Vitenskap, tro og skjønnlitteratur – det sorte hull!

Det er snart påske, den skikkelige påsken, den som starter på Skjærtorsdag. Alle vet sånn noenlunde hva som skjedde i påsken, selv om det diskuteres om dette egentlig er noe for små barn å lære. Det er temmelig voldelig, og en film om temaet ville nok fått høyere aldersgrense enn 3-4 år, som er den alderen de fleste har i en barnehage. Jeg skal ikke diskutere det her, jeg har bare registrert at påskeharen er mer spiselig som påskefortelling enn Jesu lidelse. I barnehagen. Det er det mange som prostesterer mot, det er tross alt vår kulturarv vi snakker om. Men, vet vi egentlig så mye mer om Jesus enn om påskeharen? En ting er at jeg vanligvis skriver både Jesus og Gud med stor forbokstav, som et egennavn på noe som i hvertfall ikke jeg kan si helt sikkert hva er. Det handler om en respekt jeg har, og gjelder også Bibelen. Det gjør jeg egentlig ikke med påskeharen. Jesus er sikrere enn Gud opplever jeg, det er mulig å si at en mann som het Jesus levde omtrent samtidig med den bibelske Jesus. Hensikten var at Guds sønn skulle leve et menneskelig liv, han skulle lide for å frelse alle oss andre fra våre synder. Så langt det er mulig å lese for meg, så ble lidelsene i hovedsak begrenset til de siste årene han levde, for ikke å si de siste månedene eller dagene. Det er få beretninger om Jesus som barn, og de er heller ikke helt samstemte i evangeliene. Det er det ingen vits i å rippe opp i her, det betyr ingenting for den som tror uansett. Forklaringen er vanligvis at Guds veier er uransakelige, og evangeliene er skrevet av mennesker. Det er ikke mulig for oss å finne sannheten, vi må som Kierkegaard hoppe ut på de «70 000 favners dyp» – eller i det sorte hull. Jeg har tatt med et berømt bilde av «det sorte hull» her, blant annet fordi jeg nylig så en dokumentar om hvordan dette bildet ble tatt. Den heter karakteristisk nok «Svarte hull: Ved kunnskapens ende.»

Det var en enorm operasjon, med massive teleskop plassert over hele verden – som måtte samkjøres slik at de tok bilder på samme tid. Det tekniske går over hodet på meg, men tre grupper arbeidet i månedsvis med å lage sine variasjoner av det som teleskopene hadde «sett». Det underlige for en legmann er at selve det sorte hull frem til da hadde vært en slags illusjon – noe de trodde på fordi det «måtte» finnes – ellers ble det problemer med å forklare en rekke observasjoner og data om universet. Den store, ganske barnlige, gleden for de fleste av disse forskerne var å endelig kunne få bekreftet at de hadde rett – det sorte hull finnes! Riktig nok fortsatt uten at det kan ses slik vi vanligvis mener med å se noe, men mer at det ikke kan ses – vi ser noe lysende omkring hullet, og aner ikke hva som er inni hullet. En annen type forskere, med Stephen Hawking som et av medlemmene, drev samtidig og regnet ut hva slags, eller hvor mye, informasjon et slikt hull kunne inneholde – basert på at det var et slags «hår» omkring hullet som kunne gi innsikt i dette komplekset. Som sagt – egentlig forstår jeg bæret av hva de egentlig holdt på med, de snakket om en utregning som strakk seg over mangfoldige sider, de brukte datamaskiner og de jobbet med å finne mikroskopiske feil siden de ikke fikk det svaret de forventet. Problemet var i utgangspunktet at Hawking hadde oppdaget på 1970-tallet at et sort hull «emit something called Hawking radiation—a faint glow of light that actually drains the energy of a black hole. Over time, a black hole will emit so much Hawking Radiation that it will disappear completely.» Dette skal være umulig! Ingenting kan forsvinne etter gjeldende regler: «Quantum mechanics states that information can never be destroyed.» Her var det med andre ord et paradoks, noe så ut til å skje som egentlig var umulig at kunne skje – informasjon gikk rett og slett tapt når det sorte hullet forsvant.

My God! Ikke rart at det ble jobbet på spreng for å løse dette mysteriet. Jeg skal kort nevne et essay av Thomas S. Kuhn: «Vitenskapelige revolusjoners struktur», som ble skrevet i 1962 og oppdatert av Kuhn selv i 1969 – hovedsakelig for å svare på en del kritikk som hadde blitt rettet mot ham. Selvsagt. Ingen kan skrive noe uten å få kritikk, særlig gjelder det innen den akademiske og vitenskapelige verden. Det sentrale i dette essayet, som Kuhn hadde jobbet med i mange år, er skillet mellom «normalvitenskap» og revolusjoner som fører til et «paradigmeskifte». Kuhn hentet mye av teorien utenfor naturvitenskapen, blant annet fra samfunnsvitenskaper og psykologi – og benyttet seg dels av Wittgenstein for å forklare sentrale deler av teorien. Veldig mye av dette er omstridt, men samtidig kan det sies at Kuhn tvang frem andre måter å tenke på, som fremdeles er aktuelle i dag. Ofte videreutviklet og endret, slik det gjerne blir. Det er hensikten med å forske; å finne nye svar på gamle problemstillinger. Det å finne helt nye problemstillinger skjer sjeldnere. Menneskene har til alle tider fundert på hva vi gjør her, hvordan vi kom hit, hvordan naturen henger sammen, hvilke lover som gjelder og i tillegg har mange lurt på det store spørsmålet: HVORFOR? Hva er meningen? Det svarer ikke vitenskapen på. I det som Kuhn kaller «normalvitenskap», så foregår forskningen som et puslespill. Det overordnede ligger fast – for eksempel i fysikk da Newtons teorier dominerte. Forskningen på 16-1900-tallet foregikk innenfor det som Kuhn kaller et «paradigme» – det gjaldt å utvide horisonten, finne mer detaljer, løse problemer og i det hele tatt gjøre en viktig jobb som forsker. Ingen stilte alvorlige spørsmål i forhold til selve paradigmet. Så kom Einstein dundrende. Det er ifølge Kuhn typisk; mot slutten av et paradigme så kommer gjerne de unge, fremadstormende forskere – de som ikke er så tynget av mange års forskning innenfor samme paradigme – og endrer spillereglene. Ofte i et slikt omfang at mange ikke vil spille spillet lengre, de vil holde på det gamle og velkjente. Det er årsaken til Max Planck sine berømte ord:

En ny vitenskapelig sannhet seirer ikke ved å overbevise motstanderne slik at de ser lyset, men snarere fordi motstanderne etter hvert dør ut, og en ny generasjon vokser frem som er fortrolig med den

S143

Dette er nok det de jobbet mot i denne dokumentaren om sorte hull også. Selv mente alle forskerne at de gjorde fenomenale fremskritt i forståelsen av hva sorte hull egentlig er og hvordan de kan ses, men som en kritisk røst hevdet noe senere: «Tom Hartman, associate professor of physics at Cornell University with expertise in quantum gravity and black holes, told Newsweek that in his view, the new study ‘does not make significant progress on the black hole information paradox’.» Flere har hevdet i ettertid at det var et godt forsøk, men vi fortsetter med vår normale forskning. Jeg tror Kuhn hadde mye rett i sin tenkning omkring 1960-70, men at han kanskje var for tidlig ute. Normalvitenskapen er en treig materie, og de fleste ønsker ikke radikale endringer. Det kan virke som om han oppga hele forskningen på dette etter hvert, men han ble forsvart av Paul Feyerabend i 1975:

Revolusjoner fører til konflikter mellom forskjellige skoler. Den ene skolen ønsker å oppgi det ortodokse programmet, mens den andre skolen vil beholde det. De metodologiske standardene til forskningsprogrammet tillater, som vi har sett, begge deler. Følgelig er striden mellom forskjellige skoler rett og slett en maktkamp. Kuhn, slik Lakatos beskriver ham, hadde likevel rett.

Paul Feyerabend, «Science: The myth and it’s role», Inquiry XVIII (1975), s 181.

Feyerabend mente også at vitenskap og staten måtte skilles, akkurat som kirke og stat. Han er en av de mer radikale når det gjelder hvordan vitenskap foregår, og skrev blant annet at «smak og ikke argumentasjon gjør at vi foretar oss visse ting innen vitenskapen». Dette er en lang og omfattende diskusjon, her ville jeg bare minne om at vitenskap også er omdiskutert, og at en del vitenskapsteoretikere er enige med Kuhn i hovedpunktene, mens mange er uenige – kanskje særlig de som driver med vitenskap selv som forskere. Kuhn sammenlignet «overgangen til et nytt paradigme med en religiøs omvendelse», og var enig med Feyeraband i at et nytt paradigme «beror på et mystisk gestaltskifte og ikke rasjonell argumentasjon». Det er selvfølgelig en kraftig ørefik på linje med Will Smith til alle de som driver forskning på daglig basis.

En sammenheng mellom påskeharen og religionen, er at harer ble brukt i kirkelig kunst – og ofte sammen med jomfru Maria. De var ansett som produktive og livgivende, og man forestilte seg at de kunne reprodusere seg uten å miste jomfrudommen. Det har vært mange misforståelser også innen religion, og enigheten er nok ikke større der enn i vitenskapen – det overraskende er kanskje hvor mange skoler det finnes også innen vitenskap. Det har nok ikke endret seg siden Kuhn skrev sin bok. Det er sorte hull som svelger informasjon på uforklarlig vis, og det er neppe vanskelig å sammenligne det med andre områder av livet vårt. Hvor ble sokken av? Nøklene? Selvtilliten min? I det hele tatt – vi mennesker lever våre liv uten at vi har så veldig mye peiling på hvordan verden er bygget opp eller sannheten i det vi velger å tro på. Kuhn skriver i sitt opprinnelige essay:

Hvordan må naturen, mennesket inkludert, være beskaffen for at vitenskap overhodet skal være mulig? Hvorfor skulle vitenskapelige fellesskap være i stand til å oppnå en stabil enighet som er uoppnåelig på andre felter? Hvorfor skulle enigheten holde seg gjennom den ene paradigmeendringen etter den andre? Og hvorfor skulle paradigmeendringene uten unntak frembringe et redskap som i enhver forstand er mer fullkomment enn det foregående?

s163

Her er Kuhn ganske filosofisk. Noe av dette er besvart i essayet, eller forsøkt besvart, det meste er fortsatt ubesvart. Det han var mest skeptisk til, er den alminnelige antagelsen om at vitenskapen stadig kommer nærmere den endelige «sannheten». Det mente han at vi ikke kan vite – det er ikke noe formål som styrer vårt arbeid, det er mennesker som drives av nysgjerrighet. Han skriver videre: «Dette problemet – Hvordan må verden være for at vi skal vite noe om den? – ble imidlertid ikke skapt av dette essayet.»

Tvert i mot er det like gammelt som vitenskapen selv, og fortsatt uløst.

Skjønnlitteraturen da? Ja, den kommer inn med full styrke nettopp på grunn av at intet er løst av de menneskelige problemer og utfordringer. Vi kan lære om dogmatisk religion eller dogmatisk vitenskap, men det bringer oss ikke nærmere meningen med livet. Ikke egentlig. Kuhn skriver om den form for indoktrinering som foregår innen skoler og særlig for vitenskapelig utdannelse, mange andre skriver om den indoktrinering som foregår for å lære oss vår egen kultur og religion. Det trenger ikke være så mye galt i det, men jeg påstår at svært mye skjønnlitteratur er skrevet i ren protest mot et slikt samfunn. Det er bøker jeg vil plukke frem her; eksempler er Ambjørnsen, Austen, Bjørneboe, Collett, Dostojevskij og mange andre i alfabetisk orden. De skriver for livet, for å si det en smule pompøst.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.