Når og hvordan ble Norge en nasjon?

En gjennomgang av enkelte nyere syn på den historiske utviklingen

Hva skjedde i 1814?

Åpenbart fikk Norge en grunnlov i 1814. Var det den som gjorde Norge til en nasjon? Det første vi kan se på, er at langt i fra alle var representert på Eidsvoll den gang. Fra nord rakk de ikke frem, og ellers var det embetsmenn, prester og storbønder som dominerte. Det var en elite som dannet Grunnloven. Karsten Alnæs skriver i forordet til 1814 – Miraklenes år: «Nasjonen ble uansett til. De som levde den gangen, kalte året miraklenes år. I løpet av noen hektiske uker i april og mai 1814 sprang det nye Norge frem». (2013, s13)

Her vil jeg se nærmere på denne tanken; det at Norge sprang frem på kort tid, og hvilke myter som eventuelt eksisterer om vår fødsel som nasjon. Det er en økende trend av forskning som forsøker å se med nye øyne på den etablerte historien. I denne sammenheng kan vi si at det starter med Nina Witoszek sin bok: Norske naturmytologier: Fra Edda til økofilosofi (1998). Den laget bølger innen samfunnsvitenskap og humaniora, og J. Peter Burgess skriver i 2003: «Boken tar et oppgjør med grunnkoblingen i norsk idéhistorie mellom forestillingen om naturen og romantikken, først og fremst gjennom naturbyggingsprosesser». (2003, s5) Det er tegn til at en del forestillinger ukritisk har blitt «…videreført av vitenskapelige tradisjoner innen norsk åndsliv». (s5) Særlig uttrykket «pastoral opplysning» er noe Burgess tar videre i sin tverrfaglige antologi: Den norske pastorale opplysningen fra 2003. Med dette uttrykket mente Witoszek i hovedsak at særlig prestene sto for bygging av nasjonal karakter via opplysningsidéer som de hentet fra kontinentet. Mange prester var også opptatt av naturvitenskap, og de hadde sin utdannelse som prest fra særlig København – og kjente til opplysningstidens tanker. Hovedpoenget er da at rasjonalisme og ikke romantiske idéer bygget nasjonen Norge. Disse arbeidene vil være bakgrunnen her, sammen med Jakten på det norske: perspektiver på utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet, redigert av Øystein Sørensen. I tillegg vil det ses på enkelte artikler som er aktuelle i det helt moderne Norge på 2000-tallet.

Det å bygge en nasjon er et møysommelig arbeid, som utføres på flere områder. Historiefaget ble viktig i perioden etter 1814, og det dannet seg to grener, som nok vokste ut fra den samme stammen – det var viktig å forsøke å finne ut hva som hadde skjedd i den norske historien, særlig fra vikingtiden og opp til det moderne samfunn som ble dannet etter frigjøringen fra Danmark. For enkelte var det «mørketid» i perioden under Danmark, for andre var det en nødvendig «grotid» for at Norge skulle bli i stand til å være selvstendig igjen. Forskjellene kan også sies å være hvorvidt man konstruerer en historie med årsaker og virkninger, eller om man ser mer konkret på enkelthendelser gjennom historien uten å flette de sammen til en tydelig, historisk «ånd» som langsomt bedrer samfunnet – og nasjonen. Øystein Sørensen skriver i innledningen:

Det er fullt mulig å mene at denne nasjonen er like gammel som forestillingen om Norge og nordmenn. Da snakker vi om 1000 år og vel så det. Men da skurrer det også litt. Svært mange av dem som skriver om nasjoner og nasjonalisme, vil mene at nasjoner historisk sett er moderne fenomener.

(2001, s11)

Her er det ikke lett å enes blant forskere, og jeg skal ikke ta opp problemstillingen om hva en nasjon egentlig er her. Utgangspunktet blir hva som gjør at nordmenn feirer 17. mai, heier på norske skijenter og blir glad når de treffer noen fra hjemlandet på ferie – eller flokker seg sammen på Gran Canaria. Vi liker stort sett å omgås andre norske, noe som har blitt stadig mer aktuelt utover 2000-tallet – hvem er de vi selv definerer som norske?

Det er ingen tvil om at det er sterkt delte meninger om hvem som skal få «lov» å være norsk, ofte uavhengig av gjeldende lovverk som bestemmer statsborgerskap. Det er en tradisjonell delelinje mellom det Sylo Taraku betegner som statsnasjonalisme og etnisk nasjonalisme (2020) – som også gikk igjen i debattene på 1800-tallet. Det er velkjent at Grunnloven i første omgang stengte ute hele folkegrupper; Jesuitter, Munkeordener og Jøder, og at minoriteter måtte bruke svært lang tid på å bli anerkjent: «Jøder, romanifolket (tatere), rom (sigøynere), kvener og skogfinner har siden 1998 hatt status som nasjonale minoriteter i Norge». (Banik, 2022) At kvinner måtte kjempe lenge for sin stemmerett er selvsagt kjent, mer ukjent kan det være hvor lang tid det tok før Norge fikk alminnelig stemmerett: «Tilsvarende allmenn stemmerett ved kommunevalg kom ikke før 1901. Man var mer skeptisk til å slippe til massene ved kommunevalg der agitatorer i lokalsamfunn mer effektivt og med større handlingsrom kunne påvirke vanlige folks stemmegivning.» (Søbye og Dørum, 2022) Denne frykten for massene hadde lang tradisjon i Europa, ikke minst var Voltaire ikke demokratisk nok til å tillate demokrati – han så for seg et opplyst enevelde som idealet.

Bjørnstjerne Bjørnson og det felles norske

Denne prosessen kan kalles en konstruksjon av nasjonal identitet. De grunnleggende elementene i konstruksjonen er utvalg og bearbeiding. Men i ekstreme tilfeller kan det være tale om rene fabrikasjoner, eller om man vil: oppfinnelser, av nasjonale tradisjoner.

(Sørensen 2001, s17)

Bjørnson var en ruvende skikkelse i norsk åndsliv i mange tiår. Han var en begavet forteller, og en taler av rang. Bøkene hans skildret gjerne det sunne bondelivet, og kulturen han fremhevet var bøndenes mer enn bysamfunnet. Et uttrykk Øystein Sørensen bruker, er «kulturelt hegemoni», som han har hentet fra Antonio Gramsci. Det menes da at den som besitter dette, i stor grad leverer premissene for «idéproduksjonen i samfunnet». (s20) Bjørnson sto etter eget syn på skuldrene til Henrik Wergeland, som igjen var kjent for sitt romantiske sinnelag. Venstre var en markant del av dette løftet for norsk kultur og nasjonal samling.

Sørensen løfter frem hele 14 forskjellige syn på hva fremtiden burde være, sett fra ca 1800 og fremover – vi kan kalle det diskurser, hvor flere forsvant i «glemmeboken». Bjørnson var delaktig i flere av disse, men var i hovedsak på den linjen som vant frem:

Et eksempel er Bjørnstjerne Bjørnson. Han må sees ikke bare som den fremste av norske nasjonsbyggere på 1800-tallet. Han er også et uttrykk for det sammensatte og konfliktfylte ved den norske nasjonsbyggingsprosessen i miniformat.

(s21)

Det er altså et utgangspunkt for Sørensen at det slett ikke var en idyllisk enighet i Norge etter 1814 – han tidfester disse 14 prosjektene til «…tidsrommet 1770-1945.», som han ser som «…det ekstra lange 1800-tallet.» – og skriver at «Vinnerne er 1814-prosjektet, Venstre-prosjektet og Fellesprogrammet»(s46). Særlig det siste handler om gjenreisingen av nasjonen Norge fra 1945. Det som er viktig når historien skrives, er at vinnerne gjerne tar mer plass enn det som egentlig var rimelig: «Norsk nasjonsbygging de siste to hundre år tenderer mot å fremstå som mer enhetlig enn den faktisk har vært fordi hegemoniske prosjekter også langt på vei har erobret rivaler og konkurrenter i ettertid»(s47). Han påpeker at det er sentralt å forstå hvert prosjekt som noe eget og på deres egne premisser.

Anne-Lise Seip skriver om «Det norske ‘vi’ – kulturnasjonalisme i Norge», hvor hun analytisk skiller mellom kulturnasjonalisme og politisk nasjonalisme, selv om det ofte i praksis er vanskelig å sette noen vanntette skott mellom disse. Hun nevner «politisk kulturnasjonalisme» som et begrep brukt om målfolket sin kamp, først nevnt av Morten Haug Frøyen i hans Garborg-studie. (2001, s95) Det er ingen tvil om at språk ble en sentral kampsak på 1800-tallet, og i stor grad representerte det også «by mot land» problematikken. Det gikk så langt at Garborg snakket om «to nasjoner» og selv om Ernst Sars var mer moderat, så skrev også han om «to kulturer» i 1861, hvor han presenterte «…embetsstanden som en ‘fremmed Kultur’ som satte seg ‘udenpaa eller ovenpaa det norske Samfund’» (s104). Det som var norsk, det fantes i utkantene, helst blant bønder og fiskere. Byene ble ikke regnet som norske, og Seip skriver: «Bak splittelsen av folket i to leirer lå nasjonsbyggingens paradoks: spenningen mellom nasjonal kultur og fremmed dannelse. Striden om hvordan disse to verdiene skulle avveies, ble det andre store konfliktfeltet» (s105). Det første konfliktfeltet er mer direkte forskjellen på etnisitet: «…motsetningen mellom norsk og ikke-norsk, innfødt og av fremmed rot» (s103). Norge tilhørte nordmenn (og dels kvinner, som i økende grad ble tatt hensyn til). Å skape dette «vi» som var nødvendig, betød å grave i fortiden for å finne ut hva som var «ækte norsk» (Welhaven). Welhaven, Wergeland, Bjørnson, Vinje, Asbjørnsen og Moe sine eventyr, folkemusikk, språk og klær først og fremst i form av bunaden – alle og alt skulle brukes for å skape en felles kultur.

Seip skriver at «I det 20. århundre skjer en allmenngjøring av de nasjonale kulturelementer» (s108). Gradvis smeltet kristendommen, med grundtvigianismen i spissen, sammen med sosialismen, representert ved Arbeiderbevegelsen, og kulturnasjonalismen – og det ble etter hvert også en salgsvare: «Lillehammer-OL illustrerer at det kulturnasjonale meningsunivers kunne tjene modernisering gjennom en tilpasning til kommersielle formål» (s109). Det ble en dyd å kjøpe norsk, og det ble tragisk når «arvesølvet» ble forsøkt solgt – som Freia. Seip skriver som avslutning på sin artikkel at:

Freia-salget, Lillehammer-OL – for ikke å snakke om EU-sak og retorikken om annerledeslandet – mange trekk i 1990-årenes samfunn tyder på at den kulturelle nasjonalisme fortsatt er et meningsunivers som er dypt forankret og har bred basis. Nasjonale kulturelle symboler har stor slitestyrke, og har tålt gjenbruk og flerbruk i flere generasjoner.

(s110)

Det skapes fortsatt konflikter, særlig i det multikulturelle samfunnet som vi alle lever i. Seip skriver: «Hvilken plass et nasjonalt meningsunivers vil få i dette samfunnet i det 21. århundre, er et åpent spørsmål. Vil kulturnasjonalismen bli en levning, eller en kraft til fornyelse?»

Dette spørsmålet er like aktuelt nå som vi har entret det 22. århundre.

Hvor viktig er «arvesølvet» vårt?

Hvis det er noe som skaper harme, så er det salg av arvesølvet vårt. Stadig mer av det vi ser på som felles goder og som vi tar for gitt, legges ut på salg.

(Kroksæter, 2020)

I debatten om Norge som nasjon og hvor internasjonale vi ønsker å være, så er det stadige henvisninger til «arvesølvet». Det er et ord som gir assosiasjoner til familieverdier og tradisjon – fra eldre tider har det vært sentralt å arve sine foreldre og ofte da deres foreldre igjen og så videre oppover i generasjonene. Det har en verdi å eie noe som har vært i familien i hundrevis av år, og det betyr for de fleste atskillig mer enn penger – ikke for alle, det må sies. Vi skiller oss også der som mennesker, men en følelse av at tradisjoner er et gode i seg selv har nok de fleste. Ikke minst representert ved jul og 17.mai. Det er mange som ikke er i stand til å glede seg over julefeiringen dersom maten er annerledes enn de er vant til, eller andre tradisjoner fra barndommen brytes. På samme måte vil de fleste feire 17. mai, julaften og helst nyttår på samme vis: «The same procedure as every year, James», som Miss Sophie vel sier i den sketsjen nordmenn aldri blir lei av – som i Norge spesielt nok sendes lille julaften og ikke på nyttårsaften som i de fleste andre land. Her har vi altså laget en egen, norsk, tradisjon – som er nesten umulig å endre. Vi liker at det er trygt og lett å kjenne igjen når vi skal kose oss i høytidene. Denne grunnholdningen er nok rotfestet i oss mennesker, vi kan se det over hele verden – i alle samfunn er det ritualer og fremhevelse av tidligere bragder og tradisjoner. Av og til i en så stor grad at det virker hemmende på mange som ikke er like opptatt av å holde på det gamle. Det har ført til en rekke utbrudd, i verste fall i form av revolusjoner – i enklere form at flere flytter fra en bygd de oppfatter som trangsynt og inn til en storby hvor de kan leve mer slik de ønsker.

Denne motsetningen mellom de som ønsker et globalt samfunn og de som ønsker sterke tradisjoner og tilknytning til det de oppfatter som trygt og lokalt, er det flere som skriver om. Robbie Millen omtaler en bok av David Goodhart som heter: The Road to Somewhere: The Populist Revolt and the Future of Politics. Den handler om Brexit og “Anywheres” i forhold til “Somewheres». Det er to «stammer» som i stor grad følger den oppdelingen nevnt ovenfor; noen vil føle seg hjemme hvor som helst, mens andre vil bo der de kjenner røttene sine og opplever trygghet. Hele Brexit kan nok tolkes som en kamp for å beholde arvesølvet, og i tillegg ikke bli styrt av overnasjonale organer.

Det heter gjerne at historien gjentar seg, men jeg vil legge til at det nok ikke er en nøyaktig gjentagelse – det vi ofte ser, er derimot at menneskene oppfører seg og tenker eller føler ganske likt. Det er nok grunnen til at vi fortsatt kan lese litteratur som er mange hundre år, for ikke å si tusener av år, gammel. Vi kjenner igjen hva de gamle grekere snakket om. Vi kan også kjenne igjen i dag hva nordmenn snakket om på 1800-tallet. Selv om verden er blitt mer gjennomsiktig; vi vet hva som skjer nesten overalt og blant annet pressen er flinke å grave opp skjulte sannheter, så tyder mye på at det som kalles globaliseringen ikke står veldig mye sterkere i dag enn det gjorde da. Mange på 1800-tallet var i det minste «europeiske» i legning, og mange så det som en fordel å fortsette unionen med Sverige. Bjørnson og Ibsen bodde lange tider i utlandet – og de fleste, om ikke alle, embetsmenn var utdannet i København eller andre byer utenfor Norge. Aris Roussinos śtiller spørsmålet. «But how has the cosmopolitan ideology spread so rapidly, becoming the dominant belief system of middle-class Westerners within a mere generation? The answer lies in its association with high social status.” (2020)

De som har råd til å være kosmopolitiske synes gjerne at det er en svært god idé. Det kan minne om splittelsen mellom de velstående og allmuen på 1800-tallet i Norge. Svært mange måtte leve sine liv på gården eller i byene uavhengig av hva som ble bestemt av de som hadde stemmerett. Det var på den tiden de som hadde eiendom, var embetsmenn eller storbønder. En liberal Grunnlov etter datidens målestokk, men: «For å få stemme måtte man være økonomisk uavhengig og mannlig husstandsoverhode. Man fikk altså ikke være forsørget av andre, motta lønn av andre eller motta fattighjelp(sosialhjelp). Kvinner og barn, føderådsmenn, husmenn, vanlige arbeidere, tjenere og fattige kunne derfor ikke stemme». (Norgeshistorie.no, 2022)

Kristin Clemet skriver: «I dag går det et klart skille i norsk handelspolitikk mellom et liberalt regime med Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet på den ene siden, og et mer proteksjonistisk regime med SV, Senterpartiet og Rødt på den andre, og med Frp i en mellomposisjon.» (2017) Det er ikke slik at dette kan oversettes til «by mot land» eller «fattig mot rik», men det har likevel en sammenheng med den gamle debatten fra 1800-tallet – det kan nok sies at AP har beveget seg mot høyre, særlig ettersom de startet som sosialister, nær kommunister, og at SV og Rødt har overtatt mye av omsorgen for de som ikke når opp i samfunnet. Frp snakket også ofte om arbeideren, pleietrengende, fattige og må nok ses på som et ganske konservativt parti på flere områder selv om det står for fremskritt i navnet: «Frp vil i stedet ha bilaterale avtaler med utgangspunkt i nasjonale interesser, slik for eksempel Brexit-tilhengerne vil ha.» (Clemet, 2020)

Det er altså i dagens samfunn tendenser til mye av de samme splittelsene som vi så på 1800-tallet. Mange tenker nok at det går for fort, litt som i «Stopp verden, jeg vil av!» og de kjenner kanskje at de er maktesløse i storpolitikken, og vil ha kontroll på hjemmebane. Det fører gjerne til motstand mot innvandring – typisk har vært at «de tar jobbene våre» – og begrensning på asylmottak. Det handler om trygghet, og er nok noe vi må si er typisk menneskelig. Særlig når faren blir overhengende, som den ble gjennom pandemien. Da var det i de fleste (alle) land strenge restriksjoner rettet mot alle som ikke kunne regnes som statsborgere. Sylo Taraku skriver: «Ellers må det presiseres at ikke alle innvandringsmotstandere er etnonasjonalister. Det kan være legitimt å bekymre seg over at raske transformasjoner i retning økt etnisk mangfold undergraver det nasjonale samholdet og følgelig også demokratiet.» (2020) Vi søker hjem når vi er utrygge – de fleste av oss. Den gruppen som er kosmopolitiske er ikke flertallet: «The millennial generation might never become the jet-setting global citizens the prophets of globalisation promised, but they can at least decorate themselves with the glittering symbols of belonging as they compete for status and security in the wreckage of the world economy.” (Roussinos, 2020).

Det vil alltid være en mengde meninger om hva som er rett og galt i et samfunn, men historien viser oss at det er sentralt å lytte til alle – og ikke dømme unødig. Debattene i dag inneholder på sett og vis mange av de samme argumentene som de «alltid» har gjort, og skiller mellom mennesker består nok også i dag – i den globaliserte og gjennomført kapitalistiske verden så er det en god del mennesker som føler seg usikre, og som føler at de «taper» i kampen om et verdig liv. De fleste av oss er temmelig nærsynte når det kommer til stykket- vi vil nok innerst inne at verden skal fremstå som en god plass å leve for alle – men, når det blir snakk om at egne interesser må vike så er vi nølende. Det finnes alltid altruistiske mennesker, men de er sjelden i flertall. Både Taraku og Clement avslutter med å hylle 17.mai feiringen vi har her i landet. Clemet skriver: «På denne dagen kan vi dyrke et åpent samfunn, der forskjellige kulturer og verdier kan samles om et raust nasjonsbegrep. Det er ikke illegitimt å føre en streng innvandringspolitikk, men de som er her, må bli respektert og inkludert.» (2017) Taraku er innom flere av de samme problemstillingene, og er klar på at et fullverdig demokrati ikke kommer gratis, det må kjempes for på daglig basis. Han skisserer noen utfordringer som kan komme i ettertid av pandemien, og ser det som mulig at nasjonalisme kan vokse seg sterkere på den negative måten, men ser også håp: «Den norske 17. mai-nasjonalismen er etter min mening den beste formen for nasjonalisme man kan tenke seg. Den skaper rom for stolthet uten å være sjåvinistisk eller minoritetsfiendtlig. Ingenting skaper en mer inkluderende nasjonal identitet enn feiringen av Grunnloven, flagget og demokratiet, som jo er felles for alle.»

Vi vet at det var kamp den gang Grunnloven, flagget og demokratiet ble dannet i Norge, og at det ikke var gitt på forhånd hvordan det kom til å bli. Alt i alt har nok Norge som nasjon kommet veldig bra ut av disse kampene, som i norsk tradisjon de senere hundre år stort sett har foregått på ikke-voldelig vis. La oss håpe det fortsetter også i fremtiden.

Litteratur:

Alnæs, Karsten. 2013. Miraklenes år. Oslo: Schibsted Forlag AS

Banik, Vibeke Kieding: nasjonale minoriteter i Norge i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 6. mai 2022 fra https://snl.no/nasjonale_minoriteter_i_Norge.

Burgess, J. Peter. 2003. «Forord». I Den norske pastorale opplysningen, redigert av J. Peter Burgess, 5-8. Oslo: Abstrakt forlag AS.

Clemet, Kristin. 2017. «Nasjonalisme kan både være positiv og inkluderende – og negativ og ekskluderende». Aftenposten, 13. mai 2017. https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/E12aa/nasjonalisme-kan-baade-vaere-positiv-og-inkluderende-og-negativ-og-ekskluderende-kristin-clemet

Millen, Robbie. 2017. «The Road to Somewhere: ‘The Populist Revolt and the Future of Politics by David Goodhart’”. The Times, 1.04.2017, lest på PDF.

Roussinos, Aris. 2020. «Is cosmopolitanism our destiny?”. UnHerd, 13.10.2020. https://unherd.com/2020/10/globalism-wins-because-its-high-status/

Seip, Anne-Lise. 2001. «Det norske ‘vi’ – kulturnasjonalisme i Norge». I Jakten på det norske, redigert av Øystein Sørensen, 95-112. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Søbye, Espen; Dørum, Knut: stemmerettens historie i Norge i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 6. mai 2022 fra https://snl.no/stemmerettens_historie_i_Norge

Sørensen, Øystein. 2001. «Hegemonikamp om det norske». I Jakten på det norske, redigert av Øystein Sørensen, 17-48. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Sørensen, Øystein. 2001. «Når ble nordmenn norske?». I Jakten på det norske, redigert av Øystein Sørensen, 11-16. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Taraku, Sylo. 2020. «Nasjonalisme i koronaens tid». Res Publica, lest på nett 05.05.2022: https://respublica.no/nasjonalisme-i-koronaens-tid/

Witoszek, Nina. 2003. «Den norske pastorale opplysning: Nytt blikk på det åndsforlatte landliv». I Den norske pastorale opplysningen, redigert av J. Peter Burgess, 11-35. Oslo: Abstrakt forlag AS

Kroksæter, Kjetil. 2020. «Ikke selg arvesølvet vårt til hvem som helst!». Adresseavisen, 24.10.2020. https://www.midtnorskdebatt.no/meninger/kommentarer/2020/10/24/Ikke-selg-arves%C3%B8lvet-v%C3%A5rt-til-hvem-som-helst-22868505.ece

Norgeshistorie.no, Marthe Hommerstad, «Hvem fikk stemmerett i 1814?». Hentet 6. mai. 2022 fra https://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/1337-hvem-fikk-stemmerett-i-1814.html.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.