Mye er verdt å undre seg over. Jeg skal være ganske kort denne gang, fordi det handler om en av de største filosofer verden har sett – Immanuel Kant. Kortheten kan uærbødig tilskrives de etter sigende ett hundre og femti centimetre som løftet hatten hans over bakken når han gikk sine daglige spaserturer i Köningsberg, senere Kaliningrad i Russland. Det var mulig å stille klokken etter denne underlige mann som levde et liv så stille, så stille. En mannlig tjener i huset. Noen besøkende av og til. Regelmessige økter for å undervise:

Kant spent the next fifteen years (1755–1770) as a lecturer. In order to live he lectured between twenty-six and twenty-eight hours a week. Despite this enormous teaching burden, Kant continued to publish papers on various topics. He finally achieved a professorship at Königsberg in 1770.

^{Encyclopedia of World Biography}

Elleve år senere publiserte han første versjon av det som muligens, jeg sier kanskje, er det viktigste verket i Europeisk filosofi: Critique of Pure Reason (1781; 2d ed. 1787). Det er oppe der med Platon/Sokrates/Aristoteles i den forstand at all filosofi i etterkant på en eller annen måte har tatt stilling til verket. Det inneholder neppe sannheten, noe som ville vært ulogisk også. Hensikten med verket var:

Det høres kanskje enkelt ut, men jeg kan nok love såpass at det endret synet på hva som var mulig å få viten om, og den vendingen han foretok ble gjerne kalt den «kopernikanske vending», i tråd med at jorden ikke lenger var sentrum i universet, så var sannelig ikke tingene sentrum i tilværelsen (eller vitenskapen) lenger. For å ta noe på norsk:

Kants påstand er at objektiv erkjennelse bare er mulig hvis subjektet selv frembringer betingelsene for objektivitet. Disse mulighetsbetingelsene er a priori former i vår forstand og strukturerer alt erfaringsmateriale som er a posteriori.

^{Store Norske Leksikon/Immanuel Kant}

Enklere kan det vel ikke bli? Jeg skal la være å gå dypt inn i dette her, det sies at det enda letes etter amatører som har gått seg vill i Kant sin tenkning og bøker. Det er monumentalt, han har en tysk grundighet det står respekt av. Vi kan si at tingene nok eksisterer, men for at vi skal få kunnskap om disse så må en del indre forutsetninger være til stede – og ikke minst de store anskuelsesformene ROM og TID. Dersom jeg får innmari lyst på en sjokolade nå på en lørdagskveld, så må jeg være noenlunde fungerende menneske for å klare å skaffe meg det. En sjokolade har en utstrekning, og den eksisterer bare i tiden. Vi kan ikke tenke oss et tidspunkt hvor sjokoladen ikke eksisterer (og da ser jeg bort fra det tidspunktet da den ligger i min søte mage). Den har smaker, lukt, den må kjøpes i butikken (resonnerer jeg fordi jeg vet at jeg ikke har noen sjokolade hjemme).

Dersom jeg er blind, så skaper det utfordringer – men, vi vil fortsatt si at sjokoladen eksisterer, det er mulig jeg vil trenge hjelp til å finne akkurat den jeg husker at jeg likte smaken på. Fortsatt kan jeg tenke, og finne rasjonelle løsninger for å få tak i sjokoladen. Det faktum gjør at en setning som sier at «mennesket er et rasjonelt dyr» vil være en sann setning. Andre ting vil være mer usikre, for eksempel om sjokolade virkelig smaker søtt.

Dette er noe jeg vil grave mer i etter hvert. Fordi jeg liker å plage meg selv? Ja, muligens. Mennesket er et selvplagende vesen – er det en sann eller usann setning? De som vil plages, kan lese mer på lenkene ovenfor. Selv er jeg i gang med noen bøker av Kant:

Kritikk av den rene fornuft

Kritikk av den praktiske fornuft

Kritikk av dømmekraften

Religionen innenfor fornuftens grenser

Til den evige fred (et politisk dokument nærmest, hvor Kant lister opp nettopp hvordan evig fred kan oppnås på jorden)

Hva er mennesket?

Det haster ikke. Filosofen har vært død i 215 år. Det springer ikke av liksom. Det er heller sånn at lesing av andre bøker og filosofer stadig bringer meg tilbake til Kant, og til slutt måtte jeg krype til korset – eller bite i det sure eplet. Begge deler selvsagt relatert til det store spørsmålet som heller ikke Kant svarer på – fordi det er umulig å bevise mener han:

Finnes Gud?

Kant suggests that the theories of God, freedom, and immorality (something that goes against ideas or right and wrong) are not proved or disproved through the use of reason, nor can the use of scientific methods prove or disprove their existence. The idea of them is beyond the realm of human experience. Kant expressed that faith in God, freedom, and immorality are rational beliefs because their existence makes an orderly and moral world a possibility.

^{Encyclopedia of World Biography}

Han diskuterer religion. Det skal han ha. Helt populær blir han heller ikke blant presteskapet. Blant annet fordi han finner opp sin egen moral. Den skal jeg ikke gå inn på i noe stort omfang denne gang, men det kategoriske imperativ er sentralt:

Handle bare etter den maksime gjennom hvilken du samtidig kan ville at det skal bli en allmenn lov.

Hvor enkelt er det? Jeg startet med seksuallivet til Kant, og grunnen er en litt sær bok som ble gitt ut i norsk oversettelse i 2006, originalt i 1999:

Den er gitt ut av Jean-Baptiste Botul, og er en artig sak. Hensikten med denne figuren Botul, og Botulismen, er at filosofi er alt for viktig til å bli overlatt til filosofer. Det er en fiksjon, diktet opp av Frédéric Pages – en fransk journalist, lærer og filosof. Historien er her at Botul drar til Paraguay i 1946, for å holde åtte kåserier for en gjeng med tyskere som har flyktet/flyttet dit etter at Den røde hær erobret Köningsberg og gjorde den om til russiske Kaliningrad. De beundret Kant, og i Paraguay laget de en tro kopi av den byen Kant vokste opp i, levde i og døde i. De kledde seg som Kant, de gikk som Kant, de levde som Kant. En repetisjon av den faste spaserturen til Kant var obligatorisk for alle i løpet av dagen. Til denne byen kommer da Botul for å forelese om den store filosofens seksualliv.

Skrekk og gru.

Utgangspunktet var at Kant levde i sølibat. Aldri noen kone, aldri noen elskerinne og bare en mannlig tjener. Da oppstår et tankemessig problem for de som skal følge ham i ett og alt:

Hvordan opprettholde befolkningen dersom sølibatet er leveregelen?

Denne Botul har funnet mange spor, han har lett med såkalt lys og lykte. blant annet mener han å ha funnet et lyspunkt som Kant produserte i sin ungdom:

Kynikeren som av puritanisme og eremitten som av kyskhet gir avkall på samfunnets gleder begår en forvrengning av sedeligheten og kan derfor slett ikke kreve at vi pålegger oss det samme: Begge disse forholdene mangler gratie og kan altså ikke være idealer for menneskeheten

^{Botul, side 30}

Han leter videre, og klarer langsomt å forene denne pliktmoralen om å alltid gjøre det som kan bli en allmenn lov med det tilsynelatende motstridende sølibatet til Kant. Det kan jo ikke bli en allmenn lov!! Kant skapte sin egen moral. Den som vil godt, og tvinger seg selv til å gjøre det gode, vil få som fortjent i livet. Døden holdt han utenfor. Han ville forene troende, agnostikere og ateister. Samtidig ville han leve sitt eget liv. Og han hadde to gode grunner til å unngå et seksualliv:

1. Filosofer bør unngå å gifte seg! Det fører bare til unødige forstyrrelser. Kvinner er ustadige og krevende vesener.
2. Man kan vanskelig bevise at flesteparten av dem som lever til høy alder har vært gifte!

Ergo, sum. Unngå å gifte deg om du vil tenke og leve lenge. Det ville Kant. Han var fanatisk opptatt av begge deler. Han levde til han ble 79 år. En bra alder på 16 – 1700-tallet.

Så han følger sin moral – å ha sex utenfor ekteskap kan ikke gjøres til noen allmenn lov. I hvertfall ikke den gang da. Case closed. Kant levde i sølibat av egen, fri vilje. Menigheten kan ha så mye sex de vil. Helst innenfor ekteskapet. Herlighet og glede.

I`ll be back.

PS: I all mulig uærbødighet så kan vi tenke oss at Kant rett og slett ikke hadde draget på damer. Det sier historien lite om. Han var dog populær gjest i mange hjem, som en åndfull og taletrengt mann. Et vitne skal ha sagt:

PS2: Det er også en teori at Kant måtte ta vare på sin skjøre helse, og mente det best kunne gjøres alene. Han var liten og svært tynn, med ganske sære vaner for å ta vare på seg selv:

Kant steg inn i nattens rike med stor aktsomhet: «Først satte han seg på sengekanten og lot seg skli ned, deretter trakk han overlakenets spiss over skulderen, bak ryggen helt bort til den andre skulderen, under seg og helt til magen. Innpakket i denne kokongen ventet han på søvnen» Hver morgen ble han vekket av sin tjener – Lampe – klokken 04:55 og satte seg til frokostbordet nøyaktig 05:00. Kant skrev selv, i «Striden mellom fakultetene» da han var blitt 74 år: «Selv har jeg, grunnet mitt flate og smale bryst som gir liten plass til hjertets og lungenes bevegelse, en naturlig hang til hypokondri som i tidligere dager gikk så langt som til livslede»

^{Botul, side 17, 50 og 85}