Den svarte katten

Dagens oppgave fra heidimandal.com: "Skriv en historie om den svarte katten alle er redd for." Ja, det gjorde jeg. Som vanlig tenkepause + 10 minutter skriving. Denne gang nesten svar på oppgaven også, føler jeg.

Stjernene blinker svakt. Langt der oppe, det er så vidt det er synlig her jeg går i byen en sen nattetime. Uendelig langt. Det vet jeg. Hva som er stjerne og hva som er planet er jeg mer usikker på. Det betyr lite, livet skjer her nede. Det er ganske godt. Mye går min vei, tenker jeg der jeg går langs veien, på vei hjem fra et «festlig lag». Ja, det må settes i gåseøyne, fordi det er ikke alltid jeg kjenner meg så festlig i disse lagene. Det er mye pjatt. For å si det som det er. Pjatt er fint til sine tider, men det er mulig å bli lei. Klart jeg pjatter med. Tidvis er jeg ganske flink også. Det står ikke på det. Som regel. I dag ble det noen øl og et par glass med vin. En beruselse gjør godt i en gammel skrott. Det pjattet jeg. Man humrer litt. Livet er ingen dans på roser, nei, kanskje er det bra dersom de er tornefylte? Hvem vil danse på det? Sånn kan man prate, tulle, vase. Livet ellers? Joda, takk som spyr. Det er ikke så verst, jeg kan ikke annet enn å klage. Det er vel som de fleste, noe bra og noe dårlig. Penger kommer og penger går. Livet består. Sånn er det. Hva var det? Noe spratt over veien? Rett fremfor meg? NEI, det var vel ikke en katt? Katter er djevelen i forkledning, det har jeg lært. Hellige i Egypt og blant vikinger, det sier en del. Heldigvis spottet kristendommen den fryktelige sannheten: Katter er djevelske! De er dårlige omen. Jaja, om det ikke var en svart katt så går det vel ennå an. Jeg myser. Den er der enda, på andre siden av veien. Pus, puuus, puuuusi…jeg lokker. Den kommer nærmere. Pulsen øker. Det banker. Den er definitivt mørk. Nærmere, nærmere. Puuuus??? Jeg nøler, de djevelske øynene lyser i mørket. Den ser meg tydelig. Det vet jeg. Det er det sikreste tegnet. Satan ser tydelig i mørket. Det er hans (eller hennes?) domene. Nå er den få meter borte, den følger meg. Jeg nærmer meg en lyktestolpe. Ser meg bakover, hårene reiser seg på armer, rygg og hode? Er det mulig? Den ser svart ut. Den ER svart! NEI.

Livet rakner. Det drypper ut av meg. Den krysset min vei. Alle i Nord-Norge vet hva det betyr. Italienere drepte 60 000 svarte katter i året, det har vært forbudt, ja – dødsstraff – å eie en svart katt. Hvor kom denne fra???

Jeg synker sammen. Livet ebber ut. Det er tomt. Mørkt. Ingenting har mening. Merket er stemplet på meg. ÅÅÅÅ, grusomme verden.

Jeg byr deg FARVEL.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.