Gud er død! (Friedrich Nietzsche)

Er det ikke nok å se at en hage er vakker uten å være nødt til å tro at det finnes alver i enden av den også? (Douglas Adams)

Da derimod det forskende Subjekt ikkun er historisk interessert (det være nu, at han som Troende tillige er uendeligt interesseret i Christendommens Sandhed, hvorved hans hele Stræben let kunde indvikle ham i atskillige Modsigelser; eller at han, dog uden nogen i Lidenskab negativ Afgjørelse som Ikke-Troende, staar udenfor), saa begynder han paa Arbeidet, paa de uhyre Studier, hvortil han selv leverer nye Bidrag, indtil i sit 70de Aar; fjorten Dage før sin Død netop imødeseer han et nyt Skrift, der skal kaste Lys over en heel Side af Overveielsen. (Kierkegaard 1994, s39)

Det første sitatet er berømt nok fra Nietzsche, og har skapt mange debatter både i samtiden og frem til våre dager. Det andre er fra Douglas Adams, tatt med i Richard Dawkins sin bok Gud- en vrangforestilling som et minne og en form for introduksjon. Det tredje er fra den store teologiske tenker Kierkegaard. Han var ikke imponert over alle de som brukte tid og krefter på å finne sannheter i Bibelen, enten de nå var kristne eller ikke. Han var selv i høyeste grad kristen, men som subjekt: «I samme Øieblik har han Gud ikke i Kraft af nogen objektiv Overveielse, men i Kraft af Inderlighetens uendelige Lidenskap» (1994, s136) Det er også lett å tenke på Freud og Marx i denne sammenheng – begge mente at religion var en form for vrangforestilling, eller «Opium for folket», som Marx kalte det. Det viser til to forskjellige syn; at den enkelte kan ha sin egen religion som en form for trøst og støtte i livet, og at statsmakten kan se det som en fordel at folket er «dopet» ned i religion. Det siste er nok hva Nietzsche mener med utsagnet sitt – han tenkte nok da på all den undertrykkelse som har ligget i religion som maktmiddel gjennom tidene. Det er viktig å skille mellom de to syn slik jeg ser det – en del hevder at religion er fornuftig for å holde folk på den smale sti, uten at de selv føler behov for den. Tanken er at mennesker i utgangspunktet er umoralske, og trenger en fast hånd i form av mulig fordømmelse i det neste liv for å oppføre seg skikkelig. Det andre kan representeres ved Kierkegaard; å tro er en personlig og subjektiv opplevelse som krever at man som menneske hiver seg ut på «de 70 000 favners dyp». Det er kjente utsagn og kjente filosofer eller forfattere som er nevnt her, selve problemet med tro og maktmisbruk strekker seg over flere tusen år i menneskenes historie, og konflikten Dawkins legger opp til er dermed langt i fra ny – selv om det i de fleste år har vært livsfarlig å hevde at Gud eller gudene er døde og maktesløse. Sokrates ble blant annet dømt til døden for å hevde noe i den retning, selv om han ikke hevdet å være ikke-troende eller ateist som vi ville sagt i dag, han trodde på feil guder og forledet i tillegg ungdommen til å bryte samfunnets regler i det gamle Athen.

Jeg vil ta utgangspunkt i noe Dawkins skriver i kapittel 8 i sin bok: «Hva er galt med religion? Hvorfor være så fiendtlig?». (2006/7) Det er det mange som lurer på, vi har i hovedsak sekulære samfunn i dag som tillater alle typer religion å bli praktisert. Hvorfor ikke vende det andre kinnet til, som kan være en god leveregel i de fleste samfunn? Hvorfor være krigersk innstilt? Det finnes mange ateister som ikke ser det som sitt lodd i livet å bekjempe religion – i dette tilfellet særlig Kristendommen. De er fornøyde med å være så sikre som mulig på at det ikke eksisterer noen Gud, og så lar de andre få ha den troen i fred om det er det de ønsker. Dawkins mener nok at mange av disse egentlig lever i frykt for å si hva de egentlig mener – særlig i USA når vi snakker om dagens situasjon. Det er et element av ytringsfrihet hos ham, det vil si at alle skal få tro og si hva de vil – så lenge de er ateister og overbevist av vitenskapen, er jeg fristet til å legge til. Dawkins skriver:

