Beate Grimsrud – Jeg foreslår at vi våkner

"Husk å slukke håpet etter dere når dere går." Det blir Vildes lille slagord når hun synes besøkene på kreftavdelingen blir vel tøffe. Ser de mennesket?

Jeg kan jo ikke stave, vet du. Jeg klarer ikke å skrive min egen eller andres e-postadresse, eller søke på nettet. Bare Grimsrud har tatt meg 40 år å lære meg å stave, sier forfatter Beate Grimsrud i denne ukas Bokpod.

Dagbladet 21. okt 2015

Hvis vi skal tro på det som står i bøkene hennes, så har Grimsrud vært en kløpper til å fortelle historier helt fra hun var bitteliten. I den siste boken – Jeg foreslår at vi våkner – så gir hun en del av æren til morfaren og mormoren til Vilde, hun er hovedpersonen i boken. Hva som er «riktig» og hva som er «sant» skal vi være forsiktige med å lage teorier om – altså om det som skrives stemmer med Grimsrud sitt eget liv. En god del gjør absolutt det, men det er romaner hun skriver. Ikke sine egne biografier. Det er alltid noe av en forfatter i bøkene – hvor skal det ellers komme fra? – men, det er fritt fram å dikte også. Noe den yngre Vilde gjør hele tiden. Hun forteller at moren gjerne leste et eventyr fra en av barnebøkene til morfaren, og tenker da:

Det er en av barnebøkene morfar har skrevet, men han skrev den ikke alene. Han skrev den sammen med hennes avdøde mormor. Det er bare i en bisetning at Vilde har snappet opp at dette er tilfelle. Mor sier morfars bøker. Ham treffer hun ofte, men mormoren har hun aldri sett, og hun vet ikke om hun på alvor tror at hun har eksistert. Det er så lenge siden, og hun var så ung da hun døde at Vilde ser henne som som en del av de eventyrene som blir fortalt om gamle dager. Når man hører om gamle dager, bør man være det fine ordet skeptisk.

S180

I det hele tatt er Vilde sin virkelighet flytende, det er blant annet med en rotte og en rev i denne historien som bidrar med sine lett fablende anekdoter og samtaler. I Stockholm er du aldri lengre enn to meter fra en rotte er en av påstandene. Det yrer og lever under overflaten, under det rolige og veloverveide, under det normale livet vi alle prøver å leve. Løfter du på en gammel trestamme som har veltet i skogen, så ser du raskt at myriader av insekter lever der. Det syder og koker overalt rundt oss, men normalt merker vi lite til det. Dersom vi ser en rotte, så vil de fleste hoppe opp på nærmeste bord, skrike som stukken gris og vente på redningen. Heldigvis ser de fleste av oss bare edderkopper. Som kan være ille nok. Naturen hører hjemme en annen plass enn der vi lever og bor, med mindre vi har kultivert den. Brakt den inn selv. På hytten lever Vilde et liv sammen med sin livsledsager O – og O er den som liker naturen, som planter og strever med hagen. Vilde legger planer, skriver og shopper. De har det bra sammen. Men, under overflaten yrer og lever det i Vildes kropp.

Apropos edderkopper, så er Vilde levende opptatt av kunst. Hun går blant annet på en utstilling av kunstneren Louise Bourgeois, som lyktes etter at hun hadde passert 75 år:

Nå ser Vilde kjempeedderkoppen foran Moderna museet. Tolv meter høy er den, i svart metall, og Louise Bourgois´ mest kjente kunstverk. Den er mektig. Hun står og studerer edderkoppens lange bein og lille hode.

Vilde er tilhenger av den offentlige løgnen, det offentlige ropet: Jeg har aldri gått i psykoanalyse. Likevel lager jeg en tolv meter høy edderkopp og kaller den for mamma! Hva sier dere nå, da?

S119-120

Ja, hva sier dere nå? Samfunnet, moralen, legene, byråkratiet – alle de som vil ordne opp, passe på at alle og alt finner sin rette plass. Kunsten opponerer, ofte må den gjøre det i faste rammer. Ja, det er lov å være gal – så lenge det er på rette måten. Helt gal kan ingen være, da må du legges inn. Tvangsinnlegges, slik den forrige boken jeg leste handlet om: En dåre fri. Der skriver Grimsrud om en gal kvinne som likevel er suksessfull forfatter.

Hva er galskap? Det skal jeg ikke gå nærmere inn på her, men det er klart at Grimsrud tester og utforsker grensene i samfunnet vårt. Hva vi aksepterer, hvordan vi velger å leve livet vårt. Hvordan vi definerer hverandre. Er vi våkne? Eller må vi vekkes av noe alvorlig? I dette tilfellet kreft?

Vilde fornekter. Hun dirigerer som den teaterprodusenten hun er; leger og sykepleiere må komme med silt informasjon:

Vilde styrer samtalen. Hun vil vite minimalt. Hun vil ikke vite alt. Hun vil vite hvilke tiltak som er innen rekkevidde mellom hennes himmel og jord. Hun vil som alltid vite det positive. Det er nesten ingenting sånt å meddele. Hun er ordstyrer, hun sier stopp. Hun skriver i notisboka. Det er en lykkebok med en hjemmelaget collage på forsiden, en gave fra en niese, en notisbok hun har spart og spart på og aldri mer skal åpne.

