Machiavelli og Baldassar Castiglione

Var Machiavelli langt forut for sin tid? En sammenligning med den mer tradisjonelle Castiglione. Hva er egentlig makt?

Mennesker har på et vis alltid hatt makt, særlig over naturen. Helt fra Adam og Eva ble utvist fra Edens hage, så har det vært en kamp for å overleve. Både naturkrefter og dyr har vært alvorlige trusler. Hvorvidt man tror på Bibelen og historiene der er ikke så viktig i denne sammenheng – det er mulig å se det som myter og sagn som forteller en sentral del av vårt liv på jorden og hvordan vi til alle tider har forsøkt å forstå vår rolle.

Når det gjelder den interne rangordningen mellom mennesker, så har nok også det i mange tilfeller handlet om makt. Det er en del forfattere som begynner å stille alvorlige spørsmål om hva som er rett og galt i et samfunn allerede i Antikken, men en av de første: Platons Staten, forutsetter at det fortsatt skal være rangordning, og at hvert menneske skal ha sin faste plass. I det praktiske samfunnet, som vi kaller «demokratiets vugge», så var de fleste utestengt fra reell innflytelse – særlig kvinner og slaver, men også en del som ikke oppnådde borgerrett. Slik har det stort sett vært i varierende omfang helt til moderne tider. Grunnloven i 1814 hadde en del radikale bestemmelser, men heller ikke der var det snakk om noe «folkedemokrati» i den moderne betydning. Det var klare krav til hvem som kunne ha stemmerett, og mesteparten av folket var fortsatt utelukket. Religionen hadde en viktig og sentral rolle, og har det nok ennå – men flere samfunn er nå sekularisert, noe som i hovedsak betyr at religion er blitt en privatsak.

Det var det ikke da Machiavelli skrev sin berømte, og stort sett beryktede, bok: Fyrsten. Den kom gradvis ut kan man si, ettersom den ikke ble trykket, men delt ut i en form for stensiler. Den kom ut offisielt i 1932, fem år etter at Machiavelli var død. Bakgrunnen for boken var at han ikke lenger fikk plass i de indre sirkler, han hadde mistet all makt og innflytelse – og levde i eksil på sin egen gård utenfor Firenze. Det var ikke noe han trivdes spesielt godt med, og denne boken var et forsøk på å vinne tilliten til de herskende Mediciene, representert ved Giovanni de’Medicis. Måten han valgte, var å skrive en bok som skulle fortelle sannheten om det å ha makt, ikke minst hvordan den beholdes over lang tid. Det var urolige tider, og trusler mot de som til enhver tid satt med makten lurte nær sagt på hvert gatehjørne og i indre kroker hos mulige opprørere og ikke minst i andre bystater. I innledningen til Fyrsten, da i oversatt versjon til norsk, så reflekterer Trond Berg Eriksen lett ironisk over alt som Machiavellis tanker kan brukes til i vår moderne tid – alt fra å spille tennis på et toppnivå til «Hverdagslivets trekk og mottrekk, kjønnskampen og forholdet mellom kontoransatte» – og derimellom selvsagt alle former for maktutøvelse både i næringsliv og i politikk. Eriksen spør videre: «Men det finnes grunner til å spørre om Machiavelli virkelig var så forutseende at han kunne dekke hele rekken av sprikende ideologiske behov 500 år etter sin død».

Det var han neppe, men det går inn i tradisjonen om å bruke gamle tekster og da filosofer og tenkere som grunnlag for handlinger i dag. Det kan passe bra noen ganger, ganske dårlig andre ganger. Likevel, det ville være synd om vi ikke kunne lære noe som helst av de som står frem i den vestlige tradisjonen, de som vi tar vare på i århundrer nettopp fordi det oppleves som verdifullt. De har noe å fortelle oss. Men hva?

Hva står det egentlig i Fyrsten?

