Jeg plukket ut et lite sitat fra James Joyce ovenfor, da han skrev og takket Ibsen for hans reaksjon på et essay Joyce hadde skrevet til en skoleavis da han enda var i tenårene. Det starter med Ibsens egne ord, hvor han takker James Joyce for gode ord (på engelsk, som var et språk Ibsen kunne dårlig). Joyce gikk inn for å lære seg dansk-norsk, og skrev først på engelsk som han oversatte til dansk-norsk og sendte til Ibsen på det språket – derfor er det en unnskyldning/forklaring fra Joyce i parentes.

På dette tidspunktet er altså Ibsen blitt 73 år, og det er lite igjen av livet hans. Kanskje Joyce er litt preget av det stykket han selv anmeldte – Når vi døde vågner – hvor en ganske berømt billedhugger til slutt dør i en snøstorm på høyfjellet. Noen ser dette dramaet som en slags selvbiografi fra Ibsen sin side. Det er mulig, alt Ibsen har skrevet kan tolkes på mange vis. Åpenbart gjelder det også det som Joyce senere skrev – med Ulysses som den mest kjente boken. Enkelte kårer den til den vanskeligste boken som er skrevet noen gang, særlig dersom vi ser bort i fra den som Joyce skrev senere: Finnegans Wake.

At et geni gjenkjenner et annet geni er ikke uvanlig. Det finnes mange slike fanbrev i litteraturhistorien, og ofte er det fordi de ser noe som samtiden enda ikke har erkjent helt. Ibsen var nok forut for sin tid, Joyce var på mange måter det samme – han er tidlig ute med det som ble hetende «modernismen», hvor blant annet vår egen Knut Hamsun regnes som den første i norsk litteratur med romanen Sult. De lærde strides likevel litt – blant annet har professor Toril Moi hevdet at Ibsen også var modernist, men det er uansett ikke så sentralt i mine øyne å bedømme om det er riktig eller ei – Ibsen er for meg blitt en spennende forfatter med et interessant liv (kanskje ikke så mye ytre sett, han levde ganske stille og rolig de siste årene av sitt liv – men, det finnes dramatikk både i tanker og i mottakelsen av de drama han skrev). Joyce skrev videre:

Your work on earth draws to a close and you are near the silence. It is growing dark for you. Many write of such things, but they do not know. You have only opened the way — though you have gone as far as you could upon it — to the end of ‘John Gabriel Borkman’ and its spiritual truth — for your last play stands, I take it, apart. But I am sure that higher and holier enlightenment lies — onward.

As one of the young generation for whom you have spoken I give you greeting — not humbly, because I am obscure and you in the glare, not sadly because you are an old man and I a young man, not presumptuously, nor sentimentally — but joyfully, with hope and with love, I give you greeting.

Faithfully yours,

James A. Joyce

^{Kilde: Openculture.com}

Ibsen døde fem år senere, i 1906. Han er den sentrale dikter i vår litterære kanon her i Norge. Å diskutere hvem som er den beste forfatter eller dikter/dramatiker er som regel temmelig håpløst, men internasjonalt er han berømt. Dog – som blant annet Jan Kjærstad påpeker i romanen Mr. Woolf – like berømt som Ole Gunnar Solskjær blir han nok aldri.

En folkefiende

Doktor Stockmann: Hele badeanstalten er en kalket forgiftig grav, sier jeg. Sunnhetsfarlig i aller høyeste grad! Alle disse uhumskhetene oppe i Mølledalen, – alt dette her, som lukter så fælt, – det infiserer vannet i spisningsrørene til brønnhuset; og dette samme fordømte giftige smuss siver også ut i stranden –

Horster: Der hvor sjøbadene ligger?

Doktor Stockmann: Nettopp der.

^{Side 20 i Gyldendals utgave 2005}

Vi aner at dette blir en vanskelig sak, men Dr. Stockmann er trygg. Det er klart at byen umulig kan la gjester kommer til sjøbadene for å bedre sin helse – og så bli forgiftet! Det sier seg selv. Eller? Her får vi ganske snart en konflikt. Det er investorer som kan tape penger om badeanstalten, som er byens stolthet, blir stengt ned for en lang periode. Det vil nemlig bli kostbart og langvarig å gjøre noe med dette problemet:

Byfogeden: Jeg gjorde meg i formiddag et ærend inn til stadsingeniøren. Og så brakte jeg – sånn halvt i spøk – disse foranstaltninger på bane som noe vi kanskje burde ta under overveielse en gang i fremtiden.

Doktor Stockmann: En gang i fremtiden!

Byfogeden: Han smilte av min formentlige ekstravaganse – naturligvis. Har du gjort deg den uleilighet å tenke på hva de foreslåtte forandringer vil komme til å koste? Efter de opplysninger jeg mottok, ville utgiftene rimeligvis løpe opp i flere hundre tusen kroner.

Doktor Stockmann: Skulle det bli så dyrt?

Byfogeden: Ja. Og så kommer det verste. Arbeidet ville medta et tidsrom av minst to år.

Doktor Stockmann: To år, sier du? To hele år?

Byfogeden: Minst. Og hva skal vi så gjøre med badet imens? Skal vi lukke det? Ja, det ville vi bli nødt til. Eller tror du kanskje noen ville søke hit til oss om det rykte kom ut at vannet skulle være sunnhetsfarlig?

Doktor Stockmann: Ja men, Peter, det er det jo.

^{Side 35}

En klassisk konflikt. Badeanstalten vil gi penger i kommunekassen og til investorer, problemet er at folk vil dø av det giftige vannet. Neppe alle, men noen.

Her tenker jeg på dagens utfordringer. Vi har vært igjennom en Korona-krise, hvor mange har vært nødt til å stenge ned. Mange, jeg inkludert, mener vi har en pågående klima-krise som vi vanskelig kan ane konsekvensene av. Ingen liker kriser. Ingen liker at lønnsomme bedrifter blir stengt ned. Ingen liker vel heller at folk dør. Noen ganger er det siste såpass usikkert at vi velger å la skadelig virksomhet fortsette. Slik som resultatet blir i En folkefiende.

Dr. Stockmann er ivrig, og går imot broren som er byfogd – og da også imot mange prominente medlemmer av kommunestyret og forretningslivet i byen. Det er ikke populært, men i første omgang får han med seg den liberale avis og folket selv:

Hovstad: I morgen skal vi kjøre dem i vei i bladet, Aslaksen.

Aslaksen: Men bare ikke så voldsomt, herr Hovstad. Far frem med måtehold, ellers får De dem ikke av flekken; De kan lite på mitt råd; for jeg har sanket erfaringer i livets skole. – Nu ja, så vil jeg si doktoren farvel. De vet nu at vi småborgere iallfall står bak Dem som en mur. De har den kompakte majoritet på Deres side, herr doktor.

^{Side 32}

Så langt, alt vel. Det varer bare til alle får vite at det koster penger, og hvor lang tid det vil ta. Da vender folkemeningen seg på et stort folkemøte, og snart svinner de gode krefter hen:

Doktor Stockmann: Du er virkelig løyerlig, Katrine. Skulle jeg kanskje la meg slå til marken av den offentlige mening og den kompakte majoritet og slikt noe djevelskap? Nei takk, du! Og det jeg vil, det er jo simpelt og greitt og liketil. Jeg vil bare få banket inn i hodet på de kjøterne at de liberale er de frie menns lumskeste fiender, – at partiprogrammene vrir halsen om på alle unge levedyktige sannheter, – at hensiktsmessighetshensynene vender opp og ned på moral og rettferdighet, så at det blir rent gruelig å leve her til slutt. Ja, synes ikke De, kaptein Horster, at jeg måtte kunne få folk til å begripe DET?

Horster: Kan gjerne være; jeg skjønner meg ikke riktig på slikt.

^{Side 99}

Etter en hard kamp og mange vonde ord, hvor Dr. Stockmann måtte høre fra mengden at han var en sann «Folkefiende», som ville ødelegge byen – så har han likevel ikke gitt opp. Han har bare gitt opp menneskene. Kampen består, og han bøyer seg ikke for den gemene hop. Retten er på hans side, og ganske så berømt (ikke som et Solskjær-mål, men dog) er hans siste ord:

Doktor Stockmann: Ja visst, ja visst! (samler dem om seg og sier fortrolig.) Saken er den, ser I, at den sterkeste mann i verden, det er han som står alene.

Fru Stockmann (smiler og ryster på hodet): Å du Tomas -!

Petra (trøstig, griper hans hender): Far!

^{Side 101}

Ja, er det slik? Den ensomme helt, her omgitt av sin nære familie, kjemper videre i sin rettferdige kamp for sannheten. Han er blitt sagt opp, de to sønnene hans er bedt om holde seg borte fra skolen, datteren Petra er løst fra sine plikter som lærer og konen har ingen omgangsvenner igjen. Hva gjør man da?

Denne kampen er det mange som tar, mot den kompakte majoritet. De som gjør dette føler nok alltid at de har retten på sin side. For den som leser Ibsen grundig, så er det mange visdomsord. Jeg avslutter med et (eller flere) fra samme doktoren:

Doktor Stockmann: Flertallet har aldri retten på sin side, sier jeg! Det er en av disse samfunnsløgne som en fri, tenkende mann må gjøre opprør imot. Hvem er det som utgjør flertallet av beboerne i et land? Er det de kloke folk, eller er det de dumme? Jeg tenker vi får være enige om at dumme mennesker er til stede i en ganske forskrekkelig overveldende majoritet rundt omkring på den hele vide jord.

Men det kan da vel, for fanden, aldri i evighet være rett at de dumme skal herske over de kloke!

(Larm og skrik)

Doktor Stockmann: Ja, ja; I kan nok overskrike meg; men I kan ikke motsi meg. Flertallet har MAKTEN – dessverre -; men, RETTEN har det ikke. Retten har jeg og de andre få, de enkelte. Minoriteten har alltid retten.

(Stor larm igjen)

^{Side 73}

Hva dette betyr? Ja, si det. Få er tolket like mye som Ibsen. Jeg anbefaler å lese grundig. En folkefiende er dels lystig, men har sannelig noen undertoner av alvor. Som alt Ibsen noengang har skrevet. Ord og uttrykk kan plukkes fritt fra stykkene hans og gi mening, men størst av alt er å prøve å lese Ibsen i sammenheng.

Så langt har jeg ikke kommet enda…