Fremmedfrykt, rasisme og Covid-19 – hva skjer når vi er redde for både virus og fremmede?

Dette er en eksamensoppgave i faget "Retorikk og interkulturell kommunikasjon." Den har derfor noen særpreg, som for eksempel å vise at jeg har en viss kontroll på pensum. Den ble vurdert til A.

Epidemier sprer frykt i samfunnet. De kan hente ut det beste i menneskene, men de kan også hente ut det verste i styresmaktene. I litteraturen er epidemier en hyppig brukt metafor for tap av frihet og autoritarismens inntreden.

(Krastev 2020, s47)

Innledning

2020 blir et spesielt år. Vi vet ikke om det er starten på en langvarig endring av hvordan vi mennesker lever våre liv, eller om det er forbigående slik at vi kan gå tilbake til vår vante livsstil. Det som er sikkert, er at frykten har styrt mye av tilværelsen dette året. Hva fører det til? Øker fremmedfrykt og rasisme?

Først og fremst ser det ut til at alle nasjoner får nok med seg selv. Det gjelder å ta vare på innbyggerne, vise handlekraft og helst ikke skille seg alt for mye fra andre land. Det henger sammen med at svært mange (de fleste) land innfører restriksjoner som overgår «krigen mot terror», i Norge ble linjene trukket til verdenskrigen:

Den 12. mars ble det i Norge innført de mest inngripende tiltak Norge har hatt i fredstid. På (det) tidspunktet kunne man ikke si noe sikkert om effekten av hvert enkelt tiltak. (Regjeringen 2020, 1.pkt)

Det jeg vil se på i denne oppgaven, er hvordan «den fremmede» blir oppfattet; med Covid-19 og fremtiden som bakteppe. Jeg vil gå igjennom historisk materiale dels i Norge og dels kjente «oppdagelser» av fremmede i tidligere tider – med Columbus og Orientalismen som hovedtemaer. Hensikten er å sammenligne med retorikken som blir brukt i dagens samfunn. I dette vil jeg begrense meg til Norge i all hovedsak, men jeg vil se til USA også.

Selve begrepet «rasisme» tar jeg også opp, og måler det mot «fremmedfrykt». Ivan Krastev skriver i Fremtida er her nå:

Som vi allerede har sett, kan den «nasjonale nedstengningen» forårsaket av koronaviruset minne sterkt om flyktningkrisen Europa sto ovenfor i 2015. Men selv om den har brakt mange av temaene fra migrasjonsdebatten frem i lyset igjen, er «bli hjemme»-nasjonalismen i sitt vesen svært ulik den etniske nasjonalismen. (Krastev 2020, s30)

For å se konkret på skillet mellom rasisme og fremmedfrykt, så vil jeg bruke Ku Klux Klan som et eksempel.

Etnosentrisme behandles ikke særskilt, men åpenbart er troen på at egen kultur er overlegen alle andres underliggende for mange ideologier som baserer seg på rasisme og fremmedfrykt.

Teoretisk grunnlag for oppgaven

Jeg vil i tillegg til Krastev bruke Francis Fukuyama: Identity, Suketo Metha: Dette landet er også vårt – En innvandrers manifest, Ingrid Piller: Intercultural communication, Edward Said: Orientalismen og Tzetan Todorov: Erobringen av Amerika som underlag for blant annet å forstå trangen til frihet, og den motsatte trangen til å begrense frihet – samt den velutviklede trang til å definere og underlegge seg andre folkeslag. Mennesker som føler seg undertrykket og innestengt har gjennom historien reagert kraftig. Historiske oversikter, som blant annet Mistenkelige utlendinger av Eide og Simonsen, belyser hvordan vi i Norge har behandlet fremmede i forskjellige situasjoner tidligere. Øvrige artikler og nettsteder/aviser nevnes underveis.

Et begrep som blir sentralt, er «identitet.» En mulig forklaring som ofte lanseres, er at de autoritære bevegelsene oppstår og vokser seg store i krisetider fordi mange mennesker blir kastet til ulvene for å klare seg selv som best de kan. En løsning kan da bli å hyle sammen med ulveflokken; å skaffe seg en identitet gjennom fellesskap. Fukuyama skriver om dette, og lanserer tre begrep som er hentet fra den greske antikken: «Isothymia», «Megalothymia» og «Thymos». Disse forklarer han slik:

Thymos is the part of the soul that craves recognition of dignity; isothymia is the demand to be respected on an equal basis with other people; while megalothymia is the desire to be recognized as superior. (Fukuyama 2018, s xiii)

De personer og organisasjoner jeg vil bruke som eksempler på fremmedfrykt og rasisme i dagens Norge er: Human Rights Service og særlig Hege Storhaug, Resett med Helge Lurås og SIAN som organisasjon. Disse gir inntrykk av å formidle sannheten, spesielt med tanke på Islam og til en viss grad muslimer. Den siste sonderingen er sentral i Norge: Driver de med hets av individer eller med legitim religionskritikk? Ytringsfriheten strekker seg langt i vårt langstrakte land, og det er få dommer begrunnet i «rasismeparagrafen» (§ 185 i straffeloven) i Norge. Noen har det vært, og jeg vil se nærmere på reaksjoner mot SIAN.

Rasisme og fremmedfrykt – nå og historisk

Rasisme defineres hos Bangstad og Døving slik:

…en generalisering i form av at mennesker tillegges bestemte egenskaper på bakgrunn av sin tilhørighet i en bestemt gruppe, og at disse egenskapene defineres som så negative at de utgjør et argument for å holde medlemmer av gruppen på avstand, ekskludere dem, og om mulig aktivt diskriminere dem. (Bangstad og Døving 2015, s16)

Jeg vil ta for meg noen historiske eksempler i korthet, og deretter se på hvordan muslimer (og dermed Islam) blir omtalt i den norske debatten i dag.