_{Filosofer, særlig amatørfilosofer uten tilstrekkelig skolering og i særdeleshet de som er smittet av «kulturrelativisme», kan på irriterende vis føre oss på villspor her: en forskers tro på beviset er også en type fundamentalistisk tro. […] Vi tror alle på bevis i våre egne liv, uansett hva vi måtte gi uttrykk for med amatørfilosof-hatten på.}

_{^{(2006/7, s282)}}

Dawkins er en naturvitenskapelig forsker, og har lite til overs for dem som måtte mene at vitenskapen også har sine relative sannheter – forskjellen er i hovedsak at «Når en vitenskapelig bok tar feil, vil noen før eller senere oppdage feilen og korrigere den i senere bøker. Påfallende nok hender dette ikke med hellige bøker». (s282) Han bruker en del tid og trykksverte på å tilbakevise at flere kjente vitenskapsmenn har gitt utrykk for at de tror på Gud – eller de er blitt tolket slik. Det mest kjente eksempelet er nok Einstein, men også Hawking og en rekke andre har blitt kapret til «the other side» basert på misforståelser og bevisst feillesning. Dawkins mener naturlig nok at hans tolkning er den riktige, og har et ønske om at vitenskapsfolk sluttet å bruke ordet «Gud» i en mening som er forskjellig fra den religiøse Gud:

Fysikernes metaforiske eller panteistiske Gud ligger lysår borte fra den inngripende, mirakelproduserende, tankelesende, syndstraffende, bønnbesvarende Gud i bibelen som tilhører prester, mullaer og rabbier og som brukes i dagligtalen. En bevisst sammenblanding av de to er etter min mening intellektuelt høyforræderi.

_^(s19)

Åpenbart kan dette være svært provoserende for dem som virkelig tror på en Gud. Dawkins setter i høy grad de «opplyste» menneskene opp mot dem som tror på de «overnaturlige guder», som er det begrepet han vil bruke i boken sin. Selve begrepet «vrangforestilling» åpner nok heller ikke opp for en fordomsfri dialog. Utgangspunktet blir at dersom man er intelligent og fornuftig, så tror man ikke på noe overnaturlig.

Hva sier så de som faktisk tror på Gud?

Det er skrevet mye om Dawkins, en god del tar han selv opp i boken sin. Han er selvsagt klar over at mange vil bli fornærmet av det han skriver, og tar også opp dette i kapittel 1: «Jeg er ikke for å fornærme eller krenke noen bare for å ha gjort det. Men jeg begriper ikke, og jeg forundres over den uforholdsmessige privilegerte stilling religion har i våre ellers sekulære samfunn». (s27). Grunnholdningen hans synes å være at religion ødelegger mer enn det gjør godt, og i en slik grad at ondskapen i verden i hovedsak skyldes religionen. Dawkins tar opp nær sagt alt som er galt med religion, og blander sammen en god del som ellers kan kreve mange egne bøker. Et tilsvar er kommet fra Scott Hahn & Benjamin Wiker: Answering the New Atheism. Dismantling Dawkins’ Case Against God. Det går frem allerede av tittelen at disse to også har en klar agenda. Det er ingen tvil om at Gud eksisterer hos dem, akkurat som det motsatte langt på vei er en sannhet for Dawkins. Det er altså i hovedsak en retorisk kamp som utkjempes, fordi begge parter er langt på vei enige i at Guds eksistens ikke kan bevises vitenskapelig – og i hvertfall ikke motbevises. Begge deler vil være logisk umulig, og alle bevis gjennom historien har forsøkt å omgå dette problemet ved å gjøre det sannsynlig at Gud eksisterer eller at Gud ikke eksisterer. Da er vi klart på retorikkens område, hvor Aristoteles skrev i sin Retorikk: «La oss da si at retorikken er evnen til i enhver sak å se hvilke muligheter vi har til å overtale». (2006, 1356a) Begge parter bruker sine evner til å overtale i denne debatten, og jeg vil se nærmere på hvilke argumenter som brukes av Hahn & Wiker for å overtale oss lesere til å mene at Dawkins må ta feil.

Darwin versus intelligent design.

Det er liten tvil om at Darwin er en av Dawkins «helter», noe han har vist både i skrift og i praksis. Det er naturlig for en biolog å være overbevist om at evolusjon, i form av naturlig utvalg: «…knuser illusjonen om design innenfor domenet biologi og lærer oss å være mistenksomme overfor alle slags designhypoteser også innen fysikken og kosmologien».  (2006/7, s117).

Det er interessant at Hahn & Wiker tar tak i evolusjonen og ikke avviser den slik vi gjerne har lett for å tro at religiøse mennesker vil gjøre – men, det samsvarer med den nåværende pavens syn:  «The theories of evolution and the Big Bang are real and God is not “a magician with a magic wand”, Pope Francis has declared». Han sa også: «“The Big Bang, which today we hold to be the origin of the world, does not contradict the intervention of the divine creator but, rather, requires it.” (Withnall, 2014) Det er med andre ord ikke noen motsetning mellom vitenskapen og religionen – noe som er et av hovedargumentene til Hahn & Wiker. Darwin motbeviser ikke Gud, og der går de rett i strupen på Dawkins. Mye av argumentasjonen blir temmelig teknisk, men slik jeg forstår hovedpoenget deres så handler det om tid og sannsynlighet.. Det har ikke vært tid nok til at den langsomme evolusjonen som krabber opp en slak fjellside skritt for skritt (et bilde fra Dawkins) skal ha kunnet utvikle alt det vidunderlige vi ser i naturen – særlig mennesket på den tiden som er til råddighet. Striden står om «naturlig utvalg», og hva som kan ses som tilfeldigheter. De skriver: «But the fact that the universe had a very definite beginning, as did the chemical elements, creates severe difficulties on several different levels for anyone, including Dawkins, who wants to displace God with chance” (2008, s24). De mener at det må være en intelligens bak skapelsen av universet, fordi ellers er det rett og slett ikke nok med 13,6 milliarder år – ettersom det tok 10 milliarder år før den første cellen så dagens lys, og de spør retorisk: «What was the universe doing for 10 billion years before the first living cells arose on Earth?» (s24)

Dette er nokså komplisert, og i utgangspunktet skulle man tro at Dawkins – som biolog og uttalt sterk tilhenger av Darwin og hans teori om livets utvikling – hadde minst like mye greie på dette som de to katolske prester. De har selvsagt også god utdannelse, men jeg har ikke funnet ut at de er spesielt naturvitenskapelig utdannet. De tar tak i en del eksempler som Dawkins bruker i pedagogisk hensikt, f.eks.: «We can illustrate this point by recalling Dawkin’s example of ‘a perfect deal in bridge, where each of the four players receives a complete suite of cards’”(s25), og forsøker å vise at dersom dette skulle skje ved et sjansespill, så ville det ta over «…5 billion times the age of the universe» å komme frem til et slikt perfekt resultat. Det er en klar motsetning her når det gjelder hvordan de oppfatter «naturlig utvalg». Dawkins skiller mellom den usannsynlige hendelsen at det i det hele tatt oppsto liv på Jorden – og bruker her «Det antropiske prinsipp» til å forklare – og deretter utviklingen av dette livet. Kort vil det si at ettersom vi faktisk eksisterer her på Jorden, så må dette ekstreme lykketreffet ha skjedd. Dawkins regner ut at det i et uendelig univers minst må være minst en milliard planeter i universet hvor liv kunne oppstått – og Jorden er beviselig en av disse. Når det først har oppstått liv, så overtar «det naturlige utvalg»:

_{Livets evolusjon er noe helt annet enn livets opprinnelse fordi (jeg gjentar) livets opprinnelse var (eller kunne ha vært) en unik begivenhet som måtte inntreffe bare én gang. Artenes tilpasning til sine separate omgivelser forekommer på den annen side i milliontall og pågår stadig}

_{^{(2006/7, s139/40)}}

Dawkins mener at kjernen til misforståelse av evolusjonen ligger her. Han avviser teorien om design hovedsakelig fordi: «…design ikke i siste instans er kumulativt og derfor stiller større spørsmål enn det besvarer – det bringer oss rett tilbake til Ultimate 747 – uendelig regresjon». (s141) Hvem har skapt skaperen? Det blir spørsmålet, mener Dawkins, som ikke kan besvares. Ifølge ham selv er dette et av de helt sentrale punkt, og han forstår ikke hvordan troende kan være fornøyd med den forklaringen at et høyere vesen har «skrudd sammen» universet og jordkloden slik at livet kunne utvikle seg: «En Gud som er i stand til å regne ut Gullhår-verdiene for de seks tallene, ville måtte være minst like usannsynlig som de fint avstemte tallene selv, og det er i høyeste grad usannsynlig – dette er absolutt en forutsetning for hele denne diskusjonen». (s143) Her har vi nok den vitenskapelige tenkning mot troens overbevisning om at «Guds veier er uransakelige», og ikke minst at vi mennesker ikke har noen mulighet til å forstå Guds vesen. Teologene ironiserer lett over denne tilnærmingen som Dawkins har til Gud, og hans bruk av det antropiske prinsipp: «That is not an argument. It is, at best, an assumption dressed up as a demonstration. One could just as well demonstrate that fairies create life, for ‘we know it happened on Earth because we are here’”. (2008, s31) Jeg er ikke helt sikker på om det blir samme sak, ettersom Dawkins nettopp ønsker å si at det er unødvendig å tenke at «noen» skapte liv fordi universet er så uendelig stort og Jorden er kun en av milliarder av planeter hvor liv er mulig – og vi vet at det ble liv her fordi vi kan diskutere disse spørsmålene.

I det hele tatt er bøkene preget av en rekke retoriske virkemidler som det er vanskelig å trenge igjennom. De regner på sannsynligheter, og selv Dawkins innser at vi er langt i fra noen beviser på flere områder, noe tittelen på kapittel 4 indikerer: «Hvorfor det nesten sikkert ikke finnes noen Gud». Det er ikke skråsikkerhet, men han mener likevel at han har meget sterke indiser, og etter en konferanse i Cambridge hvor det i all hovedsak deltok teologer og troende med Dawkins som eneste erklærte ateist, så tenkte han:

Jeg forlot Cambridge-konferansen stimulert og oppstemt og styrket i min overbevisning om at argumentet ut fra usannsynlighet – «det ultimate 747» – utspillet – er et svært sterkt argument mot Guds eksistens, og et argument som jeg ennå ikke har hørt en teolog gi et overbevisende svar på til tross for tallrike anledninger og invitasjoner til å gjøre det.

_{^{(2006/7, s157)}}

Det som menes, er at Gud må være uendelig mer komplisert enn det som hen designer. Utgangspunktet for mange kreasjonister spesielt er at mye i verden er nærmest uendelig komplisert, på linje med at en orkan kan feie gjennom en søppelplass og ende opp med å konstruere en Boeing 747. Det beviser at det må være en intelligent skaper som står bak; naturen kan ikke på «egen hånd» ha klart å fremstille alt det kompliserte vi ser omkring oss. Det er en misforståelse av evolusjonen å bruke slike eksempler, mener Dawkins, og bruker logikk for å vise at dette fordrer noe enda mer utrolig som skaper. Det er umulig å bevise eksistensen av en skaper ved å bruke et eksempel som viser at denne skaperen må være uendelig komplisert – det er bare å flytte problemet et hakk bakover (eller oppover). Hahn & Wiker svarer blant annet med:

We now see the importance of our pointing out earlier that God is a necessary Being by definition. He is necessary, in part, because He is outside of physical contingency, outside the realm of chance. It is only in Dawkins’ treating God as having an evolved, material intelligence that allowed him the dubious luxury of discounting His existence as very, very improbable. As Nagel rightly drives home, since God is by definition purely spiritual, then the contingency of material atom-shuffling is inapplicable, and therefore, the very idea of treating God as improbable is entirely misconstrued.

_{^{(2008, s64)}}

Her står vitenskap og tro mot hverandre – og det kan minne om Opplysningstidens argumenter. Fra begge sider. Argumentet er i hovedsak at vi mennesker umulig kan forstå Gud, ettersom han er «purely spiritual», og dermed utenfor all logikk og materialisme.

Var Hitler og Stalin ateister? Har det i tilfelle noen betydning?

Jeg skal som avslutning se litt på et spørsmål som også kan sies å være evig, i den forstand at så langt vi vet har verdens mennesker sett på moral og etikk som noe vi trenger hjelp til å utforme – og ikke minst håndheve. I de fleste tilfeller har det blitt utviklet et rettssystem av et eller annet slag, et av de mest gjennomførte fant vi i Romerriket for et par tusen år siden. Romerretten er interessant også i dagens juridiske studier. Politi er nok ganske nymotens, men det å bli tatt for å gjøre noe ulovlig har alltid vært en fare. Enten det var Inkvisisjonen eller den verdslige rettsmakt som ga ordren. Makt har i det hele tatt vært en viktig faktor i de aller fleste samfunn, og det er liten tvil om at religiøse ledere hadde stor makt i lang tid.

Dawkins hevder helt klart at vi mennesker er fullt ut i stand til å klare oss uten et guddommelig oversyn- eller et presteskap. Det begrunner han blant annet med at de fleste mennesker oppfatter moral og etikk omtrent på samme måte; særlig moral som er de enkelte handlinger. Etikk kan være mer teoretisk, og dermed ikke så utviklet blant «folk flest». Han viser til undersøkelser som er gjort av kjente psykologer, med ganske kjente problemstillinger – som hvem vil du redde dersom et tog raser mot fem mennesker på det ene sporet og du har mulighet til å skifte spor slik at kun ett menneske blir drept. Her kan det skilles mellom om det ene mennesket tilfeldigvis står i veien eller om mennesket brukes aktivt for å stoppe toget. Å bruke mennesker aktivt strider mot Kant sitt kategoriske imperativ, som han mente alle mennesker egentlig hadde i sin egen fornuft. Så dilemma oppstår fort – hva om mennesket som tilfeldigvis kommer i veien er ditt eget barn? Vi godtar noen ting, men kommer fort i tvil når det kompliseres med sterke følelser. Det er så å si elementært, og for Dawkins er det et klart bevis på at religion ikke er nødvendig – de fleste av oss har noenlunde samme oppfatning av rett og galt. Religioner kan man da si er konstruert av mennesker nettopp for å legge ytterligere press på det som samfunnet oppfatter som riktig. Problemet er at religioner har lett for å bli statiske, og man får gjerne et presteskap som håndhever regler som ingen lenger er enige i – de utvikler seg utover det som er nødvendig. For eksempel er de ti bud i Bibelen rimelig fornuftige isolert sett, men kan virke komplisert å forstå når man leser hva Gud selv gjør og oppmuntrer til – og selv Jesus er temmelig krass i Bergprekenen:

_{Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’ 22 Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: ‘Din idiot!’ skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: ‘Din ugudelige narr!’ skal være skyldig til helvetes ild.}

_{^{(Matteus kap5-7)}}

Kraftig kost, og en utvidelse fra den gamle loven. Jesus fremsto ikke alltid så nådig; han forlangte også at de som fulgte ham forlot sin familie: «Om noen kommer til meg, og ikke hater sin far og mor og kone og sine barn og brødre og søstre, ja, også sitt eget liv, da kan han ikke være min disippel.» (Lukas 14-26) Det kan også stå som en kontrast til budet om å hedre sin far og sin mor fra de ti bud i Moseloven.

Dawkins gjennomgår mye av det som står i Bibelen – f.eks. utslettelsen av Sodoma og Gomorra og hvordan Lot reagerte da englene var på besøk hos ham: «Lot mener hans plikt overfor fremmede gjester veier tyngst, og tilbyr de rasende beleirerne sine jomfruelige døtre som erstatning, men det er de fremmede gjestene folket vil ha utlevert.» (2006/7, s 239/40) Slikt strider mot den alminnelige moral i de fleste samfunn, og senere blir konen til en saltstøtte fordi hun snur seg og døtrene har seksuell omgang med sin far. Er dette en moralsk bok vi kan følge? Spør Dawkins ganske retorisk. Han mener klart nei.

Til dette svarer Hahn & Wiker at Bibelen er nødvendig for å opprettholde moral og etikk i et samfunn. Det er fordi et samfunn basert på Darwin sin evolusjon må anes som farlig: «An important takeaway lesson here is that for Dawkins, if he follows the logic of Darwinism, cannibalism isn’t evil for human beings. It’s just a bad strategy» (2008, s105). De forutsetter her at ettersom Dawkin er selverklært ateist og tilhenger av Darwin, så må det bety at han også vil basere et samfunn på den evolusjonistiske lære. Og den er amoralsk: «A universe without God, as Dawkins understands it, is a universe without moral purpose”. (s101) De sammenligner ham også med den store ateisten: Friedrich Nietzsche, og skriver: «Richard Dawkins is no follower of Nietzsche or the Nazis, but he’s got to make clear how he can take the same amoral foundation of nature and embrace Darwinism but not lead to a similar moral view”. (s103)

Det er etter min oppfatning en mengde feilslutninger her, all den tid Hahn & Wicker tyr til det vi kan kalle «stråmannsargumentasjon» i disse tilfellene. At Nietzsche ble omfavnet av nazismen er noe forskningen om Nietzsche har lagt bak seg som noe det ikke er mulig å laste Nietzsche for – det var i hovedsak søsteren hans som sørget for koplingen til Hitler, lenge etter at Nietzsche var død. At de indirekte kopler Dawkins også opp mot nazismen virker ufint – jeg oppfatter Dawkins som en humanist og ikke en som ønsker et samfunn basert på «sosialdarwinisme». Det gjøres feil her, da Hahn & Wicker setter opp et «drømmesamfunn» for Dawkins særlig i kapittel åtte: «King Richard». Her drar de det de selv oppfatter som evolusjonistiske prinsipper i en absurd retning, og hevder at det er slik Dawkins må tenke om han virkelig er både ateist og Darwinist. De skriver: «While this may all seem fantastic, such would be the rational, inevitable result if Dawkins’ ‘super niceness’ became a political program and his moral zeitgeist was allowed to blow whiter it will”. (s150) Det er ingen grunn til å tro at Dawkins ville satt i gang med genetisk engineering, drepe de som utfører abort dersom vitenskapen mener at et foster er et menneske uansett tidspunkt, gjøre slutt på all ytringsfrihet: «As King Richard would soon find, a real revolution cannot sustain itself (especially during its early years) if the irrational criticism of its enemies are allowed free play». (s147) Her plukker de fritt fra alt som har vært galt i verden, og mener at Dawkins måtte gjennomført det samme som for eksempel Stalin og terrorveldet etter den franske revolusjon. Det er ikke silkehansker som brukes: «There should be no doubt in the readers’s mind by now that Dawkins and his ilk are planning a cultural revolution”. (s144)

Vel, jeg tillater meg å tvile på det. Det er likevel ikke slik at Dawkins «vinner» debatten, jeg tror nok anmelderen Jim Holt i «Beyond Belief» har rett når han skriver: «The story Dawkins tells about religion might also be told about acience or ethics. All ideas can be viewed as memes that replicate by jumping from brain to brain.” (2006) Dermed er det også nærmest umulig å stoppe disse tankene, og vi må sannsynligvis leve med forskjellen i tenkning som disse to bøkene viser. Kierkegaard skrev i sin tid at man må «kaste seg ut på de 70 000 favners dyp» for å være et levende menneske og tro. Han var ikke noen katolikk, men hevdet et sterkt personlig syn på Gud og Jesus. Det er nok det som er hovedsaken, og som Jim Holt skriver:

As long as there are no decisive arguments for or against the existence of God, a certain number of smart people will go on believing in him, just as smart people reflexively believe in other things for which they have no knock-down philosophical arguments, like free will, or objective values, or the existence of other minds.

_{⁽²⁰⁰⁶⁾}

Diskusjonen vil fortsette, den har pågått i minst 2000 år. Det er mye som tyder på at vi mennesker ønsker å tro på noe som vi kan holde fast i. Vitenskap oppfattes som sikrere kunnskap enn religion, men til syvende og sist betyr det nok lite om det er helt sikkert sant eller ikke. Det er gode og dårlige mennesker både blant ateister og religiøse- som avslutter det vi kan si om Hitler og Stalin, denne gang fra Hahn & Wicker:

As strange as it may sound, we should not judge atheism by passing judgement on individual atheists, nor should we judge Christianity by passing judgement on individual Christians. We should judge atheism by atheism, and Christianity by Christianity, each by its own principles.

_{^{(2008, s94)}}

På det punktet er det nok mulig å oppnå enighet. Hva Hitler og Stalin selv kalte seg er uinteressant i den moralske debatten mellom religion og ateisme. Å telle opp individer for å finne ut om ateisme eller religion har de mest etiske og moralske tilhengere blir håpløst, særlig når religionen har en rekke kriger, Inkvisisjon o.l. på samvittigheten og ateismen kan sies å ha kommunismens synder på sin kappe ifølge Hahn & Wicker – det blir ord mot ord.

Litteratur:

Aristoteles. 2006. Retorikk, oversettelse av T. Eide. Oslo: Vidarforlaget AS

Dawkins, Richard. 2006/2007. Gud- en vrangforestilling. Oversatt av Finn B. Larsen og Ingrid Sande Larsen. Oslo: Monstro Bok.

Holt, Jim. 2006. “Beyond Belief”. The New York Times, 22.10.2006. https://www.nytimes.com/2006/10/22/books/review/Holt.t.html

Kierkegaard, Søren. 1994.  Afsluttende uvitenskapelig etterskrift til “De Philosophiske Smuler». Oversatt av Arne Næss. Oslo: Pax Forlag.

Scott Hahn & Benjamin Wiker. 2008. Answering the New Atheism. Dismantling Dawkins’ Case Against God. Ohio: Emmaus Road Publishing.

Withnall, Adam. 2014. “Pope Francis declares evolution and Big Bang theory are real and God is not ‘a magician with a magic wand’”. Independent, 28.19.2014. https://www.independent.co.uk/news/world/europe/pope-francis-declares-evolution-and-big-bang-theory-are-right-and-god-isn-t-a-magician-with-a-magic-wand-9822514.html