Drømmen

Følgende tekst er skrevet på omtrent 12 minutter, etter litt forberedelse. Det er en oppgave hentet fra Heidi Mandal sin blogg heidimandal.com. Oppgaven var: "Du er sikker på at noen prikker deg på skuldra, men når du snur deg, er det ingen der. Du er helt alene." Dag 14. Alle meninger og eventuelle tolkninger er uavhengig av forfatteren, det er fantasi...

Drømmen. Denne drømmen om noe eget, noe som er helt og holdent mitt. Bare mitt. Det høres nok en smule egoistisk ut, men jeg har bestemt meg. Livet skal ikke stå på vent lenger. Årene har trillet av gårde, de venter ikke på noe som helst. Tro meg, jeg har prøvd å stoppe dem. Det er ingen ende på kurer. Les, studer. Forynget, utsatt aldring, jaja tren og spis sunt – akkurat den er jeg sterkt tvilende til. Det er piller, operasjoner. Hva skal til for å stoppe en utvikling som ubønnhørlig går mot forfall og død? Ja, jeg har testet bønner også. Til flere guder. Mange religioner. Det er klart, evig liv loves i de fleste – men, hvilket liv snakker vi da om? Det er sentralt, mener jeg. Vil vi leve som her på jorda? Se utover alle andre som fortsatt må eldes og dø? Venner, slektninger, barn ikke minst. Eller kommer vi en plass der ingenting skjer? Tiden står stille? Evig? Uff. Nå flakser tankene. De vil ut og fly. Tross alt. Så gammel er jeg ikke enda. Fantasien er levende, det er det ingen tvil om. Drømmen er å skrive, bli forfatter, leve gjennom bøkene.

Livet har sine gode sider, ingen tvil om det. Jeg var lenge fornøyd med mannen min. Lenge. I mange år. Så ble han kjedelig, ja – rett og slett dødskjedelig. Skjer det alltid? Ingen har fortalt meg om det. Rett nok så jeg mine foreldre visne langsomt. Svinne hen. Det var usigelig trist å bevitne. Ja, jeg regner meg som et vitne. Til livet og døden. De måtte dø. Ingen tvil i mitt unge sinn. Hvem kan bevitne sine egne foreldre bli noe helt annet, anta en form som er umulig å kjenne igjen? Rynker, grått og hvitt hår, lemmer som knapt kan røres lengre, syn og hørsel fullstendig ødelagt, det er knapt så de kjenner igjen sin egen datter. Ja, de måtte dø. Senere så jeg mannen min få de samme symptomene. Han ble tregere, tenkte saktere, gjentok seg selv, fortalte de samme historiene, de samme vitsene som de siste 15 årene. JA, jeg holdt ut. Jeg pinte meg selv. Lidelsen. Det tok mine krefter. Jeg fryktet forfallet. At drømmene brast før de hadde startet. Han måtte dø. Jeg puttet ingredienser i maten hans. Umulig å merke for en mann som allerede var sløvet. Forfallet økte. Han ble gammel, vissen, kraftløs. Sykmeldt. Så døde han. Endelig!

Nå er huset mitt! Bare mitt! Det er barndomshjemmet, vi flyttet inn da foreldrene mine døde på mystisk vis. Mannen min og jeg. Nå er det endelig mitt!

Jeg åpner døren til kjelleren. Går ned trappen. Her nede er det ennå mørkt. Senere vil jeg gjøre hele kjelleren om til en skrivestue. Et bibliotek. Et laboratorium nærmest; jeg vil utforske livet. Døden. Finne gleden. Vite hva som skjer når vi dør – ja, må jeg dø? Tanken er utrolig, men hvem vet? Udødelighet har vi mennesker søkt i tusenvis av år. Jeg tror på livet her og nå.

Det er så aldeles mørkt. Foten min søker etter det neste trinnet. Langsomt, langsomt. Trappen er bratt, det må jeg fikse. Huset er gammelt. Nærmest en råkjeller. Hva var det? En prikking på skulderen? Nei, jeg er alene! Overser det. Trør varsomt ned, det knirker høyt. Trinnet er løst. DER VAR DET IGJEN! Jeg snur meg rundt. Umulig å se noe, det er bekmørkt. Jeg kikker, myser. Kjenner et vinddrag. En finger, definitivt en finger, trykker meg der hjertet er. Jeg kjenner det, skriker. Tar et skritt bakover, vantroen lyser – det KAN ikke være sant!! Øynene. Tre par øyne. De lyser. Jeg skriker, vakler. Drømmen brister. Foten trør hardt ned på trinnet, det knekker. Jeg faller, faller… og faller. Hardt mot murgulvet. Tankene. Jeg lever. Jeg kan ikke røre meg.

Hvem kan finne meg her?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.