«I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud»

Joh 1:1

Jeg myste, etter beste evne. Ja, det sto så. Selvsagt har jeg hørt om dette tidligere i mitt lange liv, men det føles viktigere nå. Lesebrillene sklir nedover neseryggen, det er vanskelig å holde alt på plass. Jeg løfter hånden, det går sakte, så sakte. Ikke så vondt som tidligere, det gleder meg. Små gleder i denne tid. Nå kan jeg se over brillene, ut i rommet. En seng. Den er grei til en person. Skap, med de samme klærne som jeg hadde da hun døde. Går lite ut. Først fordi det var vanskelig å møte den verden som fortsatte å eksistere, uten så mye som et Ord til meg – det virket frekt. Hvordan kan det være rettferdig at noe så vakkert, et så inderlig godt menneske, som har tatt vare på meg i alle år, laget mat (ja, det lærte jeg aldri. En gang kokte jeg egg, men de ble grønne) bare svinner hen?

Koke vann har jeg klart. Jobbet. Elsket. Samtalene vi hadde i livet. Kan det være riktig at hun bare er borte? Spørsmålet plager meg. Bibelen ligger oppslått på bordet. Notatboken er klar, jeg kjøpte like godt ti stykker av den. Kvalitet. Moleskine, med syrefritt, elfenbensfarget papir. Linjert. Den må være linjert, skriften dreier i alle retninger, jeg må holde hånden fast når jeg skriver. Blodårene markerte, det er en gammelmannshånd. Det er den andre grunnen til å holde seg innendørs. Aftenen er kommet. Natten kryper nærmere. På tide å skrive mine memoarer. Eller selvbiografi. Livet har vært innholdsrikt, det må sies. Eller skrives. Angrer jeg på noe? Ja, det er mangt og mye jeg ville gjort om igjen. Ting jeg lot være å gjøre fordi det passet dårlig, virket dumt, unyttig, tåpelig. Skrive er et eksempel. Drømmen om å skrive fra tidlig barndom. Ordet! Ja, det er noe med ordet. Kristen har jeg aldri vært, men dette med himmel og jord – det har jeg tenkt mye på. Livet her på jord. Skulle foretatt meg mer, levet friere. Elsket mer intenst. Fått barn. Det savner jeg nå. Hun døde for ti år siden. Jeg ser på den store klokken, har ganske godt blikk – på avstand. Den tikker høyt, det hører jeg knapt lenger. Klokken er 11. Formiddag. Jeg leser i Bibelen. Tenker på Ordet. Burde jeg lest mer? Tatt hensyn til Gud i livet mitt? Job ble prøvet, testet av Satan og Gud. Det har jeg lest. Har jeg blitt testet? Tvilsomt. Jeg begynner å skrive:

Mitt navn er Johannes, og jeg kom til verden i det Herrens år 1905. To kriger har det vært i mitt liv. Verdenskriger. Livet mitt startet i fattigdom, drømmen om Ordet kom tidlig. Det har vært en del av meg.

Jeg kikker opp. Klokken går. Nå er den 10:30. Jeg stusser. Var den ikke 11? Den kan ikke ha stoppet. Jeg stirrer intenst. Det er ingen sekundviser. Blikket naglet til den lange viseren. DER! Den beveget seg.

Klokken er 10:29.