Svein Hammer – vår tids Foucault?

"Men hva om den grønne moderniseringen feiler? Da vil den virkeligheten som er skapt etter andre verdenskrig vakle, mens dimensjonen som strekker seg mellom gråbrunt og grønt sannsynligvis vil styrkes. Skjer dette vil sjansen være betydelig for at etterkrigstidens dominerende politiske strømninger forvitrer, med tilhørende åpning for å skape noe nytt og annerledes" (Hammer 2020, s321)

Den nyeste boken til Hammer er kalt Sosialdemokrati versus Nyliberalisme – norsk styringskunst og samfunnsforming 1814-2020.

Det høres ut som et ambisiøst prosjekt å skildre to av de dominerende tankemønstrene i moderne tid. Ja, det høres ikke bare slik ut – det er også ambisiøst. Hva er forskjellen på det? Det vi hører er ikke nødvendigvis virkelig – du skal høre mye før ørene detter av, eller noe i den retning har vært et ordtak i uminnelige tider. Jeg har ikke sjekket hvor det kommer fra, men jeg kan tenke meg årsaken. Det fortelles en god del historier som er løgn og bedrag, oppspinn og ren fantasi. Noen ganger for å fremheve seg selv på bekostning av andre, andre ganger er det ren underholdning og iblant er det konspirasjoner, maktspill, bakvasking og politikk. Eller statistikk. Det finnes som kjent tre sorter løgn: Løgn, forbannet løgn og statistikk.

Hvorfor er dette viktig? Ja, du kan spørre mer enn ti vise kan svare. Jeg er nok i ordtakshumør etter flere fine julegaver om språk å sånn. Jeg mener det er viktig fordi Hammer skriver om hvordan språket kan endre virkeligheten vår. Ikke bare språket, men det starter gjerne der. Noen har en ny tanke, en idé om hvordan samfunnet kan formes på bedre måter. Det er vanligvis derfor folk starter med politikk. Noe er feil, og det må fikses. Kan det fikses? Klart det kan! Byggmester Bob var en evig optimist, og vanligvis fikk han til det han ville. Det var praktisk arbeid, og han hadde kompetanse – nesten som en McGyver på speed.

I denne boken tar altså Hammer for seg hvordan Norge har blitt formet gjennom de siste 206 årene. Han skriver selv om dette:

Var det norske samfunnet borgerlig-liberalt fram til 1930-tallet, sosialdemokratisk de påfølgende tiår, for så å gjennomgå en nyliberal transformasjon fra 1980-tallet og framover?

Hammer 2020, s17

Hvilken mening gir disse ordene?

For folk flest er det antagelig uklart hva som ligger i «borgelig-liberalt», «sosialdemokratisk» og «nyliberal». Det er det dermed også for meg, for jeg er vel som folk flest. Det er ikke slik at vi går og tenker på abstrakte begreper daglig. Med mindre det er en del av jobben, og for mange er det slik at vi må forholde oss til begreper enten vi vil eller ei. Forskjellen på ord, uttrykk og begreper kan sies på denne måten:

Begrep betyr ‘(avgrenset) forestilling eller idé (om noe)’. Til å formidle avgrensede forestillinger til andre mennesker har vi ord og fraser. (Mange bruker begrep som et finere ord for ord. Det kan være uheldig.) 

Uttrykk (betegnelse) er den språklige formen et begrep har. (I tillegg brukes uttrykk spesifikt om fraser i motsetning til enkeltord, men det er en annen sak; se nedenfor.)

Ord er kombinasjoner av begrep og uttrykk. Ord har med andre ord en innholdsside (begrepet) og en uttrykksside (i form av lyder eller bokstaver). (Ordet ord brukes riktignok også ofte om enten begrep eller uttrykk.)

Språkrådet.no

Jeg er ganske opptatt av slikt, blant annet fordi jeg studerer retorikk. Og skriver selv. Da blir man gjerne bevisst på hvilke ord vi bruker, og at det er forskjell på ord og «ord». Det siste er et abstrakt begrep, som i Bokmålsordboken er definert slik: «[ord er] en gruppe språklyder eller bokstaver som er bærer av en betydning, og som opptrer som minste selvstendige enhet i en ytring.»

