Sofaskribentens år – julegaver, idiomer, retorikk og klisjéer. Hva skjer’a?

"Throughout history, great speeches have produced great change. From inciting violence and asserting control to restoring peace and securing freedom, nothing has the raw emotional power of a speech delivered at the right moment, in the right place, with the right content, and the right delivery."

Ja, du – kjære leser. Noen er det, men hvor mange er vanskelig å si. Det er så mange luringer der ute i den vide verden, og flere av dem tilbyr meg forskjellige former for hjelp på hjemmesiden min: sofaskribenten.no. De aller fleste merker jeg som spam, og håper de forsvinner inn i det store intet. Ut i fra Google analytics kan jeg håpe på at flere enn 100 har lest det jeg skriver – de skryter av at omtrent 49 500 har vært innom sofaskribenten.no – i dette merkverdige året. Hvor mange som er der for å hjelpe og hvor mange som er der for å lese vet jeg ikke. Det betyr heller ikke all verdens; jeg vet konkret at noen har glede av å lese – ikke alt, skulle bare mangle – men, noe. Det er nok. Hvorfor skriver vi skribenter? Og i alle dager – hva er dette med «Sofaskribenten?»

Gode spørsmål. Antagelig fordi jeg fant på dem selv akkurat nå, og det vi gjør selv er velgjort – eller «selvgjort er velgjort» som vi gjerne sier. Er det sant da? Jeg har gjort en del saker og ting selv, blant annet da jeg hadde sløyd på skolen i forrige årtusen. Da prøvde jeg å lage et fuglehus en gang, det endte som et skjærebrett med ujevne kanter og svidde forsøk på tegninger (inngravert skulle det være, i tre – med en slags varmepistol). Jeg skjønte stort sett ingenting av sløyd, og for de som er usikre på hva det egentlig var:

Sløyd er et tidligere fag i den norske grunnskolen med undervisning i å forme og bearbeide gjenstander av tre og metall. Faget ble innført i Norge av skolebestyrer Hans Konrad Kjennerud (1837–1921) som var en pådriver for at sløyd skulle bli et eget fag i skolen. Undervisningen i sløyd var opprinnelig bare for gutter mens jenter fikk undervisning i et eget håndarbeidsfag. 

Wikipedia

Nå skal det sies (eller skrives?) at dette med gutter og jenter endret seg utover 1980-tallet, og jeg fikk anledning til å prøve meg på strikking, sying og skreddersøm i et fag jeg tror ble kalt «Håndarbeid», mens jentene fikk mulighet til å vise at de var bedre enn meg i sløyd. Det eneste faget jeg klarte å få dårligere karakter i, var nok «Orden». Det kom av min tidlige demens, som ble tatt lite hensyn til i skolen. Med det mener jeg ikke å si at demens er noe som skal bli tatt lett på – det er ikke ironisk eller sarkastisk, men et forsøk på å forklare på en noe humoristisk måte at jeg allerede som barn var ekspert på å glemme. Det har jeg fortsatt med opp i godt voksen alder, og man kan vel si at jeg er spent på alderdommen. Smak på det ordet: «alderdommen». Hva betyr det egentlig? Språklig sett handler det selvsagt om alder – vi blir eldre – og så får vi åpenbart dommen. Hva er den? Det varierer fra menneske til menneske, utover den endelige slutten. Ikke nok med det, etter døden skal vi igjen dømmes: det vet vi fra den «apostoliske trosbekjennelse», som sier:

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den hellig ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fór ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Sitatet er hentet fra Bibelen, vi kjenner det alle. Det er «Dommens dag», blant annet malt av Stefan Lochner, ca. 1435:

Ja, altså – det er ikke for å skremme noen. Jeg skjønte ikke så mye mer av dette enn jeg gjorde av sløyd og håndarbeid. Rett og vrangt ble ikke min styrke når det gjaldt det gilde faget strikking, og jeg er vel neppe blitt så mye sikrere på rett og vrangt ellers i livet heller.

Retorikk, sier du?

Ja, denne Sofaskribenten har tatt noen retorikkfag i 2020. Til sammen har det blitt 60 studiepoeng om alt går vel (det vil si om jeg står). Det vil fortsette en stund til, men den verste jobben er på en måte gjort. Det å lære seg et fag kan nok sammenlignes med sløyd – og håndarbeid. I starten er det tungt og vanskelig, så lærer man seg de grunnleggende begreper og teorier, og deretter bygges det videre på den surt ervervede kunnskap. Til slutt, dersom man liker faget, så blir det interessant og til og med kjekt. Jeg skal ikke her gå inn på hva retorikk er, men den våkne leser kan finne en del elementer i denne teksten som absolutt kan kalles retoriske. Noen mener at all argumentasjon er retorisk, fordi det handler om å overbevise andre om noe. Hva som helst, egentlig. Vi har sett mange eksempler på det i året 2020, og noen har jeg kommentert underveis både her og på Facebook – det er kommunikasjonsplattformer med plusser og minuser som alt annet. Jeg kommer til å fortsette med det i 2021 – og er blant annet glad for årets:

Julegaver

Ja, jeg har fått noen gaver i år. Jeg vil trekke frem noen av dem, merkelig nok er det hovedsakelig bøker. En som er sitert allerede i starten her, er boken 50 speeches that made the modern world:

Jeg nevner noen interessante navn fra denne: Vladimir Ilich Lenin, Joseph Stalin, Joseph Goebbels, Heinrich Himmler, Saddam Hussein, Osama bin Laden, Aung San Suu Kyi – for å ta noen som ikke er kjent for å skape en bedre verden. Sistnevnte vant riktig nok Fredsprisen, men har endret seg en del i etterkant, og nå er det bekymring som er normen:

Aung San Suu Kyi har lenge vært taus om rohingyaene, og når hun nå først sier noe, undergraver hun rapportene. Vi er bekymret og skuffet. Jostein Hole Kobbeltvedt, leder for Raftostiftelsen.

Aung San Suu Kyi nekter FN å granske overgrep i Myanmar (dagbladet.no)

Det kan si oss noe om «sannheter» – og hvorfor det er en grunn til å lese alle slags taler og teorier, også de vi ikke liker. For om vi skal klare å forstå hva som skjer når Kyi går fra fredsforkjemper til undertrykkelse av en hel folkegruppe, så er det sentralt at vi som mennesker innser at verden er kompleks. Det finnes ikke klare linjer mellom rett og vrangt, og kanskje har det vært problemet mitt hele livet? Jeg klarer ikke å se den grense under vann, som en berømt ubåtfører sa en gang. Det betyr ikke at vi skal forstå alt, men det bringer meg videre til en annen julegave:

Denne leser jeg nå, og jeg kjenner også forfatteren ganske godt – rett nok kun online, men i våre dager er vel det omtrent like bra som «real life». Det er en bok jeg vil komme tilbake til, her vil jeg bare nevne det som er Svein Hammer sin styrke: han ønsker å utforske alle sider av virkeligheten gjennom sine primært sosiologiske briller. Det vil si at han så fordomsfritt som mulig (det vil jeg ta opp etter nyttår; fordommer er i denne sammenheng nøytralt ment etter Gadamer sin hermeneutiske teori) undersøker forskjellige «diskurser» i det norske samfunn. Det vil si i denne boken hovedsakelig «Sosialdemokrati» og «Nyliberalisme» – ord, som med anførselstegn blir begreper, og kan bety svært mye forskjellig alt etter hvem som bruker ordet eller begrepet. Et forsøk på å definere og analysere gir oss mange flere verktøy (sløyd igjen) til å forstå den virkeligheten som omgir oss. Og – i tillegg – forstå hvorfor vi selv tenker slik vi gjør. Dette er en omfattende teori; det at samfunnet formes av våre ord og språkhandlinger har mange vært inne på opp igjennom historien. Her vil jeg bare si at julegavene gir et visst inntrykk av dette, den neste er:

Inaugural speeches. En (våt) drøm for retorikere. Analysert igjen og igjen, og nå venter vi i spenning på Joe Biden sin tale når han blir innsatt som President. For det tror vi på. Donald Trump kjemper som en treåring på speed, men kan neppe stå imot flere hundre år med tradisjoner. Et valg er et valg. Ord former virkeligheten – eller, de fleste presidenter vil ønske og tro det når de forbereder talen. De vil gjerne si noe viktig om fremtiden. Om de klarer å virkeliggjøre ambisjonene og drømmene? handler like mye om reell makt, slik Trump har fått føle på kroppen. Muren mot Mexico er ennå ikke bygget slik han drømte om, og mye gjenstår nok ellers også fra den talen han selv holdt i 2016. Ord kan forme verden, men det krever makt.

