I boken On Writing, så beskriver King hvordan han selv vokste frem som en verdensberømt forfatter, og gir sine råd videre til de som ønsker å prøve. Et hovedråd er å lese og skrive MYE, samt sette opp faste mål hver dag. Et annet råd er å basere historiene på situasjonen og ikke lage faste plot. Det er noe Solstad også synes å gjøre, for eksempel situasjonen med lektoren som ødelegger paraplyen i Genanse og verdighet – hvorfor skjer det? Først kan vi sitere Solstad selv: «Jeg er jo ingen storyteller. Og jeg er ikke så veldig interessert i å høre på historier, heller. Jeg er ikke så god til å fortelle historier selv, og hvis jeg gjør det, har jeg lett for å miste poenget underveis. Derfor må jeg nok kompensere ved å ha et klart grunnbilde å forholde meg til». Så bygges historien rundt dette, og «plottet» trer frem underveis. Det tiltaler meg. King skriver: «A strong enough situation renders the whole question of plot moot, which is fine with me. The most interesting situations can usually be expressed as a What-if question:

1. What if vampires invaded a small New England village? (Salem’s Lot)
2. What if a policeman in a remote Nevada town went berserk and started killing everyone in sight? (Desperation)
3. What if a cleaning woman suspected of a murder she got away with (her husband) fell under suspicion for a murder she did not commit (her employer)? (Dolores Claiborne)
4. What if a young mother and her son became trapped in their stalled car by a rabid dog? (Cujo)

King skriver videre: ”Description is what makes the reader a sensory participant in the story. Good description is a learned skill, one of the prime reasons why you cannot succeed unless you read a lot and write a lot. It’s not just a question of how to, you see; it’s also a question of how much to. Reading will help you answer how much, and only reams of writing will help you with the how. You can learn only by doing.” (s136) Stephen King er ganske pragmatisk, og ikke så opptatt av alle regler som læres på skrivekurs og lignende. Det handler om å skrive en historie:

Underneath, however, I´m asking myself the Big Questions. The biggest: Is this story coherent? And if it is, what will turn coherence in to a song? What are the recurring elements? Do they entwine and make a theme? I´m asking myself What’s it all about, Stevie, in other words, and what I can do to make those underlying concerns even clearer. What I want most of all is resonance, something that will linger for a little while in Constant Reader’s mind (and heart) after she or he has closed the book an put it up on the shelf”.

^(s171)

Jeg tror målet er omtrent det samme for King og Solstad – teksten og da historien som trer frem til slutt skal leve lenge hos leseren. Det er en forskjell i tema selvsagt. King skriver ofte om det overnaturlige, om hendelser som egentlig ikke kan skje, om grøss og gru. Han har imidlertid en rekke andre historier også, som handler mer om menneskets lodd her i livet – sorg, glede, hva er det gode liv. Fra Wikipedia kan vi lære at: «King has published 65 novels/novellas, including seven under the pen name Richard Bachman, and five nonfiction books. He has written over 200 short stories, most of which have been compiled in book collections». Jeg har langt i fra lest alle disse, men det har blitt noen etterhvert. Jeg kommer kort inn på tre nedenfor. Solstad er langt mindre produktiv, selv om vi kan telle over 30 utgivelser til sammen. Vel 15 av disse er romaner. Solstad sier om tema: «Så nå innser jeg at man faktisk er bundet til noen ganske få temaer – skremmende få, egentlig – som kommer igjen og igjen i forskjellige forkledninger». (Brenner, s221) En hovedforskjell fra King er lengden på romanene. King bruker mange ord, og kommer gjerne over 500 sider. Solstad har problemer med å passere 200 sider. Begge har skrevet noveller, og der er det mer likt. Selv om King aldri blir så korthugget som Solstad. I tillegg er Solstad kjent for sin tekst: «Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger», som ble utgitt i tekstsamlingen Svingstol. En samling prosatekster i 1967. Det var myntet på den romantiske litteratur og innslaget av metaforer og kanskje også det overnaturlige. Sosialrealisme ble nærmest et slagord på 70-tallet, og Solstad var helt klart en del av det. Virkeligheten skulle skildres som den nå engang er. Både før og etter den mest realistiske perioden så har nok Solstad gått litt utover det han beskrev den gang. Særlig eksistensialismen har vært sentral i forfatterskapet – ofte nokså mislykkede menn som prøver å finne et fotfeste i tilværelsen. Det er også klart at Solstad er regnet som en «bedre» forfatter enn King, med mange prestisjefylte utmerkelser. Han var også kandidat til Nobelprisen, men den gikk til Jon Fosse. Til gjengjeld kan King vise til et salg som Solstad ikke er i nærheten av, med over 300 millioner solgte bøker. Den sammenligningen drar jeg ikke lenger, de har forskjellig siktepunkt. Utmerkelser for King er: «Stephen is the 2003 recipient of The National Book Foundation Medal for Distinguished Contribution to American Letters and the 2014 National Medal of Arts.(King hjemmeside) Det er mulig King har flere, men noen kandidat til Nobelprisen vil han aldri bli. Kanskje urettferdig? Om samtidslitteraturen sier Solstad:

Det hender jo jeg leser andre forfattere. Og da blir jeg ofte veldig forbauset. Jeg blir forbauset over at de virkelig vil skrive så dårlig. Det er sant. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig, rett og slett. At de ikke selv ser at dette må bære galt av sted. De er jo uten stemme! Det er ikke det at det er noe gærent med selve handlingen, men det er jo så kjedelig!»

^{Om å skrive av Hans Brenner, intervju med Solstad.}

Lykkes King med sine ambisjoner?

Da tenker jeg på dette med å fenge leseren, få oss til å huske historiene lenge etterpå. I det store bildet må svaret bli JA. Historiene til King lever i beste velgående, det er bare å nevne Shining – så husker de fleste i det minste filmen. Med Jack Nicholson. Det lett biografiske elementet i den er at hovedpersonen er en forfatter som må ta seg inn etter langvarig alkoholmisbruk. Vi vet at King selv har strevd med det i mange år – i et intervju snakker han om dette: «More than 30 years after Stephen King first terrified readers with The Shining, he’s written a sequel, drawing on his alcoholism and a near-death experience. He talks about being a drunk father and why the Twilight series is just ‘tweenager porn'». (The Guardian) Det er et interessant intervju, hvor det også kommer frem både at Shining er en bok han selv ikke har klart å glemme og at King ikke likte filmen av Stanley Kubrick. Oppfølgeren heter Doctor Sleep, og tar for seg Danny Torrance i voksen alder – i starten nokså preget av hendelsene på hotellet og minnet om sin egen far med øks i neven. Hvem som helst kan få mareritt av det. Jeg går ikke nærmere inn på disse bøkene, men merker meg at King i intervjuet sier: «Still, he says, when people say, ‘Steve, your books are uneven’, he’s confident ‘there’s good stuff in all of ’em'». Det er nok helt riktig, det er noe bra i alle – det vil si i de jeg har lest. Jeg vil nevne to bøker til.

Desperation, Nevada og Dolores Claiborne

For some things I’ve been working on, I’ve been looking into the distinctions between the Greek words psyche and pneuma in the New Testament. Going down that rabbit hole soon drew in the Greek word soma. And pulling in soma dragged in the word sarx.

^{(Richard Beck)}

De som vil lese om disse begrepene kan gjøre det på lenken til Richard Beck. Pneuma, soma og sarx er sentrale begreper i Desperation, Nevada. Det handler om Djevelen versus Gud, intet mindre. Opptakten er at en skummel politimann herjer med folk, og kidnapper noen. Det røpes ingen hemmelighet ved å si at flere av dem havner i byen Desperation. Et uvanlig navn. Byen skal være inspirerert av Ruth, Nevada – en by som King kom til en gang på en lang kjøretur i ørkenen, og han trodde alle var døde. Ingen viste seg. De var ikke det selvsagt, så King bestemte seg for å dikte en historie om en lignende by. Desperation. Her ligger allerede et ankepunkt jeg har mot King: Svært mye av det han skriver er overtydelig. Det er som om han vil hamre inn forståelsen hos leseren, og lar få detaljer ligge urørt. I tillegg kommer den «indre stemmen» til alle frem i tide og utide. En som er i ferd med å bli kidnappet, bare at han ikke vet det ennå, tenker: «Enn om han har tenkte å skade meg? Det er tydelig at han fortsatt mangler en øl eller to på full kartong. Vel, svarte han seg selv, enn om han har tenkt det. Hva har du tenkt å gjøre med det? Klage til de lokale ki-jotene?» (s76) Det siste henspeiler på uttalen av coyoter, som lusket rundt og skumlet seg. King forklarer og forklarer, og karakterene tenker og tenker. Det blir for mye. Det bryter med prinsipper om «show, don`t tell» og «You say it best when you say nothing at all». Prinsipper som Solstad ivaretar i mye større grad – for ikke å snakke om Jon Fosse som nesten ikke forklarer noenting. Det er tanker også i bøkene til disse forfatterne, men hos King er det først noe handling og så skal vi bli forklart både hva handlingen betydde og hva de forskjellige tenker om det som skjer. Det skjer videre hos King: «Kom deg inn i bilen, jævla raddis! Ha deg inn i bilen, din soper! De grå øynene var fulle av latter. Det er en spøk, tenkte Johnny. En eller annen form for grov spøk«. Både Fosse og Solstad gjør dette mer elegant, og for meg forsvinner mye av spenningen hos King ved denne evinnelige forklaringstrangen. Dette med pneuma, soma og sarx er faktisk det som i starten bare er antydet, men også dette blir temmelig klart utover i boken da forskjellige mennesker nærmest smelter fordi kroppen er for svak til å leve med Djevelen i seg. Det er besettelse. Hvordan dette foregår får den som vil lese mer om. Boken er OK, men denne gjør seg nok bedre på film. Der kan mye av det som plager meg i lesingen lukes bort. Historien er ikke så verst, det er utførelsen det skorter på. Etter min mening, som nok bryter med over 300 millioner mennesker. Vel, sånn går nu dagan.

Når det gjelder Dolores Claiborne, så er det en helt annen type bok. Ganske ukjent King-bok vil jeg tro, men den er et hederlig forsøk på å skildre hva som kan drive et menneske til mord – og hva som ikke kan gjøre det. Det røpes ikke mye her heller om jeg sier at Dolores drepte mannen sin. Det er det hun ønsker å tilstå da hun frivillig kommer inn til forhør av politiet – mistenkt for å ha drept Vera Donovan: «Men det er en ting jeg ikke vil ha hengende på meg, og det er derfor jeg er kommet hit ned på eget initiativ. Jeg drepte ikke den heksa Vera Donovan. Samme hva dere trur nå, så skal jeg få deres til å tru på meg til slutt. Jeg dytt’a ikke ned den sabla trappa». (s12) Dolores er en traust kvinne, som har hatt mange forskjellige jobber på den lille øya hun bor på. Det lengste arbeidsforholdet var nettopp til Vera, som var en rik innflytter med sine egne problemer. Det Dolores ønsker å tilstå, er at hun drepte mannen sin: «Jeg kommer tilbake til det før jeg er ferdig, men det jeg prøver å si, er at Joe St. George ikke var no’ mannfolk i det hele tatt. Bare en fordømt kvernstein rundt halsen på meg. Ja, verre faktisk, for en kvernstein kan ikke drikke seg full og komme hjem og dunste øl og kaste seg over deg for å få seg et nummer klokka ett om natta. Det var ikke derfor jeg tok livet av jævel’n, men det er vel like greit å starte der som hvor som helst ellers». (s15) Dermed er rammen satt, og vi kan rolig vente på begrunnelser.

Det tar sin tid. Boken er ikke mer enn 216 sider, og antagelig en av Kings aller korteste. Likevel – det fenger ikke. Det forklares og forklares til den store gullmedalje (for å bruke en klisjé, boken er ellers full av dem). Det er ingenting som overrasker. Vi vet alt fra start. Historiene er alvorlige nok, men ikke noe som vi ikke har hørt før. Mange ganger. Overklasse mot tjenerfolket, mannfolk mot koner og døtre, små samfunns sladder og overvåkning og lokale politifolks uendelige tålmodighet: «Å. slapp av! Jeg kommer dit, Andy, hvis du bare kan la meg få snakke i fred ei stund!» Dolores snakker og snakker. Vi er ment å tro at hele boken foregår i et avhørsrom i løpet av en kveld. En lang fortelling. Originalt nok er den skrevet på dialekt, men det kommer neppe like tydelig frem i oversettelsen som i originalen. Motivet for boken er helt sikkert ypperlig – det er de svakes kamp for å få seg et verdig liv, og hvilke virkemidler som tas i bruk i den ytterste nød. Det blir bare aldri spennende!

Terningkast to til begge bøkene, mens de filmer jeg har sett ligger på fire/fem. Det er nok en grunn til at mange av Kings bøker er filmet. Det kan lages spenning ut av dem av en flink regissør. Det gjelder også Dolores Claiborne. (IMDB-filmen)

Jeg vil bestemt anbefale å lese bøkene til Solstad, og se filmene basert på bøkene til King.