Kjell Askildsen – glimt fra et langt forfatterskap

«Jeg har aldri vært jo… joli… hva kalte du det?

Jovial.

Nei. Det klarer jeg ikke å bli. Jeg er egentlig redd for folk, jeg».

Sitatet er hentet fra Kjell Askildsen. Et liv av Alf van der Hagen, utgitt på Oktober forlag – hvor det aller meste av Askildsens forfatterskap ble utgitt. Han gikk over til det i 1985, etter å ha vært en anerkjent forfatter fra 1953. Det var et opprør mot de store forlagene, som antagelig passet Askildsen bra – det hadde også sine røtter i maoismen, kommunismen (AKP m-l var eier fra 1973). På den tiden Askildsen kom til forlaget, så hadde det samlet mange av datidens beste forfattere. Likevel var hans overgang en fjær i hatten, for å bruke et slikt uttrykk som ingen vel vet helt hva betyr. Det er så vanlig. Vi bruker det uten å tenke, og så tror vi at det er åpenbart for alle hva vi mente når vi skrev det. Grunnen til å ta opp litt av slike språklige uttrykk, er at Askildsen først og fremst er kjent for sitt knappe språk. Uten metaforer. Uten symboler. Han forteller bare det som skjer, slik det skjer. Så får vi andre legge meninger og symbolikk inn i det, selv avviser han at slikt finnes i tekstene. Der er han på linje med andre forfattere, for eksempel Ernest Hemingway. Askildsen har lest mye, og jobbet som oversetter i mange år. Kafka og Samuel Beckett. Albert Camus. Dostojevskij. William Faulkner. I det hele tatt en belest mann, og mye kan anes i hans egne skriverier. Han sier selv at det er:

«…skyggesiden ved tilværelsen som interesserer meg. Jeg skriver om det alminnelige, om hvordan små, tilsynelatende ubetydelige episoder kan virke ødeleggende på ens liv. Dessuten mener jeg at forholdet mellom mann og kvinne – kjønnslivet – er det som i første rekke setter sitt preg på karakteren.»

Det siste merket han i sin første novellesamling Heretter følger jeg deg helt hjem. Den ble bannlyst fra bibliotekene i hans hjemby, Mandal. Det skulle ikke antydes noe om seksualitet og tiltrekning mellom kjønnene i dette samfunnet som var preget av høy, kristen moral. Slik også hans barndomshjem var:

«Boka ble i Askildsens hjemby Mandal nektet utlånt på folkebiblioteket fordi den ble ansett som pornografisk. Indremisjonens blad hevdet at boka var det råeste som var skrevet på norsk, den var nedbrytende og giftig, og sognepresten bannlyste novellesamlingen.«

Askildsen selv sier om sin oppvekst i et hjem preget av Den Evangelisk-Lutherske kirke og Kinamisjonen:

«Den fordømte barnetroen. Jeg vokste opp i et miljø hvor det ikke fantes motforestillinger. Det var ingen vei utenom. Omsider våknet jeg –primært gjennom lesning. Jeg begynte tidlig å lese.«

Fra «Etterord», ved Geir Bredahl, forlegger i Oktober.

Thomas F´s siste nedtegnelser til almenheten

Dette er den store novellen. Den som gjorde ham kjent langt utover Norges grenser. Kåret til den beste boken i Norge. Det tok riktignok litt tid, den ble gitt ut i 1983, før han gikk over til Oktober forlag. Da det skjedde, så uttalte han blant annet at han var lei av å konkurrere med «prinsessebøker». Da ment som at de store forlagene satset på det som de trodde solgte best, uansett hva det var. Da var det nok en befrielse å komme til et forlag som hadde kvalitet som sitt hovedmål; de ville gi de norske leserne noe mer enn underholdning.

Suksessen kom i 1987, da forlaget bestemte seg for å gi ut en novellesamling, med tittelnovellen «En plutselig frigjørende tanke» – den handler om en gammel mann som knapt beveger seg ut av den kjelleren han bor i, da han omsider gjør det så treffer han en annen gammel mann på en benk i en park. De veksler gradvis noen få ord, og etter flere treff med først taushet og så enstavelsesord, så kommer det frem at den andre mannen er en dommer som tidligere har dømt ham i en straffesak. Livet hans har stått i stampe siden den gang. Rikdom og fattigdom. Den frigjørende tanken er at han endelig kan ta livet av seg, døden er ikke noen trussel lenger. Novellesamlingen ble gitt ut i bokklubben Dagens Bok, og etter hvert er den oversatt til 15 språk. Askildsen ble med det en kjent forfatter.

Dette er tema som går igjen hos Askildsen, det handler om døden, ensomhet, å være innelukket i seg selv, straff for tanker og handlinger vi foretar oss, ansvar for eget liv. Thomas F er også en gammel mann, som bor alene. Konen er død for mange år siden, og det var nærmest en befrielse. Hun maste ganske mye. Tok opp plass, med alle tingene sine. Novellen er delt inn i episoder, og i den ene er det sønnen Carl som kommer på besøk. Han vil hente et sjal som hans mor hadde strikket til ham mens hun var gravid. Når han finner ut at Thomas har kastet alt, så blir han ikke blid:

«Han tok et nesten truende skritt mot der jeg satt, og så lirte han av seg en sint, men kjedelig tirade om min ufølsomhet. Han avsluttet med å si at noen ganger skjønte han ikke at jeg var hans far. ‘Din mor var en ærbar kvinne’, svarte jeg, men han oppfattet ikke poenget – hvorfor har jeg fått så tungnemme barn.«

Alle novellene, og romanene, til Askildsen er fulle av linjer som kan brukes direkte som sitater. Han tenker lenge når han skriver, det kan ta måneder og år før en novelle eller roman er fullført. Bortsett fra denne novellen om Thomas F, den ble skrevet på 14 dager sier han selv.

I et intervju i Samtiden (3/2009) sier han at det var en merkelig situasjon at det gikk så raskt, han likte å jobbe med boka:

«Det lå en veldig frihet i å kunne  jobbe med overdrivelsene i den boka, å kunne sette ting på spissen. Det er i det hele tatt en merkelig bok. Den blir oppfattet så forskjellig.» Han sier seinere i intervjuet at Thomas F var slik som han håpet å bli når han ble åtti: ‘Det er en slags fremskutt selvbiografi’. Jeg skulle ønsket at jeg kunne beholde den sjølrespekten, trassen og ironien, og gjerne fandenivoldskheten som Thomas F har.»

Andre små sitater fra novellen:

«Jeg er altfor frisk, enda jeg ikke har noe videre å være frisk for. Men livet vil ikke gi slipp på meg. Den som ikke har noe å leve for, har ikke noe å dø for. Kanskje det er derfor

«En lærer så lenge en lever hva nå det skal være godt for like før en skal dø».

Andre noveller og bøker

Jeg har nå lest flere av bøkene og novellene til Kjell Askildsen. Det er vanskelig å stoppe når jeg først har begynt, kanskje heldigvis er de alle korte. Det er sparsomhet med ord over hele linjen, det skisseres opp rammer rundt livet med tynn blyant, de kan viskes ut når som helst. Jeg vil nevne noen som har satt sitt preg på meg, det er slik med Askildsen at ordene borer seg inn – helt inn i underbevisstheten tror jeg…

Kulisser kom i 1966, og satte mange andre forfattere på sporet av Askildsen. Han ble kjent i kresne kretser – og spesielt en novelle som heter «Ventetid» har satt seg inni hodet mitt. Det er en mann som har vært uheldig på en tur i naturen en plass, usikkert hvor – kulissen er at det er i nærheten av en stor foss, som bråker slik fosser gjør, og han ligger fastklemt under en 300-kilos stein. Derfra ser han ei jente og en mann, de er 2-300 meter borte. De hører ikke at han roper, det er forpinte rop. Uten kraft. Han er sliten, trøtt, i ferd med å gi opp. Han tenker:

