Skruppelløs, eller uten skrupler, vil si å være samvittighetsløs eller uten hensyn, tvil eller motforestillinger.

Moral er de normene, verdiene og holdningene som avgjør hva som er rett og galt eller godt og dårlig.

^(SNL)

Hvorfor ønsker vi en form for moral i samfunnet? Er det for å regulere atferden til massene? Eller er det rettet mot individer som er lett synlige? Enten i offentligheten eller i vår omgangskrets. Dersom noen oppfører seg dårlig, så er det fint å kunne henvise til en norm – eller regler for god oppførsel. Opp til 1900-tallet var det stort sett strenge regler for korrekt oppførsel i den vestlige verden (sikkert også andre deler av verden, men i denne sammenheng er den vestlige mest sammenlignbar): «En ung pike av god familie måtte aldri signalisere noen interesse, selv om kjærligheten brant i henne». (Kvinnehistorie.no). Vi vet at det var i hovedsak fornuftsekteskap som ble inngått, spesielt i de høyere lag i den tydelige klassedelingen som Karl Marx blant annet reagerte på. Flere andre begynte også fra 1700-tallet, kanskje med Kant som en noe tidligere aktør, å reagere på den ordningen de så rundt seg, med enorm fattigdom og mye slit i den ene enden og tilnærmet lediggang og kvalmende rikdom i den andre enden. Det kostet å være for kritisk til tingenes orden, noe David Hume fikk erfare da han søkte to forskjellige professorstillinger og endte som bibliotekar fordi han ikke var «moralsk» nok til å være professor; han hadde et rykte som mulig ateist, og dersom man ikke var kristen så var man heller ikke moralsk på 1700-tallet i de kretser som faktisk hadde makt til å ansette på universitetene. (James R. Otteson 2021: The Essential David Hume)

En mer skjønnlitterær fremstilling av dette har John Fowles gitt i Den franske løytnants kvinne – utgitt i 1969. Det er en av våre klassikere, også filmet av Hollywood, selv om filmen ikke får frem alle de tanker som Fowles både formidler seg og lar karakterene formidle i boken. Sarah Woodruff er en tragisk og standsløs person, merket av landsbysladder. Charles Smithson er forlovet med den rike og vakre, men kalde Ernestina, og har en arvelig barontittel i sikte. De to møtes, og det utvikler seg til en tragedie. Det er en kjærlighetshistorie, men hovedsaken er nok en skildring av det høyst moralske samfunnet i England i det Herrens år 1867. For Herren var tydelig til stede, og var bakgrunnen for all fordømmelse. I dag kan vi nok kalle moralske påpekninger for «klander», altså påvisning av klanderverdig oppførsel – men, den gang var helvete en realitet å ta hensyn til. Også det helvete man fikk på jord dersom oppførselen var utenfor de gitte rammer, noe hovedpersonene i denne boken til fulle får erfare. Jeg skal ikke gå i detaljer, men det er snakk om en brutt forlovelse hvor mannen forelsker seg i denne franske løytnantens kvinne og forlater sin nøye utkårede. Denne kvinnen er en fallen kvinne, og derav kommer tilnavnet – å være noens «kvinne» var i det hele tatt uakseptabelt dersom det ikke var snakk om forlovelse og nært forestående giftemål. Denne kvinnen hadde tillatt at en sjømann, rett nok løytnant, hadde kurtisert henne åpenlyst – uten at hun ga tydelig beskjed om at det var uønsket. Det var nok til å miste jobben som guvernante, og senere mistet hun også en ny jobb hun fikk i ren veldedighet av den velstående -rike- damen som representerer den fulle og korrekte moral – som også innebærer å være veldedig iblant. I den hensikt å komme inn i himmelen, selvsagt.

Sarah mister også denne jobben fordi hun trosser en direkte ordre om å ikke gå tur i en skog som har et dårlig rykte. Ungdommer har vært i den skogen med skumle hensikter; umoralsk omgang basert på kjønnsdrift. Noe som gjør hele skogen og området rundt uegnet for skikkelige kvinner å ferdes i.

Den nesten adelige «gentleman», Charles, oppførte seg så klanderverdig at den rike faren til den forsmådde Ernestina ville nekte ham å noensinne kalle seg gentleman igjen. Det var et begrep som tillot lediggang og forbød de som hadde denne tittelen å ta verdslige jobber i handel eller industri. De levde på midler fra familien, og var ventet å overta gods og gull etter hvert. Det går ikke slik, selvsagt, i dette tilfellet.  Da må reglene for god moral følges. Charles lever ikke opp til den moralske standard, selv om han følger de aller fleste regler til punkt og prikke – inkludert å kle seg i den engelske gentlemans uniform selv når han er alene på stranden og leter etter steiner og fossiler. Han blir sjokkert av å møte Sarah alene i skogen, og refser stadig seg selv for dårlig oppførsel og uanstendige tanker. Likevel seirer kjærligheten til slutt, og han bryter fastlagte normer. Da blir han utstøtt. Dobbeltmoral påpekes i romanen, særlig denne forskjellen mellom rik og fattig – hvor blant annet den forsmådde forloveden før bruddet prøver å slå seg til ro med at Charles har mistet arveretten fordi onkelen gifter seg i godt voksen alder – hun må da tenke seg at det holder med 15 rom i stedet for de 29 rom de var ventet å overta. Noe får de altså uansett. Samtidig går bekymrede prester omkring hos arbeiderne og ser på all den umoral som inntil 15 personer på ett rom fører til. De lever oppå hverandre, og må gjøre alt mulig i alles påsyn og påhør. Det påpekes også at det aldri har vært tettere mellom bordellene i London enn på denne tiden, hverken før eller siden.

Det var en brytningstid; Darwin hadde gitt ut sitt hovedverk og kommunisme var blitt et begrep – opplysningstiden var egentlig ferdig, og reaksjonen tilbake gjennom romantikken hadde gjort sitt inntog. Mange var forvirret, men i England løste de nok det med å holde fast på formene og den faste moral så lenge det gikk. Hovedpersonen reiser blant annet til Amerika, hvor det er mye som er friere i Charles sine øyne. Ikke nødvendigvis bedre, mest annerledes. Mot slutten av 1800-tallet startet også modernismen i Norge, med Knut Hamsun sin Sult. Fowles regner som en av grunnleggerne av postmodernismen, og Den franske løytnants kvinne har blant annet flere alternative slutter og en aktiv forfatter som bryter inn i handlingen for å fortelle anekdoter eller historiske poeng – eller kommentere hva personene sier og gjør. Han var utdannet på Oxford, i fransk og tysk litteratur, med særlig vekt på franske eksistensialister. Det kan bemerkes at i første variant av en slutt på historien, så kommer ikke denne moralske og velstående damen inn i himmelen når hun banker på. Veien, eller fallet, går til den andre herren i Bibelen. Overraskende for henne selvsagt, som har levd et gudfryktig liv og strammet opp alle i sin omkrets til den rette moralske oppførsel – på vegne av Gud, antok hun.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette, foranledningen er en lesning av først George Sher og dernest Tim Scanlon. De er svært sentrale i den amerikanske, analytiske, tradisjon hvor blant annet moral diskuteres. Begge har gitt ut flere bøker, og de har forskjellige innfallsvinkler til hvordan moral bør hevdes i samfunnet og hva som kan føre til at vi klandrer andre. De braker sammen i boken Blame – its Nature and Norms:

Poenget her er at verden kan fremstå kaotisk for den som observerer mer enn lever, mens mange er godt fornøyd med å leve innenfor de gitte rammer, som kultur, tradisjon og religion. Det føles trygt og godt; verden er ordnet etter faste regler og alle vet hva som er rett og galt. Vi mennesker har alltid dannet samfunn, og i alle samfunn er det slike regler – også i det norske, moderne samfunn. Hva er disse reglene egentlig basert på? Der virker det som om Scanlon og Sher er uenige. Sher skriver i sin A Praise of Blame: «This two-tired account of blame, which takes it to consist of a characteristic set of affective and behavioral dispositions that are organized around and equally characteristic type of desire-belief pair, resolves many unanswered questions”. Det svarer imidlertid ikke på om noen kan være “blameworthy”, noe han løser ved at «morality is a system that claims authority over all persons at all times and whose reasons purport to override all others”. Det er ingen tvil om at i den nevnte bok, eller i Viktoriatiden, så var det et fast system for moral, og alle trodde fullt og fast på dette. Spørsmålet er om det er dette systemet Sher omtaler? Eller om han mener et annet system som er gyldig til alle tider, for alle personer og som har grunner som overstyrer alle andre grunner? Er det kristendommen som har systemet, eller Islam, eller Buddhismen – eller ateister som for eksempel Human-etisk forbund? Er det Viktoria-tiden, vikingtiden, opplysningstiden eller den moderne tid? Poenget til Sher er «Thus, if we are justified in accepting a moral principle, then we must also be justified in having a blame-constituting desire whenever we correctly believe that it has been flouted, ignored, and so on”. (Introduction)