Her kan vi altså starte en liten utforskning bare på ordet ord og begrepet «ord», som lett kan føre oss ut i villelse og sterke behov for paracet eller andre dempende midler. For det gjør vondt å tenke; noe jeg har skrevet om flere plasser, blant annet i et essay om Arne Næss: Arne Næss – miljøaktivist og veloppdragen kverulant – sofaskribenten

Det som menes da, er at det gjør vondt å tenke utenfor de rammene vi er vant til å tenke i. Vi skryter gjerne av de som tenker utenfor boksen, og det er et nytt ordtak som inneholder mye sannhet. Det Hammer skriver om, er hvilke bokser vi tenker innenfor i et samfunn som det norske. Det er naturligvis noe Michel Foucault også var opptatt av (særlig det franske, men i vid forstand det moderne samfunnet), og Hammer bruker i denne boken noen forelesninger som Foucault holdt våren 1978 og 1979. Noen år senere døde Foucault (1984), så dette er helt på tampen av hans karriere som ble avsluttet med at han i «1970 ble professor ved det prestisjefylte Collège de France» (SNL). Hammer beskriver hovedintensjonene i foredragene slik:

I sine forelesninger sammenligner Foucault det vi litt forenklet kan omtale som lovstyring, disiplinering og selvregulering, gjennom å belyse fire temafelt – byrommet, matforsyningen, normaliseringen og befolkningen.

Hammer 2020, s32

Vi har altså mange ord å forholde oss til, som er en kombinasjon av begrep og uttrykk. Dette gjør det komplisert med effektiv kommunikasjon, fordi det tar tid å forstå både hva Hammer og Foucault mener med sine ord. Hva betyr de? Egentlig? Eller – har ordene i det hele tatt en sann betydning; en som vi kan lete etter og finne som en skattejeger fra Kong Salomos miner eller Indiana Jones?

Det er et stridsspørsmål. Liberal, liberalisme, demokrati, sosialdemokrati og det mer moderne nyliberalisme er alle ord som vi bruker; noen mer enn andre. De diskuteres flittig, og mange har ganske faste meninger om hva disse ordene betyr. Ofte samsvarer det ikke med andres meninger, og vi får diskusjoner som Arne Næss kalte «skinnuenighet» – vi diskuterer ikke noe virkelig, for vi har ikke tatt oss tid til å bli enige om hva ordene egentlig betyr før vi starter diskusjonen. Det ser vi på internett hele tiden.

Hammer sitt prosjekt oppfatter jeg blant annet som et forsøk på å definere og analysere ord og begreper, noe som gir oss mange flere verktøy til å forstå den virkeligheten som omgir oss. Og – i tillegg – forstå hvorfor vi selv tenker slik vi gjør. Dette er en omfattende teori; det at samfunnet formes av våre ord og språkhandlinger har mange vært inne på opp igjennom historien. Hammer ønsker å utforske alle sider av virkeligheten gjennom sine primært sosiologiske briller. Det vil si at han så fordomsfritt som mulig (det vil jeg ta opp senere; fordommer er i denne sammenheng nøytralt ment etter Gadamer sin hermeneutiske teori) undersøker forskjellige «diskurser» i det norske samfunn. Om dette sier han:

Det vi møter her er ikke entydige størrelser med tydelige grenser mot hverandre. Kanskje vi heller bør betrakte de to begrepene som navn vi setter på bevegelige formasjoner? Sosialdemokratiet og nyliberalismen rommer nok hver sin kjerne, men består samtidig av et ytre lag av utskiftbare komponenter – som dannes og utvikler seg i samspill med den verden de er virksomme i, og over tid kanskje vever seg inn i hverandre. En slik tanke utfordrer ideologiperspektivet, og medfører at det vi belyser framstår mindre absolutt, mer dynamisk og foranderlig.

Steg for steg nærmer vi oss et punkt der vi kanskje bør droppe ideologiordet og isteden snakke om diskurser

Hammer 2020, s23-24

I analysen av nyliberalismen, så tar Hammer utgangspunkt i flere miljøer hvor nye tanker utviklet seg i mellomkrigstiden og i nyere tid. Et markant miljø var tenketanken Mont Pelerin Society som ble etablert i 1947. Det er fortsatt operativt, og kan leses om på denne siden: Notable Members | MPS (montpelerin.org) Jeg lenker direkte til medlemmer, fordi det er en rekke kjente økonomer som har vært medlem – et par av de mest kjente er nok Hayek og Friedman, men også forfatteren Mario Vargas Liosa. Alle har fått Nobelprisen, rett nok i forskjellige disipliner. Det forteller oss likevel at grunnlaget for det som kalles «nyliberalisme» neppe er helt enkelt å forstå. For oss vanlige dødelige.

