Sara Stridsberg – Kjærlighetens Antarktis

"Og nå skjærer han det som er igjen av kroppen min i sju deler og legger restene i to hvite kofferter. Hodet kaster han i dette avfallshullet som har en rosa spyliknende overflate"

Og etterpå? Han følger stien tilbake. Solen er på vei ned på den andre siden av sjøen. Et stille regn faller over skogen. Jeg har alltid elsket regn. Alltid, så kort det var. Så kort det var, livet.

Side 3 i selve romanen

To setninger som starter med OG. Det er greit nok, det er ikke det viktigste her. Likevel synes jeg språk er interessant, og her er et svar på nettopp dette fra Riksmålsforbundet:

Det er ikke galt å starte en setning med og. Man bør imidlertid ikke la for mange setninger begynne med dette ordet. Boken Bedre norsk sier (s. 101):

[I]følge en gammel skoleregel er det forbudt å begynne en setning etter punktum med men og og. Det er en riktig dum regel. Iblant har man behov for å binde sammen en konkluderende setning med flere foregående påstander, og da kan men og og fylle en funksjon som innledningsord: … dermed hadde hun gjort alt. Hun hadde malt huset. Hun hadde ryddet i hagen. Hun hadde lært seg å reparere. Og enda var det ikke nok. Tilsvarende med men.

Riksmålsforbundets nettsider

Nå er Sara Stridsberg selvsagt svensk, og jeg har lest en oversatt versjon av hennes kritikerroste bok Kjærlighetens Antarktis. Så jeg legger meg ikke opp i dette egentlig, bare kommenterer at det språklig brukes en god del OG i starten av setninger. Ofte fungerer det, noen ganger blir det litt mye sammen med enkelte andre ting jeg «uffer» meg over. Det er sikkert bare meg, jeg har alltid reagert på språket i romaner jeg leser. Uten at det betyr at jeg skriver bedre selv. Neida, det er som leser jeg «uffer» meg. Det skjer iblant i denne boken, men tross alt ikke så ofte at det blir et problem. Stridsberg skriver kort og konsist i de aller fleste avsnitt, i andre deler er det poetiske vendinger og utstrakt bruk av metaforer. Hun bruker mye luft – det vil si at flere sider inneholder noen få setninger, nesten som et eget, lite kapittel og effekten er dramatisk. Naturlig nok, fordi Stridsberg blant annet er dramatiker:

Sara Stridsberg, svensk forfatter, oversetter og dramatiker. Hun regnes som en av Sveriges mest profilerte nålevende forfattere. For romanen Drömfakulteten – tillägg till sexualteorin (2006) ble hun belønnet med Nordisk råds litteraturpris.

Stridsbergs essays, romaner og skuespill kjennetegnes ved at de er eksperimentelle og formbevisste. Hun overskrider sjangergrenser, bryter ned det faste skillet mellom forfatter og forteller, og blander fakta og fiksjon.

SNL på nett

Dette er altså en av de store forfattere i vår samtid, som helt sikkert ville fnyst kraftig om jeg kalte henne en «kvinnelig forfatter». For hva i alle dager betyr det? Jeg leste for en stund siden en bok som heter Språk er makt av Rolv Mikkel Blakar. Den ble skrevet i 1973, men er kommet i mange nye opplag siden den gang da feministene vel sto på barrikadene. Tydeligere enn i dag? Siste utgave kom i 2006, og inneholder flere nye kapitler og små endringer av det opprinnelige. Ikke mye av det siste, Blakar selv mener verden er kommet kortere enn vi tror på dette området. Han er selv professor i psykologi, og har jobbet ved Universitetet i Oslo i en mannsalder. Nå er han 75 år, og pensjonert – så langt jeg vet. I den tiden, og i etterkant, så har han vært opptatt av hvordan vi bruker språket vårt. Det er interessant enda, og særlig for meg som liker retorikk. Vi driver og skifter til kjønnsnøytrale ord i mange sammenhenger: Talsperson, Stortings-representant, Brannkonstabel, Hjemmeværende (for husmor) – men, vi bruker enda for eksempel Fylkesmann:

Fylkesmann er betegnelse på den øverste leder av den statlige fylkesadministrasjon i Norges fylker. Ordet fylkesmann benyttes også om det administrative apparatet som er tilknyttet denne stillingen.

SNL

Og poenget er? For å bruke Stridsbergs metode. Nei, du vet, det er bare gøy å prate, og så er det Stridsberg selv som: «…har studert jus og kjønnsteori, to fag hun gjør aktivt bruk av i forfatterskapet». Det er tydelig i denne boken at hun er opptatt av kvinners stilling i samfunnet. Hvem blir drept og partert?

Det er en kvinne, som egentlig er lei av livet. Denne kvinnen har to barn da hun blir drept, men ingen av dem bor hos henne. Hun har en mor som lever, Raksha, og en far som heter Ivan. Forholdet mellom foreldrene er i beste fall turbulent, i verste fall til gjensidig ødeleggelse av dem selv og barna. Den drepte kvinnen hadde en bror. Han dør. I begravelsen hans skildrer jeg-personen det slik:

Den lille svartkledde gruppen kjemper i vinden med en kiste som lyser hvitt blant alt det grå. Det er en kald verden rundt oss, en forferdelig syttitallsvinter som dreper alt liv. Eskil er under jorda borte ved kirka, og det er der han skal være nå, sier Ivan. Vi er store maur som bærer bort de døde uten å forstå hvorfor vi gjør det, vi bare bærer mot et hull i bakken som graveren har gravd opp. Alle gråter bortsett fra meg, for det er noe som har stivnet inne i meg. Det er ikke bare tårene, det er noe annet også.

En skuffelse så dyp, så gjennomtrengende, det er blodets frysepunkt, det er kjærlighetens ytterste Antarktis.

Side 127 i boka

Hvorfor døde Eskil? Vel, det er et punkt som er åpent for diskusjon på noen nivå, enkelt sagt druknet han da de var på familietur ved en elv de også bodde ved. Han svømte ut på egen hånd, selv om søsteren hadde sagt han aldri måtte gjøre det, han måtte rope på henne om han ville svømme. Han kunne ikke svømme skikkelig enda, han var så liten. Hun var syv år eldre, ansvarlig tenåring. Foreldrene var opptatt med sitt, hun sier om dem:

Raksha og Ivan kom flyvende ingenstedsfra, og ble en familie, en plutselig konstellasjon som var like midlertidig og tilfeldig som en nyfødt sky på himmelen, like kortvarig og provisorisk som en flokk fugler som stiger som om de er én på himmelen, dømt til å spres for vinden.

Side 86 i boken

En god del kretser rundt dette. Familien hun aldri hadde, ikke på en skikkelig måte. Disse foreldrene hennes fremstår dypt uansvarlige, drikkfeldige og ruset store deler av tiden. De har et samliv som er preget av saftige krangler, men også dype og inderlige samtaler som varer hele nettene. De kan ikke være med hverandre, og de kan ikke leve uten. Selv om de iblant prøver. Jeg siterer et lengre stykke fra omtrent samme plass:

De visste ingen annen måte å leve på, Raksha og Ivan, og uten alkoholen hadde de vært fortapt. Det var som et sollys steg inne i dem hver gang de tok frem flaskene sine. En sol som til slutt ble en svart sol, etter noen dager eller ukers drikking, men likevel, de hadde aldri klart seg uten det svarte lyset.

Det er en sult jeg har arvet fra dem.

Man kunne sagt at vi mistet Eskil fordi Raksha og Ivan hadde drukket, at de var forhekset av hverandre og dette lyset de fant i alkoholen. Men, man kunne også ha sagt at det var høyere makter som var ute etter Eskil, at de ville prøvd igjen og igjen til de greide det. Han hadde alltid skadet seg, helt siden han var bitte liten hadde han snublet og slått seg på steiner og dørstokker, falt ned fra trær og fra knauser. Det var som om en stor hånd grep etter ham fra himmelen.

Vi fikk advarsler, men vi lyttet ikke til dem.

Side 87-88 i boken.

Etter hvert forstår vi at dette livet er vanskelig. Det er kanskje forhåndsbestemt? Vel, mye tyder på at det er mulig å endre skjebnen, det er ikke fatalistiske tanker i boken slik jeg oppfatter det. Hovedpersonen blir kvalt, kuttet opp i mange deler, puttet i to kofferter som blir satt langs en vei mens hodet råtner i et avfallshull. Alt dette registrerer hun mens det skjer, hun overvåker morderen etter hun er død, besøker sine foreldre og sine barn som et slags spøkelse. Hun reflekterer over livet og døden, priser seg selv fordi hun hadde vett til å sette bort sin datter umiddelbart etter fødselen, fordi hun visste at hun selv og kjæresten Shane aldri ville klare å ta seg av ett barn til. De var begge narkomane, hun var prostituert – og der treffer hun morderen.

Solveig ble satt bort, de prøvde lenge å ta seg av Valle. De lyktes ikke så bra med det, Valle ble brutalt tatt fra dem av barnevernet ved hjelp av politiet. Som svevende spøkelse ser hun Valle mange år senere – lenge etter at hun selv er partert:

En dag sto Valle på en stol med et tau rundt halsen. Blikket var stille som glass, en feberhinne over ansiktet. Han så helt rolig ut, blank og glatt og liksom svevende.

Side 221 i boken

Jeg skal ikke skrive så mye mer. Solveig klarer seg bedre. Hun får en familie som tar vare på henne. Hun får trygghet. Til å leve et sunt liv. Hun får en kvinnelig kjæreste, samboer. OG her synes jeg det er på sin plass å presisere «kvinnelig kjæreste». Hva synes du?

Det er en god del eksperimentelt i denne boken, og den må klassifiseres som skjønnlitterær. Det er ikke en kriminalroman i noen tradisjonell forstand, fordi vi svever i det uvisse angående morderen. Selve mordet blir gjennomgått flere ganger i boken, fra forskjellige vinkler – dog hele tiden fra den drepte kvinnens synspunkt. Vi får vite mye om hva som skjer, og etter hvert også hvorfor det skjer (i parentes bemerket, som er en tåpelig uttrykksmåte all den tid dette står i en parentes, så kan vi vel si at morderen er den som ytre sett lever det mest «normale» livet. En hyggelig kar, ytre sett, som har noen mørke sider).

Det er livet i dets mange fasetter vi skal lære noe om. Det kan være brutalt, og på slutten skriver Stridsberg:

Kjærlighetens Antarktis er en litterær fantasi og alle karakterene i romanen er fiktive. Romanens eventuelle likhet med virkeligheten har kun å gjøre med den voldelige virkelighet den er sprunget ut i fra.

Siste side i boken

Det handler om kjærlighet. Ofte kaldt, men med underliggende varme følelser. Det er menneskene på utsiden som behandles, de som vi gjerne går forbi i en travel hverdag. De som gifter seg alene i en kirke, med blomster som er stjålet fra en grav, uten forlovere, uten prest og beskrives på romantisk vis slik:

Ingenting ble noen gang på ordentlig for oss, vi prøvde å etterligne ritualene til de ordentlige menneskene uten hell. Det verste er at jeg tror Shane virkelig elsket meg.

«Kan vi ikke gjøre noe vanvittig, noe som virkelig er feil?» hadde jeg sagt. «Hva skulle det være for noe?» «Vi gifter oss…»

Han lo.

«Hvordan skulle det hjelpe oss?» «Jeg vet ikke, men vi har vært ensomme så lenge.» «Kommer vi til å bli mindre ensomme?»

«Vi kan være ensomme sammen, mens vi venter på et mirakel.»

«Hva slags mirakel da?»

«Jeg vet ikke, vi venter bare.»

Vi sa aldri til hverandre at vi trodde det ville hjelpe oss med å få tilbake Valle, men slik er det.

Side 100 i boken

So let us keep fast hold of hands, that when the birds begin, none of us be missing…

Emily Dickinson

En god bok. Les den, og døm selv.

One Reply to “Sara Stridsberg – Kjærlighetens Antarktis”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.