Sandheden er Subjektiviteten – Kierkegaard

Johannes fremhever at det som karakteriserer en person er at han eller hun velger. Den avgjørende forskjell mellom den personlige og den upersonlige ligger i at den personlige har "valgt" å velge - fremfor passivitet, konformitetens selvoppgivelse, "indifferens". (Arne Næss i forordet.)

Huttemegtu! Sannhet og subjektivitet i samme setning, og endatil som et postulat: Det som er sant, er subjektiviteten. Hvilken galning kan skrive noe slikt? Ja, det var ikke helt enkelt å finne ut da det ble skrevet av en som het Johannes Climacus. Han hadde gitt ut bøker tidligere i København, blant annet en bok som het De Philosophiske Smuler, hvor det store spørsmålet var: «Hvorledes kan en evig Salighed bygges på en historisk Viden?» – og noen forsøk på en utdyping blir gitt i det skriftet jeg vil si litt om her: Afsluttende Uvidenskabelig Efterskrift (det er ikke alltid enkelt å holde rede på de store og små bokstaver i eldre skrift, ettersom mange ord gis stor forbokstav som vi i dag har redusert til en liten). Min versjon er gitt ut på Pax Filosofibibliotek i 1994. Det fine med denne serien fra Pax, er at de går i dybden mer enn i bredden, og at det vies stor plass til originalskriftene med gode innledninger fra fagfolk – i dette tilfellet filosofen Arne Næss.

Jeg skal ikke prøve å nå de store dyp i disse tekstene mine, de er kun et forsøk på å skrive litt om sentrale spørsmål som har blitt reist gjennom en lang filosofihistorie – rundt regnet 2 500 år, men alle slike avgrensninger er også usikre. Vi vet mindre og mindre desto lenger tilbake vi går i tid – normalt sett, selv om tilfeldigheter har gjort at enkelte gamle manuskript er bevart, mens mye annet er brent for eksempel i den store brannen i biblioteket i Alexandria. Eller vent, var det egentlig noen brann? De lærde strides, igjen, om kildene til denne brannen. Det som er kjent, er at biblioteket i en lang periode ble regnet som verdens største – særlig i antikken. Angivelig brant det da Julius Cæsar erobret Alexandria i år 47 f. Kr. Det er den greske historikeren Plutark som forteller dette. Han ble født omtrent på den tiden, og i voksen alder skrev han både historie, biografier, filosofiske tekster og endte som prest. Det viktige her er at vi er avhengig av kilder for å kunne si noe om den fjerne fortid, og alle som følger med vet at «sannheten» endres når det dukker opp nye funn – enten det er skrifter eller arkeologiske funn. Det er umulig for oss i dag å være skråsikre på hvordan folk levde og hva som ble tenkt eller ikke tenkt for 2 500 år siden. Vi kan vite det vi har oppdaget, og så fortsetter debatten løpende.

Det er noe denne Climacus tar opp – hva vet vi om bibelen? Tja, det er på et vis veldig mye, på et annet vis veldig lite. Dersom all kunnskap om bibelen skulle samles, så ville det antagelig fylt opp dagens bibliotek i Alexandria og mer til. Spørsmålet er egentlig hvilken kunnskap vi da snakker om? Arne Næss skriver i forordet:

Første del av det uvitenskapelige efterskrift behandler som nevnt det aldri helt løsbare spørsmål om hva som er faktisk sant av det som står å lese i bibelen. Spørsmålet er uvesentlig for den som søker å bli kristen, og for Johannes som reflekterer over denne søken. Den empiriske forsker må ut i fra sin yrkesetikk ha «omsorg for det ubetydeligste», det er nettopp hans ære «at han videnskabelig intet anser for ubetydeligt». (se s. 40 i vår bok). Ingen endelig konklusjon vedrørende de bibelske skrifter kan allerede av denne prinsipielle grunn nå full sikkerhet. Forskningen er en uendelig prosess, den (faktisk, objektive) sannhet kan bare finnes approksimativt. (Et litt uvanlig ord, som betyr omtrentlig) Den unge generasjon forskere fortsetter den eldres virksomhet i uendelig tålmodighet, og i ærbødighet overfor forskningens ethos. Den som søker å bli kristen er ikke tålmodig på denne måten, han kan ikke vente på resultater av den objektive forskning. Han kan overhodet ikke vente.

S13

Arne Næss vet hva han prater om når det gjelder forskning, her støtter han opp om det som Johannes skriver – og jeg røper neppe noen stor hemmelighet ved å si at Johannes er den samme som Søren Kierkegaard. Det var en del av filosofien til Kierkegaard at han skrev under mange pseudonymer, som iblant gikk inn i debatter med hverandre. Bakgrunnen er nok akkurat det at Kierkegaard ikke trodde på objektive sannheter i den forstand at vi endelig kunne slå oss til ro og si: NÅ VET VI! Nei, vi vet ikke. Vi kan bare tro. Selv på det som vi kaller vitenskapelige sannheter kan vi aldri tro 100% – som er en annen måte å si at vi vet på. Jeg har selv nylig sett to dokumentarer – den ene om «mørk materie» og den andre om «sorte hull», hvor også kvantefysikk og en del annet ble behandlet. Det er ikke slik at Kierkegaard er imot vitenskap, men han mener den i hovedsak gir oss mennesker en uinteressant kunnskap – og i de to dokumentarene ble jeg overbevist om en sannhet: Å være forsker krever en uendelig tålmodighet. Forskerne på disse feltene innrømmet at de store deler av tiden «jobber i blinde», ganske bokstavelig talt ettersom verken mørk materie eller sorte hull er synlige. Ikke kun for det blotte øyet, men i det hele tatt. Umulig å se. De jobber videre, selvsagt, og langs veien til denne type forskning ligger det mangt og meget som er nyttig for menneskeheten – intet nevnt, intet glemt. Dette er naturvitenskapelig forskning, mens det som Kierkegaard var mest opptatt av i sin bok er den humanistiske forskning, særlig forskning på Bibelen.

Jeg skal ikke gå mer inn på dette nå, jeg har nok skrevet mine 500 ord i dag – men, for å avslutte med Kierkegaard selv:

Al væsentlig Erkjenden angaar Existents, eller kun den Erkjenden, hvis forhold til Existents er væsentlig, er væsentlig Erkjænden. Den Erkjenden, som ikke ind efter i Inderlighedens Reflexion angaaer Existents, er væsentlig seet tilfeldig Erkjenden, dens Grad og Omfang væsentlig seet likegyldig.

S134-135

Jeg tror ikke noen vil våge påstanden at Kierkegaard er enkel å forstå. Han skrev enormt mye, og som nevnt sjeldent i eget navn. Det sentrale er at han regnes som eksistensialismens far, og dette ordet «Existents» er helt sentralt for å kunne forstå Kierkegaard. Han harselerte med de «viktige» menn, ikke ulikt Sokrates. Kierkegaard skrev sin magisteravhandling om Sokrates, og fikk en «Master of Arts», som i den tiden var en grad innen humanistiske fag på et nivå som kunne gi ansettelse på universitet eller som prest – noe han prøvde å bli, men han startet isteden det som kalles «Kirkestormen» da han var rundt 42 år. Der gikk han til angrep på en rekke geistlige, og på selve Kristendommen, som han var imot i den grad den var institusjonalisert – her minner han om Nietzsche, med den viktige forskjell at Kierkegaard anså seg som troende. Det var nettopp den inderligheten han skrev om: Å bli troende er et valg, det er å kaste seg ut på de «70 000 favners dyb», uten sikkerhet i de såkalte objektive «sannheter». Dels minner det om Nietzsche at også Kierkegaard falt om på gaten i en alder av 42 år, og døde tidlig. Et kort sykeleie for ham, et langt for Nietzsche – men, de var begge ute av offentligheten tidlig i 40-årene. Korte, intense liv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.