Han – slo – seg – på – flasken.

"Hvis språket skal være klart og korrekt, må vi bruke alminnelige ord i deres alminnelige betydning. Å gjøre språket pyntet betyr ofte å avvike fra en normalspråklig uttrykksmåte; dette er likevel ingen feil så lenge det ikke går på bekostning av klarhet og korrekthet." Sitat: Gjert Vestrheim, "Klassisk retorikk", s193

Overskriften er hentet fra Jens E. Kjeldsen sin bok Retorikk i vår tid. Den boken handler i hovedsak om språket vårt i dag, og hvordan det brukes for å overbevise andre. Kjeldsen sier i innledningen:

Retorikk i vår tid er en bok om moderne retorisk teori. Det er ikke en bok om retorikkens historie, men ettersom verken vår tids retorikkteori eller retorikk i vår tid kan forstås uten å forstå den retoriske tradisjonen, så handler del I av denne boken om retorikken som fag og om dette fagets historie.

På samme vis handler Gjert Vestrheim sin bok Klassisk retorikk en god del om hvordan denne klassiske retorikken brukes i våre dager. De vektlegger det forskjellig, men i sum kan vi nok si at det er mye å hente fra de gamle grekere og romere spesielt, og at mennesker på mange vis er de samme i dag som de var for over 2 000 år siden – selv om vi har oppdaget mye de ikke visste den gang, så snakker og samhandler vi nokså likt det som foregikk i Athen og Roma. Språket utvikler seg hele tiden, og vi bruker selvsagt ikke gresk eller latin i Norge – annet enn for å si at «det var helt gresk for meg.»

Det interessante er at vi som mennesker kan kjenne igjen så mye av både følelser og tanker fra folk som språklig og tidsmessig er fjernt fra oss. Ja, det er nesten som en flaskepost vi har funnet på en strand – vi visste lite om disse gamle skriftene før de ble funnet på nytt langt inn i middelalderen og til dels i nyere tid. Noe var overlevert, men som vi vet har det vært en god del branner gjennom årene – ikke minst i Alexandria, og typisk også når nye makthavere overtok et land eller samfunn. Da var det greit å brenne historien. Tilfeldigheter gjør at mye ble bevart i klostre og andre plasser.

Vel, det er mye å ta tak i. Her ville jeg bare fortsette litt på dette med troper og figurer – eller metaforer. Det finnes mange underavdelinger, og jeg skal ikke ta det nå. Jeg vil bare si noe om den innledende setningen:

Han – det brukes i dag litt mer forsiktig enn før, og et nytt ord er HEN.

Slo – ja vel, da vet vi at «han» utførte en handling.

Seg – ok, så han slo ikke noen andre, han gjorde noe mot seg selv.

På – hmm, dette utvikler seg. Nå tenker jeg at han fikk vondt ved et uhell.

Flasken – SÅ, det forandrer egentlig alt! Han er blitt en alkoholiker!

Hvem skulle trodd det ut i fra de første ordene? Hva slags setning er dette? Er det vanlig språk som alle kan forstå, eller er det noe mystisk? Noe pyntet?

Poenget er at ord henger sammen – de har en «kontekst» på fint. Det kan være lurt å tenke på iblant, før vi tolker et utsagn. Det kan nemlig henge sammen med en større tekst, og få forskjellige betydninger ut i fra teksten det er brukt i. Å hente ut utsagn fra sammenhengen kan være ufint.

To fritt diktede kontekster:

En tidlig morgen, da han gikk sin faste morgentur på stranden, så han en flaske i vannkanten. Han løp mot den, og snublet i sine egne ben. Han slo seg på flasken da han falt.

Etter å ha vært gift i over tyve år, så forlot konen ham til fordel for sin unge yoga-instruktør. Det var mange som forsto hvorfor han slo seg på flasken.

Ka tenke du?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.