En annen interessant påstand Eriksen har, er: «Machiavelli legger faktisk det teoretiske grunnlaget for den moderne statens totale kontroll og overvåkning av sine borgere, fordi han ikke tiltror borgerne noe som helst – om man snur ryggen til dem». Dette er noe vi kjenner fra moderne historie, og ikke minst gjennom romaner som 1984 av George Orwell. Da er det skildret som et skrekkvelde, hvor hver enkelt må passe sine ord og sine skritt daglig – og er overvåket selv i sitt eget hjem. Det er mange som har skrevet om slike samfunn, men det mest skremmende er nok at disse til en viss grad er virkeliggjort, særlig i totalitære regimer – kommunisme og nazisme er nærliggende å tenke på, og mange gjorde nettopp det i forhold til 1984. Orwell selv var ikke like tydelig, han mente nok at dette kunne skje i alle typer samfunn – og vi vet at mulighetene er enorme i dag til å overvåke borgerne. Vi har institusjoner som Datatilsynet for å motvirke lysten til overvåkning, men presset er jevnt stort fra mange som mener at et trygt samfunn fordrer nøye overvåkning av «farlige» grupper. Dette kan det være vanskelig å argumentere mot, men samtidig har alle en rett til sitt privatliv. Det er regulert blant annet i FN sine menneskerettigheter, og i de enkelte lands lovgivning. I Norge har vi hatt saker, særlig foregikk det overvåkning av «venstreradikale» grupper under «den kalde krigen» – noe «Lund-rapporten» leverte en gjennomgang av i 1996. Det er også krefter som ønsker overvåkning av spesielt muslimer i dagens samfunn – ut fra den tanke at de kan være terrorister, gjerne såkalte femtekolonnister. Det vil si at de jobber innenfra det norske samfunn for å ødelegge samfunnet og underlegge det helt andre krefter enn i dag. Dette kan minne om den berømte «trojanske hest», som er mer direkte billedlig. En hel del mennesker opplever altså at det lurer farer også i dag, slik som det gjorde på Machiavellis tid – en forskjell kan være at disse farene faktisk er mer et utslag av god fantasi i dag, fordi vi tross alt lever i ganske trygge samfunn. Selvsagt kan alltid noe tenkes å skje, og iblant er det terrorangrep og selvsagt forekommer kuppforsøk i enkelte lang, samt borgerkrig og større kriger. Livet er farlig, du kan dø av det.

Poenget er her: Hva skal vi gjøre for å beskytte oss mot farene? Eriksen skriver også:

Likevel er det forståelig at Machiavelli beundres for sin realisme. Man merker hans sannferdighet som en kraft. Machiavelli sludrer ikke. Han drømmer seg ikke bort blant tingene slik de kunne ha vært. Han forholder seg til det som foreligger.

(s 6)

Så er det mulig å spørre om verden virkelig er så kynisk? Må vi beskytte oss hele tiden mot andre mennesker? Det er en ubehagelig tanke at Machiavelli skal ha rett i sitt menneskesyn, og det er nok grunnen til at han er svært omstridt – også i samtiden. Det har vært andre, både før og etter, som har vært realistiske – i en moderat form kan Aristoteles sies å være ganske nøytral når han ser på menneskene og samfunnet, men han var ikke kynisk på samme måte. Han hadde tro på demokratiet, så langt det strakk seg 300 år før Kristus, og mente at mennesker kunne leve fredelig sammen. Det har også vært tenkere etter Machiavelli, ikke minst Leibniz, Voltaire, Rousseau, Hobbes, Locke og mange andre som har tenkt noe om hvordan mennesker kan leve i et samfunn, og hva naturtilstand og naturrett egentlig er. En samtidig av Machiavelli var Baldassare Castiglione, som skrev sitt verk The Book of the Courtier fra 1508 til han døde i 1526 – den ble gitt ut i 1528. Selv om begge disse er italienske, så er det lite trolig at de leste hverandres bøker. Det vil si, for Machiavelli var det umulig i og med at han døde ett år før boken til Castiglione ble gitt ut, men det er også lite trolig at Machiavelli sin bok var så kjent at den ble lest særlig utenfor Firenze – i hvertfall før den ble trykket i 1532. Fyrsten er en realpolitisk bok. Den handler om å ta makt, og å beholde makt – nær sagt med alle midler. I Stanford Encyclopedia of Philosophy skriver de:

His writings are maddeningly and notoriously unsystematic, inconsistent and sometimes self-contradictory. He tends to appeal to experience and example in the place of rigorous logical analysis. Yet succeeding thinkers who more easily qualify as philosophers of the first rank did (and do) feel compelled to engage with his ideas, either to dispute them or to incorporate his insights into their own teachings.

Det er med andre ord noe som irriterer oss med Machiavelli, men også mye som fascinerer. Det er blitt en industri omkring ham, slik Eriksen er inne på i sitt forord til Fyrsten. Kanskje er det slik at vi alltid lever i en kaotisk tid. Det er bare å se seg omkring i dag, eller lytte inn på nyhetssendinger, lese aviser eller annet man ønsker. Verden fremstår kaotisk, selv om ens eget lille rede kan være velorganisert nok. Frykten for hva som kan skje roper på strenge forholdsregler, vi har sett det blant annet ved Covid-19 restriksjonene. Det gjelder å hindre farer, selv om natur er vanskelig å sikre seg mot – så ligger dette i mange menneskers gener, kanskje, at vi vil beskytte oss selv og våre nærmeste. Særlig har nok religionene bidratt til å øke frykten vår – hva skjer etterpå? Når alt er ferdig, så skal vi sannelig dømmes også. Eriksen skriver om religionene: «Mennesket selv var en råtten flekk på et eple som opprinnelig hadde vært feilfritt. Både natur og samfunn var i prinsippet ute av lage». Han skriver videre at det førte til at: «En rettmessig hersker måtte derfor, ifølge kristen tenkning, forhindre det brodermordet som alltid lurte rett under overflaten». Beskyttelse ble viktig gjennom middelalderen. Han kommer også inn på naturretten, og skriver: «De kristne kjenner ingen uinnskrenket naturrett, for den falne naturen kan ikke være en uproblematisk referanse for det gode – slik den gode naturen var det hos Aristoteles.»

En sammenligning med Aristoteles og Kirken gir et økende behov for en sterk ledelse, og Eriksen skriver da at: «Renessansepolitikeren Machiavelli (1469-1527) personifiserer på mange måter en etterkristen verden. Men han har enda mindre til felles med Aristoteles enn med den kristne samfunnstenkningen.» Gradvis vender verden seg slik for Machiavelli at han kan skrive en bok som utelukker at mennesker kan forme et demokratisk og fritt samfunn. Det kan virke som alles kamp mot alle, og den sterkeste vinner: «Fyrsten ble eneansvarlig. Han hadde ingen og ingenting å støtte seg til annet enn sin egen sterke vilje og innsikten i de naturlover som styrer den endeløse maktkampen mennesker imellom».

The Book of the Courtier

Boken til Castiglione er annerledes. Den er opptatt av etikette, og hvordan man behendig fører seg i de øvre kretser. Han var en «courtier», og de må oppføre seg:

If I remember rightly, Sir Count, I think you have repeated several times this evening that the Courtier must accompany his actions, gestures, habits, in short his every movement, with grace; and this you seem to regard as an universal seasoning, without which all other properties and good qualities are of little worth.

(Castiglione 2003, s 23)

Han er inspirert av Platons dialoger, og boken er bygget opp som en passiar blant dannede mennesker, som alle skal ha eksistert og vært i omgangskretsen til Castiglione selv. Det minner kanskje mest om dialogen «Symposium» til Platon, hvor det drikkes og spises og diskuteres slik velstående mennesker uten mange bekymringer gjerne kan tillate seg. Det sies blant annet: «Therefore he who wishes to be a good pupil, besides performing his tasks well, must put forth every effort to resemble his master, and, if it were possible, to transform himself into his master”. Dette er nok ganske annerledes enn Machiavelli, selv om det nok er mulig å få en slags makt ut fra Castigliones bok også – det er nærmest makt i de foldede hender, det vil si at den som innpasser seg perfekt vil kunne spille et spill og få det godt selv. Mot slutten diskuteres det hvorvidt det faktisk er mulig å nå slike høyder i etikette og god moralsk oppførsel: «My lord Gaspar added: ‘I believe it is hard for men to travel, but impossible for women.» Han får et motsvar fra Lady Emilia som sier at han må være forsiktig med å nedvurdere kvinnene mer, men han svarer så:

No wrong is done you by saying that women’s souls are not so purged of passion as those of men, nor given to contemplation, as messer Pietro said those must be who would taste divine love. Thus we do not read that any woman has had this grace, but that many men have had it, like Plato, Socrates and Plotinus, and many others; and so many of our holy Fathers, like St. Francis, upon whom an ardent spirit of love impressed the most holy seal of the five wounds:…

(s 28)

Også dette får han tilsvar på, denne gang fra Magnifico Giuliano, som mener at: «Socrates himself confesses that all the mysteries of love which he knew were revealed to him by a woman,…” Castiglione virker som en mann som var tett på makten hele sitt liv, til han døde av pesten i Toledo i 1529 (Wikipedia). Han ble utnevnt til ambassadør i Spania og biskop av Avila: «Historians today believe that Castiglione had carried out his ambassadorial duties to Spain in an honorable manner and bore no responsibility for the sack of Rome». Han sto med andre ord i fare for å få skylden for angrepet på Roma i 1527, mistenkt for å ha misbrukt sin stilling i Spania: «Rioting over unpaid salaries, the German Landsknechte, many of whom were Protestant, together with Spanish soldiers and Italian mercenaries, entered the city of Rome and immediately began looting, slaying and holding citizens for ransom». Etter å ha svart for seg i to lange brev, ble han ikke bare tilgitt, men fikk en unnskyldning fra Paven og altså posisjonen som biskop av Avila.

Når det gjelder Machiavelli, så var han utenfor det gode selskap i lang tid, men fikk gradvis innpass før han døde:

Near the end of his life, and probably as a result of the aid of well-connected friends whom he never stopped badgering for intervention, Machiavelli began to return to the favor of the Medici family. In 1520, he was commissioned by Cardinal Giulio de’Medici to compose a History of Florence, an assignment completed in 1525 and presented to the Cardinal, who had since ascended the papal throne as Clement VII, in Rome. Other small tasks were forthcoming from the Medici government, but before he could achieve a full rehabilitation, he died on 21 June 1527.

(Stanford)

Til gjengjeld skriver Eriksen: “En oversikt over Machiavellis virkningshistorie måtte bli en nesten fullstendig fremstilling av den politiske tenkningen fra den moderne verdens begynnelse til dagen i dag.» Han har altså hatt stor innflytelse, og er kanskje den første moderne tenker om det vi kan kalle statsvitenskap. Både Berlusconi og Napoleon skal ha vært inspirert og fascinert – den førstnevnte ga ut boken på eget forlag:

I 1993 – det året han grunnla partiet Forza Italia – utgav Silvio Berlusconi Napoleons kommentarer til Machiavellis Fyrsten på eget forlag utstyrt med to forord skrevet av ham selv. Berlusconi berømmer verkets «enestående tiltrekningskraft» og siterer sentrale deler av kapittel 26 som en profeti om ham og det nye partiet!

Machiavelli lever, kan vi kanskje si – eller machiavellismen, som er en psykologisk tilstand. Den går jeg ikke inn på her. Forskjellen på Castiglione og Machiavelli er nok at den første skriver seg inn i en lang tradisjon som går på å skrive oppbyggende bøker til både fyrstene, hoffet og de legfolk som måtte ønske å strebe mot toppen, mens Machiavelli skriver noe som egentlig er ultramodern maktteori og derfor varig også i våre dager, selv om vi ikke skulle like tankene hans – så ser vi nok at makt virker i stor grad slik han beskriver det. Dersom vi ser nøye etter. Eriksen skriver:

Machiavelli er den første som legger grunnlaget for en ‘samfunnsvitenskap’ ved å forlate de skolastiske fordommene mot det forgjengelige og omskiftelige.

Skolastiske fordommer er noe vi kan oppleve på mange felt, kanskje særlig innen akademiske kretser – selv om hensikten på universiteter spesielt er å løfte på steiner for å se hva som kryper og kravler under dem. Å la steinene ligge i fred skaper et statisk samfunn, og Machiavelli var en av de første som virkelig tok spettet fatt og veltet steiner så langt kreftene rakk. De som holdt seg til etablerte sannheter og kutyme kom nok lengre opp på rangstigen – på kort sikt. På lang sikt er de glemt, men vi husker alle Machiavelli.

Litteratur

Castiglione, Baldassar. 2003. The Book of the Courtier. Oversatt av Leonard Eckstein Opdycke. New York: Dover publications.

Eco, Umberto. 2002. Rosens navn. Oversetter Carsten Middelthon. Oslo: Tiden forlag.

Platon. 2007. «Staten» i Platons samlede verker bnd 5. Oversatt av Henning Mørland. Oslo: Vidarforlaget.

Machiavelli, Niccolò. 2007. Fyrsten. Oversatt av Trond Berg Eriksen. Oslo: Kagge Forlag.

Orwell, George. 2016. Nittenåttifire. Oversatt av Bjørn Alex Herrman. Oslo: Gyldendal Forlag.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.