S425

Det er blitt alvorlig. Brystkreften har spredd seg. Vilde prøver febrilsk å leve et liv på tross av angsten hun nå har. Angsten for å dø. Angsten for å dø før hun har levd. Det er på tide å våkne. Hun er kritisk til svada, ord vi bruker uten å tenke, metaforer som er blitt så vanlige at vi sier det uten å vite hva vi sier. Egentlig:

Enkelte fortellinger blir sittende fast i livet, og enkelte passerer ubemerket. Fortellingene om de røde bussene kryper frem når noen har blitt alvorlig syk. Da stiller man seg i dennes sko og sier: Du kan når som helst gå ut på gaten og bli overkjørt av en rød buss.

Kan man? Vilde kjenner faktisk ingen som har blitt det.

S84

Fortellinger

Et av eventyrene hun blir fortalt, handler om Snipp, Snapp og Snute. Ikke de velkjente, men noen andre smågutter – de hadde fått navnene fordi foreldrene var så glad i eventyr. I denne fortellingen får Snute en presang:

«Se her, Snute», sa reven. «Jeg har slik en forunderlig gullpenn til deg.» Reven hentet den bak øret og ga den til Snute. «Når det er noe du ønsker deg, så kan du tegne det med denne pennen på et stykke papir og blåse tre ganger. Da blir det du tegner virkelig. Men første gangen du bruker pennen må være når du er i nød, ellers går gaven min i stykker for deg. Siden kan du bruke den så ofte du vil!»

S182

Vilde hadde sin egen gullpenn. Vilde mistet den i elven, men fant den igjen. Grimsrud har kanskje hatt en slik penn, det vet jeg ikke. Jeg har lest fire bøker av Beate Grimsrud nå: Søvnens lekkasje, En dåre fri, God jul, hvor er du? og nå Jeg foreslår at vi våkner. Det er et fascinerende forfatterskap, med en mengde originale observasjoner, tanker og et språk som er forskjellig fra de aller fleste – godt gjort for en som i utgangspunktet hadde store problemer med å lese og skrive:

Mennesket har ikke talent til å forutsi eller spå, snarere dysleksi. Hun mer enn noen. Hun er bygget på gjetninger. Se, nå går de, brikkene. Hun skriver på et språk hun ikke en eneste dag har gått på skole for å lære seg.

Hun vil ikke forlate dyspepsien. Hun smiler, kan ikke stave sin egen diagnose. Det er nok ikke meningen. Dysleksi skal være et rødt ord på skjermen for alle med dysleksi. Hun vil ikke forlate de røde ordene på skjermen. Som et parti sjakk eller et konsertverk kan en fortelling bygges via utregninger eller innlæring av tidligere spill og musikkstykker, eller man kan, som Pjotr Tsjajkovskij eller Magnus Carlsen, kaste seg frem via intuisjon. I sjakk er reglene gitt. I skrift finnes grammatikken, betydningen av ord, en viss praksis for hvordan språket beveger seg fremover. Hun ser den unge sjakkmesteren Magnus Carlsens tykke øyenbryn, i hodet hans finnes det løsninger uten utregning, en flue som flyr mellom hjernens vegger. Det er intuisjonen som surrer der inne.

I en god fortelling eksploderer tiden…

S456

Dessverre har Beate Grimsrud gått ut av tiden. Hun vil bli dypt savnet. Jeg kommer til å lese meg igjennom bøkene hennes, med tiden til hjelp. De er ikke enkle, og det krever mye av oss lesere å komme igjennom hver enkelt bok. Særlig når vi vet hvordan det gikk med Grimsrud selv. Det er mye ensomhet i bøkene, og det store spørsmålet er:

Hvem er jeg? Sånn egentlig?

Det er ikke tilfeldig at Vilde kommer fra Dovre, og at Peer Gynt er sentral. Ibsen nevnte jeg sist jeg skrev om Grimsrud, i denne boken nevner hun Ibsen mer direkte selv. Kan vi finne opp oss selv? Har vi en kjerne? Det er de store spørsmålene hun behandler, men på en måte som er forståelig for oss alle. Dersom vi bruker litt tid. Den gjennomgående gåten er:

Hva er større enn Gud? Ondere enn djevelen? De rike trenger det? De fattige har det? Hvis du spiser det, dør du?

S30

Et forslag til løsning er:

REVEN: «Hva er større enn Gud? Rotta. Ondere enn djevelen? Rotta. De rike trenger det? Rotta. De fattige har det? Rotta. Hun løfter poten og pirker Rotta kjærlig på snuten. «Hvis du spiser den, dør du.«

S534

Det finnes andre svar. Litt vittig er Grimsrud på Vilde sine vegne:

Hvis O roper, blir det neste ordet jeg skriver fantasi, tenker Vilde. Hånden med pennen dirrer over papiret. Nå får tilfeldighetene avgjøre neste setning. Når det er stille og O sover og ingen roper skriver hun likevel, så lett var det å lure tilfeldighetene. Men ingenting synes på papiret.

«Å nei! Pennen er gått tom!» roper Vilde.

Da reiser O seg fra søvnen og ser ut gjennom det åpne vinduet. Smiler, blunker og møter Vildes fortvilelse, og roper på tross av den korte avstanden:

«ENDELIG!»

S12

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.