Platon er muligens den viktigste filosofen i den vestlige historien, og for en stor del i hele verdens historie ettersom de vestlige tanker og idealer har vandret over kontinentene, gjerne tilpasset lokale forhold, religion og samfunnet som helhet. Åpenbart har slike tekster aldri vært allemannseie, selv i dag blir tekster av Platon kun lest av ganske få – sammenlignet med for eksempel romaner. Det har blitt sagt om andre filosofers forhold til Platon: The safest general characterization of the European philosophical tradition is that it consists of a series of footnotes to Plato. (Alfred North Whitehead, Process and Reality, p. 39 [Free Press, 1979]). Det er det nok flere som kan tenke seg å diskutere, men vi kan uansett gå ut i fra at de aller fleste filosofer forholder seg til Platon på et eller annet vis – ikke minst må en filosof vanligvis gjennom klassiske studier, særlig dersom hen er en akademisk filosof.

Begrepet filosofi kan være vidt eller snevert, opprinnelig betyr det kjærlighet til visdom – og ble i praksis innført av Sokrates, som var talerøret til Platon. Det var i motsetning til sofistene, som reiste omkring og delte ut visdom til folket mot betaling. Ulempen var at de kunne si hva som helst, og overbevise folk til å følge dem nærmest som disipler. Det tar jeg ikke nærmere opp her, men det illustrerer at Sokrates/Platon var opptatt av å finne definisjoner, det vil si et forsøk på å finne de evige sannheter – uttrykt spesielt i det som kalles «idélæren» hos Platon. Det var en idealistisk tilnærming til virkeligheten, hvor det vi sanset ikke var virkelig – det var kopier av det universelle, av det sanne. Aristoteles må regnes som en av de viktigste fotnotene til Platon, og sto i motsetning til ham særlig på dette området.

Aristoteles må regnes blant de første naturforskere, og han undersøkte så å si alt mellom himmel og jord – men, han stolte på sine sanser og var en realist. Enkelt sagt, fordi det er forsket på begge i hundrevis av år – særlig etter at begge ble gjenoppdaget i vesten. Det skjedde for Platon i stor grad gjennom kirkefaderen Augustin og for Aristoteles gjennom munken, teologen og filosofen Aquinas. Særlig i middelalderen gikk Aristoteles bare under tilnavnet «Filosofen», navn var unødvendig. En forfatter som var ekspert på middelalderen, kirke- og munkehistorie og mye annet var avdøde Umberto Eco, kanskje mest berømt for boken Rosens navn. Et poeng i den boken er nettopp «Filosofen», og et av hans tenkte, men forsvunne manuskript, som skulle handlet om komedien. Det tas opp spørsmålet om Jesus noen gang lo, og i det hele tatt er det for å hindre uheldig påvirkning på de religiøses sinn at et skrift om komedie må voktes som var det kronjuvelene. Som krimroman er dette motivet for flere drap, men Eco stikker dypere enn den vanlige krim. De religiøse skildres på fortreffelig vis av Eco, og det er et utall av retninger som på sett og vis konkurrerer mot hverandre gjennom middelalderen.

Til dels var det slik også i Antikken, ikke minst ble Sokrates dømt til døden fordi han forvirret ungdommen og henholdsvis ikke trodde på gudene eller trodde på feil guder – det siste er en anelse forvirrende når man leser Forsvarstalen som Platon skrev etter at Sokrates ble henrettet. Dette gikk hardt inn på Platon, og kan være en medvirkende årsak til at han skrev det store verket «Staten». Et av de mest omdiskuterte standpunkt i den boken, var at diktere spesielt ikke skulle ha adgang eller lov til å utøve sitt virke i en slik fullkommen stat. Penelope Anne Murray skriver i sin artikkel “Plato and Poetry” at Platon i sine dialoger samlet ga et forvirrende uttrykk for hva han mente om diktere og poesi (i vid betydning): … «the ambivalence of Plato’s attitude to poets, who are revered and celebrated as godlike beings, but also dismissed as worthless imitators who understand nothing of what they say».

Særlig i Staten blir det lite nåde for poesi og andre kunstformer. En ting er at virkeligheten slik vi ser den kun er en kopi, men hva om man da kopierer denne kopien – som for eksempel i malerier? Murray skriver: «But poetry appears in a much more negative light in the lengthy discussion of its role in the ideal society constructed in the Republic (books 2, 3 and 10)”. Det betyr at det finnes positive vurderinger hos Platon, men først kan det være greit å se på hvorfor det er så negativt vinklet i Staten.

I Vidarforlagets versjon av Staten, oversatt av Henning Mørland, skrives det innledningen:

Det er en utfordring å sette alle dialogene i kronologisk rekkefølge, for eksempel mener mange at bok 1 i Staten er en tidlig dialog, mens resten er skrevet mye senere i forfatterskapet. En del av tolkningen av hva Platon egentlig mente kan knyttes til når han skrev det – det er naturlig at den modne mann skriver det han er kommet frem til etter lange vurderinger.  I hovedsak menes det at verket er produsert mellom 377-370 f.Kr, etter at Platon var fylt 50 år. En stat var særdeles viktig for antikkens tenkere, og det er mye som tyder på at hovedtemaet egentlig er rettferdighet i denne boken – illustrert gjennom et ideelt samfunn, eller da en av de første utopier. Sokrates uttaler selv i at han neppe ser for seg at dette samfunnet noensinne vil bli etablert, særlig når han tar sats og foreslår filosofene som ledere av staten – organiseringen gjennomgås særlig i bok 5. Det som er interessant her, er hvordan de forskjellige klasser skal utvikles. Særlig har utdannelsen en viktig rolle: «Det er faktisk i forbindelse med oppdragelsen at vi får høre om mange detaljer i samfunnsordningen, for eksempel sensuren av Homer, Hesiod og av musikken i bok 2 og 3.» (s 30)

Avvisningen av dikterne spesielt synes ironisk av mange, koplet mot at Platon selv regnes som en av de betydeligste diktere gjennom historien, da i den betydning at han hadde et fortreffelig språk, og skapte mange myter og ikke minst personen Sokrates som er levende for mennesker den dag i dag. Det er kunst på høyt nivå vil de fleste være enig i. Hvorfor da ikke i en stat? Hovedproblemet synes å være: «I bok 2 og 3 av Staten anklages dikterne for å skildre alt annet enn det dydige liv. Helter blir kasteballer for tøylesløse drifter og følelser, og gudene fremstilles som viljesvake, forfengelige og falske». (s 40). Det er en diskusjon vi kan kjenne igjen også i dag, i forbindelse med sensur av både bøker og filmer – og av og til annen kunst. Det kan påvirke våre barn negativt, og det er nesten ikke grenser for hvilke konsekvenser det kan få på den oppvoksende slekt. I USA er det ofte ambivalente forhold til slikt, hvor alt som har med kropp og seksualitet (mulig seksualitet, jeg husker ennå da Janet Jackson sin ene pupp slapp løs under et show på Super Bowl) blir slått hardt ned på, mens vold mange ganger ser ut til å slippe lettere unna. Hva som til enhver tid skal forbys er et evig tema, og det går i bølger. Det er ikke unikt i dag å være skeptisk til «romaner, romantikk og løsrevet moral», men i et samfunn som er sekularisert vil det være større enighet om at ytringsfrihet gjelder enn i et strengt religiøst samfunn – eller i Staten.

I bok 10 argumenteres det mer for at kunst er etterligning av etterligning – altså hva er et maleri av en sofa? Finnes det noe viktig i slike avbildninger? Svaret er nei, og det gjelder også skrifter, teater og lignende. Det betyr at: «Diktekunsten er eidolopoiesis, skyggemakeri, det laveste av alt i virkelighetens hierarki». (s 40). Den sannsynlige grunn til å nekte annet enn «hymner til gudene og lovsanger over gode menn» (bok 10, 607a) adgang til Kallipolis, er noe vi i dag forbinder med autoritære stater og til og med diktatur. Det er den oppbyggelige tanke, dette at alle skal indoktrineres allerede fra fødselen til å bli gode borgere og finne sin plass i samfunnet – hvor de gjerne blir plassert tidlig. Mange har reagert på dette gjennom tidene, en av dem som reagerte hardest var Karl Popper i sin bok The Open Society and its Enemies fra 1945. Der behandler han Platon omfattende, og i kapittelet «Totalitarian justice» konkluderer han med:

Dette kan, og er, nyansert – men, det virket klart at Platon er interessert i å styre tankene til de som er beboere i den ideelle staten han ser for seg, og da er påvirkning «utenfra» viktigst, det vil si diktere og lignende i mangel av internett og TV. I «Lovene» utformer likevel en mer praktisk politikk for samfunnet, men også der er det sensur:

_{So, when poems are performed at public festivals, the “Minister of Education” will select composers on the basis of the excellence of their conduct rather than on artistic ability, and no one should dare to sing an unauthorised song, ‘not even if it is sweeter than the hymns of Orpheus’}

_{(Laws 829d-e)”. (Murray).}

I dialogene Ion og Faidros er tonen en annen fra Sokrates, men det kommer kanskje frem der noen grunner til at en fornuftig stat må kontrollere poesien. Murray skriver: «So, for example, in the Ion, a short and deceptively simple early dialogue, Socrates describes how the Muses inspire their protégés, filling them with frenzy and enthusiasm to produce their beautiful poems”. Det er disse musene som kommer inn her, og som har forskjellige innvirkninger på poetene. I Ion er det egentlig ikke en poet som er gjenstand for Sokrates sin utspørring, men derimot en som resiterer poetiske verker, og da særlig Homer sine. I kjent stil presser Sokrates sin samtalepartner, og konkluderer til slutt: «that in fact his ability depends not on techne (skill), but on a divine force which emanates from the Muses». Dette gjør at det ikke er verdt å lytte til, fordi dette: «nevertheless casts doubt on the authority of the poet who composes these poems with no knowledge of what he does.” Det er klart at en dikter ikke vet alt det han skriver, som regel er det gjetning – og muligens det vi kaller «research» i dag når forfatter skriver om alt mulig som de aldri har utført selv. Har Homer noen gang vært med i krigen? Hva vet han om seilføring? Om kjærlighet for den del? Han – i våre dager er det mer akseptert at Homer ikke eksisterte som en enhetlig dikter av alt som står i hans navn – dikter opp alt mulig, og er derfor ikke verdt å lytte til. Hovedsaken synes å være: «Sålenge han har sin fornuft i behold, formår intet menneske å dikte og å synge orakelsvar». Det er altså ikke snakk om noen form for fagkunnskap, men : «at dikterne intet annet er enn gudenes fortolkere, besatt av den gud som måtte besette dem hver især». (Platon 1981, s 129).

I Faidros kan vi lese at det ikke nødvendigvis er noe negativt med vanvidd:

_{Ett er dog verd å føre som vidne: at ei heller de gamle navn-givere holdt vanvidd (mania) for noe usselt og skammelig. Ellers kunne de ikke ha flettet dette navn til den skjønneste av alle kunster, kunsten å forutsi det kommende. Den kalte de for manike, vanviddskunst, siden den er vakker – når den finner sted ved guddommelig tilskikkelse…}

_{(Platon 1981, s 42).}

Sokrates nevner også at mye er vakkert og forførende av diktning og annen kunst, og sier i videre i sin tale at intet må: «…forvirre oss og skremme oss til å tro at den sindige mann er å foretrekke for den rastløst avsindige», og at «den som uten vanvidd fra musene kommer hen til dikternes port i den tro at teknisk kunnen alene skal gjøre ham til god nok poet, han forblir uinnviet;…»

Poenget synes å være at diktning og alt tilliggende er en eller annen form for galskap eller vanvidd, og ikke noe som fornuftige, sindige og de som da har «techne» kan drive med. Disse driver med nyttige saker og ting, og vi kan tenke oss at det er slike folk som senere ønskes i Staten. Det diskuteres i innledningen til verket om Staten hvorvidt Platon gikk til angrep på kunsten slik vi forstår den. Det er ikke sikkert, blant annet fordi kunst ikke eksisterte på den tiden – det var snakk om et utvidet begrep som omfattet mye vi i dag kaller for håndverksarbeid, og Platon måtte lage et eget uttrykk for å illustrere hva han egentlig angrep: «Mimetike techne», oversatt med «etterligningskunst». Det konkluderes med at «Sannsynligvis må vi leve med at Platon ikke ville godkjenne noe av vår kunst – hvis vi da kan ta som Platons egen mening det han lar Sokrates hevde om diktekunsten – i en ofte ironisk og spøkefull tone.» (s 42).

Det er en gjennomgående usikkerhet at vi aldri kan vite helt hva hverken Platon eller Sokrates egentlig mente, fordi «den sokratiske ironi» er velkjent – og den er på sett og vis oppfunnet av Platon i selve dialogene, vi kan vanskelig vite hva som egentlig ble sagt av Sokrates. Denne usikkerheten er ikke like sterk hos Aristoteles, som også skrev om diktekunst. Han var derimot en praktiker, og det meste han skrev skilte seg svært fra Platon. Det var mer det vi i dag vil kalle akademisk, og gjerne en arkaisk form av dette. Ironi var ikke Aristoteles sin styrke, mest fordi han ikke ville bruke det. Han kunne mye om slike virkemidler, da han kanskje er mest kjent som «retorikkens stamfar», uten at han egentlig brukte særlig med retoriske virkemidler selv. Han registrerte dem, klassifiserte og analyserte. På samme vis som han gjorde med diktekunsten.

Aristoteles skildrer ganske nøytralt hva diktning (eventuelt kunst) er, og hvilke virkemidler som brukes. Han skriver: «På dette punkt skiller også tragedien og komedien lag; for den siste vil efterligne mennesker som er verre, den første mennesker som er bedre enn de nulevende.» (Aristoteles 2007, s 26). Det oppleves ikke som om han ser noen negative konsekvenser, han aksepterer det meste slik det er, men er nok opptatt av hva som er god eller dårlig diktning (teater og lignende, musikk) – det er mye det som er tema, akkurat som i boken Retorikken, hvor han beskriver alle mulige måter å påvirke mennesker på og gir sine råd om hva som er best. Han skriver om årsakene til at kunst oppstår, og mener det bunner i to årsaker. Den ene er menneskets glede vet å etterligne, og til og med at: «Vi gleder oss ved å betrakte endog de mest nøyaktige avbildninger av ting som vi ellers ser på med ubehag, f.eks. av motbydelige dyr og lik». Det kan vi kjenne igjen også i dag, og Aristoteles er kjent for å være svært presis når det gjelder vår psyke – uten å gå inn i den som Freud, men rett og slett beskrive hva vi påvirkes av og hvordan. Fra ett ytre synspunkt. Han slår fast: «I vår natur altså er efterligningen forankret, og det samme gjelder også sansen for melodi og rytme (versemålene er jo åpenbart rytmearter)…», og ut i fra dette har kunstartene utviklet seg.

Aristoteles beskriver dermed hvordan god kunst bør lages, og han har særlig sympati for Homer og visse andre som allerede var klassikere på den tiden. Det som blant annet skiller seg sterkt fra Platon, er hvordan han ser på diktere og historikere: «Forskjellen er den at den ene fremstiller det som er hendt, den andre det som kunne hende. Derfor er diktningen mere filosofisk og alvorlig enn historieskrivningen, for diktningen uttaler det almene, historieskrivningen det enkelte.» (s 34).

Det er med andre ord ingen tegn til at Aristoteles vil forvise dikterkunsten eller andre kunster fra noe som helst, tvert imot synes han å mene at dette er svært viktig i et samfunn. Det kan illustreres videre når han skriver: «La oss nu undersøke hvilke begivenheter det er som vekker redsel og hvilke som vekker medynk.» Det er altså ingen farer her, bare en undersøkelse av hva som virker og hva som ikke virker, fordi det må være forskjellig i en komedie og i en tragedie. Jeg går ikke inn på alle enkeltheter her, Aristoteles sitt skrift om diktekunsten har aktualitet helt opp til våre dager – selv om man er uenig i hvordan han legger det frem. Det samme har flere andre skrifter av Aristoteles, kanskje litt i motsetning til Platon – men, de fleste liker nok bedre å lese Platon. Det er litterært. Aristoteles er akademisk. Platon er derimot normativ og dømmende, mens Aristoteles er mer nøytral og beskrivende – i hvertfall når det gjelder virkningen av kunst. Om Homer skriver han: «Derfor vil Homer, som vi før har sagt, synes guddommelig fremfor de andre også i dette at han ikke forsøkte å dikte om hele krigen, skjønt den jo har en begynnelse og et endemål; et sådant stoff ville jo blitt altfor stort og uoversiktlig,…». Praktisk techne kan vi kanskje si gjør Homer gudommelig som dikter i Aristoteles øyne. I den grad Aristoteles dømmer, så er det om rangordningen innenfor kunstartene:

_{Hvis nu altså tragedien adskiller seg fra eposet i alle disse henseender og dessuten også i den kunstneriske virkning – for disse diktarter skal jo ikke skape en hvilken som helst glede, men bare den vi har talt om – ja, da blir det klart at tragedien må være bedre enn eposet, siden den bedre når det som er diktverkets mål og hensikt.}

_{(s 49)}

Forskjellen på Platon og Aristoteles blir da at den første helst ser at kunst blir veldig strømlinjeformet inn i en stat som kan bruke den til å oppdra folket slik at de blir lydige og passer inn der det er bestemt, mens Aristoteles registrerer kunsten slik den er og ser ut til å tillate det meste – bortsett fra at han ikke er nådig som kritiker mot det som er dårlig kunst etter hans oppfatning.

Litteratur:

Aristoteles. 2007. «Om diktekunsten» i Klassisk litteraturteori. En antologi. (Eiliv Eide, Atle Kittang og Asbjørn Aarseth red.). Oslo: Universitetsforlaget.

Eco, Umberto. 2002. Rosens navn. Oversetter Carsten Middelthon. Oslo: Tiden forlag.

Platon. 1981. Faidros (elskoven og sjelen) og Ion. Oversatt av Egil Wyller. Oslo: H. Aschehoug & co.

Platon. 2007. «Staten» i Platons samlede verker bnd 5. Oversatt av Henning Mørland. Oslo: Vidarforlaget.

Popper, Karl. 2013.  The Open Society. US/Canada: Princeton University Press.

Murray, Penelope Anne. «Plato and Poetry». The Literary Encyclopedia. First published 05 February 2009 [http://www.litencyc.com/php/stopics.php?rec=true&UID=5774, accessed 21 June 2011.