Peter Handke – En forbryter?

Verden, den såkalte verden, vet alt om Jugoslavia, Serbia. Verden, den såkalte verden, vet alt om Slobodan Milosevic. Den såkalte verden vet sannheten. Derfor er den såkalte verden fraværende, ikke bare i dag, ikke bare her. Jeg vet at jeg ikke vet. Jeg vet ikke sannheten. Men jeg ser. Jeg lytter. Jeg føler. Jeg husker. Derfor er jeg her i dag, nær Jugoslavia, nær Serbia, nær Slobodan Milosevic.

Talen til Handke i Milosevic sin begravelse

Forfattere og ytringsfrihet?

Hvem er denne Peter Handke, som nå har fått både Ibsenprisen (den internasjonale) for å være den beste dramatikeren (av aktuelle kandidater i 2014) og Nobelprisen i litteratur i 2019? Ikke småtteri noe av det. Kan vi på noen måte si at denne karen ikke fortjener disse prisene basert på den litteraturen og dramatikken han har skapt? Da tenker jeg ikke på dramatikken i det offentlige rom, den kommer jeg mer tilbake til nedenfor – men det han har skapt i teateret? Først litt om denne internasjonale Ibsenprisen:

Den internasjonale Ibsenprisen, med engelsk navn The International Ibsen Award, er en teaterpris opprettet av Kultur- og kirkedepartementet 2007. Den deles ut annet hvert år, og ble første gang utdelt 31. august 2008. Prisseremonien finner sted under Ibsenfestivalen på Nationaltheatret i Oslo.Prisen skal gå til en enkeltperson, organisasjon eller institusjon innenfor kunst- og kulturlivet som har gjort «en ekstraordinær innsats i Ibsens ånd». Kilde: SNL

Hva er «en ekstraordinær innsats i Ibsens ånd?»

Først kan vi se på juryens begrunnelse for å gi prisen nettopp til Peter Handke:

JURY DECISION 2014 – PETER HANDKE


It is easy to imagine Peter Handke as the antithesis of the playwright Henrik Ibsen: he is an epic poet, innovative, and a trained storyteller through his translations of the works of antiquity for the stage.

While Ibsen’s dramas amount to a perfect cohesion of form, the dramatist Handke’s touch is one of openness, of the open nature of the play as theatre itself. Yet both artists have much in common, and perhaps this most centrally: their sense of discovery. The ability to be a sensor for the fabric of society. Their remoteness from their own homelands and yet ceaseless work on a possible concept of home and literature that is commensurate to this concept. They are besotted with illusions.

Music is both a vital element and a means of knowledge at the same time. And perhaps the ability of both artists also stems primarily from giving voice to structure: the origin lies in their amazement at an observation within the volatile context of life, and they suddenly make this living environment stage-worthy – making it an element of language never before heard in theatre. How a human being perishes and how a form of spiritual enlightenment is bestowed upon him, or when a people’s partisan struggle leads not to liberation, but instead to tragedy – both artists devised continually renewing narratives for such observations on the stage well into old age; in doing so, their literary work in stagecraft was always one step ahead, seemed visionary and proved their scenic imaginativeness.

By awarding the 2014 Ibsen award to Peter Handke, this poetic wonder is honoured.

De sier ellers mye mer i denne begrunnelsen, som kan leses på den offisielle siden: International Ibsen Award. Jeg vil trekke frem følgende fra den videre begrunnelse:

Peter Handke has proved himself to be a cosmopolitan who perpetuates world literature in his own writing and offers space and protection for the diversity of human history and stories. His writing creates openness, encourages self-determination and has fostered an ever-increasing faith in that which is fragmentary and nonchalantly foreshadowed.

Utdelingen av denne prisen skapte en voldsom debatt, som i mindre grad (antagelig) vil bli gjentatt når han nå fikk Nobelprisen. Jeg kommenterer ikke denne siste utdelingen konkret, det er mye de samme prinsipper som gjelder for hvorvidt en omstridt forfatter skal anerkjennes med offisielle og prestisjetunge priser for sitt forfatterskap. Mange mener at det ikke bør skje. Debatten rundt «Ibsenprisen» er i stor grad oppsummert i boken: Handkedebatten, redigert av Henning Hagerup og Kaja Schjerven Mollerin – de sto på hver sin side av debatten. Hagerup mente at tildelingen av prisen var riktig, mens Mollerin mente at politiske hensyn burde telle mer.

Det siste er viktig. Det er ingen (som jeg har sett) som tviler på de litterære kvalitetene til Handke, og at han fortjener de prisene han får for sine bøker og drama.

Hva er problemet om han ikke får prisen? En del vil da snakke om begrensing i ytringsfriheten. Hvorfor det? Handke får da si akkurat hva han vil når han vil? Uten at vi trenger å gi ham priser?

Ja. Det er riktig. Problemet oppstår dersom Handke rent faktisk, så objektivt det er mulig, er den best kvalifiserte kandidaten det året prisen deles ut. I begge de nevnte tilfeller her må vi gå ut i fra at det er saken, eller så må vi overprøve både juryen for «Den Internasjonale Ibsenprisen» og juryen for «Nobelprisen». Det er sikkert mange fristet til å gjøre, men det er så stor enighet blant de som støtter opp rundt de litterære kvalitetene til Handke at det blir synsing. Handke fortjener prisene. Litterært sett.

Dersom han da ikke får prisen på grunn av sine politiske uttalelser, og den gis til en kandidat som var mindre kontroversiell enn Handke – da oppstår et kinkig problem i forhold til ytringsfrihet. Vil forfattere og kunstnere føle seg fri til å ytre sine meninger dersom det kan bety at de blir nektet prestisjetunge priser for sitt kunstneriske arbeid? Priser som de fortjener fordi de er best? Ingen vil kneble kunsten. Minst av alt kunstnere selv. Vi kan umulig ha som regel at bare meninger som er i henhold til den offisielle konsensus kan tillates. Da er tanken om sensur like rundt hjørnet.

Ville Ibsen snudd seg i graven om han fikk greie på denne utdelingen? Jeg tror ikke det, han sto sterkt på egne meninger og kjempet mot det unisone flertallet på mange vis. Hvorvidt han ville være enig i uttalelsene er en annen sak. Han ville nok uansett gått inn for å forstå intensjonene bak disse ytringene. Hva er det Handke vil?

Hva hvis Handke er en forbryter da?

Ja, det er grenser for ytringsfrihet. I Østerrike ble David Irving (historiker) dømt til tre års fengsel for å benekte holocaust. Det er straffbart i flere land:

Den omstridte britiske historikeren erkjente seg skyldig under rettssaken, der han var tiltalt for å ha uttalt at Holocaust aldri fant sted. Tiltalen var basert på taler og intervjuer han ga i Østerrike i 1989.

Arrestert i Østerrike

– Jeg tror ikke det var noen helhetlig policy i Det tredje riket å drepe jødene. Hvis det hadde vært det ville de ha blitt drept og det hadde ikke vært millioner av overlevende, uttalte Irving flere ganger på slutten av 80-tallet, blant annet i forelesninger.

Kilde: Dagbladet 20. februar 2006

Irving ble sittende i fengsel i totalt 13 måneder. Holocaust er en skamplett på hele menneskeheten, og særlig den europeiske historie. Det er bevist utover enhver tvil at Hitler rensket ut det han maktet av jøder. Slikt skal man ikke benekte eller bortforklare, særlig ikke en historiker?

Hva med forfattere?

Det har vært en del av diskusjonen rundt Handke: skal forfattere være unntatt konsekvenser for sine politiske uttalelser? Spesielt når det er til støtte for regimer som vi ikke vil vedkjenne oss, eller hendelser som er udiskutabelt grusomme.

Det er et vanskelig spørsmål. Det viste debatten i etterkant av at «Ibsenprisen» gikk til Handke.

Hvorfor får han en pris når Irving må i fengsel?

Tja, det er ikke lett. Åpenbart er det ikke straffbart det som Handke har uttalt. Han har reist i det gamle Jugoslavia, og skrev om det i tre essay som ble gitt ut i løpet av 90-tallet, det siste i 1996. Reisene skjedde også i det samme tiåret, og han skriver:

Det var først og fremst på grunn av krigen at jeg ville til Serbia, landet til dem som gjerne ble kalt «aggressorene». Men det fristet meg også rett og slett å se landet jeg kjente minst av alle de jugoslaviske landene, og det landet som dessuten, kanskje nettopp fremkalt av alle meldingene og meningene om det, nå tiltrakk meg mest og det, sammen med alt det forbausende jeg fikk høre, så å si mest interessante. Nesten alle bilder og rapporter de siste fire årene kom jo fra den ene siden av frontene eller grensene, og hvis det innimellom også kom noen fra den andre siden for en gangs skyld, virket de på meg, og med tiden stadig mer, som rene speilbilder av de vanlige, ferdiginnspilte synspunktene – som forvridd speildekning i selve våre synsceller, og i hvert fall ikke som øyenvitneopptreden. Det ga meg lyst til å komme bak speilet
det ga meg lyst til å reise til landet Serbia, som for hver artikkel, hver kommentar, hver analyse ble mer og mer ukjent og verd å utforske – eller også bare å se. Og den som nå mener: «Aha, proserbisk!» eller «Aha, jugofil!» – det siste et Spiegel-ord (ord?) – behøver ikke å lese videre her.

Kilde: Pelikanen forlag

Og den som nå mener: «Aha, proserbisk!» eller «Aha, jugofil!» – det siste et Spiegel-ord (ord?) – behøver ikke å lese videre her.

Jeg gjentar det siste. Hva er det egentlig Handke ønsker? Hva er hans agenda? Hvorfor reiser han til Serbia, hvorfor treffer han krigsforbrytere i fengsel, hvorfor møter han Milosevic og senere deltar med en tale i begravelsen hans?

Er han en krigshisser? Elsker han folkemord?

Jeg mener NEI. det gjør han ikke. Jeg har startet på forfatterskapet hans, jeg har lest en rekke intervjuer med ham, jeg har lest en debattbok på over 600 sider. Hva sitter jeg igjen med?

Mannen er genial på sitt vis. Som kunstner og forfatter. Han er muligens også gal på sitt vis, som politiker og menneske. Normal er han ikke. Det er sikkert. Da han kom til Oslo for å motta «Ibsenprisen», sa han blant annet:

Blant dere, kjære norske folk, finnes det kanskje noen som ikke tar kister, tar ofre og lidelse like mye på alvor. De leker seg med likkister, død og lidelse i det tidligere (og, hvis Gud vil, det fremtidige) Jugoslavia. En venn av meg fra Bosnia sa en gang: «Under krigene gikk alle mennesker i Jugoslavia barføtt på torner, alle gjorde det». Det får meg til å tenke på en vakker sang av Creedence Clearwater Revival som heter «Bad Moon rising», og jeg kaller dem som leker seg med kister: Bad men, and bad women, rising. Dere, usle menn og usle kvinner, vet, later som dere vet, hvem som er den onde i denne verden, og hvem som er den gode.

Og dermed gjør dere verden enda verre. Dere er fiender av fred mellom mennesker, dere er fiender av menneskeheten, fiender av humanitet. Dere bidrar evig til drap. Ingen diskusjon er mulig med dere. Ingen dialog. Men det er ikke deres feil. Ingen ord hjelper mot hysteri, noe felles rom er ikke mulig. Dere er uskyldige, beskyttet av deres hysteri. Men det er ikke deres feil. Det er ingen grunn til å si: Dra til helvete, dere er i helvete. Dere er helvetet; dere er den postmoderne æraens uskyldige djevler.

Alt jeg kan si i retning av dere, som ikke er noen retning, er: «Jebo te mis», som oversatt betyr noe sånt som: «Måtte musen knulle dere!»

Men: Skam over alle de som gir såkalt rom (i mediene og så videre) for hysteri, som ødelegger det egentlig rommet. Som Vlado Kristl, en jugoslavisk filmmaker fra Kroatia en gang sa det, for lenge siden:

«Visste du ikke at et rom finner bare den som har sitt eget rom med seg?»

utdrag av Talen fra side 319 i » Handkedebatten»

Det tror jeg oppsummerer Handke – han bærer sitt eget rom med seg. Han ser det som sin soleklare rett å undersøke akkurat det han vil; rettsaker, domstoler, Serbia, Milosevic, massakrer og alt annet. Han er tilhenger av det unike, det individuelle, det kaotiske livet. Vedtatte sannheter er han nok skeptisk til, det er en grunnleggende holdning. Tvil. Litt Sokrates i tenkemåte. Liker å provosere. Det er viktig at motstemmer kommer frem. På godt og vondt. Det «hysteriske» flertallet har han lite til overs for. En stor del av forfatterskapet hans handler om å utfordre «sannheter». Medier har han ikke noe godt å si om, han mener språket er best egnet til propaganda i de aller fleste medier. Det er en egen diskusjon.

Er han så en forbryter? Anerkjenner han folkemord? Så svar da!

Peter Handke er ingen enkel mann. Han fornekter ikke krigsforbrytelser utført av serbere eller andre. Han stiller seg derimot tvilende til at det var et folkemord, og sprer informasjon om sine og andre serberes synspunkter på at Milosevic ikke hadde fullt ansvar for det som skjedde, særlig ved massakren i Srebrenica. Det har vært unison enighet i vestlig media rundt dette. Det var (og er antagelig) hans syn – den unisone enigheten ville han gjøre noe med. I egne øyne tror jeg det er med en tanke om at forsoning krever dialog og forståelse. Ikke demonisering av et helt folk. Når han sier i begravelsen:

Den såkalte verden vet sannheten. Derfor er den såkalte verden fraværende, ikke bare i dag, ikke bare her. Jeg vet at jeg ikke vet. Jeg vet ikke sannheten. Men jeg ser. Jeg lytter. Jeg føler. Jeg husker.

Så tror jeg han mener det slik. Han vet ikke. Han utforsker. Han taler. Han fornekter ikke at massakre har skjedd, men han sier det er en hevn – i hovedsak på soldater – og dermed ikke folkemord. Sier han det for å provosere? De som vil kan lese mer om det. En plass å starte er hos NRK Urix:

Srebrenica-massakre var folkemord

Den internasjonale Haag-domstolen slo i dag fast at massakren i Srebrenica i 1995, var et folkemord. Men domstolen har ikke funnet det bevist at Serbia sto bak.

Ikke skyldig

Bosnia-Hercegovina har også bedt domstolen finne ut om Serbia er skyld i at folkemordet fant sted, ved å planlegge og finansiere aktiviteten til de bosnia-serbiske styrkene ledet av Radko Mladic.

Domstolen fant i dag at Serbia ikke var medskyldig i folkemordet.

– Domstolen finner det ikke bevist at folkemordet i Srebrenica kan føres tilbake til Serbias statlige organer, sa presidenten for ICJ, Rosalyn Higgins.

Dette ble slått fast i 2007, lenge etter at Handke skrev sine essay og ett år etter at han deltok i begravelsen. Noen synes kanskje det er interessant at Milosevic ble «frikjent» for folkemord etter sin død:

FNs krigsforbrytertribunal for det tidligere Jugoslavia (ICTY) fastslår at Jugoslavias, senere Serbias avdøde president Slobodan Milosevic, ikke var medansvarlig for etnisk rensing i Bosnia-Hercegovina i krigen som pågikk fra 1992 til 1995.

Det framgår av lite påaktede deler av den 2590 sider lange dommen som falt mot lederen for serberne i Bosnia-Hercegovina, Radovan Karadzic, 24. mars i år.

Der ble Karadzic dømt til 40 års fengsel for folkemord av muslimer i Srebrenica.

Mange har tatt for gitt at Milosevic var del av planene om forbrytelsene mot menneskeheten som fant sted i krigen mellom serbere, muslimer og kroater da Bosnia-Hercegovina brøt seg ut av fellesskapet med Serbia.

Men krigsforbryterpanelet kommer til motsatt konklusjon:

Slobodan Milosevic deltok ikke i det felles kriminelle tiltaket («Joint Criminal Enterprise») som den dømte Karadzic og andre var skyldige i, slås det fast i Artikkel 3460 i dommen mot Karadzic.

Kilde: ABCnyheter

Selve dommen mot Karadzic er på over 2 500 sider, og ikke for alle å lese. Det foregikk atskillig med galskap i denne krigen i det tidligere Jugoslavia; voldtekter, mishandling, massakrering, drap og etnisk rensing. Ingen er i tvil om dette. Handke uttrykker heller ikke tvil om at krigen var grusom, og han anerkjenner at serbere utførte grusomheter. Han er mer opptatt av at grusomheter ble utført på alle sider av denne krigen, ikke minst av NATO. I Norge hadde vi blandede følelser, for å si det mildt:

Like før klokken 20.00 onsdag 24. mars 1999 kom de første meldingene om at NATO-fly hadde bombet mål i Kosovo, Beograd, og flere andre byer i Jugoslavia og i Montenegro.

Dermed gikk NATO for første gang til angrep på en suveren stat. NATOs bombekrig skapte nervøsitet over hele verden. At NATO var involvert i angrep på et europeisk land, som til alt overmål hadde svært nære bånd til Russland, skapte stor engstelse.

Eldbjørg Løwer hadde vært norsk forsvarsminister i ti dager da hun som første statsråd siden krigen ble ansvarlig for at norske styrker ble sendt i krigen.

– Det var usedvanlig krevende å sende norske soldater ut i krig, sier Løwer til NRK.no.

Kilde: NrkUrix den 24.mars 2009

Ingen ønsker krig, det er alltid grusomt- unntatt alltid noen mennesker som ser ut til å foretrekke konflikter og krig. Jeg mener at Handke ikke er blant dem. Konflikter i verbal forstand har han ingenting imot, men fysisk har vi ingen indikasjon på at Handke selv har vært voldelig.

Øver han følelsesmessig vold mot ofrene i krigen? Mange mener det, og jeg skal ikke si de tar feil. Handke er tøff i retorikken.

Men- har Handke et poeng? Er vi raske å forhåndsdømme? Er USA og vestlige medier objektive i dekning av en konflikt? Har Handke og andre lov å protestere mot det de oppfatter som ensidig fordømmelse?

Kven kveit?

Jeg mener at det Handke har uttalt er innenfor ytringsfrihetens grenser, og at en forfatter må kunne være kontroversiell samtidig som han får offisielle hederspriser for sitt forfatterskap.

Det er grensen som er vanskelig å finne.

Kva meiner så du?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *