Beate Grimsrud – En dåre fri

"Det er jeg som er Eli. Det betyr min Gud på hebraisk. Det er både et jentenavn og et guttenavn."

Jeg er trettini år. Har vært inn og ut av psykiatriske klinikker de siste atten årene. Nesten like lenge har jeg livnært meg som forfatter, dramatiker og filmskaper. Å være forfatter er ikke et yrke. Det er et liv. Jeg skrev i går. Jeg skriver i dag og kommer til å gjøre det i morgen. Vandre i ordene. Føle og nyte setninger og sammenhenger. Hente det i meg selv og gi det fra meg. Gi videre, men likevel beholde det. En gave å vokse sammen med. Å holde meg fast i når jeg er syk. Å holde meg fast i når jeg er frisk. Akkurat nå sitter jeg og venter. Jeg har fått en ny kognitiv terapeut. Det er meningen at jeg skal klare å bo hjemme, etter fem år fram og tilbake på avdelingen.

Side 7-8

Hvem er jeg?

Det har vi alle spurt oss om, og litteraturen er full av forskjellige forsøk på svar. Ofte kommer det ikke lenger enn til det som Peer Gynt oppdager i skogen:

PEER: Du er ingen keiser; du er en løk. Nu vil jeg skalle deg, kjære min Peer! Det hjelper ikke enten du tuter eller ber. (tar en løk og plukker svøp for svøp av.) Der ligger det ytre, forrevne lag; det er havsnødsmannen på jollens vrak. Her er passasjer-svøpet, skralt og tynt; – har dog i smaken et snev av Peer Gynt. Innenfor her har vi gullgraver-jeget; saften er vekk, – om det noen har eiet. Dette grovskinn her med den hårde flik, det er pelsverksjeg’ren ved Hudson vik. Det innenfor ligner en krone; – ja takk! Det kaster vi vekk uten videre snakk. Her er oldtidsgranskeren, kort men kraftig. Og her er profeten, fersk og saftig. Han stinker, som skrevet står, av løgne, så en ærlig mann kan få vann i øyne. Dette svøpet, som rulles bløtaktig sammen, det er herren der levet i fryd og gammen. Det neste tykkest sykt. Det har svarte streker; – svart kan ligne både prest og neger.

(plukker flere på en gang.)

Det var en ustyrtelig mengde lag!

Kommer ikke kjernen snart for en dag?

(plukker hele løken opp.)

Nei-Gud om den gjør! Til det innerste indre

er alt sammen lag, – bare mindre og mindre.

Ibsen, Henrik: Peer Gynt, Gyldendal Forlag AS 1977, s122

Det finnes ingen kjerne hos Peer. Han har opplevd mangt og mye på sin ferd over hav og land, nå er han på vei tilbake til Solveig. Kanskje lykken ligger der? Det slutter tvetydig, som alltid hos Ibsen kan nær sagt hver replikk tolkes i flere retninger, omtrent som et menneske. Solveig synger for Peer, hun har alltid elsket ham og bryr seg ikke om det han har gjort med livet sitt. De siste ord er:

Solveig: Jeg skal vugge dig, jeg skal våge;-
sov og drøm du, gutten min!

Siste side

Til slutt kan vi altså tro at Peer er trygg, i favnen til den kvinnen som har ventet på ham hele livet. Trofast, så vidt vi vet. Djevelen og Dovregubben kan ikke bekrefte at Peer er helstøpt, Knappestøperen vil smelte ham om fordi han verken er varm eller kald – han kan ikke hente sjelen til himmel eller helvete. Peer prøver å overbevise om at han i det minste har vært en helstøpt synder, men mislykkes også i det. Solveig redder ham med sitt «tro, håp og kjærlighet.» Religiøst? Ja, mange mener at Ibsen var en dypt religiøs mann, men neppe tilhenger av den allmenne kirke. Det skal jeg la være å gå inn på her, mange har skrevet dyptpløyende verker om Ibsens univers – blant annet har Egil A. Wyller skrevet (minst) to verk som plasserer Ibsen innenfor Wyllers enhetstanke, Et enhetssyn på Ibsen og Ibsens Keiser og Galilæer:

Det argumenteres for at hele Ibsens forfatterskap kan leses som en brytning mellom kristen tro og platonisk tanke. Wyller ser Ibsen i tråd med den store henologiske åndstradisjon i vestens kulturliv, og i nærkontakt med både Henrik Wergeland og Søren Kierkegaard. Særlig oppmerksomhet vies verkene «Brand», Peer Gynt», «Keiser og Galilæer», «Rosmersholm», og «Når vi døde vågner». Den bibelske skikkelsen «kjeruben» er et gjennomgangsmotiv.

