Er evig økonomisk vekst en drøm – eller et mareritt?

Our totally commercialized media, satanic slave of commerce, are
irredeemably seducing us downward to ´even to the edge of doom`

Sitatet er fra Wayne C. Booth sin bok Rhetoric of RHETORIC, i kapittelet «Media Rhetrickery», skrevet i 2004. Dette ordet; Rhetrickery, er noe han selv fant på for å beskrive den giften som har spredd seg i både media og politikk når det gjelder feil og misvisende bruk av retorikk. I sitatet i innledningen på mitt essay, gjør Booth det samme som han mener å finne i mange diskusjoner:

Doesn´t that sound a lot like what we meet every day, especially in television talk shows? «Totally? » “Satanic?” Absurd. «Irredeemably?” Who knows? “Edge of doom?” Where´s that? And why engage in literary quoting when you are talking about politics?

Det ligger i kortene, sier vi – og mener at det er noe som kommer til å skje innen rimelig tid. Vi bruker slike uttrykk ofte, gjerne uten å vite eller tenke over hvor de opprinnelig kommer fra. Språket er i utvikling, og mange uttrykk som en gang var blanke, fine og et kjærkomment bytte for enhver kråke blir langsomt tæret av vær og vind. De falmer, blir kjedelige og i tillegg egentlig ikke helt forstått lenger – vi forstår en bit av uttrykket, den biten som er blitt helt allmenn. Det ligger også i kortene. Jeg vil her tro at det opprinnelig kan ha vært spådomskunster som mentes, altså ikke vanlig kortspill. Det er ikke så viktig i seg selv, men selve idéen om at ord og uttrykk brukes tankeløst etter at en viss tid er passert er sentral – vi kan si at det er et språklig faktum at språket inneholder en mengde døde metaforer og klisjéer. Forskjellen kan være diffus, men kan illustreres ved den døde metaforen «bordben» og klisjéen «du er en rose». Bordben er et laget uttrykk, hvor siste del hentes fra naturen – mennesker har ben. Det merker vi ikke, eller tenker ikke på. Vi bruker bare ordet, og alle vet hva det betyr. At du er en rose vet vi at ikke er sant, men vi forstår noenlunde betydningen: Du er vakker, velduftende eller noe annet som forbindes med rose. Her merker vi likevel at det er en klisjé. Det er viktig her.

Fordi det handler om ord. Ord har tilknytning til en virkelighet, som regel. Vi vet at i begynnelsen var «Ordet», da i betydning at ordet var alt – som ble til kjød. Altså Jesus i vanlig oppfatning, som skulle bringe gledens og kjærlighetens budskap til oss mennesker. Slike ting som glede og kjærlighet vet vi eksisterer, fordi de aller fleste har opplevd dette selv. Et gledesløst eller kjærlighetsløst liv er ikke noe vi unner noen – kanskje ikke engang vår verste fiende. Fordi vi vet at det er grusomt. Kanskje er det «the edge of doom»? Himmel eller helvete er noe vi kjenner alle sammen. Vi vil til det ene og holde oss borte fra det andre. Det er enten- eller. Syndig eller ikke syndig. Etter døden skal du lide. Før døden skal du lide. Med mindre du blir frelst. Da blir det motsatt. Kanskje?

Hvorfor trekke inn Gud, Jesus og all de greian der? Jo, fordi dette er grunnleggende hos oss mennesker. Todelingen, det er vi mot dem. I sterkere grad desto mer vårt eget syn har betydning for hvem vi er, vår identitet. De aller fleste norske vil stritte imot dersom Islam ble vår sentrale religion gjennom et vedtak på Stortinget. Noen mener vi er der allerede – og noen norske er selvsagt muslimer. At mange ville tatt det tungt kan vi se av debatten som foregår i media, blant politikere og ikke minst i kommentarfelter på Facebook eller andre sosiale medier. Det er tilspisset, det er hardt, det er i verste fall ødeleggende. Både for samfunnet og for de mennesker som blir utsatt for hets og hat. Dette forstår vi til en viss grad – de fleste i et samfunn er rimelig liberale, i hvert fall i et samfunn som i mange år er tuftet på demokrati og ytringsfrihet. Som det norske er. Det er vi stolte av, med god grunn. Her er det fristende å trekke inn en forfatter jeg leser nå om sommeren: Michel Houllebecq. Han har blant annet skrevet en bok om da Islam ble statsreligion i Frankrike: Underkastelse på norsk. Realistisk er den neppe, men Houllebecq er kjent for å skape debatt – og denne boken skapte bølger med hvite skumtopper, og han er kalt rasist og det som verre er. Jeg går ikke inn på det her, men det er i tråd med himmel og helvete, ondt og godt, rasisme og liberalisme – jeg oppfatter at Houllebecq utforsker slike motsetninger, og hvordan vi mennesker egentlig lever. En spennende forfatter, som jeg kommer tilbake til. Det var en essayistisk avsporing, og egentlig har vi det greit i Norge – og de har det ganske bra også i Frankrike.

Men, hva med resten av verden? Hva med de som nå opplever økende fattigdom og
sult? Som en følge av at vi ønsker å beskytte oss mot et farlig virus? Finnes det redning
for dem?


Hvorfor er skyttergravene så dype og kampene så harde?

Økonomisk vekst har vært den viktigste faktoren bak reduksjonen i fattigdom i verden. I flere av landene som har oppnådd betydelig reduksjon i fattigdommen, har ulikheten økt.

Dette kan vi lese hos Norad, som er direktoratet for utviklingssamarbeid på fint. De representerer Norge, men kanskje ikke hele den norske befolkningen. For det er motstand også mot utviklingshjelp – eller bistand til fattige land. Noen vil ta flest mulig til Norge, andre vil hjelpe folk der de bor mens atter andre er skeptiske til begge deler. Nasjonalismen er utpreget i enkelte deler av den mosaikken som etter hvert utgjør Norge. Det skal vi ha respekt for, alle land har anledning til å verne om sitt – det har ofte vært en historisk nødvendighet, både i forhold til forsvar rent fysisk; krig og uroligheter, og i forhold til handel og vandel – med tollmurer som et retorisk begrep.

Absolutt fattigdom

Det jeg er opptatt av her, er den snaue milliarden med mennesker som nå lever for under to dollar dagen. Det er i underkant av tjue kroner, og vi vet at vi får lite i dag for en tier eller to. Vi skal da huske at disse menneskene har en total inntekt på to dollar, som skal dekke alle nødvendige behov. Så selv om de kan få mer for pengene i for eksempel Uganda enn i Norge, så er det likevel definert av FN som «absolutt fattigdom». Det skiller seg fra «relativ fattigdom», som vi har i Norge. Noen har mindre penger enn andre, og enkelte så lite at de er fattige i forhold til resten av befolkningen. Det er også trist, og må bekjempes. Vi skal dog huske at ingen lider nød i Norge med mindre de ønsker det selv. Alle har krav på hjelp til det nødvendige livsopphold. Som er høyere enn to dollar dagen. Dette er ikke noe du eller jeg kan løse alene. Norad illustrerer problemet med et eksempel fra 1992 i Uganda:


I 1992 var det gjennomsnittlige forbruket per innbygger 1,0 dollar om dagen. Det vil si at det gjennomsnittlige forbruket lå under den internasjonale grensen for ekstrem fattigdom som er 1,25 dollar om dagen. I lys av det er det ikke overraskende at andelen av befolkningen under denne grensen var høy; 70 %. Med helt lik fordeling av samlet forbruk ville alle ha et forbruk på 1,0 dollar per dag. De aller fattigste ville blitt mindre fattige, men andelen under grensen for ekstrem fattigdom ville økt til 100 %.


Det vil si at enkelte problemer er svært vanskelige å løse. Av og til blir disse kalt «superwicked problems», og Per Morten Schiefloe definerer det slik i Dagens Næringsliv den 12.04.20 – i forbindelse med koronapandemien og klima-utfordringene:

Kunnskapsgrunnlaget er ufullstendig eller motsetningsfylt, saken involverer mange aktører med ulike situasjonsoppfatninger og meninger, alle mulige løsninger er usikre, og problemet er viklet inn i komplekse og uoversiktlige systemer uten sentral styring.