Det er dels dette Svein Hammer skriver om. Han fremhever i boken at både Sosialdemokratiet og Nyliberalismen var kraftfulle prosjekt med vilje til «…å kna staten, økonomien, politikken, samfunnslivet og menneskene inn i distinkte former» (Hammer 2020, s9). Om de klarer å få viljen sin avhenger derimot av mange faktorer:

Realiteten er nok at samfunnsutviklingen over tid preges av varierte strømninger som brynes mot hverandre, med den effekt at selv det mest dominerende byggverk aldri står på helt fast grunn. Før eller senere løser den etablerte orden seg opp, og bevegelser i nye retninger vinner fram

Hammer 2020, s9

Hva med Sofaskribenten? Og hva er idiomer?

Det jeg har antydet her, er at Sofaskribenten vil fortsette å skrive også i 2021. Jeg er så vidt startet på en lang reise, og det er mangt og meget å utforske på veien. Til og med akademiske verktøy har jeg prøvd å lære meg i dette merkelige året – og det var en utfordring. Akademia er preget av regler og forordninger: Hvordan skrive korrekt? Hvordan sitere korrekt? Følges de rette akademiske grunnregler? Tenkes det riktig? Osv.

Noe har jeg lært, men for en som fikk NG i orden, så er det fortsatt mye å sette seg inn i. Jeg viste en gang før jul en oppegående dame de reglene som gjelder for korrekt gjengivelse av kilder (kun en av mulighetene, den som kalles APA) og hun sa ganske klart at noe slikt kunne aldri blitt innført på hennes jobb. Folk ville klikket. I et svakt øyeblikk, etter gode åtte timer med kildekontroll – så ble jeg fristet. Jeg tenkte på Freud, og i mitt stille sinn formulerte jeg en tanke: Er ikke dette en liten smule…analt? Jeg tror jeg sa det høyt. De som har interesse av det, kan sjekke på denne nettsiden: APA 7th – Kildekompasset

Litt kommer jeg til å bruke her på bloggen, men Sofaskribenten er ikke valgt helt tilfeldig – for å svare på mitt eget spørsmål lenger opp: meningen er at denne nettsiden skal være ganske uformell skriving om forskjellige tema – og, ikke minst, bøker/forfattere som interesserer meg. Det skal ikke være akademisk/faglig korrekt. Det sparer jeg til de oppgaver og artikler jeg er nødt til å levere. Så det leses på eget ansvar, her finnes nok ikke den store «Sannheten», men jeg vil forsøke å være noenlunde korrekt i mine henvisninger. Litteraturlister vil dog ikke utarbeides…da orker jeg nok ikke å skrive. Noe jeg synes er veldig gøy.

Det bringer meg til min siste julegave jeg vil nevne:

Et idiom er ifølge den kjente skribent, avisredaktør og journalist (nå pensjonist) Per Egil Hegge:

Et idiom defineres som et uttrykk eller en vending som er karakteristisk eller særegen for et språk. Et idiomatisk uttrykk omtales også som et språkriktig uttrykk – og allerede her bør vi se varsellyset blinke: Et idiomatisk uttrykk ligger fast, og hvis man flikker på det, enten ut fra så overdreven selvtillit at man vil forbedre det, eller fordi man rett og slett husker feil – blir belønningen gjerne det motsatte av applaus; det blir hoderysting og til dels uhøflig latter.

Hegge 2015, s6

Skal ikke køddes med. Perler for svin er perler for svin. Men, er det også en klisjé?

Godt nyttår ønskes alle fem lesere!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.