«Den vitenskapelige revolusjon»

Imidlertid er innholdet i begrepet om den vitenskapelige revolusjon på langt nær så gammelt som vi kanskje tror, slik det også er med mange andre såkalte «tradisjoner» i vårt århundre.

(s10)

Det heter at politikk er det muliges kunst, et sitat som angivelig stammer fra Otto Bismarck – sagt i et intervju 11.08.67 (ordtak.no). Hva han mente med det er åpent for tolking, men en alminnelig mening er at han så på politikk ut fra et realistisk syn. Idealer er en sak, men politikken skal også gjennomføres, og da trenger man allianser for å oppnå tilstrekkelig makt og dermed gjennomslagskraft. Dette er ikke noen unik tankegang, og vi kjenner fra norsk politikk AP som et realpolitisk parti i manges øyne – uten sammenligning på andre måter. Det legges til at dette sitatet også tilskrives «Pindar, Cavour og Camus». Det gir et spenn på over 2000 år når det gjelder tanken om at politikk er det muliges kunst. Det er ikke et tema her å undersøke hvem som sa dette først, men det gir en indikasjon på at det er alt annet enn enkelt å være skråsikker på hvor, når og av hvem slike sitater og tanker først ble formulert.

Når jeg leser Steven Shapin sin bok om den angivelige vitenskapelige revolusjonen som han skriver en bok om for å vise at den i hvertfall ikke skjedde slik den vanligvis oppfattes blant historikere og legfolk – samt andre som har en tradisjonell oppfatning av denne revolusjonen -, så slo det meg at det handler en del om språk. Det bekreftes ytterligere da jeg fant ut at Shapin er inspirert av Wittgenstein – en språkfilosof som har satt dype spor etter seg i mange disipliner etter at han døde i 1951. Jeg skal ikke forsøke å forklare Wittgenstein her, men et begrep som et kjent fra hans senere filosofi er det han kalte for «språkspill». I korte trekk går det ut på at språket vårt ikke har noen definitive grenser, men spilles derimot på forskjellig vis alt etter hvor man er i verden – og når man er i verden. For eksempel kan det sies at universitetene har et eget spill når det gjelder hvordan en tekst skal formuleres på korrekt vis for å bli godkjent som en akademisk tekst. Wittgenstein mente at vi kunne gå fra enkle språkspill til mer kompliserte former som brukes i dagliglivet: «We see that we can build up the complicated forms from the primitive ones by gradually adding new forms», men sier så: «Now what makes it difficult for us to take this line of investigation is our craving for generality». (The Blue Book, pp 17-8). Målet for Wittgenstein når han innførte «språkspill» som en måte å forstå språket (og dermed verden) på, var ifølge Ray Monk: «He hoped that they (språkspillene) might play a useful role in the ‘therapy’ required to get a philosopher so acknowledge that his or her philosophical theory is just a confusion built upon a misconception”. (Monk s 78)

Det bringer meg til en «fare» som alle bør være klar over når man skal angripe bruken og forståelsen av ord, uttrykk og begreper: Er man tilstrekkelig oppmerksom på hvordan disse blir brukt av andre mennesker? Når Shapin starter sin bok, så definerer han blant annet hvordan andre har sett på «den vitenskapelige revolusjon», og setter opp sine argumenter i forhold til denne betydningen. Er den betydningen han angriper felles for «alle» andre? Shapin fremhever at hans egen fortelling er sterkt subjektiv: «Jeg kan godt innrømme at denne fremstillingen av den vitenskapelige revolusjon er selektiv og ensidig». (18) Det betyr ikke at den er et dårlig utført forskningsarbeid, men at Shapin har tatt en rekke valg i produksjonen av denne boken, som han er oppmerksom på at vil være omstridte: «Andre spesialister vil utvilsomt være uenige i min tilnærming, noen sikkert heftig, […]». (s 16) Et av de sentrale punkt, er at: «Historikere har lenge kranglet om hvorvidt vitenskap er relatert til dens historiske og sosiale kontekst, eller hvorvidt den bør behandles isolert».(16) Dette utdyper Shapin i innledningen, og gjør det klart at hans syn er at det er vanskelig å sette opp noe skille mellom disse to ytterpunktene, og skriver: «Fremfor å ta denne distinksjonen mellom det sosiale og det vitenskapelige for gitt, som et hjelpemiddel i en historisk fortelling, ønsker jeg tvert imot å gjøre den til gjenstand for undersøkelse. Hvordan og hvorfor har det blitt slik at vi tenker om denne distinksjonen som noe selvsagt». (s 17)

Dette bringer mine tanker til en filosof og sosiolog som Michel Foucault, som også hadde som et av sine mål å skrive historien på nytt, med et annet narrativ enn det tradisjonelle. Hans mest kjente begrep er nok «diskurs», som kan sies å være: «For Foucault er en diskurs de historiske, sosiale og kulturelle betingelsene som gjør det mulig at en ytring eller en handling blir oppfattet som naturlig eller akseptabel.» (Grue). Det vokser frem ulike diskurser er nok hovedtanken til Foucault, som i en uryddig hage, hvor noen vil dø ut mens andre får vokse mer eller mindre fritt – før de blir foredlet, pleiet og til slutt stivner i dogmer og ideologier. Det er noen av de siste Shapin er opptatt av; et eksempel er selvsagt religionen som hadde vokst seg sterk på 1600-tallet i Europa. Hva spirer og gror i skyggen av den? En slik dogmatisk tankegang eller ideologi er nok det Shapin mener manglet i vitenskapen når han skriver: «Jeg tror ikke at det fantes noen ‘essens’ i 1600-tallets vitenskap, og heller ikke i endringene av vitenskapen på 1600-tallet. Følgelig kan det ikke eksistere noen enhetlig fortelling som på noen måte kan omhandle alle aspekter ved vitenskapen eller ved de forandringene som vi moderne mennesker mot slutten av vårt århundre finner interessante». Likevel er han inne på at det blir gjort forsøk på i hvertfall å sette opp regler for den nye metoden på 1600-tallet: «For at erfaringen skulle kunne spille sin grunnleggende rolle i en reformert og korrekt naturfilosofi, måtte den altså kontrolleres, overvåkes og disiplineres». (s 99). Akkurat dette er det Foucault også har brukt mye av sin tid på – noe han utvikler blant annet maktbegrepet av. Den som dominerer kan bestemme reglene i den gjeldende diskursen, og andre må bare innrette seg. Dette kan ha både positive og negative sider, et eksempel kan være liberale tanker som har resultert i gjeldende menneskerettigheter. Innen vitenskap er diskusjonen mer hva som er gode og dårlige regler for å tilegne seg kunnskap, og det er det som var i utvikling på 1600-tallet.

Hva betyr dette?

“There was no such thing as the Scientific Revolution, and this is a book about it.» With this arch opening to his masterly essay, Steven Shapin wastes no time in telling us where he is coming from. He is, or so it would seem, a full member of the hip-revisionist school of historians of science.

(Gottlieb 1996)

Dette skriver Anthony Gottlieb i en anmeldelse av boken. Her er vi igjen på bruken av ord. Det kan se ut som Gottlieb har stemplet Shapin når det gjelder hvilket ståsted sistnevnte har – kanskje vi kan si de tilhører hvert sitt språkspill. «Hip-revisionist» fremstår i mine øyne som et nedlatende uttrykk, og man kan lure på om Gottlieb virkelig ser boken som et mesterverk. Språklig sett gjør han kanskje det, det virker som han mener at boken er godt fortalt og inneholder mye viktig informasjon: «But when skillfully done, as it is here, this style of historical writing is benign and fascinating». Han har et retorisk hovedpoeng som er at Shapin ser ut til å ha misforstått selv hva han egentlig skriver, og konklusjonen på Gottliebs anmeldelse er: «Most readers will conclude that there was indeed something  dramatic enough to be called the Scientific Revolution going on, and that this is an excellent book about it». Det vil si at Shapin egentlig har skrevet en bok som forklarer den vitenskapelige revolusjonen på en utmerket måte. Hadde han bare innsett det selv: «Actually, Mr. Shapin can see the forest all right; he is just sometimes curiously unwilling to call it one».

Jeg har brukt en del tid i innledningen på det som kan virke utenforliggende selve boken til Shapin. En hovedgrunn til det, er at Gottlieb gir uttrykk for det helt motsatte synet av det Shapin selv mener at han vil få frem. At det er viktig for Shapin, går frem i forordet til boken, hvor han forklarer at det har vært en lang prosess: «Siden det har vært mitt mål å skrive en kort tekst som kan brukes i undervisning, har jeg i løpet av flere år prøvd ut forskjellige versjoner av bokens fremstilling og argumenter på mine studenter, spesielt de ved Edinburgh University på 1970- og 80-tallet da jeg underviste der i vitenskapshistorie». (s7)

Det er altså jobbet både med fremstilling og argumenter i lang tid, men resultatet er likevel at Gottlieb ikke ser ut til å forstå hva Shapin egentlig vil. Dette har etter mitt syn med formidling, kommunikasjon og forskjellige virkelighetsbilder å gjøre – som kan være et resultat av kulturforskjell, som igjen er basert på språkspill som ikke harmonerer. Det tror jeg Wittgenstein ville sagt. Uansett Wittgenstein eller ikke, så er det Shapin som har skrevet boken, og han fremhever: «Hvis det er noe som helst originalt ved denne boken, skyldes det antakelig bokens inndeling. De tre hovedkapitlene omhandler henholdsvis hva man visste om verden, hvordan man sikret seg denne kunnskapen og hvilke formål kunnskapen skulle tjene. Hva, hvordan og hvorfor».  Jeg skal nå kort trekke frem det jeg opplever som det vesentligste i disse tre kapitlene, og til slutt vil jeg prøve å samle noen tråder.

Kapittel 1

Tilhørerens overbevisning om at de mekanistiske fremstillingene var universelt overlegne og mer forståelige enn alternativene, må følgelig forklares historisk fremfor med abstrakte filosofiske begreper.

(s 64)

Kapittelet innleder med Galileo Galilei, og hans oppdagelse av flekker på solen. Det var ingen enkel sak å formidle videre, ettersom solen var perfekt. Den kunne ikke ha flekker. Den rådende tankegang stammet fra det som kalles aristotelisk filosofi, noe som kirken var fortrolig med etter at Thomas Aquinas hadde fortolket denne inn i en kristen tradisjon – de som fulgte denne ble kalt skolastikere. (Fotnote s 23). Det var en gryende tro på instrumenter, og at det kunne oppdages ny kunnskap ved hjelp av fornuften og eksperimenter. Tilliten til det som sto i bøkene ble lavere og lavere utover 1600-tallet, nå skulle en forsker lese i «naturens bok», og ikke støtte seg til overlevert kunnskap fra den «gamle» tiden – det var i hovedsak Sir Francis Bacon som introduserte de nye tankene i boken Instauratio magna (Den store gjenreisingen) i 1620. (s 27). Nå skulle verden utforskes! Illustrasjonen på boken hadde likevel med et sitat fra Bibelen: «Mange skal fare omkring, og kunnskapen skal øke». Profeten Daniel hadde forutsett det som nå skulle skje. (s 29). Dette er viktig, fordi Kirken, med stor forbokstav, var en aktiv aktør i denne nye tiden – og passet på at det ikke ble brudd med de doktriner som var sentrale. Det var mange.

Ikke minst var det et nytt bilde av universet under utvikling. Nicolaus Copernicus hadde i 1543 fremsatt en ny teori som tilsa at solen sto stille, og at planetene beveget seg. Det sto tvert imot det regjerende bilde fra Claudius Ptolemaios (100-170 e.Kr), hvor jorden var universets sentrum – og dermed var også menneskene det. Å snu dette bildet tok lang tid, og mange forskere og filosofer som angrep det gamle bildet levde tidvis i stor fare. Galileo selv havnet i rettssak, og måtte moderere sine uttalelser kraftig

René Descartes (1596-1650) ble en viktig forløper og inspirator for det som kalles den mekanistiske naturfilosofien. Naturen, og mennesket, ble i økende grad oppfattet som en maskin – eller mer spesifikt så ble uret brukt som analogi. En klokke som tikker og går må ha hatt en god urmaker som årsak, og naturen virker som en klokke. Det ble mulig å finne årsaker ved å observere naturen, og bruke sin egen hjerne. Dette ble forsterket av Johannes Kepler (1571-1630), og kulminerte nærmest i Isaac Newton (1642-1727) og hans The Mathemathical Principles of Natural Philosophy: «Bevegelsen i retning av en homogenisering og objektivisering av virkeligheten, som ble omtalt i begynnelsen av dette kapitlet i forbindelse med Galileos påstander om solflekkene, tok dermed et gigantisk skritt fremover». (s 68).

Det som Shapin stiller spørsmål ved, er om dette egentlig var en så stor forandring som nåtiden (boken til Shapin er skrevet i 1996) vil ha det til. Han fremhever at Newton egentlig så bort fra selve årsakene, og nøyde seg med å fremstille naturen på matematisk vis. Han ble blant annet angrepet av Gottfried Wilhelm Leibniz (1646-1716), som hevdet at Newton «…gjenintroduserte okkulte prinsipper,…», noe som ødela muligheten til å kartlegge universet på mekanistisk vis. (s 69). Shapin avslutter kapittelet med: «Følgelig er det ikke mulig å gi en lettvint generalisering om hvorvidt Newtons bragder bør betegnes som kulmineringen av den mekanistiske filosofi, som oppløsningen av den ved gjenintroduksjon av okkulte kvaliteter eller som grunnleggelsen en helt ny praksis som må vurderes etter helt nye standarder». (s 70)

Shapin ønsker å være konkret, og ikke forklare alt ved abstrakte begreper. Det tas videre inn i kapittel 2.

Kapittel 2

«Nye» og «gamle» oppfatninger om naturen eksisterte side om side, og tilhengere kranglet stadig om retten til å bli betraktet som enten moderne eller tradisjonelle.

(s 73)

I kapittel to er det lett å bli minnet om Foucault, som er nevnt i innledningen. Bacon og Descartes var sentrale aktører, og her blir også eksperimentene til Robert Boyle (1627-91) behandlet inngående. Det var en ny tid på den måten at troen på eksperimenter ble sterk, det at man kunstig kunne fremstille forhold – enten på et laboratorium eller i naturen – som gjorde det mulig å finne lovmessige sammenhenger på en bedre måte enn ved kun å observere naturen eller tenke seg til alt på teoretisk vis: «Anbefalingen fra de moderne var derfor entydig: Skaff deg erfaring selv. Ikke bry deg om ord eller tradisjonell autoritet, men fokuser på gjenstandene». (s 86). Troen på overlevert kunnskap ble enda lavere, uttrykt ved Bacon: «Tiden er lik en elv som har brakt oss lette og luftige ting, mens det tunge og solide har sunket». (s 81).

Humanismen var en sentral retning, som gjerne ville reprodusere antikkens tekster. Sammen med de kristne impulser, så ga dette et variert bilde når det kom til å lese «naturens bok» på riktig måte. Det skulle helst stemme overens både med klassiske tekster og med Bibelen. Etter at boktrykkerkunsten var oppfunnet, så ble det enklere å lese alle disse tekstene. De moderne brukte gjerne mye av sin tid til å rakke ned på særlig de klassiske, inkludert Aristoteles, men var nok mer forsiktige med å rakke ned på Bibelen. De fremhevet at bevis var nødvendig, og ikke gamle autoriteter: «Moderne filosofer som Bacon og Hobbes snudde ganske enkelt det historiske skjemaet som hadde gitt antikken dens intellektuelle autoritet, på hodet». (s 85). Det var ingen grunn til å lytte til de gamle. Det var en ny tid.

Shapin bruker en del tid på å forklare at det ikke var så enkelt som det ofte er fremstilt. Mye av det gamle systemet fortsatte inn i det nye, og henviser blant annet til jesuitt-forskere som ville innlemme det nye med det aristoteliske, og skriver: «Mange retninger med aristotelisk naturfilosofi og deres assosierte forestillinger om erfaring, var levende gjennom hele 1600-tallet.» (s 90).

Vi kommer virkelig nær Foucault når det blir tale om Bacon og hans visjoner om å samle erfaring og kunnskap. En særlig viktig del av dette var å utvikle en metode som kunne gi sikkerhet når det gjaldt naturfilosofisk kunnskap. Bacon innførte «…en induktiv og empirisk fundert prosedyre, og det var grunnen til at de registrerte fakta måtte være helt sikre. For hvis fundamentet var svakt, ville bygningen som ble reist være vaklende». (s 97). Han avviste den tradisjonelle deduksjonen, som var basert på generelle prinsipper og ikke partikulære fakta: «Vi må lede menneskene selv til det partikulære, og menneskene på sin side må tvinge seg selv til å legge sine ideer til side for en stund og begynne å gjøre seg kjent med fakta». (s 98).

Dette førte til utstrakt eksperimentering, og Boyle gjorde sitt for at kunnskap skulle baseres på sikre observasjoner. Særlig luftpumpa, og forskningsprogrammet til The Royal Society i London (grunnlagt i 1660), ble sentralt. (s 101). Shapin gir en rekke eksempler på hvordan kunnskap ble produsert i denne tiden, men advarer samtidig: «…mot å tro at de ble universelt anerkjent, ikke engang blant likesinnede og moderne mekanistiske filosofer». (s 101).

Det blir et tema i kapittel tre, og kapittel to avsluttes med: «De er på en måte forskjellige spill som naturfilosofene kan velge å delta i. Og en vurdering av hvilket spill som er det beste, er noe ganske annet enn vurderinger av hva som er et fornuftig trekk innenfor et gitt spill: en presis pasning i fotball fra midtbanen til vingen er ikke det samme som et dårlig hoppskudd i basket». Med det er vi innenfor Wittgenstein sitt univers, tenker jeg. Det levde forskjellige spillere som spilte forskjellige spill gjennom hele 1600-tallet.

Kapittel 3

Jeg har hevdet at det ikke finnes noen «essens» i den vitenskapelige revolusjon, og jeg har hele tiden forsøkt å introdusere leserne for mangfoldet i og den omstridte statusen til kunnskapen om naturen på 1600-tallet.

(s 164)

Han avslutter det siste kapittelet med noen funderinger rundt hvordan det kan være mulig å skildre det som skjedde på 1600-tallet uten også å på et vis bekrefte at det var en vitenskapelig revolusjon. Det skjedde mye, og Shapin er opptatt av: «…depersonaliseringen av naturen og de medfølgende praksisene for frembringelsen av en kunnskap, som blir forstått å være upartisk». Han skriver: «God orden og sikkerhet i vitenskapen har vokst frem på bekostning av uorden og usikkerhet andre steder i kulturen». (s 166). Dette kan helt klart knyttes til Wittgenstein, og hans tanker om at vitenskapens metoder må holdes langt borte fra det vi kan kalle humanistiske fag, filosofi og kultur. Håpet til Shapin er: «…at i hvert fall noen lesere vil tenke annerledes om vitenskap og samfunn nå, enn de gjorde da de begynte på denne boken». (s 167).

Kapittel tre handler ellers om hvorfor det i det hele tatt var så viktig å skape noe nytt, å kaste bort det gamle? Han relaterer noe av dette til den pågående krisestemning som: «…påvirket europeisk politikk, samfunn og kultur fra senmiddelalderen og gjennom hele 1600-tallet». (s 127). Autoriteter ble svekket, både verdslige og religiøse. Protestantismen oppsto, og var med på å splitte kirken, nasjonalstater kriget seg imellom, trykkekunsten var kommet for å bli og i det hele tatt så oppstod det en skeptisime. (s 128).

Descartes førte den skeptiske tenkningen til sine røtter i sitt eget indre, mens Bacon var mer utadrettet og skapte rigide systemer for hvordan kunnskap skulle erverves og tas vare på: «En kraftig kur mot ubehaget i naturfilosofien skulle fjerne en potensiell trussel mot staten og samtidig bringe en mektig kilde til intellektuell autoritet inn under statens kontroll». (s 133). Det handlet om makt. Det vokste også frem en rekke vitenskapelige selskaper og akademier utover 1600-tallet, som også hadde ambisjoner om skape orden i det kaoset de så rundt seg. Shapin er kritisk til hvordan kunnskap egentlig ble tilegnet i disse dannede selskaper, fordi: «Et samfunn dominert av gentlemen kunne mer effektivt trekke veksler på koder om dannet høflighet og sømmelighet i sine filosofiske debatter og i evalueringen av vitnesbyrd». De var en motvekt til krangelen på universitetene, men samtidig kunne det tenkes at en «gentlemans agreement» var tilstrekkelig for å godkjenne vitenskapelige resultater.

Shapin diskuterer videre religionens rolle i den nye vitenskapen, og viser at også det er preget av mangfold. Galilei er kjent som en som måtte møte for inkvisisjonen, men det var mange i den katolske kirke som var sympatisk innstilt til teoriene hans. Ofte ble retorikk nødvendig, det gjaldt å formulere seg på riktig måte, og det kan være en grunn til at vi ikke skal ta alle uttalelser fra denne tiden som god fisk – mange fremstår som dydige kristne, kanskje uten at de egentlig er det. Det gjaldt hele tiden å lese «Naturens bok» på en måte som ikke brøt for mye med Bibelen og andre religiøse skrifter. Bacon skrev for eksempel: «nest etter Guds ord er naturfilosofien både den sikreste kuren mot overtro og den mest anerkjente føden for troen, og således er den rettmessig gitt religionen som hennes mest trofaste tjenestepike». (s 142). Dette ble forsterket ved at planmessigheten i naturen vitnet om en intelligens utenfor naturen. «Denne konklusjonen var bakgrunnen for 1600-tallets mest gjennomtrengende argument for eksistensen av og intelligensen til en guddom, argumentet om planmessighet, som helt fra den tidlige-moderne perioden og gjennom hele 1800-tallet knyttet de vitenskapelige forskerne til religiøse verdier». (s 145).

At samfunnet, og kanskje særlig den militære del av det, også hadde nytte av nye oppfinnelser er nok som det alltid har vært – men, det er vanskelig å spore helt konkret. Det kom sterkere senere, på 1800- og 1900-tallet.

Avslutning

Det har blitt en lang ferd, og grunnen er nok at jeg måtte gå noen runder for å finne ut hva Shapin egentlig hevder. Det var nyttig å lese om Wittgenstein og Foucault, og jeg tror at skillet mellom Shapin og andre, mer tradisjonelle historikere, går på viljen til å trekke generelle konklusjoner. I innledningen skriver han: «Men hvorfor forteller vi disse historiene i stedet for andre? Og hvis forskjellige mennesker på 1600-tallet hadde forskjellige oppfatninger av verden, hvordan skal vi organisere de sentrale aktørene og deres tilhørende forestillinger?» (s 13). Det er kompleksiteten Shapin vil fremheve – og i det skiller han seg fra mange tradisjonelle tenkere. Det skillet kommer til å bestå, tror jeg. Å gå nært inn på alt som skjedde for flere hundre år siden er komplisert, og vår vilje til å se sammenhenger og trekke konklusjoner på abstrakt nivå er sterk. Shapin vil se på konkrete praksiser, og hvem som hadde tilgang til informasjonen. Det er nok like få som i dagens samfunn – hva vet vi egentlig om kvantefysikk?

At noe endret seg fra 1600-tallet er likevel også Shapin enig i. Jeg innledet med at politikk er det muliges kunst, og er fristet til å avslutte med at det også gjelder vitenskapen.

Litteraturliste:

Steven Shapin sin bok er gjengitt med sidetall der det er sitert fra den.

Gottlieb, Anthony: “The New Science” i New York Times, Nov. 17, 1996.

Grue, Jan: diskursanalyse i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 22. november 2021 fra https://snl.no/diskursanalyse

Monk, Ray. 2005. How to read Wittgenstein. London: W.W. Norton.

Shapin, Steven. 1996/1999.  Den vitenskapelige revolusjon. Oversatt av Vidar Enebakk. Oslo: Spartacus Forlag AS

Wittgenstein, Ludwig. 1958. The Blue and Brown Books. Publisert av Rush Rhees.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.