Det som jeg mener er uklart fra Sher, er altså når vi er “justified” til å holde våre moralske normer. Er vi først det, så følger det at vi kan klandre, fordømme eller straffe den som bryter disse reglene. Straff er det ingen tvil om at det var i Viktoriatiden selv for ting vi vil regne som små forseelser i våre dager. Straffen minnet om å bli lyst i bann; du fikk aldri fotfeste i samfunnet igjen, med mulig unntak for at du gjorde bot og bedring i mange år uten å trø feil. I dag straffes også mennesker, som regel via straffeloven og rettssystemet – og det er åpenbart at noen brudd på moralske regler er temmelig universelle. For eksempel å drepe noen. Om dette sier Scanlon: «According to contractualism, our concern with right and wrong is based on a concern that our actions be justifiable to others on grounds that they could not reasonably reject insofar as they share this concern”. (What We Owe to Each Other, s202) Han snakker om prinsipper, og at det må være noe som ikke med rimelighet kunne bli fornektet av «others». En bekymring han har, er at «the general authorization of a class of actions can have significance that goes beyond the consequences of the actions that are performed or not performed as a result”. (s202) Tankene hans minner her om hvordan det gås frem for å lage lover. Konsekvenser må utredes nøye, med mange høringsinnspill, slik at lovreglene ikke slår urettferdig ut. Han summerer det ved å si «that general prohibitions and permissions have effects on the liberty, broadly construed, of both agents and those affected by their actions.” (s202) Shanlon diskuterer dette ved bruk av “generic reasons”, som er «commonly available information about what people have reason to want”, og det vil alltid være et press for å gjøre prinsippene mer og mer finjusterte ut av rettferdighetshensyn, samtidig som det er et motpress fordi desto mer komplisert prinsippene blir, desto mer skaper det «uncertainty and require those in other positions to gather more information in order to know what a principle gives or requires of them». (s204) Dette er kjent i rettslæren. Det er forutsatt at alle kjenner til lover og regler, og derfor kan straffes selv om de i praksis ikke kjente til den regelen de dømmes etter. Det er stort sett greit når man gjør ting som man bør vite er ulovlig, som å stjele, men det er mange rettsregler som er svært vanskelige å få full oversikt over, noe for eksempel de siste års NAV-skandaler kan illustrere. Det er liten grunn til å tro at moralske regler er noe enklere, bortsett fra i svært dogmatiske samfunn som Viktoria-tiden illustrerer. Scanlon skriver: «Some of the most common formes of moral bias involve failing to think of various points of view which we have not occupied, underestimating the reasons associated with them, and overestimating the costs to us of accepting principles that recognize the force of those reasons”. (s205) Han skriver i en fotnote at han her er enig med Habermas om at moralsk fordømmelse avhenger av “a real process of argumentation”. (Fotnote, s395)

Jeg skal ikke i denne omgang trekke dette lenger. Jeg vil sitere Sher igjen: «In the previous chapter, I argued that the standard theories of blame are all inadequate”, og at han ser for seg å svare på hva «blame add to the belief that someone has acted badly or is a bad person?” (Kap. 6) Det er klart at i Viktoriatiden som er skildret i Den franske løytnants kvinne, så var det lite skille på hvem som ble dømt, og at fordømmelsen var reell og gikk direkte på person var det ingen tvil om. Familie-medlemmer eller ei. Handlingen ble ikke dømt for seg selv, den definerte personen som et moralsk forkastelig individ som man måtte unngå kontakt med for ikke å bli «smittet». Det ble gjort på Guds vegne, og selvsagt har Fowles lagt inn at den mest ærekjære av alle til slutt havnet i helvete. Det er en metafysisk diskusjon som ikke tas her. Jeg skal imidlertid ta med hva Sher skriver om hvordan en form for tilgivelse kan skje: «It is a striking and important fact that we immediately relinquish all blame-related bad feeling when we discover that the blame has a valid excuse…” En god forklaring kan fungere som en unnskyldende faktor, og vi vil trekke oss fra å klandre personen. Det er sant, men samtidig vil det være vanskelig å finne ut dette i et strengt moralsk og fordømmende miljø, som skildret av Fowles. Alle aktørene hadde sine egne forklaringer på det som skjedde, den verste var kanskje kjærlighet, men det ble overhodet ikke tatt hensyn til av den fordømmende majoritet. Fordi det er lite rom for at anklagede skal komme med sine motargumenter og forklaringer. I boken krevde det en lege som i hemmelighet beundret Darwin og så seg selv som en vitenskapsmann. Han var i stand til en form for kritisk rasjonalisme, og dømte derfor bare etter å ha samlet alle fakta. Det vil si at han godtok kjærlighet som en unnskyldning for oppførselen til Charles og Sarah. Alle andre dømte friskt på grunnlag av sin egen tro på at de hadde all rett på sin side. Det er en grunn til at rettsystemet er utviklet med anklagere og forsvarere og en uavhengig domstol. De moralske systemene i samfunnet har kun en dømmende majoritet.

Tittelen på dette essayet henspeiler på at vi ofte er flinke til å straffe oss selv, via vår egen samvittighet og at vi har moralske skrupler i form av at det er mye vi ikke selv ønsker å gjøre – vi er ikke alle mordere og tyver, men hva som er grunnen til det er en stor diskusjon. Både Scanlon og Sher er enige i at vi må ha visse regler som styrer atferden vår, og muligens er begge enige i at mennesker ikke er slik som Thomas Hobbes skildret dem i naturtilstanden – det var alles krig mot alle, og vi trengte å forme et samfunn for å hindre at mennesker drepte hverandre av ren lyst. Hvor skruppelløse vi er i utgangspunktet vil kunne ha betydning for hvilke regler vi trenger i samfunnet.

Jeg vil senere ta opp Scanlons definisjoner av blame: “So it is worth looking for an interpretation of blame that lies between these two extremes: an interpretation that involves more than mere negative assessment but is not a form of punishment». (Interpreting Blame, 2013) Vi skal kunne klandre andre når de ikke oppfører seg, og Scanlon bruker eksempelet med venner aktivt – hva er det som gjør at vi har venner, og hvilke reaksjoner er rimelige mellom venner? De reaksjonene kan til en viss grad overføres til samfunnet. Hensikten er ikke å straffe andre, men bidra til at de oppfører seg noenlunde moralsk.

Personlig tenker jeg at i dagens samfunn, hvor mennesker er forskjellige og menneskerettighetene gjelder, så skal vi i det minste gjøre som legen i Den franske løytnants kvinne – vi bør undersøke alle fakta vi kan få tilgang til, og gjerne høre begrunnelsene fra de som angivelig har vært umoralske, før vi dømmer. Det er verdt å prøve. Sher mener det finnes en universell moral som gjelder overalt og til alle tider, ikke ulikt det Kristendommen gjerne mener. Spørsmålet er da hvor grensene går, alle er enige om at det å drepe er umoralsk – unntatt i selvforsvar og i krig. Scanlon er mer undersøkende, og mener at enkelte handlinger er umoralske uansett – men, de aller fleste handlinger må vurderes ut i fra hva et fornuftig menneske tenker og se hen til hvordan venner oppfører seg mot hverandre. Der ligger konflikten mellom Scanlon og Sher – som avviser tanken på at vi kan la folk leve livet slik de selv ønsker. Det blir den høye moral Sher er talsmann for. For å legge inn litt visdom fra Inger Lise Rypdal:

Først da hun nådde prekestolen
Snudde hun, og så ut på den fulle sal
Og sa: «Jeg har litt å si til Dere
Voktere av stedets moral»

[Vers 4]
Der på første benk er bygdas lærer
Flere ganger var han på min dør
Og om hans kone var alene når han trodde?
Gå spør han, de som tør

Og sekretæren Deres, doktor
Tørr De si oss hvorfor hun dro bort så brått?
Og kan de reise Dem, herr ordfører
Og si hvor mange drinker De har fått?

[Vers 5]
Vår kjære pastor og herr lensmann
De som står i spissen for moralen vår
Det var vel altervin på flaskene
Som Dere bar inn bakveien i går?

Er det fra denne samling hyklere
Jeg hører at jeg ikke strekker til?
Fordi min skjørtekant er nærmere den himmel
Dere aldri kommer til. (Genius)