Tenk det da dere! 100 innlegg på Sofaskribenten. Om hva da? Ja, hvis det finnes guder så vet de det nok. Jeg har en liten anelse selv også, men det er klart at det tar på hukommelsen å skulle huske så innmari mange ord. Fordelen er kanskje at ordene ikke er så forskjellige, jeg bruker de samme om og om igjen. Det er nesten så man kan lure: blir ord noen gang oppbrukt? Utslitt, uttørket, utmattet? Vi mennesker blir det iblant, og jeg blir det også når jeg hører de samme ordene gjentatt for hundrede gang på for eksempel et sportsarrangement. Ta skiskyting, som jeg så litt på senest i går. Det er ikke særlig nyskapende. Hun leder med fire sekunder, hun går strålende nå, hun er i god form, hun har en treffprosent på 78 på liggende og hele 88 på stående. Det er ikke spesielt bra, men litt unikt å være såpass mye dårligere på liggende i forhold til stående. Hun gjør klar geværet, tar av seg børsa, skyter. Treffer. Treffer. Bommer. Treffer. Treffer. Ferdig. Ut leder hun ikke, hun ligger bak med 27 sekunder. Litt treg på standplass, ellers god fart i sporet. Har vi ikke hørt disse ordene før? Blir vi ikke lei? Hvorfor tåler vi det samme dag ut og dag inn? Det er et mysterium.

Skriv 5 000 ord til eksamen, eller 6 600 fordi jeg ikke vet hvilken som er opp til 5 000 og hvilken som er opp til 6 000, og uansett er det pluss 10%, så da blir det 6 600. Sier læreren. Ja vel, sier og tenker jeg, så skriver jeg 6 599 ord på begge. God margin, alle ord like viktige. Selv om svært mange er helt prikk like. Basert på et ganske unikt alfabet med 29 bokstaver. Alfa og Beta er gresk, og er de to første bokstavene i det greske alfabetet. I gamle dager pleide vi å si: «hvem kan si alfabetet raskest?» Den vant som sa «alfabetet», mens de stakkarne som startet med a, b, c osv ble lange i maska.

Det er moro å skrive, men jeg vet ikke hvorfor. Det er trøttende å bruke de samme ordene så ofte, så jeg prøver å finne nye ord iblant. Hva som er fremmedord er litt svevende, mange av ordene har så lang historie at de er blitt våre egne. Andre står på gangen enn så lenge. Det er gøy å sitere, enklest er ofte det store norske leksikon – man kan godt gjøre det et par ganger, men ikke hele tiden. Det blir useriøst, eller det blir som en skoleelev. Sier læreren. Jeg tar sjansen:

_{Hovedmengden av eldre fremmedord i norsk kommer fra gresk og latin, brakt inn via engelsk, tysk og fransk. Hit hører mange ord som norsk har hatt siden middelalderen (for eksempel «profet», som kom inn i norsk før 1250), 1500- og 1600-tallet (for eksempel «konfirmasjon», «politisk», og «register») og 1700- og 1800-tallet (for eksempel «garnison» og «ingeniør»).} 

_{Gundersen, Dag; Nordbø, Børge: fremmedord i Store norske leksikon på snl.no.}

Jeg skriver ikke litteraturliste her, så det legges i teksten. Det skal være korrekt nok på en blogg, tenker jeg. I fjor fikk vi mange nye ord. Koronaen er årets nyord, tett fulgt av: holde meteren, statsforvalter, lyshare, nødlandslaget, flate ut kurven, melaninrik, sprite, koronerulling og kohort. Kilden her er Språkrådet, og det er såpass allmenn kunnskap allerede at det må gå greit å ta det med uten direkte henvisning. Det er så mange regler, du vet. Grammatiske regler blant annet. Kildebruk. Sitater. Det er nesten rart vi tør å skrive i det hele tatt. Disse ordene er så nye at de kan virke forfriskende å bruke, selv om mange er lei av koronaen. Kanskje vet dere ikke helt hva alle disse betyr? Da er det bare å finne ut. Noen ord må man tåle i en tekst som ikke umiddelbart gir mening. Det er viktig å begrense bruken av slike ord, lesere blir fort trøtte, slitne og utmattet dersom de ikke forstår ordene. Det er en balansegang. Skribenten ønsker å være nyskapende, leseren ønsker helst å forstå ka det går i. Det var stavangersk på slutten der. Eller bergensk? Dialekter er en egen greie. Vi starter ikke med det nå.

Hvorfor krangler så mange når det kommer nye ord? Hva er poenget med språk? Sånn egentlig? Å gjøre seg forstått? Å forstå andre? Eller å nyte en språklig syvretters, med finesser, krumspring og dikting? Eller er det viktig at minst mulig forandrer seg? At vi bruker de samme ordene år ut og år inn? Det går likar no. Det er trøndersk, trur eg. Hvor mange ganger har du sagt at nå var det godt med noe varmt i koppen? Jeg bare spør.

På Sofaskribenten blir det nok litt av hvert. Saklig, usaklig, tåpelig, kreativt hvis jeg er heldig, nye ord og vendinger, uforståelige tekster – enten med vilje eller av ukunne – et ord som ikke brukes så ofte. Jeg tror det er ganske synonymt med fåkunne. Kanskje brukes de helst på nynorsk?

Det er ei anna sak.