger har du hørt at ribbe et skikkelig godt, men bare hvis svoren er skikkelig sprø? God jul, godt nyttår, same procedure as last year. Normalt unngår vi det i romaner, men gjentagelser er Fosse sitt domene – og der minner han om forfattere som Samuel Beckett og Thomas Bernhard. Det er ingen stor prestasjon å komme på disse to, ved en kjapp søking på den store verdensveven så fant jeg en tekst av Fosse:

Det finst mange gode forfattarar. Men ein av dei som ganske tidleg stod tydeleg for meg var altså Beckett. Eg las ikkje så mykje av han. Og det meste han skreiv har eg framleis ikkje lese, og eg kjem nok truleg heller ikkje til å gjere det. For det trengst liksom ikkje. Eg veit det alt, på eit vis. Når eg har blitt spurd om kvifor eg likar Beckett så godt, kan eg svare at det er fordi Becketts dikting er taparens siger.

(Riksteateret)

Jeg går ikke mer inn på selve handlingen i Trilogien, det er tre korte bøker på til sammen 238 sider. Det er mye luft i teksten og store bokstaver. Det ligger nær diktning, og selve historien er full av henvisninger til Bibelen; særlig kampen mellom det onde og det gode er sentralt. Den er representert på flere vis; jenta er mørk, men har en lys søster. Det er henvist til Draumkvedet. Naturen, natten, er dyster og mørk – så lysner det. De to står ute i den kalde og våte natt, mens alle andre ser ut til å være innendørs i varmen og lyset. De får ikke komme inn. Kjærligheten er lys, men det er et mørke som lurer under. Hvem er Djevelen? Et lite sitat fra første bok:

Eg skulle ha drepe han, sier Asle

Ikkje seia slikt, seier Alida

og så går Asle bort og set seg ned attmed Alida

der på benken.

Eg slår han i hel, seier Asle

Nei nei, sier Alida

Det er berre slik, det er nokon som eig, og nokon som ikkje eig, seier ho

Og dei som eig bestemmer over dei, oss, som ikkje eig, seier ho

Det er vel slik, seier Asle

Og slik må det vera, seier Alida

Det må vel det, seier Asle

(s19)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *