Påskebudskap hos Ambjørnsen? Galgenfrist

Om verden ikke er direkte ond, stiller den seg nokså likegyldig overfor de problemene et menneske står overfor. Historien skrur seg fram uten særlige hensyn, den drar blodspora etter seg i Latin-Amerika, og den smeller av bomber i ansiktet på den afghanske bondebefolkninga. Virkelighet og historie holder til og med uforsonlig stand i den vesle avkroken Oslo, Norge. Sparer ingen, selv ikke velstandsbarn som har skeia ut under sosialdemokratiet, og skal prøve å rette seg opp under nytt høyrestyre. Robert Adler var ikke særlig tenksom av natur. Men de to siste åra, og kanskje særlig denne løslatelsesdagen, hadde fått de grå på gli. (Galgenfrist, s17)

Ja, hu å hei hvor det går! Jeg følger opp sporet etter Ambjørnsen, denne gang med det vi kan kalle den fjerde utgivelsen til vår forkjemper for sosiale utskudd og en mer rettferdig verden. Han ga ut Pepsikyss selv i 1976 etter at en avtale med Solum forlag gikk i vasken. Han har senere uttalt om denne samlingen av dikt at den var «jævlig dårlig» og at «han sviktet sin egen stemme» – i en alder av 19 år. Angivelig solgte han halvparten av opplaget (250) på gata i Bergen, og dumpet resten i en kontainer. Senere kom 23-salen og Sarons ham, som begge viste vei fremover for Ambjørnsen. Den første er en ram kritikk av psykiatrien i Norge, representert ved Lier sykehus hvor han arbeidet en kort periode fordi han ønsket å bli en pleier – hovedpersonen er 18 år, og blir sjokkert av hva som foregår. Den høstet selvsagt kritikk fra de som driver med slikt, og det er vel den mest realistiske romanen han har skrevet – uten at det betyr at kritikken mot samfunnet forstummer i de neste bøkene. Sarons ham omtales som en «roman som korthugd og rått beskriver en outsider som trekker andre outsidere med seg i et dragsug av angst, stoff og galskap.» Hyggelig. Den neste han ga ut er altså Den siste revejakta, som jeg skrev litt om i Hasjisj og meningen med livet. Der møtte vi Carl F. Vang og Robert Abler, og jeg kommenterte der at den romanen var skrevet i «jeg»-form. Noe som gir fordeler og ulemper, blant annet er perspektivet ganske snevert. Vi lesere ser og hører det som Carl gjør, og får vite de tankene han har om mangt og mye. Verken Carl eller leserne vet hva som foregår inni hodet til andre personer eller hva som har skjedd eller kommer til å skje uten at Carl er til stede – med mindre en annen person forteller om det til Carl. Det skjer selvsagt.

Det endrer seg når vi kommer til den femte boka han ga ut – etter å ha gitt ut den første selv og de tre neste på Forfatterforlaget – så var det nå Cappelen som fikk æren. Det forlaget har han senere holdt seg til, også etter at det ble Cappelen Damm. Boka heter Galgenfrist, og vi møter igjen radarparet Carl og Robert. Nå er det skrevet i 3.person, og det er Robert som forteller historien. Dette grepet gjør at vi lesere ikke stusser når det tidvis hoppes inn i andre menneskers hjerne for å se hva som foregår der. Det gir mer avstand til det som skjer, og passer i grunnen fordi Robert møter Carl igjen etter at Robert har sittet to år på Ullersmo. Carl bor med Siv fortsatt, men er temmelig redusert fra forrige bok. Det blir ikke noe hjertelig gjensyn: «Det hadde ikke vært dårlige vibber mellom han og Carl – vibbene hadde ganske enkelt uteblitt. Sånn er livet. En fiende kan man ha livet ut, venner og elskerinner forsvinner brått», men begge har håp om å finne igjen pengene fra den siste revejakta de gjorde sammen. Det er bare Robert som vet hvor de spenna er. Den første tanken hans om hva han skal gjøre, er:

Hva gjør en mann uten fast bopel i februar-Oslo? Uten andre papirer å vise fram enn løslatelsespapirene? Jobb, farvel! Fett nok. Han tvilte på om han ville ha prøvd seg på noe strait, selv om han hadde hatt ræva full av doktoravhandlinger og feite eksamener. Sossen? Han hadde rett til dagpenger. Men tanken på å komme krypende med lua i handa, tiltalte ham ikke. Det var ikke verdt bryet å sleike kuratorene på ryggen for en hundrings eller to. Vel, hvis han måtte…Foreløpig holdt det, han fikk vente og se. Selv om han ikke hadde opplevd at Gud smilte sånn helt plutselig og lot sedler dale fra oven, måtte det finnes utveier.

s18

Vel, det finnes alltid utveier. Jeg skal ikke drøye det så lenge i dag, bare si litt om dette påskebudskapet som jeg mener det er mulig å finne hos Ambjørnsen. Først og fremst er det omsorgen for de som snubler og faller i livet, og dernest er det de gode samaritaner som dukker opp i bøkene hans. Det er alltid noen som er villige til å hjelpe. I denne boken har vi blant annet enkefru Sørensen: «- Her har ingen skremt noen! Se til å pakke sammen sakene Deres, og kom så opp øyeblikkelig! Her nede er det livsfarlig iskoldt. De risikerer å fryse helsen av dem. Hun tverrsnudde og marsjerte ut med faste skritt. – Kaffevannet koker snart, og formiddagsmaten er klar!». Det er ikke alle som reagerer slik når de finner en storvokst mann sovende på gulvet i kjelleren. Hun tar seg av Robert, og han er takknemlig gjennom hele boken etterpå. Det er en moral som kan være skadeskutt: «En psykolog, en sosialkurator, eller simpelthen et menneske med straite verdinormer, ville uten tvil finne Robert Ablers karakter både markspist og skrøpelig. Muligens med rette». Her virker det som «den implisitte forfatter» griper inn, det vil si den egentlige forfatteren, som tross alt skriver historien og legger alle ord og tanker inn i de enkelte personer. Innimellom kan vi høre stemmen til denne forfatteren, uttrykket stammer fra litteraturkritikeren Wayne. C. Booth – i hans bok The Rhetoric of Fiction fra 1961. Av og til dukker det opp fraser som ikke helt ser ut til å komme fra personene selv, og generelt er det klart at hele plottet er bestemt av den som har skrevet historien – forfatteren har gjerne en mening med å fortelle. Selv om den kan være vanskelig å finne, fordi mye av hensikten med skjønnlitterære tekster er å forsøke å si det usigelige – altså til forskjell fra akademiske tekster, journalistiske tekster, biografier og mye annet, ja, også krim. Ingen er glad i en krimbok uten løsning. Eller uten forklaringer på det som har skjedd, og hvorfor det har skjedd. I en skjønnlitterær bok kan slike tydelige uttrykk mangle – vi som lesere må faktisk tenke selv, noe som er hovedgrunnen til at få forfattere ønsker å si hva de egentlig mente med en bok. Det er ikke sikkert de vet det helt selv, det kan være mer følelser som er i sving. Hver leser kan ha sin egen tolkning. Ambjørnsen er langt i fra blant de mest «utydelige», det er ganske klart at hjertet hans banker for outsiderne i samfunnet – de som ikke passer inn, ikke klarer en strait jobb over lengre tid, ikke fikser et normalt familieliv, havner på kjøret, stjeler og i verste fall dreper. Ikke slik at de skal ha all sympati, det er nok av oppdragende synspunkter hos Ambjørnsen – enten fra personene selv, noen de bor med eller kjenner – eller altså fra denne «implisitte forfatteren». Han har også brodd mot deler av «sosialdemokratiet», kanskje enda mer mot et «høyrevridd» samfunn. Uten at det settes opp noe klart alternativ, det er heller ikke hensikten. Målet er nok at vi som lesere skal tenke. Bry oss. Kanskje lære noe. Alle kan falle:

Som man sår skal man høste. Robert lå med øynene lukka, og tenkte over det gamle bibelordet, mens han vekselvis lytta til Dinos hjerteslag og vannet som klukka mot båtsida utenfor. Som man sår skal man høste…Det høres forbanna enkelt og greit ut. Logisk, heva over diskusjon og kritikk. Enhver er sin egen lykkes smed…eller ulykkes. Det forekom han at ordtak som dette måtte være unnfanga av folk med plenty såkorn, gode borgere med egen smie og mye å smi på. Sikkert var det iallfall at det ikke var ei av Sodomas horer som hadde finni på dette gullkornet, og at lykkesmeden verken kom fra ei kullgruve i Wales eller fra en norsk husmannsplass. Og likevel, tenkte han, har alle en slags fri vilje, en nøkkel til de stengte dørene i livet. Bare det, at enkelte må låse seg gjennom flere dører enn andre, det hender nøkkelen brekker…hva med Matheus som sov så stille der borte på madrassen ved sida av dem?

s83

Dino og Matheus er to sentrale damer for Robert. Matheus er ødelagt på dette tidspunktet av dritdårlig dop, hun snakker ikke lenger. Dette er i Amsterdam, og vi lesere får igjen innsikt i en del som de fleste av oss ikke har vært med på. Kanskje har Ambjørnsen vært med på alt? Eller så dikter han bra. Han sa om 23-salen: «Innledningsvis kaller Ambjørnsen 23-salen en norsk samtidshistorie som fjerner skillet mellom virkelighet og diktning med unntak av karakterene som er systemkritikere. De måtte han finne opp».

Vi må altså gå ut i fra at karakterene er diktet opp, og at vi ikke vet hvor mye av forfatteren Ambjørnsen som ligger igjen i bøkene. Det er i tilfelle godt diktet, og hensikten min her er ikke å kritisere bøkene objektivt, men å finne ut hva Ambjørnsen vil -og jevnt over mener jeg budskapet til Ambjørnsen samsvarer med budskapet til Jesus selv:

Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.

matteus 22, 37-39

Om Ambjørnsen kan skrive under på første del aner jeg ikke, men det er et spørsmål om det er tilfeldig at en av de mest skada personene i boka heter Matheus? Ikke vet jeg. Akkurat med henne går det ikke så verst til slutt. Det er nok verre med en del andre. Les boken. God påske!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.