Det betyr også at jeg ikke vil gå nærmere inn på selve analysene i boken. Hammer har gjort et solid arbeid, som han alltid gjør, og de interesserte kan kose seg med en litteraturliste på ca 13 sider og 528 noter. Det er altså nok for de fleste til å kunne engasjere seg i minst et år eller to bare med å lese kildene. Det illustrerer kanskje noe av problematikken – alt er komplisert dersom man graver dypt nok. Vi vet mindre desto mer vi vet, for å bruke nok et ordtak i litt omskrevet form. Det er kanskje paradoksalt, for i det virkelige liv kan det virke motsatt. Byggmester Bob ble flinkere til å fikse saker og ting desto mer han lærte seg om snekkerfaget og andre praktiske yrker. Men, helt sikkert var det mye han visste at han ikke kunne fikse – og enda mer han ikke visste. I dag driver «Byggmester Bob» kun med tak, og er lokalisert i Stavanger. Spesialisering har vært nøkkelordet de siste hundre årene, og særlig de siste 50. Både innen byggfag og teoretiske disipliner. Vi kan også si at vi vet stadig mer om stadig mindre.

Kunnskap er komplisert. Hammer gjør en innsats for å lære oss å diskutere på saklig vis. Da må vi bruke tid til å forstå, og han fremhever flere ganger at dette er «langsomtenkning» som pågår. Det gjennomgås tre forskjellige områder (case): «Det boligpolitiske feltet», «Det kunnskaps- og utdanningspolitiske feltet» og «Det miljøpolitiske feltet.» På alle områder har Hammer både praktisk kunnskap og teoretisk kunnskap. Det er ikke en som har sittet i krystallpalasset hele livet og tenkt ut lure ting som alle bør følge. Snarere tvert imot – praktisk erfaring gjør at løsningene blir kompliserte. Livet er ikke enkelt, og det gjenspeiler seg i skrivingen og tenkningen i denne boken. Hammer spør videre i sitt avsluttende essay:

Dersom en ender i en konklusjon om at verken sosialdemokratiet eller nyliberalismen representerer veien til framtiden, blir spørsmålet om det finnes alternative formingsprosjekt som kan utfordre dem begge?

Hammer 2020, s322

Han har et forslag: «Grønn transformasjon», som han har skrevet om i en tidligere bok. Den heter: Framtidens Norge. Tanken er nok å bruke noen av de samme teknikker som formet «sosialdemokratiet» og «nyliberalismen», bare med den forskjell å være bevisst på at den:

…i vesentlig høyere grad fører blikket mot hvordan natur og samfunnsliv veves inn i hverandre, med tilhørende bevissthet om at denne veven bør endres til noe annet enn den har vært gjennom de foregående 2-300 årene.

Hammer 2020, s322

Hva kan vi veve de neste 2- 300 år? Det er åpenbart at det vil komme flere kriser og at disse må møtes på en best mulig måte. Allerede har vi tragiske hendelser: senest det forferdelige raset i Gjerdrum, men selvsagt også den pågående pandemien – samt mye annet som foregår i den komplekse verden vi lever i. Ikke minst klima- og miljø, som vel er Hammers hovedbekymring. Kompleks er da noe annet enn komplisert, for å holde oss i språkverden. Alt som er skildret i boken er komplekse systemer, og det kan gjøre det komplisert å lese den…

Jeg støtter Svein Hammer i hans prosjekt, og de som vil lese mer kan gå innom Hammerbloggen.

Lykke til.

2 Replies to “Svein Hammer – vår tids Foucault?”

  1. Takk for innsiktsfullt essay, Rolf Atle. Jeg likte måten du henter ut momenter fra min bok, og skriver det opp mot ting du selv er opptatt av – langs et spor som preges av både åpenhet, anerkjennelse og undring. Slik former du et rom som forløser refleksjon og bevegelse i mine tanker. Er det ikke dét all språkbruk burde strebe i retning av?

    1. Takk for god tilbakemelding. Jeg er enig i at språkbruk bør forløse refleksjon og bevegelse, og oppfatter forfatterskapet ditt slik at du utrettelig jobber for akkurat det. Håper mange leser bøkene dine.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *