Når livet passerer i en dårlig revy

Jeg - og det er jeg som forfatter/skribent, ikke "jeg" i teksten... - skriver for gøy på et par romaner. Den ene har arbeidstittel "Edderkoppnettet", ikke så kreativt kanskje, men noe som gir mening for meg når teksten skal bygges opp, forhåpentlig til en hel roman. Små snutter dukker opp i hodet iblant, dette er en av disse.

Jeg tenker at fredag er en tåpelig dag å dø på. Så tenker jeg at det er vel i grunnen det samme hvilken dag jeg dør på. Det er vel ingen dag som er verre enn de andre når det gjelder akkurat det. Å sitte hjemme alene på en fredagskveld er ille. Det er verre enn på en tirsdag. Det har jeg hørt, men det går litt i det samme når man sitter alene hver dag. Da er ikke skillet på tirsdag og fredag all verden. Men, altså – å dø. Det virker unødvendig. Jeg legger hodet flatt mot gulvet, ser at det er en stund siden jeg vasket. Det er smuler – det er greit nok – men, det er noe klissete også. Aner ikke hva det er, jeg lurer på om jeg skal stikke ut tungen. Smake på det. Har lite å tape. Nysgjerrigheten er en venn, den har brakt meg mye glede. Å se på andre mennesker, lytte til snakket, lukte forsiktig – som en hund? Nei, jeg tror ikke det. Det er bare for å finne ut hva de har foretatt seg. Svette? Kjønn? Deodorant? Parfyme? Dersom det er noe som pirrer, noe som vekker en slumrende følelse, så følger jeg gjerne etter – det vil si, jeg gjorde det. Nå er det usikkert. Det gjør vondt. Jeg lurer på om kniven står i såret ennå? Jeg vil ikke se etter. Når jeg ligger på gulvet, helt tett mot de gamle eikeplankene, så er det som om det dirrer svakt mot øret. Skritt? Jeg puster. Dypt.

Kortslutning. Det føles slik. Tankene mine stopper. En gang leste jeg at hjernen øker aktiviteten rett før døden. Den går på speed. Tiden krøller seg sammen. Minner strømmer på, uten indre sammenheng. Jeg rekker å tenke at jeg alltid har lurt på hvordan de forsker på sånt? Selv har jeg ikke forsket. Jeg har studert. Det er noe annet. I perioder har jeg virkelig anstrengt meg. Sett inn i øynene til mennesker. Til slutt brister de. Noe sentralt forsvinner, de åpner seg – blir stirrende. Døde. Jeg lever. Jeg puster. Jeg prøver å lytte. Det er som om rommet langsomt forsvinner, det dunker en plass; langsomme, dvelende lyder. Kanskje er det hjertet mitt som slår? Pulsen har alltid vært lav, det er noe jeg har trent opp over lang tid. Det er sentralt. En høy puls kan ødelegge. Lange turer, ulendt terreng. Meditasjon. Formen har alltid vært god. Bilder dukker opp. Jeg er liten, en pjokk, og ser min far dra opp fisk fra fjordtarmen. Opp i båten, kroken har satt seg i munnhulen, fisken spreller vilt. Den vil leve. Far er nådeløs. En svær sleggelignende sak, med kort skaft, smeller han i hodet på den levende fisken. Jeg vet ikke hva slags fisk, slikt har aldri interessert meg – men, jeg husker nå den intense følelsen. Kniven. Blodet. Det glassaktige blikket. Sprellingen som stopper. Halen legger seg til ro. Livet ebbet ut. Kan fisk og mennesker sammenlignes?

Det dunker svakt. Jeg prøver å riste på hodet, fjerne sløret som legger seg over øyne og hjerne. Minner strømmer på, det er følelser, jeg gråter. Er dette slutten?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.