Peter Handke – morens selvmord og målmannen

THE SUNDAY EDITION of the Kärtner Volkszeitung carried the following item under "Local News": "In the village of A. (G. township), a housewife, aged fifty-one, comitted suicide on Friday night by taking an overdose of sleeping pills."

Hvorfor tok moren til Handke selvmord? Det er selvsagt et sentralt spørsmål for alle som opplever noe lignende i sin egen familie. Handke skriver i denne boken, som på engelsk heter A Sorrow Beyond Dreams og Kravløs ulykke på norsk, om sin egen sorg og det å arbeide med å skrive selve boken som en form for terapi. Han skriver også om morens liv. Det siste synes han er komplisert, på flere vis. Ikke minst hvilket språk han skal bruke for å skrive om et annet menneske:

(Of course what is written here about a particular person is rather general; but only such generalisations, in explicit disregard of my mother as a possible unique protagonist in a possible unique story, can be of interest to anyone but myself. Merely to relate the vicissitudes of a life that came to a sudden end would be pure presumption…)

Side 35 i engelsk utgave 2019

Handke fortsetter her en lang parentes angående det å skrive om et liv, og jeg stopper opp litt her fordi jeg selv måtte søke for å finne definisjonen på «vicissitudes»:

Changes and Vicissitude

«Change is not made without inconvenience, even from worse to better,» wrote British theologian Richard Hooker in the 16th century. That observation may shed some light on vicissitude, a word that can refer simply to the fact of change, or to an instance of it, but that often refers specifically to hardship or difficulty brought about by change. To survive «the vicissitudes of life» is thus to survive life’s ups and downs, with special emphasis on the downs. Vicissitude is a descendant of the Latin noun vicis, meaning «change» or «alternation,» and it has been a part of the English language since the 16th century. In contemporary usage, it most often occurs in the plural.

Kilde: Merriam-Webster dictionary

Peter Handke skriver ikke mursteinromaner, denne boken er på 77 sider i engelsk utgave, og den andre boken jeg vil si noe om (The Goalie’s Anxiety at the Penalty Kick) er på 133 sider. Den siste er det også laget film av, med Handke som skribent av dialoger i filmen. Det er noe med språket til Handke som gjør at hvert ord oppleves viktig. Derfor er det selvsagt sentralt med gode oversettelser, og at jeg som leser klarer å forstå de engelske ord og uttrykk noenlunde slik de er ment. Jeg bruker lenger tid på å lese bøkene hans enn det jeg vanligvis gjør med andre forfattere (ikke alle, han kan for eksempel minne om Tor Ulven her hjemme). De kan leses fort, selve språket er ikke vanskelig i vanlig forstand, det er enkle setninger (stort sett) og ordene er gjerne hverdagsord. Det er sammensetningen som gjør det komplisert å forstå det vi kan kalle «de dypere lag» av historiene. Eller som noen sier: «Det står mye mellom linjene.» Selvsagt kan det diskuteres, og jeg har tidligere nevnt Per Petterson – han har protestert flere plasser på at det står noe mellom linjene i hans bøker. Rent faktisk er jeg selvsagt enig i det, mellom linjene står det ingenting. Det er vi som lesere som føler at vi kan tolke det som står PÅ linjene på flere ulike måter. Det betyr at kunsten å lese mellom linjene er en høyst usikker måte å finne noen form for «sannhet» i en roman. Ofte viser det seg at mennesker har helt unike evner på dette området, og leser da helt forskjellige meninger og tanker mellom disse linjene. Ja, til og med det som står PÅ linjene blir tolket svært forskjellig. Noe av dette er nok i Handke sine tanker når han skal skrive om sin egen mor:

Fortsettelse, slutten av refleksjoner angående skrivestil:

(…In stories we often read that something or other is «unnameable» or «indescribable»; ordinarily this strikes me as a cheap excuse. This story, however, is really about the nameless, about speechless moments of terror. It is about moments when the mind boggles with horror, states of fear so brief that speech always come too late; about dream happenings so gruesome that the mind perceives them physically as worms. The blood curdles, the breath catches, «a cold chill crept up my back, my hair stood on end» – states experienced while listening to a ghost story, while turning on a water tap that you can quickly turn off again, on the street in the evening with a beer bottle in one hand; in short, it is a record of states, not a well-rounded story with an anticipated, hence comforting, end.

