Ingen mennesker er født frie – Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset, Mímir Kristjánsson (Red.)

Jeg har lest denne boken med interesse. Av legning ligger jeg selv omkring noe vi kan kalle sosialliberalisme, og mine vurderinger vil normalt være preget av det. Det er ikke et forsøk på en objektiv vurdering, ei heller ønsker jeg å være negativ eller spesielt positiv. Mitt mål er å bidra til å diskutere hva som er det beste systemet for oss mennesker. Bidragsyterne i denne boken ligger åpenbart på «venstresiden» politisk. Jeg er litt opptatt av om det også betyr at de er «snille» kontra «de onde» som er tilhenger av liberalisme. Noe endelig svar gis ikke her. Dette er en pågående diskusjon. Som alle kanskje bør være litt opptatt av.

Liberalisme

Hva er det? Denne antologien er et forsøk på å belyse liberalismen fra et kritisk standpunkt – utgangspunktet er at liberalismen har fått tatt styringen i verden de siste tiårene, og det har blant annet hjulpet frem høyreekstremister, og politiske populister som Donald Trump og Marine Le Pen. Verden blir stadig mer kynisk, det er nok grunntanken.

John Rawls er en mann som gjerne nevnes i forbindelse med liberalisme, også her i denne antologien. Han var opptatt av rettferdighet først og fremst, og ville utarbeide et system som alle kunne tenke seg å leve i – for å få til det, så tenkte han at vi mennesker skulle velge vår verden fra en «utgangsposisjon», der vi ikke vet noe om oss selv – bare at vi er noenlunde rasjonelle, og ønsker et liv som kan oppfylle våre ønsker, drømmer og lengsler på best mulig måte.

Hva er ditt drømmesamfunn? Dersom du ikke vet om du er svart eller hvit, rik eller fattig, smart eller dum, frisk eller syk? Hvor vil du bli plassert i et samfunn?

Å trekke et slikt «uvitenhetens slør» over oss, ville ifølge Rawls føre til at valget måtte bli et rettferdig samfunn, hvor følgende prinsipper gjelder:

1. Hver person har det samme kravet på en fullt adekvat ordning av like grunnleggende friheter, som er kompatibel med den samme ordningen med friheter for alle; og

2. Sosiale og økonomiske ulikheter skal tilfredsstille to betingelser: for det første skal de tilknyttes stillinger og posisjoner som er åpne for alle under forhold preget av rimelig like muligheter; og for det andre skal de være til mest mulig gagn for de dårligst stilte medlemmene av samfunnet.

Dette er i nærheten av det som vi vil kalle «sosialliberalisme» i dag, det vil si at det tas hensyn til de svake (dårligst stilte) rundt oss. Samtidig er det ikke noe galt i forskjeller, bare alle har mulighet til å delta, og ingen diskrimineres.

Sjakk

Jeg ser på sjakk. Helst på NRK. Ikke at jeg forstår så mye, men det er blitt gøy nå de siste årene. Grunnen er selvsagt at Magnus Carlsen er verdens beste sjakkspiller. Det er det ingen tvil om, selv om han ikke vinner alle kamper han spiller. Han vinner nok til å være nr. 1 i verden, verdensmester og på vei mot å bli tidenes beste sjakkspiller. Er dette greit? Det betyr også han nyter godt av penger, prestisje og gradvis mer makt. Om han ønsker det.

Andre sjakkspillere ser opp til ham, prøver å lære av ham – prøver å vinne over ham, bli bedre. Det er konkurranse. De ønsker dette av mange forskjellige grunner, vanligvis har det lite med penger å gjøre. Det er ikke veldig mye penger i sjakk, med mindre du er på toppen. Samtidig som du klarer å utnytte at du er best. Magnus tjener penger på mye forskjellig, og inntektene ligger jevnt over 15 millioner årlig – til sammen siden 2010 har han nok tjent over 100 millioner. Kilde: VG

Beløpene er ikke så viktige, og Magnus selv bryr seg neppe så mye om det. Det er få som stiller spørsmål med at han tjener mye penger, i likhet med mange andre idrettsutøvere og sportsutøvere. Det er lov?

Hvorfor er det slik at vi ser ut til å godta forskjeller basert på denne type innsats, som er preget dels av et enormt talent, dels av støtteapparatet rundt ham – og mest av alt hans egen viljestyrke til å tenke og trene sjakk hver eneste dag?

Sigurd Hverven

En filosof, født 1991 – og utgiver av boken Naturfilosofi, som er en bok om grønne verdier, miljøvern og klimautfordringen. Innfallsvinkelen er at naturen har egenverdi, og bør tas vare på utelukkende på grunn av seg selv, og ikke fordi vi mennesker skal bruke den til noe. Dette er ikke det han skriver om i antologien, jeg tar ham med fordi han har skrevet bidraget «Ingen mennesker er født frie», og er med i redaksjonen – slik at det er trolig at han også har bidratt noe til forordet i boka.

I forordet sies det at liberalismen er vanskelig å få tak på, den består av så mange tanker og retninger – naturlig nok, vil jeg legge til. Det som likevel er felles, er at «Det selvtilstrekkelige individ er sentrum i liberalismens univers»

Det handler om å fjerne alle hindringer som kan stoppe mennesket fra å oppfylle sine behov. Det har ført til en uhemmet vekst, og mangel på trygge rammer. Fellesskapene er stort sett borte, hevdes det i boken – og nyliberalismen har tatt for seg offentlig sektor med sin trang til å måle alt mulig, helst omsatt i kroner og øre. At dette kan ha uheldige virkninger forstår vi alle, og det koples mot åndelig fattigdom, angst, depresjoner og fremvekst av høyrepopulisme og ekstremisme. Folk må ha noe å tro på.

Det sies:

Denne perverterte utgaven av «frihet», der hver og en av oss tildeles valgmuligheter etter hvor godt vi kan klare oss på markedet, er en oppskrift på tvang og undertrykking for alle dem som ikke har markedsmakt nok til å kjøpe inngangsbillett til valgmulighetenes markedsplass.

Det slår an tonen for antologien.

I sin egen tekst, slår han fast at vi fødes ufrie inn i verden. Vi er svake, barn, uten mulighet til å klare oss selv. Ut fra det, så mener han at FN sin menneskerettighetserklæring er feilformulert. Første artikkel sier: «Alle mennesker er født frie». En bokstavelig tolkning av dette gir en åpenbar konklusjon om at utsagnet er feil. Vi er ikke født frie. Tvert imot.

Dette fører til en diskusjon rundt begrepet «negativ frihet», som er sentralt hos mange liberale tenkere. Det betyr, kort sagt, at samfunnet skal legge til rette for at vi ikke hindres unødig i vårt liv. Magnus Carlsen skal få alle muligheter til å bli verdens beste sjakkspiller, i tråd med pkt 1) hos Rawls ovenfor. Så lenge ingen andre hindres av at Magnus kommer seg opp og frem, så skal ikke staten legge hindringer i veien – og skal bidra til at ingen andre prøver å hindre hans vei mot toppen. Så lenge alle kan sette seg ned med et sjakkbrett 5-6 timer hver dag, og lese sjakkteori, så har samfunnet bidratt med sitt. De skal ikke trene ham, slik de gjerne gjør i Russland eller Kina.

Enkelt sagt.

Noen liberale tenkere problematiserer dette litt, ved å ta frem at vi daglig hindres i vår utfoldelse. I dag kjørte jeg til kontoret, og ble på veien hindret av minst fem røde trafikklys. Jeg måtte stoppe, og vente på tur. Jeg kan ikke parkere akkurat hvor jeg vil, men må bruke anviste plasser – og mange steder må jeg også betale for denne gleden. Trafikkreglene gir klare retningslinjer underveis, og det er lurt å følge disse.

Er vi dermed mindre frie?

Det kan videre ses inn i vår psyke, og her kan vi verste fall snakke om en person som Anders Behring Breivik. Alle er enige om at friheten må begrenses for en mann som ser det som sin soleklare rett å drepe andre mennesker. Uansett hva grunnen måtte være.

Begrensninger på frihet vil vi altså normalt akseptere. Uansett hvor liberale vi ønsker å være.Det utfordrende er å finne hvor disse grensene egentlig går. Og får vi økt frihet om grenser settes for ukultur og grådighet?

Fitche, Schelling og Hegel

Sigurd Hverven bruker den tyske idealismen for å illustrere noen poenger om frihet. Spesielt dens sosiale sider, som han mener er undervurdert i liberalismen. Her tas det opp «problemet med De Andre». Du og jeg vet at vi vi opplever verden på vår egen måte, men hvordan kan vi klare å se hva andre mennesker opplever? Å ta hensyn til andre, å anerkjenne andre? Det er fryktelig vanskelig å se inn i andres hjerter, hjerne eller i det hele tatt finne ut hva som virkelig betyr noe for andre. Vi vet det er slik, vi omgås mennesker hver dag de aller fleste av oss.

Han mener at disse tenkerne gir et nytt bilde på hva frihet er, ikke minst er det sentralt å trekke inn et tidsperspektiv – vi handler hele tiden, og mange ganger bruker vi friheten til å gjøre noe som vi senere kan se tilbake på og gremmes over. Vi skulle skrive en viktig oppgave, men brukte tiden på Facebook i stedet. Vi skulle ha trent for å bli bedre, men slappet av i godstolen med en kakebit og en kopp kaffe. Eller motsatt; vi skulle brukt mer tid med barna, konen og venner, men valgte å jobbe 14 timer til dagen. Vi begrenser på et vis vår egen frihet ved å sløse bort den tiden vi har. Hverven skriver:

frihet [er ikke] å kunne gjøre akkurat hva man vil i dette øyeblikk, men (…) også å kunne se tilbake på sine egne handlinger og tenke at det var handlinger man kan identifisere seg med.

Det sier også noe om at de andre er viktige for vår frihet:

…for at det skal finnes noen frihet andre kan true, må individet alltid allerede ha blitt anerkjent av noen andre.

Vi lever ikke i et isolert rom, uten kontakt med andre. Vi klarer oss ikke selv fra fødselen av, og er dermed ufrie fra starten av. Kontakt med andre er viktig for oss, vi vil bli sett – anerkjent. Sigurd Hverven vil omdefinere paragraf 1 i menneskerettighetserklæringen:

«Alle mennesker er født med retten til frihet». Eller simpelthen:

«Ingen mennesker er født frie, men de kan bli det».

Samfunnet må legge til rette for at vi kan utvikle oss til å bli selvstendige og frie individer. Det er ikke nok med «negativ frihet», vi må ha en «positiv frihet» også – det betyr at rettigheter må være sentrale, beskytte oss. Det vil innebære mulighetene man virkelig har til å realisere sine ønsker og lyster, for eksempel frihet fra å være hjemløs, arbeidsledig, gjeldsslave, samt friheten det innebærer å ha tilgang på universelle velferdstjenester. Dette er det intet galt i, utfordringen er nok å få det til i praktisk politikk.

Avslutning

Antologien består av 10 tekster, i tillegg til forordet. Det er mange tanker og meninger her, og det er selvsagt bra. Det gir for meg et symbol på frihet. Alle disse skribentene har fått utdanne seg i Norge, og noen har valgt å utdanne seg videre i utlandet – de er filosofer, forskere, samfunnsøkonomer, litteraturvitere, historikere, forfattere, nyhetssjef i Klassekampen, statsvitere og journalister. De er på mange måter et resultat av det samfunnet vi har hatt de siste fire tiårene, og som de er sterkt imot – i varierende grad og med forskjellige innfallsvinkler. Det er selvsagt slik politikk er, og det vi regner som demokrati skal fungere sånn at alle får si sin mening. Noen vil på et vis endre samfunnet så drastisk at det kanskje blir et spørsmål om det er mulig via vanlige, demokratiske valg? Dog, ingen ser vel lenger for seg et kupp slik som «gammelkommunistene» gjerne gjorde. Miljøkampen er en egen sak, i dag mener mange at det krever drastiske tiltak – den kampen Greta Thunberg står for illustrerer det.

De har gode intensjoner. De er skeptiske til vekst, da ment som økonomisk vekst. De ønsker ikke store forskjeller mellom mennesker. De er for naturen, for at mennesker skal bli lykkelige, for samhold, medmenneskelighet og mye annet bra.

Spørsmålet er om liberalismen er imot alt dette?

Jeg avslutter med gode, gamle «Kardemommeloven»:

Man skal ikke plage andre.

Man skal være grei og snill.

Og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

Thorbjørn Egner

Det er også liberalisme. Det som tapes i liberalisme er omtanken for de svake, de som ikke er i stand til å klare seg i kampen – og vi bør se på det med empatiske øyne, kanskje si det slik at alle mennesker er like sterke eller svake? Vi blir født inn i et samfunn som passer noen bedre enn andre.

Dette er et sentralt spørsmål. Hva skal vi gjøre for at samfunnet skal bli mest mulig rettferdig? Det er på ingen måte enkelt. En bok verdt å lese.

Uten at jeg tror alle svarene ligger her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.