Lakoff er kjent for sin kognitive tenkning rundt språk og metaforer, og skriver i artikkelen «Why it matters how we frame the environment» om hvordan vi former våre tanker. Lakoff skriver her om hvordan «framing» er sentralt innen klima- og miljø, men har et eget avsnitt hvor han forklarer begrepet:

One of the major results in the cognitive and brain sciences is that we think in terms of typically unconscious structures called ‘‘frames’’ (sometimes ‘‘schemas’’). […] Since political ideologies are, of course, characterized by systems of frames, ideological language will activate that ideological system. […] And since language that is repeated very often becomes “normally used” language, ideological language repeated often enough can become “normal language” but still activate that ideology unconsciously in the brains of citizens—and journalists. (George Lakoff 2010, s71-72)

Slik oppstår gjerne stereotyper, og rasisme kan bli resultatet. Det skjer ubevisst.

Hvordan oppstår fremmedfrykt? Når utvikles det til rasisme?

Fremmedfrykt er sannsynligvis noe vi er preget av som mennesker. Vi søker trygghet, og trives best med det kjente – som familie, venner, kulturen vi vokser opp i og det vi alle kaller «hjemme». I kriser er det en lengsel etter å komme hjem, som det også er når høytidene kommer: «Jeg vil hjem til jul». I India ble det et stort problem at alle ville til sine egne landsbyer da Korona ble en grunn til å stenge ned store deler av samfunnet. Krastev skriver at da det ble klart at langvarig «sosial avstand» ble noe alle måtte innse som en realitet, så dro han og konen hjem til Bulgaria. (Krastev 2020, s31)

Vi har, med noen unntak, en lengsel etter tilhørighet. Røtter er viktig, vi vil gjerne vite hvor vi kommer fra. Uansett hvor vi ellers drar, så er hjemme best. Det ligger i ordtak som Lakoff vil si er beskrivende for våre følelser, for eksempel: «Borte bra, hjemme best.» De er innbakt i språket vårt, og blitt «døde metaforer» fordi de er sanne. De samsvarer med våre egne oppfatninger. Noen globetrottere har alltid eksistert, de er ikke relevante her – de finner sitt hjem hvor enn de er i verden. Denne ganske naturlige fremmedfrykten de fleste av oss har, utvikles til rasisme hos en del mennesker, og et slående eksempel er Ku Klux Klan (KKK) i USA.

Ku Klux Klan

Det var en bevegelse som startet ridderlig, for å beskytte den hvite kvinnes ære mot «de mørke krefter». Det var en periode i mellomkrigstiden hvor det var forbundet med prestisje og høy moral å være medlem i denne klanen:

Revived in 1915 following the enthusiastic popular reception of the motion picture The Birth of a Nation, a film that extolled the Klan, the KKK expanded far beyond the southern United States to form a national organization of three to six million members during the 1920s, making it one of the largest social movements in U.S. history. (Richard 2009, s287)

Det var altså ikke uvanlig å være redd for de svarte menneskene, og segregering ble ikke sett på som ulovlig før i: «…1954 kom domen i den mest kjente rettssaka i USA i etterkrigstida, Brown mot skolestyret i Topeka i Kansas. Høgsterettsdommarane slo fast at praksisen med segregerte skular i Topeka var grunnlovsstridig.» (Godbolt 2020) Fra det tidspunktet gikk det raskere, og vi husker alle Martin Luther King jr sin tale i 1963: «I have a dream.» Ku Klux Klan var aktive motstandere av likestilling, og kjempet hele tiden for å opprettholde det skarpe skillet mellom svarte og hvite. Medlemstallet var på sitt høyeste i 1920-årene, men etter langvarig nedgang så blusset det opp igjen etter 2. verdenskrig:

In the 1960s the KKK once again reemerged. Klan members were increasingly implicated in the murder of civil rights workers in the South. Strong public pressure forced the federal government to intervene and some Klansmen were successfully prosecuted and sent to jail. (Seltzer and Lopes, 1986)

Det sentrale, for denne oppgaven, er at KKK baserte seg på allmenne fordommer mot de svarte, og ble støttet av mange mennesker – særlig hvite selvsagt. Det er gjort undersøkelser når det gjelder hvem som var positive til segregering og særlig til KKK. Utfordringen med KKK er at de var lite enhetlige:

It is extremely difficult to estimate the size of the KKK or its sympathizers. The Klan is a secret organization. Moreover, there is not just one Klan, but three large Klans (which dislike each other) and at least a dozen minor Klan sects. […] The Gallup Poll has occasionally asked respondents to rate organizations such as the Klan. They found that 3.5% of the population had a favorable attitude toward the Klan in 1965. This level of support rose to 9.8% by 1979. (Seltzer and Lopes, 1986)

I undersøkelsen til Seltzer og Lopes er det utdanning som skiller seg mest ut. Støtte til KKK henger sammen med lav utdannelse og det er en overvekt av menn. Hensikten her er å se på en gjennomført undersøkelse foretatt relativt kort tid etter at KKK hadde vokst seg store på 1960-tallet. Vi er alle underlagt en form for «framing» (Lakoff 2020) av virkeligheten, og det er et av hovedpoengene her: på hvilket grunnlag danner vi vår oppfatning av «de andre?» Undersøkelsen konkluderte, og viser at det muligens var en spesiell type virkelighetsoppfatning blant de som bifalt KKK aller mest:

Support for the Ku Klux Klan is far from negligible. Education was clearly the most important variable influencing level of support for the Klan. Support for the Klan was highly correlated with racism, anti-Catholicism, antisemitism, and anticommunism. (Seltzer and Lopes, 1986)

 Hva er situasjonen i USA i dag?

Vi har i 2020 sett på nyhetene at rase i høyeste grad er virkelig for mange i USA. Det har en lang, historisk bakgrunn – og drapet på Trayvon Martin i 2013 utløste et stort engasjement: «#BlackLivesMatter was founded in 2013 in response to the acquittal of Trayvon Martin’s murderer.»  (Blacklivesmatter, 2020, about)

Det er heller ikke kun svarte som angripes, vi har hørt om muren mot Mexico, muslimer som holder seg inne i frykt og senest kinesere som blir beskyldt for å bringe Covid-19 inn i USA. Det er kalt en smeltedigel, men det ser ikke ut til å ha blitt noen solid legering. Det koker under en overflate som er basert på at «USA er best», noe som både Trump og Biden hevdet i valgkampen. Forskjellen var hvilke midler som skulle brukes for å stadfeste dette for hele verden. Det er klart at rase er en faktor i USA ennå:

At rase utgjør en hovedkategori for ulikhet i det amerikanske samfunnet er, historien tatt i betraktning, ingen overraskelse, men at dikotomien svart/hvit så til de grader definerer identitetspolitikken i kultur, i kunst og ikke minst i en antirasistisk aktivisme, er påfallende. Rase er et kollektivt prosjekt i et land som, særlig etter Obama, stadig oftere fremstilles som postrasialt. (Døving 2020)

Suketo Mehta skrev i 2019 en bok som vel kan kalles en debattbok: Dette landet er også vårt; et kraftig innlegg i kampen mot rasisme i USA og en forklaring på hvorfor mennesker flytter på seg. De blir ikke lenger hentet av kolonimakter eller andre, men flykter eller migrerer nå på egen hånd. Krig, fattigdom, forfølgelse og klimaendringer – samt drømmen om et bedre liv er de viktigste grunnene til den enorme forflytningen av mennesker vi ser i våre dager. En påstand i boken er:

Ved midten av dette århundret forventes det at migrasjon alene vil stå for 72 prosent av befolkningsveksten i USA, og opp til 78 prosent i Australia og Storbritannia. Dette er noe som kommer til å påvirke politiske valg, kultur, byer – alt. (Mehta 2019/2020, s21)

Hva vil dette bety? Jeg vil se på tidligere «invasjoner» av landområder og befolkninger, og det første er det vi kan kalle det motsatte av migrasjon – det som ligger inn under erobringer, stormaktspolitikk og kolonialisme. Eksempler er Columbus og Orientalismen. Det ene er konkret jakt fra hovedsakelig en person, mens det andre utviklet seg til en vitenskap som satte opp skillet mellom Orienten og Oksidenten, de «onde» og de «gode» – eller Østen mot Vesten. Metha mener dette er bakgrunnen for at migranter søker mot Vesten, han forteller om sin bestefar som hadde migrert til London; født i India og jobbet i Kenya. Han ble spurt av en britisk mann hvorfor han var i London/England. Svaret var: «Fordi vi er kreditorene deres.» Han mente «vi er her fordi dere var der.» (Metha 2019/2020, s15)

Columbus og Orientalisme

Hvem var Columbus? Det er selvsagt et underlig spørsmål, sånn på overflaten. Alle vet hvem Columbus var. Det var selvsagt han som oppdaget Amerika. Som trodde det var India. En litt underlig skikkelse. Likevel kan vi spørre: hvem var han egentlig? Vi kjenner ham fra forskjellige tekster; historiebøker, brev, notater, loggbok og dagbok. Samt hva andre valgte å fortelle om hans bedrifter på den tiden.  Det er umulig for oss å vite hvordan hans innerste tanker var, vi vet det som han valgte å dele med omverdenen. Slik er det med det aller meste, og jeg nevner Columbus og Orientalismen i samme åndedrag her, fordi det handler om hvordan vi ser den eller de «andre». Det handler også om det å oppdage andre folkeslag, og å se det som en selvfølge at de skal erobres.

Hvorfor kom Columbus til Mellom-Amerika i 1492? Det er det skrevet og tenkt mye rundt, en variant av dette tas opp i Todorov sin bok Erobringen av Amerika – forholdet til den andre. Han skriver der om hvorfor han valgte akkurat den historien:

For det første er oppdagelsen av Amerika, eller snarere av amerikanere, den mest forbløffende i vår historie. […] Dette møtet vil aldri igjen få en slik intensitet, hvis man kan bruke et slikt ord: det 16. århundre skulle bli vitne til det største folkemord som er blitt begått i menneskehetens historie. (Todorov 1982/92, s12)

Stort sett virket Columbus å være vennlig og positivt innstilt til sine nye undersåtter. For det var ingen tvil noen gang – dette var mennesker som skulle innlemmes i det voksende, spanske riket og bekjenne seg til den sanne, katolske kirke. Så de var underlegne fra første dag, men på en hyggelig og positiv måte: «Det var de vakreste menn og de vakreste kvinner de noen gang hadde møtt (16/12-1492).» (Todorov 1982/92, s44)

Utad kan det se ut til at Columbus hadde to hovedmotiver. Det ene var himmelsk, det andre mer jordnært. I brev til Paven (Alexander VI), skrev han: «Jeg håper å kunne utbre Vår Herres hellige navn og evangelium i universet» (s17). Til sine mer konkrete oppdragsgivere og sponsorer fokuserte han mer på mulighetene til å finne gull, edelstener og utvidelsen av Kongeriket Spania:

Det ble også nødvendig å tale om det timelige; derfor viste vi dem skriftene til så mange troverdige og lærde historikere, som fortalte om de enorme rikdommene i disse landene («Brev til kongeparet», 31/8 1498). (Todorov 1982/92, s15)

En episode viser hvor bestemt han kunne være; de fleste indianere (en betegnelse urbefolkningen naturlig protesterer mot) fortalte Columbus at Cuba var en øy. Dette kunne han ikke tro på, det passet ikke inn i hans bilde av at Cuba måtte være en landfast del av kontinentet Asia. Måten å løse dette på, er først å avskrive meningene til disse «dyriske menneskene», og så ta med seg en gjeng med oppegående reisefeller til Cuba slik at de kan avsi en ed. Columbus erklærer at det: «…ikke var noen tvil om at det var fastland og ikke en øy, og at de snart ville finne et land med siviliserte, som kjente verden. Alle sverget på at det var sant. (Edsavleggelse om Cuba, juni 1494).» (Todorov 1982/92, s30)

Historien videre er kjent nok. Det som er interessant her, er den suverene tanken om at alle som bor i dette nye landet uten videre kan regnes som nye undersåtter og Columbus sin enorme viljestyrke og tro på egne evner. Dette kjennetegner også det som Edward W. Said skriver om i sin kjente bok fra 1978: Orientalismen. I den boken beskrives det hvordan det fjerne og nære Østen ble underlagt og kuet av driftige menn (veldig få kvinner) som både reiste på oppdagelsesferd og skrev om det de så. Etter hvert ble det en slags vitenskap, noe Said ikke bare pirket i, men prøvde å slå sønder og sammen. Han var omstridt i sin levetid, og grunnen var blant annet hans syn på «vitenskapen» om Orienten:

Selv mener jeg at orientalisme er mer verdifull som et tegn på europeisk-atlantisk makt over Orienten enn den er reell tenkning om Orienten (som den, i sin akademiske eller vitenskapelige form, påstår å være) (Said 1978/2001, innledningen s9)

Boken er i all hovedsak en gjennomgang av det Said har maktet å lese av tekster som handlet om Orienten. Tekstene mente han ble skrevet ut fra den grunnleggende tanken om Oksidenten som et forbilde og mål på det perfekte, og at Orienten ble et begrep uten reelt innhold. Det betyr ikke at alt var løgn og myter, men at det ble bygget opp en systematisk «diskurs» i henhold til Michel Foucault: «Jeg har her funnet det nyttig å ta i bruk Michel Foucaults oppfatning av en tankeretning, slik han fremstiller det i Kunnskapens arkeologi og Overvåkning og straff.» (Said 1978/2001, innledningen s5). Said har ikke rukket over alt, og dermed utelatt mye som kunne forsvart sin plass – likevel, det er en imponerende samling av forfattere og tekster som gjennomgås. Han skriver selv i innledningen at han håper dette vil bidra til mer forskning, og av særlig interesse her er:

Den viktigste oppgaven av dem alle vil kanskje være å sette i gang med studier om nåtidige alternativer til orientalisme, å spørre om hvordan man kan studere andre kulturer og folk fra et liberalt, eller ikke undertrykkende og manipulerende, perspektiv. Men da ville man bli tvunget til på nytt å tenke gjennom hele det komplekse problemet viten og makt. (Said 1978/2001, s29)

Jeg skal ikke prøve å gjennomtenke alt her, men vil gjerne bidra til å se hvordan «de andre» blir oppfattet i dag. Hvor mye har endret seg siden Columbus i 1492 startet den spanske koloniseringen (som ble fullbrakt med Chile i 1553), og fra den tiden Said beskriver, som er fra midten av 1800-tallet og frem til omkring 1970? Det er to perioder hvor Vesten erobret store deler av verden – i den første lenger vest, og i den andre i høy grad østover.

Både Said og Todorov kalte seg humanister, og skriver bøker som er dels personlige og med sterke meninger. De ønsket å punktere myter og forestillinger, slik at den mer virkelige verden sto frem med all sin absurditet. Said skriver til slutt i sin bok:

Dersom orientalistisk viten har noen mening, må det være som påminnelse om kunnskapens forlokkende forsimpling, en hvilken som helst kunnskap, hvor som helst, når som helst. Nå kanskje mer enn før. (Said 1978/2001, s371)

Det fører oss videre til tanken om «stereotyper» og «banal nasjonalisme» som Piller er opptatt av i sin bok Intercultural communication (Piller 2011). Vi mennesker tenker i kategorier, på mange sett er vi nødt til det – verden er kaotisk, og dersom vi skulle undersøke hver ting, hvert menneske, hvert dyr vi møter så ville vi aldri klart å leve et liv. Vi samler og kategoriserer for å gjøre det enkelt for oss selv. Said og Todorov er opptatt av når dette skjer i vitenskapen og i forbindelse med erobringer av andre land og kulturer, mens Piller tar for seg det mer dagligdagse – den skjulte fremmedfrykt og rasisme som omgir oss. Det er TV, radio, internett, aviser og ikke minst politikere. Det påvirker og styrer vår kommunikasjon med «de andre», og en antagelse her er at det blir stadig viktigere i en global verden å jobbe med kommunikasjon og forståelse. Todorov gjør et poeng av at det ikke var Columbus som erobret Amerika, men heller de som kom etter ham: Cortés og fransiskanermunkene nevnes spesielt som sentrale fordi de evnet noe Columbus var ute av stand til; de forsto «de andre» på en måte som gjorde det mulig at vi nå ser resultatet etter 350 år:

Den européiske levemåten og de européiske verdiene har spredt seg til hele verden; de koloniserte har – slik Columbus ønsket – overtatt våre skikker og har kledd på seg. (Todorov 1982/92, s259)

Todorov skriver senere i en liten anekdote noe om at vi mennesker kan utveksle informasjon på tvers hvis vi vil:

Det er den landflyktige som i dag best inkarnerer Hugo av St. Victors ideal (riktignok ved å forskyve den opprinnelige meningen noe), som han formulerte slik i det 12. århundre: «Den som synes hans fedreland er deilig, er bare en bløthjertet nybegynner; den som synes at ethvert land er som hans eget, er allerede sterk; men bare den som ser hele verden som et fremmed land, er fullkommen.» (Jeg som er bulgarer og bor i Frankrike, låner dette sitatet fra Edward Saïd, som er palestiner og bor i De forente stater; og han hadde selv funnet det hos Erich Auerbach, en tysker som var landsforvist i Tyrkia). (Todorov 1982/92, s261)

Spørsmålet er hva som skjer videre? Vil fremmedfrykt og rasisme øke, eller kan vi håpe på mer kommunikasjon, forståelse, tillit og fredelig utveksling av informasjon på tvers av landegrenser, kulturer og religioner?

Fremtida er her nå.

Ingrid Piller har blant annet skrevet boken: Intercultural Communication i 2011. I den boken er hun opptatt av hvordan vi mennesker kommuniserer sammen, og særlig hvordan vi misforstår hverandre når vi skal snakke sammen på tvers av kulturer. Det har sammenheng med flere ting, åpenbart språkene selv som må læres, men i denne sammenheng er det mest interessant med hennes syn på stereotyper og det hun kaller «stereotypical banal nationalism.» En av hensiktene til Piller er å avsløre språkbruk som egentlig dekker over fremmedfrykt og rasisme – og som fører til diskriminering:

Culturism is a form of Orientalism (Said 1978), an ideology that serves to justify colonial and neo-colonial relationships. As explicit and overt racism has largely become unspeakable in ‘Western’ mainstream discourses, invoking culture and/or language proficiency often serves to cloak discrimination. (Piller 2011, s130-131)

Når vi ser debatten som foregår i Norge i dag, så er det åpenbart at ingen er rasister. De fleste påpeker alvorlige problemer med ideologiene eller snevrere: Religionen Islam. Hege Storhaug har kjempet en kamp i hovedsak mot det hun kaller «islamiseringen av Norge.» Det har hun gjort gjennom organisasjonen Human Rights Service (HRS). Jeg skal ikke gå inn på alle artikler, bøker og kommunikasjon som Storhaug har bidratt med gjennom årene, her vil jeg først og fremst se på hvordan HRS legitimerer arbeidet de gjør:

For HRS handler integrering eller inkludering i all hovedsak om at borgere av et fritt og moderne demokrati som Norge kjenner og aksepterer en felles verdiplattform basert på demokratiets bærebjelker; likestilling mellom kjønnene, likeverd mellom mennesker uansett nasjonal, etnisk, sosial, kaste-, stamme- eller klanbakgrunn, ytringsfrihet og religiøs frihet. (HRS, 2020, om oss)

Det høres umiddelbart fint ut. Hvem kan si noe på disse verdiene? Alle skal få leve sitt eget liv, så fritt og selvstendig som mulig. Identitet avvises ikke, her kan hver enkelt ha «nasjonal, etnisk, sosial, kaste-, stamme- eller klanbakgrunn, ytringsfrihet og religiøs frihet.» Det er ikke småtteri, her kan det virke som HRS stort sett godkjenner alle mennesker slik de nå engang er. Hvorfor har vi da et inntrykk av HRS og Storhaug som islamfiendtlige og en organisasjon som fremmer hat, særlig mot muslimer? Det kan blant annet henge sammen med den boken hun ga ut i 2015: Islam, den 11. landeplage. Den tittelen er inspirert av Arnulf Øverland sitt foredrag: «Den tiende landeplage», holdt i Det norske studentersamfund i 1931. Det avsluttes med:

Den tiende landeplage var et mørke, som bredte sig over hele Europa og Amerika, og det har varet i 1900 år. Og det kan være nok.

– Arnulf Øverland, 1933 (Virksomme ord, 2020)

Øverland skrev om Kristendommen, kanskje svakt ironisk eller sterkt sarkastisk? I sin egen omtale av boken på HRS sitt nettsted, avslutter Storhaug selv etter å ha tegnet et dystert bilde av det hun kaller «den tredje jihaden», som utføres av muslimer på «innsiden» av det europeiske samfunnet – femtekolonister?:

Som det heter i overskriften på bokens bakside, inspirert av forfatteren Arnulf Øverland:

Europa ulmer. Er vår tid forbi? (Storhaug, 2015)

Storhaug er ikke ironisk. En annen «avis» som har brukt tid på å motarbeide innvandring, og særlig muslimer, er Resett. Det er en nettavis som flere ganger har prøvd å bli anerkjent med medlemskap blant annet i Norsk Redaktørforening, men har til nå fått avslag – og regnes av mange som en utvidet blogg på ytre høyre. Redaktør Helge Lurås har nylig gitt ut bok: Knefallhvordan kristen skyldfølelse og venstresidens offermentalitet ødelegger Vesten. Tittelen er beskrivende, og i en omtale av boken på Resett sies det:

Masseinnvandringen har endret Norge. Det har endret Europa. Islam har fått fotfeste. Høyre- og venstresiden kjemper en kamp om rett og galt, hva man kan eller tør si. Helge Lurås stiller spørsmålet om hvordan dette kunne skje.

Svaret finnes i historien, både den eldre og den nyere. Fra kristendommen kommer trangen til botferdighet, å bade seg i sin egen synd. Vesten er unikt skyldig. Hos venstresiden brukes skyldfølelsen som brekkstang for radikale omveltninger. Stadig nye grupper av offer pekes ut, som majoritetsbefolkningen må be om unnskyldning til. Og i islam har nymarxistene funnet det perfekte, og villige, offer. En offerposisjon man kan benytte til å kreve sin rett, overfor «de skyldige».

Stikkord er utfrysing, scenenekt, sensur og identitetspolitikk. (Resett, 2020)

Dette er innenfor ytringsfriheten å si. Jeg vil ta for meg en uttalelse fra SIANs leder Lars Thorsen som ble dømt til å være utenfor rammene for ytringsfrihet i Norge:

Gode muslimer er en svøpe for sine omgivelser hvor enn de er. Et hvert menneske som bekjenner seg til Muhammeds ideologi og som arbeider for å innføre islams ondskap her – uansett om det gjøres med vold eller med politiske midler – er en trussel mot rikets sikkerhet og må deporteres eller interneres på livstid. (Skybakmoen, J. og H. Klungtveit 2019)

For denne uttalelsen, kombinert med diverse brosjyrer og et overordnet ansvar som leder, fikk Thorsen 30 dagers betinget fengsel og en bot på 20 000,-.

Underforstått i Thorsen sin uttalelse, så er «gode muslimer» sett fra Vestens side livsfarlige fordi de da følger Muhammeds ideologi. Hvem som konkret arbeider for å innføre ondskapen er mer flytende. Han ble presset på det senere i «Debatten» på NRK, og oppga da motvillig noen navn. Det skapte mer debatt. Senere ble det på initiativ fra Muslimsk dialogforum arrangert et møte i Drammen mellom disse og SIAN. Interessant nok sier Thorsen etter dette møtet:

SIAN-leder Lars Thorsen forteller at de takket ja til møtet for å kunne belyse hvilke problemer de mener islamsk teologi skaper og hvordan religionen sier norsk samfunnsstyring skal organiseres.

I møtet viste han til at islam svarer på krenkelser og blasfemi med drap.

– Dette er teologiske fakta som ikke kan nøytraliseres ved at en håndfull muslimer i Drammen mener dette er en måte de ikke vil leve på, sier Thorsen.

Han mener gjennomgangstonen i det muslimske panelet var å trekke frem sin egen oppfatning av religionen og hvordan de selv praktiserer islam mens SIAN snakket om teologien. (Persson L. C. S. og E. T. Hansen, 2020)

Dette kan vi kjenne igjen både fra Todorov, Said og Piller. Det er ikke «de andre» som vet best hvordan de er, det er «vi» som definerer hva som er sannheten. Det nytter ikke å komme med egne vurderinger, det ligger uansett i kortene at arabere, indianere, svarte og muslimer lyver fordi de ikke vil røpe sine egentlige hensikter.

Hvordan begrunnes hat mot muslimer?

Vi vet at muslimene har erobret store deler av verden i lange perioder, og en god del av den motviljen og hatet som mange har til Islam spesielt (religionen har skylden) bunner nok i disse periodene med stor makt. I tillegg kommer den terroren som er utført i moderne tid, med angrepet på USA i 2001 som det mest markante. Vi husker alle flyene som traff World Trade Center og Pentagon. Det utløste «krigen mot terror», som George W. Bush erklærte 20. september 2011. Fienden var enkel å lokalisere, og fikk også et navn: Osama Bin Laden. Al-Qaeda, Islam og til slutt muslimer. Det ble vanskelig for mange å skille mellom muslimer generelt og de harde terrorist-kjernene som muslimer flest tok klar avstand fra.

Åpenbart fører slike angrep på Vesten til reaksjoner, og det har blitt etablert en egen diskurs om Islam, kalt «Islamofobi»:

Eurabia-litteraturen, og den underliggende islamofobien i den, trekker betydelige veksler på tankefigurer som historisk sett stod sentralt i den europeiske antisemittismen. Blant disse tankefigurene er forestillingene om at det foregår systematiske og koordinerte forsøk fra islamistiske bevegelser i Midtøsten på å ta over makten i Europa via forbindelser med europeiske muslimer. (Bangstad, 2011)

Vi har sett eksempler på dette i Norge, og vi husker det mest skremmende eksempelet i nyere tid: Anders Behring Breivik. Han drepte de som kunne komme til å ta beslutninger som førte til mer innvandring av muslimer (eller Islam). Skillet mellom det å være muslim og det å tilhøre det vi kan kalle diskursen Islam er ikke lett å trekke. Straffeloven har bestemmelser mot diskriminering og hatefulle ytringer, særlig §185 – ofte kalt «rasismeparagrafen.» Når det gjelder Breivik er det ingen tvil, han begår massemord. Når det er snakk om andre aktører i Norge, så viser eksemplene med Storhaug, Lurås og SIAN at grensene er vide – det skal mye til for at uttalelser blir tiltalt og deretter dømt som rasistiske.

At det er utfordrende å bruke paragrafen tyder de ganske få tiltalene og dommene på. Spørsmålet er om dagens rasister «sniker seg unna» ved å bruke korrekte ord? SIAN sier for eksempel i sine vedtekter:

§ 4A – Medlemmer

[…] SIAN er en ikke-voldelig organisasjon. Ingen nazister eller rasister kan oppnå medlemskap. (SIAN, 2020, pkt. 4A)

Hvor går grensen for å være rasist? Den er ikke lett å trekke – det er noe enklere å trekke grensen mot nazisme, der må vi anta at det er snakk om å bekjenne seg til en ideologi. Det finnes en rekke slike grupper som åpent bekjenner seg til «sosialnasjonalismen», og er inspirert av Hitler. Disse vil altså ikke ha adgang til SIAN.

Hvordan har rasisme og fremmedfrykt artet seg i Norge? Er SIAN et eksempel på fremmedfrykt? De hevder selv at de fører en legitim kamp mot uønsket innvandring av spesielt muslimer, eller, som navnet sier: Stopp Islamiseringen Av Norge.

Den norske historien – hva er identitet?

Jeg skal ikke gå i detaljer her, men vil ta frem noen historiske grupper som har blitt utstøtt og forfulgt i Norge. Jeg bruker her materiale fra boken Mistenkelige utlendinger av Eide og Simonsen. De har gjort jobben med å gjennomgå avisartikler som omtaler «de andre» opp igjennom moderne tid. Jødespørsmålet kjenner vi til, med Grunnlovens bestemmelse og Wergelands kamp for å bli kvitt «Jødeparagrafen.» Jødepragrafen lød: «Jesuiter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». (Ulvund, 2020)

Her vil jeg komme inn på begrepet «identitet», ettersom flere av de undertrykte gruppene målbærer et krav om å få sin identitet bekreftet og respektert. At Jesuiter og Munkeordener ble samlet i en paragraf som blir referert til som «Jødeparagrafen», viser nok at «de andres» identitet ikke var så viktig å fremheve. Det var uønskede fremmedelementer i den norske virkeligheten. Et riktigere navn nå er «religionsparagrafen.» (Ulvund, 2020)

I Mistenkelige utlendinger blir også afroamerikanere, «negere», samer, sigøynere, somaliere og tatere nevnt som spesielle grupper av «de fremmede.» I tillegg var det en skeptisk holdning til øvrige fremmede som invaderte Norge:

Fremmedinvasjonen i Aker

I februar er det meldt tilflyttet Akers politimesterdistrikt (Aker, Bærum, Asker) 249 udlændinger, deraf 146 svensker, 59 dansker, 20 tyskere, 3 englændere, 5 russere og finner og 16 av anden fremmed nationalitet (Aftenposten 7.3.1919). (Eide og Simonsen 2007, s169)

Vi vet at det blir diskutert flittig også i dag – hvor mange utlendinger kan (og bør) vi ta imot i Norge? Det er et bilde på identitet at vi holder oss til vår egen gruppe, som defineres kontinuerlig mot «de andre.» Det vi ser mer i våre dager, er at flere og flere grupper reiser seg og vil ha respekt. Det er det Fukuyama mener når han skriver:

The slaves would, in other words, rebel against the masters; a world in which the dignity of only a few was recognized would be replaced by one whose founding principle would be recognition of the dignity of all. (Fukuyama 2018, s41)

Vil «vi» tolerere økt makt til «dem»? Fukuyama diskuterer grundig «identitet» i sin bok, og avslutter med: «Identity can be used to divide, but it can and has also been used to integrate.» Et eksempel på det i Norge er samene, som har fått eget Sameting:

Sametinget skal styrke samenes politiske stilling og fremme samenes interesser i Norge, bidra til en likeverdig og rettferdig behandling av det samiske folket og arbeide med å legge forholdene til rette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. (Sametinget, 2020, Om Sametinget)

De fleste tenker nok at det er greit nå, men det var en kamp da det sto på. Vendepunktet antas å ha vært Alta-Kautokeino: «Man skal være forsiktig med å beskrive kampen om Alta-Kutokeino som en slagmark med klare vinnere og tapere, men saken endret det etno-politiske landskapet i Norge.» (Eide og Simonsen, s42) Man kan kanskje si at det gikk raskt fra den saken egentlig ble tapt – utbyggingen ble dømt lovlig i Høyesterett i 1982 – til det første Sametinget ble åpnet i 1989. Samene har vært i Norge minst siden vikingtiden; det eldste funnet av samisk bosetting er gjort på Kjelmøya i Sør-Varanger: «De eldste kulturlagene går tilbake til tiden omkring år null.» (Gaski, 2020)

Det kan med andre ord ta lang tid for «fremmede» minoriteter å få sin selvstendighet. De fleste innvandrere har ikke vært så lenge i Norge, nå er spørsmålet:

Hva skjer når vi har pandemi?

Krastev skriver mot slutten av sitt essay:

Koronaepidemiens store paradoks er at det å stenge grensene mellom EU-land og låse folk inne i leilighetene deres, har gjort oss mer kosmopolitiske enn noen gang. For kanskje første gang i historien snakker folk om det samme og deler samme frykt over alt. […] I dette merkelige øyeblikket i vår historie, og kanskje bare akkurat nå, føles det som om vi alle levde i én samlet verden. (Krastev, 2020, s83)

Han skriver også om den frykten mange har for at pandemien skal øke de totalitæres makt, men konkluderer ikke med at det vil skje. Det er noe spesielt med denne pandemien, noe vi antagelig aldri har sett i tidligere kriser. Det finnes krefter som er ekstreme og voldelige på begge sider; terrorisme, erobringer, nazisme og KKK er eksempler på dette. Likevel, de fleste mennesker i verden lever fredelig sammen. Pandemien har tvunget oss inn i våre hjem, hvor vi sitter og ser på eller samtaler om «de andre.» Krastev ser muligheten for at alle land, og kanskje særlig i Europa, vil bli mer proteksjonistiske og nasjonalistiske – de har erfart at i kriser som denne pandemien så må alle land stole på seg selv. Det betyr likevel ikke at demokrati erstattes med diktatur. (Krastev, 2020, s78-79)

Jeg startet med utgangspunkt i hvordan «de andre» vil bli sett på nå i pandemien. Det har vist seg å være komplisert å komme frem til noe endelig standpunkt. Det finnes tendenser til at nasjonalismen øker markant, men det er ikke nødvendigvis slik at rasismen og hatet øker på grunn av Korona. Det er mulig å tenke tvert imot, fordi mange av de kreftene som har kjempet for å stenge grensene nå får viljen sin. Det som likevel ser ut til å være en utfordring, er at både viruset og tiltakene rammer skjevt. Det er helt klart at mange fattige land (Argentina, Brasil, India), samt utsatte grupper i USA, rammes hardere enn de fleste «hvite» land og grupper. En undersøkelse fra USA sier:

Unfortunately, we are already seeing substantial racial inequality in COVID‐19 infections. African Americans are experiencing three times the rate of COVID infection and nearly six times the death rate of White majority counties (Garg et al. 2020; Scott 2020; Webb et al. 2020; Yancy 2020). (Gay, T., S. Hammer, E. Ruel, 2020)

Krastev avslutter sitt essay: «Koronaviruset har infisert verden med verdensborgerånd, men samtidig gjort enkeltstater til globaliseringsskeptikere.» (Krastev, 2020, s84)

Spørsmålet er som alltid: gjelder verdensborgerånden alle mennesker?

Kan pandemien øke vår mellommenneskelige forståelse?

Det er utfordringer, ikke minst flyktningstrømmene, men samtidig er det håp. Vi lærer kanskje å se «de andre» som «oss.» Det var en start da SIAN møtte Muslimsk dialogforum, men det er enkelte tegn på at en form for orientalisme lever i Norge ennå. Det er et faktum at smitten er høyere blant «innvandrere» også i Norge: «Andelen utenlandsfødte blant meldte tilfeller var 36 % i uke 49–50, mens andelen utenlandsfødte blant nye innleggelser var 44 % i uke 50.» (FHI ukerapport). Dette gjelder særlig Oslo, hvor det er store innvandrermiljøer, og fakta som dette får Rita Karlsen hos Human Rights Service til å spekulere: «Hvordan fungerer dette nå i koronatiden? Kan islams alkoholforbud forklare noe av overrepresentasjonen av smitte blandt (sic) en del innvandrergrupper?» (Karlsen, 2020)

Det utspillet har ført til debatt. Begrunnelsen hennes er i hovedsak: «For mange er det viktigere å vise hvor «gode muslimer» de er, enn å delta på den nødvendige nasjonale dugnaden for å få smitten ned.» (Karlsen, 2020)

Det er «gode muslimer» igjen. De er ikke en del av vårt samfunn. Faktisk.no svarer: 

Leder Abdirahman Diriye i Islamsk råd Norge avviser at det finnes noen sammenheng mellom islams forbud mot alkohol og forhøyet smittespredning blant norske muslimer. – Forbudet mot alkohol i islam handler om konsumering og omfatter ikke bruk av håndsprit/Antibac. (Molnes, G., E. Akerbæk og Ø. B. Skille 2020)

For å sikre at dette er sant, så tar de med Professor Knut S. Vikør ved Universitetet i Bergen: «– Kjernen i alkoholforbudet i islam er at en substans som gjør deg beruset, eller påvirker din bevissthet, er forbudt, sier professoren til Faktisk.no.» (Molnes, G., E. Akerbæk og Ø. B. Skille, 2020)

En muslims mening er fortsatt tvilsom. Den bør bekreftes av en norsk ekspert på «islamsk historie og islamsk lov.» Det er godt ment av Faktisk.no, men som det har vært sagt: «Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner.»

Sagaen fortsetter. Det er mulig å tenke seg at «de fremmede» burde være reddere for «oss» enn vi er for dem.

Litteraturliste

Bangstad & Døving. (2015). Hva er rasisme. Oslo: Universitetsforlaget.

Bangstad, S. (2011). Islamofobi, rasisme og religionskritikk, Kirke og Kultur 115 (4), 247-266. http://www.idunn.no/kok/2011/04/art03

#Blacklivesmatter. (u.å). About. https://blacklivesmatter.com/about/

Døving, Cora Alexa. (2016). Dolezals rase – uten en dråpe blod – Om rase som folkelig og analytisk kategori. Sosiologisk tidsskrift  24 (04), 327-348. https://doi.org/10.18261/issn.1504-2928-2016-04-04

Eide, E. og Simonsen A.H. (2007). Mistenkelige utlendinger. Oslo: Høyskoleforlaget.

Fukuyama, Francis. (2018). IdentityContemporary Identity Politics and the Struggle for Recognition. England: Profile Books Ltd. USA: Farrar, Straus and Giroux

Gaski, Harald: samenes historie i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. desember 2020 fra https://snl.no/samenes_historie

Gay, T., S. Hammer, E. Ruel. (2020). Examining the Relationship Between Institutionalized Racism and COVID‐19. City and Community 19 (3), s523-530. DOI: 10.1111/cico.12520

Godbolt, James: borgerrettsbevegelsen i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. desember 2020 fra https://snl.no/borgerrettsbevegelsen

HRS (Human Rights Service). (u.å). Om oss. https://www.rights.no/om-hrs/

Karlsen, R. (2020, 7/12). Muslimer og alkohol. Human Rights Service. https://www.rights.no/2020/12/muslimer-og-alkohol/

Krastev, Ivan. (2020). Framtida er her nå. (Alexander Leborg, Overs). Res Publica (opprinnelig utgitt 2020).

Lakoff, George (2010). Why it Matters How We Frame the Environment, Environmental Communication, 4 (1), 70-81, DOI: 10.1080/17524030903529749

Metha, Suketo. (2020). Dette landet er også vårt – en innvandrers manifest. (Erik Ringen, Overs.). Res Publica (opprinnelig utgitt 2019)

Molnes, G., E. Akerbæk og Ø. B. Skille. (2020, 10/12). Alkoholforbud hindrer ikke norske muslimer i å bruke håndsprit. Faktisk.no. https://www.faktisk.no/artikler/9g9/alkoholforbud-hindrer-ikke-norske-muslimer-i-a-bruke-handsprit

Persson L. C. S. og E. T. Hansen. (2020, 1/11). Historisk møte mellom SIAN og muslimer. NRK Oslo og Viken. Historisk møte mellom SIAN og muslimer – NRK Oslo og Viken – Lokale nyheter, TV og radio

Piller, Ingrid. Intercultural Communication : A Critical Introduction, Edinburgh University Press, 2011. ProQuest Ebook Central, https://ebookcentral-proquest-com.pva.uib.no/lib/bergen-ebooks/detail.action?docID=714142.

Regjeringen.(2020, 24/4). Koronakommisjonens mandat. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/dep/smk/pressemeldinger/2020/regjeringen-oppnevner-koronakommisjon/koronakommisjonens-mandat/id2699477/

Resett.(u.å). Helge Lurås: KNEFALL – Hvordan kristen skyldfølelse og venstresidens offermentalitet ødelegger Vesten. Helge Lurås: KNEFALL – Hvordan kristen skyldfølelse og venstresidens offermentalitet ødelegger Vesten – Resett Forlag

Richard, M. P. (2009). “This Is Not a Catholic Nation”: The Ku Klux Klan Confronts Franco-Americans in Maine. The New England Quarterly, 82(2),285-303. https://doi-org.pva.uib.no/10.1162/tneq.2009.82.2.285

Said, Edward W. (2001). Orientalismen. (Anne Aabakken, Overs.). De norske Bokklubbene (opprinnelig utgitt 1978).

Sametinget. (u.å). Om Sametinget. https://sametinget.no/om-sametinget/om-sametinget/

Seltzer, R. and G. M. Lopes. (1986). The Ku Klux Klan: Reasons for Support or Opposition Among White Respondents Journal of Black Studies, 17 (1), 91-109  https://www.jstor.org/stable/2784043

Skybakmoen, J. og H. Klungtveit. (2019, 8/11). SIAN-leder dømt til betinget fengsel for hatefulle ytringer. Filter Nyheter. SIAN-leder dømt til betinget fengsel for hatefulle ytringer – Filter Nyheter

Storhaug, H. (2015, oppdatert 18/11). Ny bok: Islam. Den 11.landeplage. Human Rights Service. https://www.rights.no/2015/10/ny-bok-islam-den-11-landeplage/

Todorov, Tzvetan. (1992). Erobringen av Amerika – forholdet til Den Andre. (Arne Kjell Haugen, Overs.). Document Forlag (opprinnelig utgitt 1982).

Ulvund, Frode: Jødeparagrafen i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. desember 2020 fra https://snl.no/J%C3%B8deparagrafen.

Virksomme ord. (u.å). Kristendommen – den tiende landeplage. Kilde: A. Øverland. (1933.) Tre foredrag til offentlig forargelse http://virksommeord.no/tale/387/

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.