At best, I am able to capture my mother’s story for brief moments in dreams. because then her feelings become so palpable that I experience them as doubles and am identical with them; but these are precisely the moments I have already mentioned, in which extreme need to communicate coincides with extreme speechlessness.

That is why I affect the usual biographical pattern and write: «At that time…later», «Because…although», «was…became…became nothing», hoping in this way to dominate the horror.

That, perhaps, is the comical part of my story.)

Side 37-38 i engelsk utgave 2019

Peter Handke jobber hardt, først bare med å starte skrivingen, og deretter med selve skrivingen av denne historien. Syv uker tar det ham å komme i gang, deretter går han inn i sin normale «skriveboble», men faller ut av den oftere enn vanlig fordi dette er så komplisert, så fylt av sterke følelser, så vanskelig å skrive om. Det kan vi alle forstå. Relatere til. Historien er sterk, moren går fra å være en livsglad jente til å fylle kroppen med sovepiller samme dag (en fredag) som hun har postet et rekommandert brev til Handke, som inneholdt testamentet hennes. Han finner dette slik:

In my mother’s purse, when I arrived for the funeral, I found a post-office receipt for a registered letter bearing the number 432. On Friday evening, before going home and taking the sleeping pills, she had mailed a registered letter containing a copy of her will to my address in Frankfurt. (But why also SPECIAL DELIVERY?)

Side 12 i engelsk utgave 2019

Ut i fra dette kommer historien. Moren som ble født og døde i Griffen – opprinnelig slovensk område, på den tiden Handke selv ble født så var det innlemmet i «Det tyske riket». Dette er en historie i historien, hvordan verdenskrigen påvirket samfunnet på landsbygden, og livet til Peter Handke og moren. Hun flyttet en periode til Berlin, gift med en tysk soldat – som ikke var faren til Handke. Det var en annen tysk soldat… konflikter oppsto tidlig, i voksen alder møtte Handke sin biologiske far. Hans stefar drakk etter hvert betydelige mengder alkohol, og var voldelig spesielt mot moren. De var en fattig familie i alle år. Det skrives en del om fattigdom:

The word «poverty» was a fine, somehow noble word. It evoked an image out of old schoolbooks: poor but clean. Cleanliness made the poor socially acceptable. Social progress meant teaching people to be clean; once the indigent had been cleaned up, «poverty» became a title of honour.

side 46 i engelsk utgave 2019

Dette og mye annet skildres i det språket Handke etter hvert fant frem til; et ganske nøytralt, enkelt og dels biografisk (det er en roman, ikke en biografi). For å skjule skrekken, angsten, de sterke følelsene. Det er vanskelig å skrive om det som virkelig betyr noe for deg selv. Dette er en interessant del av historien om denne boken, Handke sin mor og selvsagt Peter Handke sitt eget liv. Strevet for å holde fasaden på best mulig måte tok muligens knekken på livsviljen til moren. Innimellom livnet hun til, leste bøker, tok praktisk utdannelse, ble interessert i politikk. Likevel, det tok slutt:

«I’m not human anymore», sa hun da smerter og fortvilelse tok overhånd.

Selve boken anbefaler jeg å lese, gjerne i norsk oversettelse – de fleste bøker er godt oversatt til norsk. Han skriver til slutt:

Horror is something perfectly natural: the mind’s emptiness. A thought is taking shape that there is nothing more to think. Whereupon it crashes to the ground like a figure in a comic strip who suddenly realizes that he has been walking on air.

Someday I shall write about all this in greater detail.

Written January – February 1972

Side 77 i engelsk utgave 2019

Målmannens angst ved straffesparkmerket

Jeg skal si noen ord om denne boken også. Grunnen til å kople disse to sammen, er at de for meg handler om mennesker som ikke klarer å leve i det samfunnet vi har omkring oss. De passer ikke inn. Den første boken er om en mor som tar selvmord, denne boken er om en tidligere målmann som går til grunne på mange vis – en følge er at han dreper et annet menneske nærmest i vanvare og uten å bry seg nevneverdig – den er blitt sammenlignet med Albert Camus sin bok «Den fremmede», en sammenligning som er naturlig nok. Den ble skrevet omtrent da Handke ble født, og kan selvsagt har vært en inspirasjon for en belest forfatterspire. Handke ga ut sin bok i 1970, og det er liten tvil om at den har inspirert mange andre forfattere, spesielt språklig. Både Camus og Handke har nå fått Nobelprisen i litteratur (Camus i 1957 og Handke i 2019), så det er liten tvil om kvaliteten hos begge forfattere. At de behandler tema som kan minne om hverandre er selvsagt også naturlig; det er tross alt livet de fleste skriver om, og gjerne skyggesidene av vår eksistens. Det er ikke lett å leve, i hvertfall er det mange som sliter med forskjellige utfordringer, depresjoner, angst og psykiske skavanker av mange slag. Det er en lang diskusjon som ikke skal tas her, jeg vil konsentrere meg om boken som åpner slik:

When Joseph Bloch, a construction worker who had once been a well-known soccer goalie, reported for work that morning, he was told that he was fired. At least that was how he interpreted the fact that no one except the foreman looked up from his coffee break when he appeared at the door of the construction shack, where the workers happened to be at that moment, and Bloch left the building site. Out on the street he raised his arm, but the car that drove past – even though Bloch hadn’t been hailing a cab – was not a cab.

Side 3 i engelsk utgave 2007

Det interessante for meg her, er at ingen faktisk fortalte Bloch at han hadde fått sparken. Det tolket han ut i fra svake signaler, og forlot sin arbeidsplass. Den lille formuleringen at bilen som passerte ham ikke var en drosje, selv om han ikke hadde tilkalt noen drosje, viser at vi har å gjøre med et menneske som er i forfall. Han begynner å få store utfordringer med kommunikasjon; å forstå tegn, formuleringer, ord, setninger og generelt verden rundt seg slik det vanligvis blir forstått er umulig for ham. Et eksempel litt senere:

Since the movie had a late show on Saturdays, Bloch actually arrived too early. He went to a nearby cafeteria and, standing up, ate a croquette. He tried to tell the counter girl a joke as fast as he could; when the time was up and he still hadn’t finished he stopped in the middle of a sentence and paid. The girl laughed.

Side 10 i engelsk utgave 2006

Bloch vandrer rundt, opplever en del – blant annet blir han ranet, møter damer, går med de en tur og tar heis opp i en bygning hvor det foregår «…a religious service…», de stopper i andre etasje:

Bloch then pushed the button for the second floor; there they got out and stood on the stairs; now the girl became affectionate. They ran upstairs together. The elevator was on the top floor; they got in, rode down, and went out on the street.

Side 9 i engelsk utgave 2006

Det er to eksempler på ting som skjer med Bloch og som gir lite mening. Det fortsetter utover i boken, og det vil føre for langt å gjenta alle de episoder Bloch kommer opp i. Jeg vil her legge inn den scenen som egentlig er mest dramatisk, og deretter oppfordre til å lese en bok som er svært spesiell – kanskje særlig for språkinteresserte og de som er opptatt av vår psyke – med vekt på hvordan vi oppfatter den felles «virkeligheten» vi lever i:

From time to time, of course, the conversation became as natural for him as for her: he asked a question and she answered; she asked one and he made the obvious reply. «Is that a jet?» – «No, that’s a prop plane.» – «Where do you live?» – «In the Second District.» He even came close to telling her about the mugging.

But then everything began to irritate him more and more. He wanted to answer her but broke off in midsentence because he assumed that she already knew what he had to say. She grew restless and started moving about the room; she was looking for something to do, smiling stupidly now and then. They passed the time by turning records over and changing them. She got up an lay down on the bed; he sat down next to her. Was he going to work today? she wanted to know.

Suddenly he was choking her. From the start his grip was so tight she’d never had a chance to think he was kidding.

Side 20 i engelsk utgave 2006

Hun dør, Bloch drar på eventyr. Det er en fantastisk bok, som må leses. Brukes tid på. Allerede har jeg ombestemt meg, og drar også de siste linjene i boken:

Bloch saw how all the players gradually cleared the penalty area. The penalty kicker adjusted the ball. Then he too backed out of the penalty area.

«When the kicker starts his run, the goalkeeper unconsciously shows with his body which way he’ll throw himself even before the ball is kicked, and the kicker can simply kick in the other direction», Bloch said. «The goalie might just as well try to pry open a door with a piece of straw.»

The kicker suddenly started his run. The goalkeeper, who was wearing a bright yellow jersey, stood absolutely still, and the penalty kicker shot the ball into his hands.

Side 133 i engelsk utgave 2006

Forstå det den som kan.

Mer om Peter Handke kan leses her: Peter Handke – en kontroversiell rabbagast

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.