Kilde: Omtale av bøkene på Ark.no

Jeg har lest disse bøkene til Wyller, og flere andre bøker om Ibsen – samt de fleste skuespillene hans. Det er ikke Ibsen det skal handle om her, men jeg er trygg på at Grimsrud også har lest sin Ibsen. Og Shakespeare. Samt mye annet. Jeg skriver det her fordi det er noe familiært med opplegget til Grimsrud i En dåre fri. Det handler om identitet, hvem vi er som mennesker – har vi en kjerne?

Hva med trygghet?

Eli åpner med å slå fast at hun har et navn som både kan brukes på gutter og jenter – og sier da med en gang at dette er noe hun har utfordringer med. Det gjentas flere ganger at Eli kan tenke seg å bytte kjønn, men legene sier hun er alt for syk – psykisk. Om det vil hjelpe er hun selv usikker på, i prosessen leter hun etter sin egen identitet, og får hjelp av flere stemmer i hodet sitt. De oppstår over tid, særlig ved intense hendelser. Til slutt har Eli nok stemmer i hodet til å kunne oppføre skuespill både av Ibsen og Shakespeare helt på egen hånd. Det er:

Espen, Erik og Emil i barndommen, og så kommer til slutt den dekadente kunstnerprinsen Eugen i voksen alder. De skifter på å prate, og noen blir stående på det alderstrinnet de kom – hun beskriver det en gang slik til den nye terapeuten Jonatan:

Jeg reiser opp og ned i alder som i en heis. Jonatan vil snakke med den voksne Eli. Men guttene er nærværende. «Jeg er den heisen de stiger inn i. Deres tanke om meg er ikke at jeg klarer å løfte den.» «Hvis de ikke føler seg trygge, er det bare bra», sier Jonatan. Det forstår jeg ikke. Deres utrygghet gjør meg utrygg. «Tenk deg at de flytter ut fra leiligheten din og bare kommer på besøk. Hvordan ville det være?»

«Jeg tenker på det av og til når jeg er på vei opp til sjuende etasje. At de skal stige av i andre etasjer. Espen bor i kjelleren tett inntil vannrørene så han kan gråte ut. Emil bor i andre etasje. Man kommer knapt fram i gangen for alle baller, skøyter, ski, akebrett og fotballsko. Erik bor i tredje. Der er det alltid bråk, og en søt duft av hasj merkes helt ut i trappen. Prins Eugen bor i femte. Han har blomster i krukker utenfor døren og et brodert skilt hvor det står: Reklame, nei takk! Og jeg bor alene i syvende etasje.»

s253-54

Hvorfor det ikke bor noen i sjette etasje blir aldri klargjort, så vidt jeg klarer å se. Jeg tenker at det muligens har med avstand å gjøre, om Eli noen gang blir kvitt disse guttene, så er det en hel etasje imellom. Hun har liten tro på at det vil skje noen gang, men terapeuten er optimist. Eli fikk disse i hodet fordi det var livsviktig – eneste måten å overleve på. Det er skummelt om de skal forsvinne helt. Første gang hun beskriver Eugen, sier hun:

Merker at noen trenger seg på innenfra. Blar tilfeldig i en bok med gamle fotografier og får se et bilde av prins Eugen. Men det er jo meg. Han er meg. «Du er prins Eugen.» Det går en stemme gjennom tankene mine. «Du er tjueseks år og en av de stiligste i verden. En kongelig rebell. En som i stedet for å klippe bånd og representere landet sitt, vil male. Vil til Paris og treffe likesinnede.»

Jeg har funnet meg selv.

s252

Ja, har Eli funnet seg selv? Dette er uhyre interessant, og en beskrivelse av en virkelighet som de fleste av oss aldri opplever – disse personene tar over livet til Eli i perioder, og det er uforutsigbart for henne. Hun blir psykotisk, tvangsinnlagt flere ganger og i årevis, hardt medisinert og likevel – hun vinner priser for årets roman, årets dokumentar, nominert til Nordisk Råds litteraturpris samt holder foredrag og kurs for kommende forfattere.

Suksessfull?

Tja, det er vel øyet som ser. Det er mange som ser på henne, og hun ser på verden med flere forskjellige øyne. Kaotisk er hennes mellomnavn, for å si det forsiktig. Plutselig kan det komme over henne, hun mister virkeligheten slik vi kjenner den og vet ikke hvor hun er, hva hun skal. Venner og bekjente må redde henne som best de kan. Hele tiden uten at moren skal få vite noe. Det er viktig. Eli har vært i et evig langt opprør hele oppveksten, kommunikasjonen med moren og resten av familien har åpenbart vært dårlig. Faren er maler, moren drømte om å bli matematiker. Eli passet ikke inn. Det er den følelsen vi får. Det underbygges med en rekke konkrete hendelser, jeg tar med en fra den spede barndom:

Mamma har for lenge siden gitt opp håpet om å få orden på oss. Blomstene i stua ligger slengt på gulvet. Vi har kastet ting rundt oss og ikke visst når det var nok. Jeg er ett og et halvt år, broren min, Torvald, ett år og en dag eldre enn meg. Vi bindes fast i sprinkelsengene med seler fra barnevognen. Vi har prøvd å skrike i løpet av natten, men gitt opp. Ingen har kommet til vår unnsetning.

Jeg føler hvordan selen gnager mot den nakne kroppen. Jeg vrir meg som en orm, men kommer ikke løs. Kroppen er våt av svette og ansiktet vått av tårer. Vi har fått av oss pyjamasen, underbuksene og bleiene. De ligger på gulvet ved siden av sengen. Vi har slengt ut pute, dyne og laken. Vi har slengt madrassen ut over kanten av sengen. Vi sitter nakne på plankene i sengen fastbundet i selene da pappa kommer inn i rommet om morgenen.

«Oi, se så sterke de er», sier han.

S10

Skal vi skylde på noen? Det er ikke så godt å si, boken er balansert på flere vis. Den tar for seg forskjellige behandlingsmetoder; Eli bor lenge i Sverige og får der testet ut nye teorier også:

Nå har jeg det perfekt for første gang i mitt møte med psykiatrien. Nå når alt skal forandres. Nå har jeg mange kontaktpersoner, og kan lett få tak i noen. Jeg bor hjemme. Jeg kommer til avdelingen når jeg vil og behøver, og spiser og prater litt. Jeg treffer de samme kontaktpersonene når jeg er hjemme som når jeg er ute.

s430

Dette er ikke varig. Det er et forsøk, som forandres når det kommer krav om tellekanter i helsesektoren. Å sette pasienten i sentrum blir nok for kostbart. Slik snus livet på hodet til stadighet, og Eli blir en brikke som flyttes rundt – som regel uten at hun selv kan bestemme. Det er klart at det kolliderer med å være en kjent forfatter, dramaturg og foreleser. Hele livet er konfliktfylt – det hjelper heller ikke at hun har vært svaksynt helt fra hun var liten, antagelig medfødt. Så hun lærte aldri å lese og skrive som andre barn. Hjelpelæreren i norsk så litt humoristisk på forslaget om å bli forfatter:

«Jeg tror du skal slå fra deg forfatterdrømmene. Da må man ikke bare kunne skrive, men også lese. Du kan jo verken eller. Tenk på noe realistisk, du, så blir det lettere.»

«Det er realistisk, for det er det jeg vil.»

s90

Ja, det er det Eli vil. Det hun vil, får hun til. Hun lever på fantasien sin, og lærer seg møysommelig å skrive – med mye feil! Hun får etter hvert sansen for lydbøker, og hører på disse døgnet rundt. I det hele tatt kjemper hun seg fram, mot alle odds. Når det kommer til religion, så tenker hun følgende:

Det fins eksempler på det motsatte. Jeg tenker på den dødsdømte fangen på korset, han som tok imot Gud i dødsøyeblikket. Tenk om det er sant at det fins frelse til evig liv. At det er mulig å gå og grunne hele livet og leve som en bajas og til og med bestride Gud. Og så pipe fram et ja når det virkelig gjelder. Så mye et øyeblikk, en eneste liten beslutning kan bety. Jeg tror på viljen.

Men er den fri?

s124

Fri vilje?

Ja, hvem vet? Det får vi nok aldri svar på, tror jeg. Det er likevel interessant å lese om, hva vi mennesker kan få til om vi vil. Selv om det muligens er styrt av andre krefter enn det vi selv er klar over. Eli har konkrete stemmer i hodet, med egne personligheter. Ibsen skrev om hvordan samfunnet styrte oss, hvordan våre egne begrensinger satte rammer for livet vårt – hvor vanskelig det er å bli fri. Eli strever med det hele livet. Jeg nevnte Shakespeare – han (eller hun?) skrev ofte om det samme, og et sitat slo meg fra et mer ukjent stykke om Richard II:

Thus play I in one person many people,
And none contented

Dette sier Kong Richard II når han sitter i fangenskap, tronen er overtatt ved et kupp av den som blir Kong Henry IV, og den gamle konge i fangenskap venter bare på døden. Han ser tilbake på livet sitt, og kan minne svakt om Peer Gynt.

Blir vi noensinne fornøyd med hvem vi er?

Dessverre døde også Beate Grimsrud i sommer av langvarig sykdom – den er formidlet på mesterlig vis i Jeg foreslår vi våkner:

I romanen Jeg foreslår at vi våkner (2020) skrev Grimsrud om kreftsykdom: «Vilde har fått en helt egen problemstilling. Ordene hviskes i den varme vinden. Hun har fått en iskald diagnose. Opp flyr ordene, tanken står stille. Tikk, takk… ånei, Vilde er ikke lenger normal. Hun har mistet det viktigste, som hun ser det. Tiden. Både fremtiden, nåtiden og fritiden.»

Romanen høstet glimrende kritikker både i Sverige og Norge.

Kilde: SNL/Beate_Grimsrud

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.