«Det er til å holde ut, tenkte han, men det kommer til å ta tid, tre eller fire døgn minst, og så kommer jeg til å dø mens jeg sover. Det gjelder bare å miste håpet, håpet forlenger livet, de kommer ikke til å begynne letingen før det er gått fjorten dager, og selv om hun kommer tilbake, den eneste grunnen til å rope på henne er at jeg mister krefter, kutter ned tiden, hun kan ikke høre meg, det er tre hundre meter til henne og fem hundre til fossen, tørsten blir verst, med så mye vann så øredøvende nær.«

Dette er en tragisk situasjon. Lett å tenke videre, at dette symboliserer livet. Vi tørster etter mennesker, kjærlighet, vennskap, trygghet og mange andre ting. Vi ser at det er der, men vet ikke hvordan vi skal få tak i det. Vi blir ikke hørt, det er så mye støy. Selvmord er nevnt i novellen, det er nok noe som opptar Askildsen mye. Selv om han selv er langt over 90 år. Det går igjen at personene ikke tør å ta sitt eget liv, det krever mot. Så også i denne novellen – han sier: «Aldri, det kunne jeg aldri gjøre, ingen grunn til å skryte for meg selv, så modig er jeg ikke…»

Omgivelser er en anerkjent roman, på små 93 sider. Den foregår på en øy, med et fyrtårn og en liten familie på tre. Det kommer en fremmed dit, en forfatter – og intense følelser oppstår. Den er filmet, og jeg skal ikke referere mer fra den, de er så korte disse bøkene at referering fort gjenforteller mye av handlingen. Det skjer ikke mye hos Askildsen, men det er intenst mellom linjene. Det må leses flere ganger.

Til slutt vil jeg nevne en annen, tidlig roman – gitt ut i 1955, da Askildsen enda var i 20-årene. Herr Leonard Leonard. Den skildrer unge mennesker, er surrealistisk og rar i oppbygning. En del kan minne om Kafka, som det også kan mange andre plasser i forfatterskapet. Jeg har ikke lest nok til å se alle de mulige, underliggende inspirasjonene, men stilen tiltaler meg. Dostojevskij kommer også fort frem, og dermed Hamsun – som var inspirert av til grensen av plagiat av den russiske forfatter.

Uansett, jeg oppfordrer til å lese også denne korte romanen – rett nok på 130 sider – men, blir ikke overrasket om det oppleves veldig spesielt for mange. Kanskje ikke plassen å starte, men i romanen finner jeg en passasje som jeg syns illustrerer mye av tenkningen til Askildsen. Leonard sin eneste venn er nettopp slått i hodet av en pike han ikke kjenner:

«Jeg ville spørre henne hvorfor hun så på meg, men så beveget Rolf-Isak seg. Han strevde med å reise hodet, og da han klarte det, så han på meg med øyne jeg aldri hadde sett før. Han forsøkte å si noe, men til tross for at munnen beveget seg, kom det ikke en lyd over leppene. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg skulle til å tenke: «for en underlig pode» da jeg plutselig fortenkte meg og tenkte: «for en underlig klode.» Han strevde fortsatt med å få sagt et eller annet, og jeg reiste meg og tenkte: «for en underlig klode han er, og for en underlig klode jeg er, og for noen underlige kloder de tre pikene er.» Så tok jeg hatten som var blitt våt av å ligge på bordet, og gikk.«

For den som synes det høres underlig ut, ja – så har du nok rett i det. Askildsen er opptatt av våre vanskeligheter med å kommunisere, enten det er ektefeller, kjærester, far, mor, bror eller venn, og denne lille forsnakkelsen om «kloder» sier en del om våre liv slik Askildsen ser det. Ting skjer med oss, ofte forstår vi ikke hvorfor. Livet er komplisert. Selvmord er alltid en mulighet som utforskes. Det er det eneste spørsmålet som er verdt filosofisk diskusjon har Albert Camus sagt en gang – dette om vi skal drepe oss selv eller ikke.

Tragisk og trist? Ja, en del er det hos Askildsen. Det er en del av livet det også. Å lese novellene hans gir innblikk i våre sårbare sjeler. I mangel av et bedre ord. Opprøreren er regnet som Albert Camus viktigste filosofiske verk. Tittelen illustrerer nok Askildsen sitt livsverk også. Verdt å lese.

God lesning

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *