Chinua Achebe – «Mønsteret rakner»

Kan afrikanere skrive bøker? "I 1974 skrev den norske litteraturforskeren Yngvar Ustvedt om det han kaller 'Afrika, stillhetens kontinent', at afrikanere ikke hadde forfattere før europeerne kom, de hadde store vansker med å lære europeiske språk, 'negerkulturens' muntlige litteratur fikk et 'dødsstøt' med kolonialismen og 'noen skriftlig litteratur hadde Afrika aldri hatt'" (1974,9) Kilde: Tonje Vold, "Å lese verden", Universitetsforlaget 2019, s163

Okonkwo var kjent overalt i de ni landsbyene og til og med utenfor dem. Hans berømmelse hvilte på det han hadde utrettet av egen kraft. Som ung mann på atten hadde han innbrakt landsbyen heder ved å kaste Amalinze Katten i bakken. Amalinze var den store bryteren som ingen hadde klart å slå på syv år, fra Umuofia til Mbaino. Han ble kalt Katten, fordi det aldri hendte at ryggen hans rørte ved bakken. Og denne mannen var det Okonkwo brøt under seg i en kamp som eldste sa seg enig i var en av de villeste siden landsbyens grunnlegger hadde kjempet med en villmarksånd i syv dager og syv netter.

Trommene drønnet og fløytene sang, og tilskuerne holdt pusten.

S1 – de første ord i boken.

Hvem er denne Okonkwo?

Først og fremst er han sønn av en mislykket far; en far som aldri gjorde det han skulle, som lånte kauriskjell av alle som lot seg lure – og det var mange, på sitt vis var han en sjarmerende mann som var flink til å spille fløyte, og inviterte til fest hver gang han hadde litt penger til overs – eller kauriskjell som pengene het den gang. Det er illustrerende når en nabo kommer og vil ha tilbake de to hundre kauriskjellene som Unoka – som var farens navn – hadde lånt for over to år siden:

Så snart Unoka skjønte hva vennen hans hadde for seg, slo han opp en latter. Han lo høyt og lenge, og stemmen hans klang så klart som en ogene; han fikk tårer i øynene. Gjesten hans satt der forbløffet og målløs. Til slutt klarte Unoka å få frem svaret sitt mellom stadig nye utbrudd av munterhet.

«Se den veggen der», sa han og pekte på den borterste veggen i hytten, den var gnidd inn med rød jord så den skinte. «Se på de krittstrekene!» Og Okoye så grupper av korte, loddrette streker tegnet opp med kritt. Det var fem grupper, og i den minste gruppen var det ti streker. Unoka hadde sans for det dramatiske, så han lot det bli en pause hvor han tok seg en pris snus og nøs med stor larm; derpå fortsatte han: «Hver sånn bunt med streker betegner det jeg skylder en bestemt mann, og hver strek betyr hundre kauriskjell. Som du ser, skylder jeg den mannen der tusen skjell. Men han er ikke kommet for å vekke meg om morgenen av den grunn. Jeg skal betale deg, men ikke i dag. Våre eldste sier at solen skinner på dem som står, før den skinner på dem som ligger på kne foran dem. Jeg betaler de største gjeldspostene mine først.»

Så tok han seg en pris snus til, som om det var å betale de største gjeldspostene først. Okoye rullet sammen geiteskinnet sitt og gikk.

S3-4

Slik er skjebnen til Okonkwo pekt ut fra start, han må kjempe for sin ære og vaske bort alt som har med faren å gjøre. Samfunnet er heldigvis ordnet slik at hver mann bedømmes for sine handlinger, og ikke for sin arv. Det gjør at Okonkwo, på tross av farens dårlige moral og hang til drikking, kan bruke sine krefter og evner til å slå sin vei frem i solen. For det er mye sol og regn i dette landsbyområdet som lå i Nigeria – rundt midten av 1800-tallet, omtrent på den tiden da de hvite for første gang kom som misjonærer:

«Verden er stor», sa Okonkwo. «jeg har til og med hørt at i noen stammer tilhører en manns barn hans kone og hennes familie.»

«Det kan vel ikke være sant», sa Machi. «Da kunne du like gjerne si at kvinnen ligger oppå mannen når de lager barn.»

«Det er like vilt som historien om de hvite mennene, som etter det de sier, skal være så hvite som det krittet her», sa Obierika. Han holdt i været et stykke kritt, som hver mann hadde i sin obi og som gjestene hans brukte til å tegne streker på gulvet med før de spiste kolanøtter. «Og disse hvite mennene har ikke tær heller, sies det.»

«Har du aldri sett dem?» spurte Machi.

«Har du?» sa Obierika.

«En av dem går ofte forbi her», sa Machi. «Han heter Amadi.»

De som kjente Amadi, lo. Han var spedalsk, og det høflige navnet på spedalskhet var «den hvite huden.»

S79

Okonkwo har på dette tidspunktet bygget seg opp ved hardt arbeide, utholdenhet gjennom tørke, regnsesonger som varer og varer og oversvømmer jordene hans, plagsomme koner – han har etter hvert tre av dem og har fått seg to verdifulle ankelringer som markerer at han har tatt to av fire mulige titler i landsbyen, noe som er vanskelig selv i et langt liv. Noen klarer tre, men bare mytene forteller om de som klarte fire. Dette er en slags manndomsprøver, som også markerer det sterke skillet mellom menn og kvinner. Bare menn kan dyrke den viktigste matvaren, som er yams:

CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=15402

Fortsatt er Nigeria storprodusent av denne matsorten, som kan minne om poteten. Jeg har selv aldri spist det, men må selvsagt prøve etter å ha lest denne boken, som ble skrevet 1958. Den skal etter sigende være søtere enn søtpoteter, som er fra en annen plantefamilie – men, jeg har forstått at disse noen ganger blir forvekslet. Noen kokk er jeg definitivt ikke, men i det gamle samfunnet i Nigeria var det stor stas å være ekspert på yams, og selv om Okonkwo tillot sin eldste sønn Nwoye og en slags stesønn han hadde boende i huset sitt i tre år, Ikemefuna, å bidra i forberedelsene til såing – så var han ikke nådig:

Iblant ga Okonkwo dem noen stykker yams hver å gjøre i stand. Men han fant alltid noe galt ved det de gjorde, og sa det også meget truende til dem.

«Tror du at du skjærer opp yams til koking?» spurte han Nwoye. «Hvis du deler opp en yams til av denne størrelsen, så skal jeg knekke kjeven på deg. Du tror du er et barn ennå. Da jeg var på din alder, var jeg igang med å bygge opp min egen gård. Og du!» sa han til Ikemefuna.

«Dyrker dere ikke yams der du kommer fra?»

S45

Denne Ikemefuna er ikke sønnen til Okonkwo, men mer som et slags krigstrofe, eller tatt til landsbyen etter et «øye for øye, tann for tann» prinsipp. En ung jente ble drept i landsbyen som Okonkwo bor i, og han fikk i oppdrag som en av de mektigste i landsbyen å sørge for at de fikk oppreisning for dette drapet. Det skjedde ved at Okonkwo hentet en tilsvarende ung jente og Ikemefuna fra den landsbyen hvor morderen bodde. Den unge jenten ble gitt til Udo som hadde mistet konen sin – selvsagt var den nye jenten jomfru. Av mangel på avgjørelse, så ble Ikemefuna boende i husholdningen til Okonkwo på ubestemt tid. Den viste seg til slutt å bli omtrent tre år. Da bestemte orakelet at Ikemefuna måtte drepes, og det endte med at Okonkwo selv utførte dette drapet, selv om han hadde blitt advart mot å delta i denne ofringen. Det viste seg at Okonkwo motvillig hadde blitt glad i denne gutten, og etter drapet fikk han problemer med både søvn og humør. Å trosse orakelet hadde likevel ikke vært noen mulighet- talskvinnen for orakelet hadde vært tydelig. Gutten måtte dø. Uten at noen egentlig forsto hvorfor. Det ble skrevet før drapet:

Selv Okonkwo ble svært glad i gutten – inni seg, naturligvis. Okonkwo viste aldri følelser åpenlyst, om det ikke var sinne. Å vise hengivenhet var et svakhetstegn; det eneste det var noen grunn til å vise, var styrke. Derfor behandlet han Ikemefuna som han behandlet enhver annen – med hard hånd. Men det var ingen tvil om at han likte gutten. Iblant når han gikk til store landsbymøter eller felles foreldrefester, lot han Ikemefuna følge med, som en sønn; gutten bar da krakken og geiteskinnssekken hans. Og Ikemefuna kalte ham faktisk far.

S42

Afrikansk litteratur

Mønsteret rakner er regnet som den første moderne afrikanske roman, dels på vestlige prinsipper. Chinua Achebe ble født i Ogidi, Øst-Nigeria i 1930. Faren var omvendt til den nye troen, og var evangelisk kristen. Achebe gikk selv på en kristen skole, og studerte engelsk litteratur ved Universitetet i Ibadan. Han har skrevet flere bøker om kollisjonen mellom den tradisjonelle kulturen og møtet med de britiske kolonimaktene. Dette er debuten hans, og den har blitt stående som en klassiker. Nadime Gordimer har skrevet forordet, og hun sier:

Misjonærene ber om et stykke land hvor de kan bygge kirken sin. For Okonkwo blir konflikten mellom den hvite manns religion og Ibofolkets religion i Umuofia og Mbanta personifisert av sønnen Nwoye, som nå er en omvendt kristen og går på misjonsskolen Umuofia, som Okonkwo er i landflyktighet fra.

Fiendtlighet og uvennlige handlinger mellom de kristne misjonærene og folket i Mbanta truet med å sprenge hele levesettet. Achebe levendegjør for leserne hvordan det som ligger bak den vestlige etiketten «kolonialisme» – forkledningen av erobring med andre midler enn selve krigen – ble sett, erfart, opplevd av folket selv; hvordan de visualiserte kirken og rettshuset med egen ord, deres egne forestillinger om sosial orden. Okonkwo blir aktiv blant de eldste i deres reaksjon på kirke og domstol.

Gordimers forord

Det første landet misjonærene får, er et område som blir kalt «den onde skogen», som er der hvor alle blir satt ut som ikke fortjener en begravelse i det nigerianske samfunnet – blant annet faren til Okonkwo, og for eksempel tvillinger, som er ondskap. I det hele tatt er skikkene til landsbybeboerne skildret både på godt og vondt. Det er mye vi aldri kunne akseptert i dag, men det er også en viss nærhet og omtanke – likevel, det mønsteret som beskrives i boken er kvinnefiendtlig, det er normalt å slå barn og kvinner, makt er sentralt, krig mot nærliggende stammer er en del av naturens orden – og folk blir drept fordi orakelet sier det skal være slik. Ofringer skjer. Så det er ingen idyll som skildres. Det er brutalt. Skillet går ofte mellom menns fortellinger og levesett, og den mer «kvinnelige» delen av samfunnet:

Så Okonkwo oppfordret guttene til å sitte sammen med ham i hans obi [hovedhuset på gården, bare for mannen], og han fortalte dem historier om landet – mannfolkhistorier om vold og blodsutgytelse. Nwoye visste det var riktig å være mandig og bruke vold, men av en eller annen grunn foretrakk han de historier moren hans pleide å fortelle, og som hun sikkert stadig fortalte de yngre barna sine – historier om skilpadden og dens listige måte å være på, og om fuglen eneke-nti-oba som utfordret hele verden til en brytekamp og til slutt ble kastet på rygg av katten. […]

Den slags historier elsket Nwoye. Men så visste han at de var for dumme kvinnfolk og barn, og han visste at hans far ville han skulle være en mann. Så han lot som om han ikke brydde seg om kvinnenens fortellinger mer. Og når han gjorde dette, så han at hans far likte det og ikke mer irettesatte ham eller slo ham.

S62

Vel, det er mye mer i boken. Den er på omtrent 160 sider i oversatt utgave, og er innholdsrik. Myter og sagn er det flust av, med mange fornøyelige historier både om gamle dager og om de nye tider som er på vei. Sønnen til Okonkwo er altså litt «bløt», og blir dermed kristen. Slik kan det tolkes. Okonkwo selv er nok mest et forbilde i egne øyne, han denger både koner og sønner når han føler trang til det – og er utålmodig og brå med de fleste andre også. Han må på et tidspunkt bo syv år (bibelsk?) i landsbyen (Mbante) til sin mor, og det betyr å starte på nytt – noe han ikke synes om. Årsaken er at han ved et uhell drepte en gutt, og i tillegg banket han en kone i den perioden det faktisk ikke var lov – i «fredsuken» som var like før såingen av yams skulle starte. Da måtte gudene og åndene få fred, og ingen skulle skamslås. En venn av ham, som var med og brant ned alt Okonkwo eide da han flyktet (det var gudenes vilje), tenker:

Obierika var en tenksom mann. Da gudinnens vilje var utført, satt han i sin obi og sørget over sin venns ulykke. Hvorfor skulle en mann unngjelde så grufullt for en forbrytelse som han hadde begått uten å ville det? Men enda han tenkte lenge over det, fant han ikke noe svar. Han ble bare ledet inn i flere forviklinger. Han husket sin kones tvillinger, som han hadde satt ut i skogen. Hva galt hadde de gjort? Jordgudinnen hadde erklært at de krenket landet og måtte tillintetgjøres. Og hvis klanen ikke iverksatte straffen for en forbrytelse mot den store gudinnen, slapp hun sin vrede løs over hele landet og ikke bare den skyldige.

Som de eldste sa: Kom det olje på en finger, ble alle andre tilgriset.

S121

Det ender ikke bra for Okonkwo, og de siste linjer i boken er berømt. Det er den hvite, kristne distriktskommisæren som tenker for seg selv når alt er over. Han vil skrive en bok om sine opplevelser:

Han tenkte på denne boken der han gikk tilbake til retten. For hver dag som gikk, fikk han nytt materiale til den. Historien om denne mannen som hadde drept en rettstjener og derpå hengt seg ville bli interessant lesning. En kunne nesten skrive et helt kapittel om ham. Kanskje ikke et helt kapittel, men i hvert fall et passende avsnitt. Det var så mye annet som skulle med, og overflødige detaljer måtte skjæres bort med hard hånd. Etter å ha tenkt det grundig igjennom, hadde han alt tittelen på boka klar:

Pasifiseringen av de primitive stammer ved Nedre Niger.

Tonje Vold oppsummerer om afrikansk litteratur, og sier om det innledende sitatet fra Ustvedt:

Selv om det altså gis ut afrikansk litteratur lenge før den annen verdenskrig, er det likevel ikke umulig å gi Ustvedt rett i at det er særlig mellom 1945 og 1970 at mønsteret rakner, i den forstand at det er nå europeere for alvor møter afrikansk litteratur.

Vold, s169

Nå kjenner vi mange afrikanske forfattere. Achebe var en av de aller første som skrev romaner i den forstand vi forstår dem. Ganske kort tid etter at han ga ut sin bok, så fikk Afrika sine første Nobelpriser i litteratur:

1985 Claude Simon, Literature
1986 Wole Soyinka, Literature
1988 Naguib Mahfouz, Literature
1991 Nadine Gordimer, Literature

Noen tar med Albert Camus også, som fikk Nobelprisen i litteratur i 1957. Han ble født i Algerie, da det var franskokkupert. Frankrike regner nok Camus som fransk, men han skrev mye om sine erfaringer fra Algerie. Senere har Coetzee, født i Sør-Afrika, fått samme pris i 2003.

Det interessante er å lese bøker som er skrevet ut i fra den siden som ble kolonisert, vi har tidligere hatt forfattere som så det fra den andre siden: f.eks.

Joseph Conrad, Mørkets hjerte

Tittelen, Mønsteret rakner (original Things fall apart), er hentet fra diktet til William Butler Yeats:

The Second Coming 

BY WILLIAM BUTLER YEATS

Turning and turning in the widening gyre   
The falcon cannot hear the falconer;
Things fall apart; the centre cannot hold;
Mere anarchy is loosed upon the world,
The blood-dimmed tide is loosed, and everywhere   
The ceremony of innocence is drowned;
The best lack all conviction, while the worst   
Are full of passionate intensity.

Surely some revelation is at hand;
Surely the Second Coming is at hand.   
The Second Coming! Hardly are those words out   
When a vast image out of Spiritus Mundi
Troubles my sight: somewhere in sands of the desert   
A shape with lion body and the head of a man,   
A gaze blank and pitiless as the sun,   
Is moving its slow thighs, while all about it   
Reel shadows of the indignant desert birds.   
The darkness drops again; but now I know   
That twenty centuries of stony sleep
Were vexed to nightmare by a rocking cradle,   
And what rough beast, its hour come round at last,   
Slouches towards Bethlehem to be born?

God lesning.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.