sofaskribenten

Det føles noe underlig at de 15 romanene Dag Solstad har strevd med i ca 50 år kan leses på under en uke.Det skyldes dels at flere er korte – rett over hundre sider – og dels at jeg har lest noen tidligere, som jeg da skummer litt raskere gjennom andre gang enn første gang. Dog uten å hoppe over noe…flink sånn.

Men, altså, et livsverk på en uke. Heldigvis lever bøkene til Solstad videre etter at jeg har lest dem. Det er kunst. Er det skjønnlitteratur, filosofi eller historie? Litt av hvert i en salig blanding, men med en underliggende tråd som går på menneskets lodd her i livet og hvordan vi gjør vårt beste for å takle tilværelsen. Med små og store utfordringer. Ut og inn av marxismen, selvsagt – mest i de første bøkene, de siste handler mer om de rammene vi har rundt oss i livet – og om de kan sparkes i stykker. Og hvilke konsekvenser det kan få dersom vi prøver. Den første boken: «Irr!Grønt!» skiller seg nok ut, men gir indikasjoner på hva forfatterskapet kommer til å handle om. Den beskriver de rollene vi lever med (gutt, jente, lærer, elev osv) og hvordan livet fort gjentar seg dersom vi slår oss til ro i våre roller. Geir Brevik er en litt opprørsk lektor som prøver å takle livet ved å pirke i og manipulere rollene vi alle spiller. Lykkes han med å bli fri? Vel, ingen av Solstad sine bøker har entydige løsninger eller forklaringer. Der minner han om Ibsen, som han kommer inn på i flere av bøkene…hos Ibsen er jo selvmord den vanligste «løsningen», det er mer sjeldent hos Solstad.

Jaja, jeg har ikke lest fotballbøkene med Michelet, og ikke trilogien om krigen samt boken om Aker. At Solstad er en original forfatter viser seg på flere vis:

Under den bestemte forutsetning at man vil se på meg med større forståelse enn det jeg er vant med, i den forstand at man forsøker å lytte til, og ta inn over seg det jeg forteller, før man fordømmer meg, – Gjør et forsøk! For en gangs skyld! – vil jeg, en dannet mann fra Norge, født i første halvdel av det 20. århundre, men med mitt virke i annen, med oppvekst i 1950-åra, modningsår på det gyldne 60-tallet, og med rike arbeidsår på det beryktede 70-tallet, nedtegne beretningen om den skjebnen som er blitt meg til del, og som jeg står fullt ut ansvarlig for. Jeg er, eller rettere sagt var, historiker. Før jeg var historiker, var jeg arbeider i sju lange år, og før det var jeg atter historiker, og før det igjen faller mine studieår, men mitt voksne liv begynte da jeg den 1. august 1961 ankom Lillehammer med nordgående tog, for å tiltre en stilling som journalist-lærling i Arbeiderparti-avisa Dagningen. (s5)

Sånn starter historien om Fjord, en ganske vanlig mann i det spesielle landet Norge. Allerede i åpningen merkes Solstad sin noe arkaiske stil, det er noe høytidspreget over den, som ikke alle er så glad i. Den er også påståelig, den henvender seg til leseren og ber om forståelse samtidig som den har en forventning om at leseren vil oppføre seg skikkelig i lesingen. Hele boken om Fjord, som i Solstadsk enkelhet heter Roman 1987 (1987), er nærmest oppsummert i åpningen – det som følger en en utdypning. Det handler om samfunnet, og om utviklingen til en mann som stadig hjemsøkes av tvil. Tankespinn. Særlig forholdet til Marxismen og Leninismen var sentralt hos Solstad i de første bøkene, dette er bok nummer ni – og frigjøringen ble i stor grad foretatt i bok nummer syv: Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. (1982) Fjord er likevel preget nok til å gjennomgå syv år som proletar – han dropper ut som høyskolelektor og starter i kartongfabrikken på Lillehammer, med de stadig mislykkede forsøkene på å verve sine arbeidskamerater til den store vekkelse. Arbeidere vil ikke bli kommunister, noe som er en stadig plage for kommunistene. Selvsagt. De skal jo frigjøre disse arbeiderne fra den tvang de lider under i kapitalismens harde verden. De lykkes moderat med det i Norge. Selv om de er høylytt tilstede i mange år, gjennom NKP og AKP-ml spesielt.

Det er også flusst med komma, som Solstad selv sier han bruker for å skape den nødvendige rytmen i teksten – og de brukes ikke alltid i tråd med norsk rettskrivning. Det hadde vi en stor debatt om for noen år siden, som kan leses i utdrag hos Forfatterforeningen: Forfatterforeningen Solstad selv tok det ikke nådig opp at flere feil ble påpekt i romanen, og svarte i sedvanlig stil etter at blant en språkkonsulent hadde uttalt seg: Fant hundrevis av feil i ny Solstad-roman | Samtiden. En av uttalelsene til Solstad var: «Er det, for en gangs skyld, etter alt dette, tillatt meg å utbryte: Kyss meg i ræva!» Det har vært saker i media angående brenning av bøker, og svaret til Solstad er behørig «akkompagnert, både på innside og forside, med en illustrasjon av at Solstad brenner en utgave av Klassekampen». (Dag Solstad til Klassekampen: – Kyss meg i ræva (journalisten.no))

Jeg kommer tilbake med mer om Solstad, som er regnet som en av våre aller viktigste forfattere. Vanligvis fremstår han som ganske mild og klok, kanskje særlig i de senere bøkene han har skrevet. Men, det er en sterk vilje og utvilsomt et opprør mot konvensjoner og kapitalisme innenfor skjorta. Det interesserer meg.