Søvngjenger

En ti-minutters tekst, inspirert også denne av heidimandal.com. Oppgaven lød: Skriv en historie om noen som går i søvne. Dag 13. Uten filter eller retting (utover rene ordfeil pga hast)

Mørke. Det er totalt mørkt. Langsomt strekker jeg ut den ene armen, den som er våken. En fing. Kjenner på puten. Er hun der? Hører om det pustes, om det er noe lyd som gir beskjed om at hun lever enda. At hun sover fredelig på siden av meg. Jeg liker å høre den svake pusten, duvende og langsom, uten snorking. Ja, faktisk. Hun snorker ikke. Det er en fin egenskap. Selv vet jeg ikke helt, jeg har en tendens til å våkne plutselig. Antagelig av at jeg bråker så mye at selv min reduserte hørsel må krype til korset, høre at jeg setter i gang sagbruket. Det er som det er, hun er lite plaget av det sier hun. Nå strekker jeg to fingre til, kjenner på puten. Nei, den er tom. Langsomt, langsomt. Jeg reiser meg halvt opp, leter etter lysbryteren. Vet den er der. Den har alltid vært der. På samme plass. Jaja, de siste 25 årene. Forandring fryder, bare jeg slipper å endre noe. Sånn tenker jeg nå. Alderen, sier du? Ja, kanskje. Det preger bevegelsene mine. Lyset kommer på. Hun er borte. Sengen er tom. Uff. Jeg trodde det var slutt nå. På vei ut av soverommet tar jeg med meg lykten som alltid ligger klar. Sjelden i bruk, men alltid føre var og alt det der jeg lærte for seksti år siden. Husker det enda. Jeg går ned trappen, kroppen våkner sakte. Normalt klarer hun ikke å åpne dører eller vinduer. Jeg håper vi låste alt. I stuen ser jeg det svake morgengryet utenfra. Det er langt borte, føles slik. Vi bor øde, i naturen. Det ønsket vi. Barna er flyttet ut for lengst. Vi vil nyte vår solnedgang sammen. Der vi trives best. På fjellet. Jeg ser ut i kjøkkenet, gangen, hvor er hun? Slår på lys, ser om hun har satt seg ned. Å gå i søvne. En merkelig ting. Rarere enn snorking. Hva er det? Jeg husker ikke sist hun spaserte mens hun sov. Det hender hun er ute av sengen uansett om natten, hun er passert 70 nå. Da er hun lett å finne. Sitter vanligvis på kjøkkenet, med en kopp te. Ser utover fjellsidene. Mot stien som går nedover til bygda. Bratt i starten. Farlig på kantene. Vi passer alltid på å låse. Jeg ser henne ikke. Kan det være sovetablettene vi tok? Jeg trøster meg enda. Går mot kjøkkendøra. Tar i den. Den åpner seg. Jeg ser ut, lyser. Langt borte ser jeg den smale skikkelsen. Hun går.

Mot bygda,

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *