Hakk i plata: 33 revolusjoner – Canek Guevara

Alle sier det samme med forskjellige ord, akkurat som i køene og talene – prategalskap: Tolv millioner hakkete plater skravler i ett kjør. Hele landet er en hakkete plate, alt gjentar seg: Hver dag er en gjentagelse av den forrige, hver uke, hver måned, hvert år; og for hver gjentagelse blir lyden dårligere, helt til alt som er igjen, er et nedslitt og ugjenkallelig minne om originalopptaket – musikken forsvinner, erstattes av en kornete, uforståelig susing.

Cuba. Den herlige øy. Columbus kom dit i 1492, overbevist om at han hadde funnet fastland – et kontinent som ville bringe ham til den store Khan, som Marco Polo hadde skrevet så varmt om. På den tiden bodde det 300 000 mennesker på øya, ja – for det er en øy. Columbus erkjente antagelig aldri det faktum, men vi må kunne si at det er tilstrekkelig bevist i etterkant. En øy. Med mange mennesker. Nærmere tolv millioner. Svært få av de stammer fra urbefolkningen som Columbus møtte; de ble nærmest utryddet i den spanske koloniseringen som startet omkring 1510. En god del er etterkommere av slaver, det var populært så lenge Spania regjerte – en solid underklasse er viktig i alle nasjoner, slik at den rikere middel – og overklasse slipper å arbeide med kjedelige oppgaver. Utfordringene er at det kan føre til opprør og vold, for ikke å si revolusjoner.

Denne lille boken er skrevet av:

Canek Sanchez Guevara, musician, writer and campaigner: born Havana 22 May 1974; died Mexico City 21 January 2015. Kilde: Independent, 29. Jan. 2015.

Han var eldste sønn til den eldste datteren av Ernesto «Che» Guevara, og opponerte mot det styret som ble innført av Fidel Castro – med god hjelp av bestefaren. Dette er ingen historie om revolusjonen i tradisjonell forstand, det er mer et eksistensielt brøl – hva opplevde menneskene i dette regimet? Hvordan levde de? Hva var poenget med revolusjonen?

Håpet

Gang på gang spør han seg selv, hakk i plata, hvordan kan alt virke så uforanderlig tross den rasende kraften i hver forandring?

Hverdagen går sin gang. Fidel Castro revolusjonerte Cuba, i egne øyne. Han brakte livet til Cuba, ristet av seg de gamle herrer – og Grunnloven definerer kommunistpartiet som samfunnets «ledende kraft». Rundt sju prosent av befolkningen er medlemmer. Kilde: SNL

Hva forandret det egentlig? For folket? I 1961 ble revolusjonen offisielt kalt for «sosialistisk», bånd til Sovjetunionen ble tette. Det kom nesten til krig mot USA. Mye er bra; skolevesenet har utryddet analfabetismen, det er et rikt kulturliv med tilgang for de aller fleste, turismen har vært blomstrende i mange år, kvinner tar universitetsutdannelse, arbeidsledigheten er svært lav. Ulempene er nok at det kun er ett parti, mange opposisjonelle, kunstnere, forfattere er undertrykt og forfulgt – en god del har flyktet. Det er fattigdom som preger øya, særlig etter Sovjetunionens fall – mye av handelen skjedde med dette landet, som nok så på Cuba som en viktig bastion i kampen mot den vestlige kapitalisme og moralske forfall. Om de lykkes med å etablere et godt alternativ er nok et åpent spørsmål. Canek Guevara synes åpenbart ikke det, og håpløsheten er en følelse han peker på:

Lunsjtid. Kantina er stinn av teknikere og byråkrater, og køen minner om en kinopremiere. Maten er like billig som det er lite av den, men det er bedre enn ingenting og alle er takknemlige.

Hva er det i dag? spør folk i køen de som kommer ut.

Det samme som i går, svarer de tafatt.

Rasisme

Hovedpersonen er svart. En jævla svarting. Likevel har han det bedre enn de fleste, fordi moren har flyktet fra Cuba, og derfor sender ham noen dollar av og til. Det er gull. Det kan brukes i butikker som har et visst vareutvalg. Alle kjemper om dollar, de er på et vis underlagt kapitalismen enda. Det handler om å ha fordeler, privilegier. Han er skilt fra den frigide kona, lever et liv uten faste forhold – det nærmeste er ei russisk dame i blokka han bor i. Hun hjelper ham; på Diplomarkedet har hun gyldig pass, der kan dollar brukes. Overklasse. Innimellom får han også et knull. Det er nok. Han har det bedre enn de fleste. Eneste er at han overalt hører hakk i plata, noe som skjedde da han i ungdommen kom i skade for å lese bøker. Han leste russiske forfattere, Kundera og mye annet – som regel oppga han at det var Agatha Christie. Ikke noe foreldrene oppfordret til, faren var helt imot:

Helt til en dag han begynte å lese; først forsiktig, nesten redd – som om det dreide seg om noe forbudt – og deretter fullstendig hekta: skrevende i sofaen med småkjeks i den ene hånda og boka i den andre.

Gjør noe da! pleide faren å brøle, ute av stand til å forstå.

Men moren, alltid moren, ba ektemannen roe seg ned, det kunne jo hende gutten ble intellektuell.

Intellektuell? skrek faren, overbevist om at kunstnere (og alt sånt) var en ulykke for landet.

Det er viktig å oppføre seg, følge partiboka, ikke lage bråk. En dag han løper etter bussen blir han stoppet av politiet:

Kamerater, sier han, – jeg kommer til å miste bussen.

Etterpå, ja, svarer de, – først legitimasjon.

Han gir dem identitetskortet og dessuten partikortet. Politimennene smiler. Kontrollerer opplysningene. De beklager sin egen oppførsel:

Beklager, kamerat. Du veit hvordan det er: En svart mann som løper i mørket, er jo alltid mistenkelig…

Flukten

Det er mange som rømmer fra Cuba, også i denne boken. Folk flest står og ser på at de hiver seg ut i bølgene med sammenraskede flåter. De håper på det beste. Å nå Nirvana? Det er alltid noen som kjemper, som vil frigjøre seg. Det forandrer seg ikke. Revolusjon eller ikke revolusjon. Samfunnet er som det er, vi venner oss til det – de fleste av oss. Noen blir radikale, som denne forfatteren av boka. Han beskriver mange som lever sitt liv i stillhet, uten å mukke – og noen som protesterer, helst det også i det stille. Å gjøre det åpent er risikabelt, som i alle totalitære samfunn.

Til slutt flykter hovedpersonen selv. På en sammenrasket flåte, sammen med andre. De vil nå USA, friheten. Politiet er instruert til å la folk flykte, det var en politikk Fidel Castro førte med hell; la de som er uenige rømme landet, det er lettere å styre folk som ikke protesterer. Flukten ser ut til å ende tragisk:

De bestiger en gigantisk bølge; fra toppen får de øye på dypets gap. I noen uendelige sekunder stirrer de ned i havets tanngard (Neptuns svelg, sluttens ansikt), før de begynner nedstigningen i visshet om at alt er forbi. En annen bølge treffer dem fra siden: Flåta krenger, faller fra hverandre. De treffer malstrømmen og forsvinner i dypet, virvler som en slitt plate.

Med trettitre omdreininger i minuttet.

Sadirac, Frankrike, 2007 – Mexico by, 2014.

Forfatteren døde selv i 2015, 40 år gammel. Hakk i plata det også, en hjerteoperasjon som gikk galt.

“My freedom is only valid if yours is too”.

Canek Sanchez Guevara.

Dette er en sterk bok. Den prøver ikke argumentere for og imot ideologier, men legger vekt på livet slik det oppleves for de vanlige menneskene, de som skal leve sitt liv uansett hvem som styrer. Det berører oss, vi har regimer i dag som ligner, vi må passe på at vi ikke demper muligheten til å ytre seg, legger lokk på lidelser og lar de sterkeste styre. George Orwell er naturlig å nevne i denne sammenhengen, han skrev også om hva det betyr for enkeltmennesker å leve i et diktatorisk samfunn. Selv om intensjonene måtte være aldri så edle. Frihet er vanskelig, for ikke å si umulig, i et slikt samfunn. Av mange grunner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.