Dette kan også sies om fattigdomsproblemet i verden. Det har eksistert til alle tider, den store forskjellen fra de helt gamle tider – det som er tilbake til Guds skapelse av verden om man velger å tro på Bibelen – er at nå er forskjellene blitt så enormt store. Fattigdommen er derfor tydeligere, og den er spredd over hele verden – enten reelt eller ved at vi får reportasjer, skriverier eller dårlig samvittighet. Nær sagt tredd ned over hodene våre; de fleste av oss husker hvor viktig det var å spise opp maten sin: Tenk på de sultne i Afrika. Jeg vokste opp på 70-tallet, og den gang var det de store sultkatastrofene som dominerte. På Sølvberget sine temasider kan vi lese:

I nyere tid er sultkatastrofen på Afrikas horn den verste. I Somalia døde det mellom 200 000 og 300 000 av sult mellom 2010 og 2012. Går vi litt lenger tilbake så finner vi mer hungersnød i Afrika. Sahel tørken i 1968 – 1972 (ca 1 million), Biafra/Nigeria 1967-70 (ca 1 million), og hungersnøden i Etiopia 1984 (300 000) vært blant de dødeligste.

Disse blekner mot historiske katastrofer, men de kom på et tidspunkt da TV var oppfunnet, og levende bilder dominerte bevisstheten vår. I Kina, Sovjet og India har det vært katastrofer som omfattet opp til 40 millioner døde. Det er utenkelig, og finnes kun i historiebøkene. Det påvirket ikke mennesker ellers i verden i samme grad som nå. Holdningen til de som døde var gjerne annerledes; rasisme var utbredt i mye større grad på 1800-tallet og tidligere.


Alle mennesker verner om sine egne når krisene oppstår.

Det virkelig hjerteskjærende er følgende opplysning: «En antar at 3,1 millioner barn under 5 år dør hvert år på grunn av underernæring eller feilernæring.» Det er hentet fra Sølvberget sine informasjonssider og er svar på et spørsmål fra et medmenneske som antagelig er ungt. Som kanskje skriver på en oppgave om sult. Som oppriktig lurer på hvorfor det er så mange sultne barn i verden, når vi etter alle solemerker er rikere enn noen gang tidligere i historien. Vi er det, mange av oss, men hvordan blir vi kvitt ekstrem fattigdom? Svaret er ofte økonomisk vekst. FN skriver:

Koronapandemien gjør situasjonen verre for de fattigste. FN har regnet ut at
koronapandemien fører til at ekstrem fattigdom vil øke, og være på 8,8% i 2020. Det er det sørlige Asia og Afrika sør for Sahara som vil se den største økningen av ekstremt fattige som følge av pandemien.

Hva er grunnen til at så mange er sterkt imot «evig økonomisk vekst?» Hva betyr denne metaforen – som også kan ses som en innarbeidet klisjé? En som har skrevet bøker om disse problemene, er Per Espen Stoknes. Han har representert MDG på Stortinget, men er kanskje en litt sjelden blomst i den mangslungne MDG-hagen. Han underviser nemlig på BI, og er ikke helt avvisende til økonomisk vekst. Vi vet nå at pandemien fører til en sterk økning i antall fattige i verden. Det er hovedsakelig fordi den økonomiske veksten på mange områder er strupt som en følge av tiltak for å begrense smitten. Det går ut over fattige land. Stoknes skriver i innledningen av sin bok Grønn vekst – en sunn økonomi for det 21. århundre:

Debatter om økonomisk vekst blir ofte unyanserte og ender opp i enten eller: Enten er du for vekst, eller så er du mot. Dette låser tenkningen vår fast i polariteter: ekspansjon eller begrensning, fremskritt eller tilbakeskritt, full fart eller bråstopp. Vil videre vekst føre oss til himmelen eller utløse helvete på jord?


Det er mye som tyder på at manglende vekst fører til helvete på jord for de fattigste blant oss. De rikere, hvor vi i Norge er blant de fire prosent rikeste på jord uansett om du i Norge er «relativt fattig», klarer seg vanligvis. Pandemien rammer de fattigste hardest, stopp i økonomisk vekst rammer de fattigste hardest og endringen i klima som vi alle er så redd for rammer allerede de fattigste hardest. Miljøet blir også mest ødelagt der de fattige bor, med rovdrift og utnytting som stikkord – for eksempel regnskogen i Brasil: «Brasil er verdens største regnskogland, men nesten halvparten av landets regnskog er enten borte eller skadet.» Det skriver de på Regnskogfondet sine nettsider, og vi har alle hørt om problemet.

Hva er det som gjør at vi kan sitte i godstolen og okke oss over verdens elendighet?
Hva er det som gjør at vi kan stenge våre grenser for de som virkelig lider i verden?
Hva er det som gjør at det er så stor forskjell på Jørgen hattemaker og Kong Salomo?

Jeg siterer fra Alf Prøysen:

Ja, fysst så vil je nevne min stilling og min stæinn:
Je står og svarve hatter i Salomo sitt læinn
Sjøl bær' je navnet Jørgen, så skilnaden er stor
Men både je og Salomo kom nakne tel vår jord

Vi kom alle nakne til vår jord. Økonomisk vekst har kledd oss, sørget for hus og hjem, tillatt at vi kan snuble og falle i livet uten at det får konsekvenser for våre livsnødvendige behov – så lenge vi bor i Norge. Jørgen hattemaker bor ikke i Norge.

Han bor i Afrika.


Hva med Grønn økonomisk vekst?

Det er en mulig løsning som Stoknes brenner for. Vekst er ikke bare vekst. Vi må skille mellom betydninger, og ikke diskutere ut fra egne fordommer. Det er vanskelig, men ikke umulig. Det krever en bevissthet om at vi må prøve å forstå hverandre. Utforske hva den andre egentlig mener. Stoknes skriver om økonomisk vekst: «Vi bør anerkjenne at markeder og kapitalisme er blant menneskehetens største oppfinnelser – og bragder. Men vi må være tydelige på hva de er – og hva de ikke er.»

Det er mulig å ha økonomisk vekst samtidig som belastningen på klima og miljø reduseres. Det skjer, og har skjedd i lang tid, i Danmark og Sverige – og EU. Det skjer ikke i Norge, hovedsakelig fordi vi produserer og selger olje og gass.
Den evige veksten «alle» forstår er umulig på en begrenset klode trenger ikke være i form av økt forbruk av ressurser som ikke er fornybare. Det er økonomisk vekst når sol- og vindkraft blir utnyttet også. Det er økonomisk vekst når det kommer flere frisører, eller prisen øker på klipping av hår. Det er økonomisk vekst når vi får stadig flere rådgivere innen klima og miljø. Det er økonomisk vekst når bedrifter er villige til å betale mer for grønn rådgivning. Grønn teknologi er økonomisk vekst.


At alt måles i BNP er omstridt, fordi det gir et kaldt samfunn.

Da skal man huske at det å måle noe som vokser ikke ødelegger treet eller barnet som vokser. Det å måle vekst i økonomien ødelegger heller ikke landet eller menneskene. Vi må bare være bevisste på hva vi måler – og hvorfor. Dersom BNP øker fordi flere går på teater – er det så ille galt? Den økonomiske veksten må vris fra produksjon basert på råvarer til bruk av tjenester og kulturtilbud. Da kan vi kanskje også leve livet på en bedre måte. Når pandemien en gang er over.

Det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden


Vi har alle hørt om spådommer som har gått på at hester vil ødelegge bylivet fordi det vil bli knehøye mengder med møkk, at personlige datamaskiner aldri vil bli eiet av mer enn noen få individer verden over og kanskje en av de største: Thomas Malthus, som spådde at befolkningsveksten ville føre til massedød fordi veksten i matvareforsyningen ikke kan holde tritt. Folk vil sulte. Dette spådde han i 1798, og tok grundig feil fordi han ikke forutså den teknologiske utviklingen. På et annet vis hadde han litt rett også – når vi ser på antallet sultkatastrofer i verden. Men, det har andre årsaker. De handler mer om fordeling av goder.

De fattige? Det er komplekst. Men, ikke uløselig. Økonomisk vekst må være en del av løsningen og ikke problemet. Den må i teorien være «evig», selv om vi vet at den varierer sterkt i perioder. Det må jobbes med, tenkes over – og diskuteres på saklig, retorisk vis. Da har vi en sjanse. Vi, som i alle mennesker som bor på denne kloden.


Både Jørgen hattemaker og Kong Salomo

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *