Mary Wollstonecraft

Feminisme. Det er levende også i dag. Det er liten tvil om at kvinner har vært undertrykket i tusenvis av år. Variasjoner har det nok vært, men som det kjønnet som normalt er underlegen i styrke, så har menn gjerne benyttet seg av sin til å holde kvinnen på sin rettmessige plass. Vanligvis i hjemmet. Wollstonecraft regnes som en av de første feminister, selv om det har vært kvinner før henne som har hevet sin røst mot opplevd urettferdighet, så er det nok hun som utviklet den mest helhetlige tenkningen. I hvertfall er det vanlig kutyme å regne henne blant de aller første i dag, selv om det tok tid før hun ble anerkjent. Det hadde – kanskje ironisk – sin årsak i at det livet hun levde ikke ble tatt nådig opp etter hennes død. En stor del av den skylden må mannen, William Godwin, ta fordi han ga ut en bok som han kalte Memoirs of the Author of A Vindication of the Rights of Woman. Den var skrevet i en form som minnet om Jean-Jacques Rousseau sin Confessions, og muligens illustrerer den historien noen av de punktene Wollstonecraft tok opp i sin bok. Hun skrev flere bøker, men det er A Vindication of the Rights of Woman som står igjen som hovedverket. En sak hun var opptatt av, var forskjellen på menn og kvinner når det kom til hvordan deres moral ble bedømt. Menn kunne tillate seg mye mer enn kvinner, mente hun. Det er nok liten tvil om at menn ble lest etter sin død selv om de skulle ha sine svin på skogen, mens kvinner nok måtte oppfattes som ærbare for å bli lest. Det ble ikke Wollstonecraft. Først på slutten av 1800-, og utover 1900-tallet, ble hun gradvis mer anerkjent. Blant annet av Virginia Woolf: “By 1929 Woolf described Wollstonecraft—her writing, arguments, and «experiments in living»—as immortal: «she is alive and active, she argues and experiments, we hear her voice and trace her influence even now among the living”. (Wikipedia).

Denne teksten skal handle om fire kapitler i boken (kap. 5-8) til Wollstonecraft, og med et blikk på spørsmålet om hun var religiøs – og i tilfelle hvor mye? Jeg går først inn på helheten i boken – hva var det hun først og fremst ville med den? Deretter går jeg inn på de enkelte kapitler, før jeg avslutter med å se på Barbara Taylor sin artikkel «The religious foundation of Mary Wollstonecraft’s feminism».

Hva ville Wollstonecraft med boken?

I det jeg nå er ved konklusjonen, burde det være unødvendig å fortelle mine forstandige lesere at gjennomgåelsen av dette emnet simpelthen har gått ut på å belyse noen få, enkle årsaksforhold og rydde bort tøvet som har tåkelagt dem. Men siden ikke alle er like forstandige, tillater jeg meg noen sluttkommentarer slik at poenget er klart for all fornuft – denne dovne fornuft som ikke gidder arbeide selv, men stoler blindt på de meninger den får seg servert på sølvfat.

(s 288)

Det er temmelig klar tale, og nokså typisk for stilen i boken. Den er angivelig skrevet på omtrent seks uker, og hun hadde mye på hjertet. Det er et angrep på det hun mener er tåpelige oppfatninger av kvinnens stand og stilling i samfunnet slik hun ser det. Hun anerkjenner at mannen er fysisk sterkere enn kvinnen, men det er også hele forskjellen – og selv den ville blitt redusert kraftig dersom kvinner også ble oppmuntret til å utvikle kroppen sin, og ikke bare være til fornøyelse for mannen. Hun tegner ikke et positivt bilde av den jevne kvinne: «At kvinner i dag blir dumme og lastefulle på grunn av manglende opplysning, er så vidt jeg kan se, udiskutabelt». Det hun mener, er at dette ikke kan lastes kvinnen. De blir oppdratt til å gifte seg så fort som mulig – og trenger kun lære det nødvendige for å komme seg inn i ekteskapet. De er dovne, og lærer seg helst hvordan de skal tekkes mannen best mulig. Ofte forsømmer de familien, særlig morsrollen, som Wollstonecraft har stor omsorg for. Hun mener at en utdanning på lik linje med menn vil gi kvinner en mye større anstendighet enn de utviser i den samtiden Wollstonecraft skriver om. Tidvis fremstår hun som ganske moralsk, og hever pekefingeren mot det utsvevende liv hun mener mange lever. Det gjelder både menn og kvinner, så det kan være litt utfordrende å forstå hvordan hun tenker seg at alt blir bra bare kvinner får utfolde seg akkurat som menn, med samme utdannelse og rettigheter. Hun skriver om hva som er kjernepunktet: «Det er simpelthen at menns usedelighet og den forakt for anstendighet som slik ferd fører med seg, fornedrer begge kjønn».

Boken er radikal ved at den likestiller kjønnene, men det er samtidig en gjennomgående tone at svært få oppfører seg slik de burde – både kvinner og menn er uanstendige. Tanken synes å være at dersom kvinner får en mye bedre utdannelse, så vil de bli likeverdige med mannen som samtalepartner, og da også som venn. Fordi Wollstonecraft sette vennskapet mellom ektefeller høyt: «Barnet får aldri fullgod oppdragelse før dets foreldre danner varig vennskap». Det er i det hele tatt mange laster vi mennesker har, og menn får sitt pass påskrevet som kvinnejegere, tyranner og despoter. Kvinnene kommer ikke stort bedre fra det, det eneste er at de er undertrykket – så de kan ikke lastes: «Når jeg understreker at kvinner som menn må kjempe for å oppnå fulle rettigheter, mener jeg ikke å legge skjul på kvinnenes feil og mangler. Derimot vil jeg vise hvordan dette er en naturlig følge av den oppdragelse og utdannelse kvinner får, og deres stilling i samfunnet. Hvis jeg har rett, er det rimelig å tro at kvinnene vil forandre seg, kvitte seg med laster og dårskap når de blir fri, i fysisk, moralsk og borgerlig forstand». (s 291)

Dette vil gi et bedre samfunn, fordi menn også kan ha større glede av sine kvinner. Familien er i det hele tatt i sentrum, og på sett og vis er det vel et ganske borgerlig drømmesamfunn hun skildrer, hvor mann og hustru lever lykkelig med sine barn – og et par tjenere. Wollstonecraft har nok omsorg også for de fattige, men boken er skrevet for de bemidlede. Et eksempel hun bruker på kvinners dårskap, er: «I barnas nærvær behandler de tjenerne på en måte som gir de små det inntrykk at overfor disse menneskene kan de oppføre seg som de vil, det er deres plikt å oppvarte dem og tåle allslags innfall og luner». (s 286) Dette er også utslag av manglende dannelse og anstendighet, som Wollstonecraft da mener vil forsvinne når kvinner får utviklet sin forstand. I rettferdighetens navn, så gjør hun oppmerksom på at hun vil skrive for middelklassen, og ikke «…gjøre samme feil som mange ellers aktverdige skribenter, nemlig skrive for overklassen». (s 5)

Jeg kommer inn på noen flere momenter, og utdyper noe av det som er nevnt, nedenfor.

Kapitlene 5-8

I det første kapittelet (5 i boken), så behandler hun flere skribenter i samtiden, eller nær fortid, med særlig blikk på hva de sier om kvinner og deres liv. Den hun bruker mest plass på, er Rosseau sine betraktninger, særlig er hun sjokkert over hans beskrivelser av kvinnen i Émile – en bok om oppdragelse og pedagogikk som ble gitt ut i 1762. Hun siterer lange utdrag fra denne, for å være sikker på at ingen tror at hun har misforstått hva Rosseau skriver. Kapittel fem starter med kommentarer på et langt utdrag som er gjengitt i en fotnote på side 60 (som hun skriver), og i det hele tatt er boken noe usystematisk og et stykke fra akademisk nivå – men, den er til gjengjeld frisk i frasparkene, personlig og full av metaforer. Det gjør den levende, men tidvis uklar. Da tenker jeg mest på logiske sammenhenger og systematikk, selve meningene til Wollstonecraft er ofte veldig klare. For eksempel har hun et sitat fra Rousseau hvor han reflekterer over at «…den sterkeste skal opptre som herre, selv om han egentlig er avhengig av den svakeste», noe som er avhengig av en «…uforanderlig naturlov som gir kvinnen evne til å vekke begjær lettere enn mannen kan tilfredsstille det. Slik er han avhengig av hennes godvilje og selv nødt til å behage henne så hun godtar at han er sterkest». Wollstonecraft kommenterer dette i en fotnote: «For noe tull!» (118)

Hun skriver riktignok: «Rousseau har rett, gitt at kvinnen er skapt i den ene hensikt å glede og underordne seg mannen». (s 118). Hun går imidlertid ikke med på dette, og påkaller til og med at det høyeste vesen ikke kan ha gjort noe som strider mot hennes fornuft: «Og ikke frykter jeg djevelen av den grunn». (s 119). Innledningen setter her tonen for kapittelet. Hun imøtegår Rousseau på mange forskjellige måter, og særlig er det hans romantiske syn på kvinnen hun synes å angripe. Hun mener han har et gammelmodig syn på kvinnen, men han fremhever likevel kvinnen på en slik måte at mange av det svakere kjønn aksepterer det synet han har. Han skriver blant annet kvinnen ikke må få frihet, fordi hun vil misbruke den og at kvinnen er vant til og liker å være underdanige. Til dette svarer Wollstonecraft: «Dette er å gå ut fra det som skulle bevises», og «Slaver og folkemengder har alltid reagert like hemningsløst når de først har befridd seg fra autoritet». (s 124). Hun mener at slik oppdragelsen og kulturen har vært, så er det ikke rart at kvinner lar seg slavebinde – eller at de nyter friheten uhemmet dersom de slippes løs. Motvekten mot dette er et nytt samfunn, hvor kvinner får være med som likeverdige fra start. Da vil de utvikle seg til hele mennesker, på like linje med mannen. Rousseau forutsetter sine egne fordommer, og det vil Wollstonecraft rydde bort.

Hun reagerer også på Rousseau sine teser om at kvinnen må følge sin manns religion, eventuelt morens før hun er gift. Gud vil tilgi om dette skulle vise seg å være vranglære, fordi kvinnen selv er ute av stand til å bedømme religion på en fornuftig måte. Wollstonecraft problematiserer dette synet, og spør: «Men er ikke dette en direkte og total beslaglegging av fornuft? Med slike midler har altså mannen fra Adams tid tilvendt seg det som er menneskenes rettigheter». (s 131). Hun er i utgangspunktet enig med Rousseau om mye annet som gjelder organisering av samfunnet, men hun vil det skal gjelde for alle – ikke bare for menn. Hun aksepterer ikke kjønnsforskjellene som Rousseau skisserer. Det er illustrerende når hun skriver om Rousseau: «Først krymper han kvinnesinnet til det nesten forsvinner, men så vil han i rettferdighetens navn likevel ikke at det skal være helt tomt – han råder henne nemlig til å tenke, slik at en tenkende mann ikke skal begynne å gjespe i hennes selskap når han er lei av bare å kose seg.» (s 132). Her er de på et vis ikke helt uenige, men Rousseau behandler kvinnen som en slags konkubine, mens Wollstonecraft vil gå helt til roten og utvikle kvinnen som et fullverdig menneske. Hun spør blant annet: «Hvordan kan forresten Rousseau vente seg ærbare og trofaste kvinner, når de ikke får la sin moral følge av fornuft, og ikke rette vitebegjær mot sannhet?» (s 135).

Denne forskjellen er illustrert også gjennom andre forfattere hun nevner i kapittelet: Dr. Fordyces får gjennomgå for sine prekener som skal oppdra piker. Wollstonecraft vil forby piker å lese disse, med mindre: «…målet var å slukke hver minste gnist av naturlighet hos dem, og forvandle hver eneste menneskelige egenskap til kvinnelig spakferdighet og tilgjort ynde». (s 138). Dette går igjen i hennes gjennomgang av oppbyggelige skrifter, de neste er Dr. Gregory med sitt Testamente til sine døtre, Mrs. Piozzi, Madame de Stael – som liker Rousseau -, Madame Genlis og lord Chesterfields Letters. Det er noen utvalg, for hun skriver: «Det tjener ingen hensikt å gå inn på alle forfattere som har uttalt seg om hvordan kvinner bør te seg, de tenker stort sett i de samme baner». (s 149). Det er et par som slipper gjennom nåløyet, blant annet Mrs. Chapones og Mrs. Macaulay. Disse er mer som åndsfrender, selv om hun selvsagt ikke er enig i absolutt alt. Dog, Mrs. Macaulay settes høyt: «Jeg gir min fulle og hele tilslutning til Mrs. Macaulays syn på mangfoldige felter innen oppdragelse og utdannelse». (fotnote s 156).

I det hele tatt er inntrykket at Wollstonecraft slår et slag for den varmblodige kvinnen, som må få leve ut sitt liv uten å legges i lenker fra fødselen. Etter hvert skal hun styre seg selv ved hjelp av fornuften, den som hun i dagens samfunn (1700-tallet) ikke får utviklet. Hun spør, etter å ha skildret en drøm/forestilling hvor hun skuer utover verdens mas og kjas: «Men hva blir følgen dersom skeptisk forsiktighet får legge sin klamme hånd på alle edle følelser før de har gjort varig inntrykk eller lagt kimen til en vane? Kan vi da vente oss mer enn selvisk beregning og en fornuft som knapt overgår instinktet?» (s 165). Budskapet er at menn får det egget de har lagt selv; en kvinne som er uten erfaring med livet vil aldri oppføre seg fornuftig eller egentlig trives med livet – langt mindre være en verdig og god partner og mor. Dette trekkes videre i kapittel seks: «Om hvordan tidlige inntrykk påvirker og former karakteren».

I det hele tatt er kapitlene seks til åtte en videreføring og utdypelse av sentrale poeng. Særlig kapittel syv om anstendighet er interessant, hvor hun skriver: «Dette er tanker jeg har grublet meget på, og jeg har kommet til at jo mer kvinner bruker hodet og utvider sin horisont, desto anstendigere blir de – om enn ungdommens lekne og fortryllende blyghet dermed må vike for verdig, adstadig ro». (s 184). Det er den indre ro hun søker for kvinnen, og ikke den ytre staffasje pålagt kvinnen av andre – særlig menn, men også av kvinner som er enige med menn. Hun angriper tradisjoner, men holder likevel Gud som en rettesnor. Hun vil gjerne bli kvitt «falsk» anstendighet – som for eksempel viser seg i barneoppdragelsen: «På grunn av misforståtte forestillinger om anstendighet serveres barn latterlige løgner som setter fantasien i sving…» (s 189). Fortell heller barn sannheten om hvor de kommer fra, så glemmer de det fort. Hun er opptatt av hygiene, og at folk omgås med verdighet. Å stelle seg om morgenen er viktig: «Men jeg har også blitt støtt, ja, rent ut forarget, når en venninne som jeg sa god natt til i hennes fulle pynt kvelden før, møter opp neste morgen og bare har slengt klærne på seg fordi hun lå og dro seg i sengen lengst mulig». (s 193).

Kapittel åtte handler om kvinnens rykte. Hun skriver: «Jeg har lenge ment at de adferdsregler som kvinner har fått så grundig innprentet, sammen med allehånde forskrifter om hvordan de skal bevare et godt rykte, er den rene gift som legger glasur på moralen og fortærer substansen.» (s 197). Her diskuterer hun hvordan rykte oppstår, og særlig er hun innom dyden og det seksuelle, hvor hun henviser til tidligere nevnte Mrs. Macaulay: «Det finnes bare én feil en ærbar kvinne ikke kan begå ustraffet», og da gjelder det selvsagt selve kyskheten – noe som ikke betyr noe som helst om menn mister sin uskyld, og her er Wollstonecraft ganske moderne. Evig eies kun et dårlig rykte er det sagt, og det gjelder nok den dag i dag. Løs på tråden er ikke like greit for kvinner som for menn, selv om det å være jomfru er dempet i den vestlige verden – dog finnes idealet i USA blant annet. Jeg går ikke nærmere inn på dette, Wollstonecraft skriver selv: «Hovedtankene bak alle mine drøftelser burde gjøre det overflødig å utdype dette emnet videre». (s 205), men vil avslutte med spørsmålet:

Hvor religiøs var Wollstonecraft?

Mary, in other words, is well on her way to becoming a typical Enlightenment intellectual, eschewing blind faith and evangelical purism in favor of «rational religious impulses» and liberal toleration. The trajectory roughly followed Wollstonecraft’s own.

(Taylor 107 )

Wollstonecraft er ofte innom Gud, det høyere vesen, Bibelen og virker opptatt av det religiøse gjennom hele boken. Hun henter sin fornuft fra Gud, og stoler på at den vil være riktig og at alle bør ta del i denne fornuften for slik å kunne leve et godt liv. Taylor skriver at Wollstonecraft fremhever den selvstendige kvinnen, som er: «a natural feminist: resolute of mind, fiercely independent (even in relation to male relatives), and possessed of «the dignity of a rational will that only bows to God» (VRW 5:104). (Taylor 116)

Taylor skriver at dette var vanlig for feminister: «This affirmation of women’s capacity to apprehend and identify with the divine, expressed in nearly all female writings of the period, was so fundamental to women’s sense of ethical worth, and so far-reaching in its egalitarian implications, that it can properly be described as one of the founding impulses of feminism” (Taylor s 106/7). Inntrykket er at Wollstonecraft på mange sett egentlig hevder en god og kristen, borgerlig, tilværelse – som er preget av god forstand, god oppførsel og et lykkelig hjem med mor og far og barn. For å komme dit, så må menn innse at utdannelse er sentralt. Taylor går igjennom flere av de samme oppbyggelige bøkene som Wollstonecraft tar for seg, og vi vet at hun hadde lite til overs for de fleste av dem. Det var ikke den vanlige kristendom hun ville ha, og dermed er hun på linje med mange av opplysningsfilosofene på 1700-tallet. Det gjaldt å skape seg sitt eget forhold til sin Gud: «If no priest may stand between creature and Creator, why should a mere man stand between a woman and her God?” (Taylor s 109).

Det er klare tegn på at Wollstonecraft ikke var liberal når det gjaldt ting som angår sex, eller som vi har sett når det gjelder å «være seg selv på godt og vondt». Feminister kritiserer henne blant annet for: «The Rights of Woman, Kaplan has eloquently and influentially argued, ‘expresses a violent antagonism to the sexual, it exaggerates the importance of the sensual in the everyday life of women and betrays the most profound anxiety about the rupturing force of female sexuality'»(Taylor s 113).

Taylor mener absolutt at Wollstonecraft elsket Gud: «For Wollstonecraft, loving God is the basis of a rightly ordered moral personality”. (Taylor s 114) Det er kanskje noe underlig over det hele når vi tenker på Wollstonecraft som den første feminist, en forkjemper for kvinners rettigheter – og likevel ganske moralsk streng på mange områder. Slik var det nok på slutten av 1700-tallet, og det kan kanskje ikke ses bort fra det – eller legges for stor vekt på. Man er alltid preget av sin tid uten at man er klar over det på alle måter, og det er selvsagt heller ikke slik at feminister ikke kan være religiøse. Hun var egentlig opptatt av at kvinner skulle få samme mulighet til å nå Paradiset som menn, og hvordan skulle det skje uten at de ble oppdratt på samme måte slik at de kunne oppnå den nødvendige fornuft til å bli frelst?

Det er nok et komplisert forhold til religion og Gud vi ser hos Wollstonecraft, en del er også nevnt i boken til Godwin (hennes mann, nevnt ovenfor). Taylor skriver: «Admirers of Mary Wollstonecraft are often reluctant to see her as a religious Thinker»

Det er kanskje forståelig, men også modent for revisjon? Hun var en fritenker også.

Litteraturliste:

Taylor, Barbara: «The religious foundation of Mary Wollstonecraft’s feminism», i The Cambridge Companion to Mary Wollstonecraft, red. av Claudia L. Johnson, Cambridge University Press, 2002, s. 99-118.

Wollstonecraft, Mary. 2003. Et forsvar for kvinnens rettigheter. Oslo: De norske bokklubbene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.