Tom Egeland – «Sirkelens ende» og Dan Brown – «Da Vinci-koden.» Samme bok?

Dette avslutter helt min sommerlige sammenligning mellom Dan Brown og Tom Egeland sine bøker. Jeg har lest gjennom de fleste bøkene av begge to, med særlig blikk på de som handler om forskjellige tolkninger av Bibelen og hemmelige budskap som ligger gjemt enten i pyramider, grotter, kirker, i hemmelige brorskap eller i den etter hvert berømte landsbyen Rennes-le-Château – hvor presten Bérenger Saunière kom over noe mystisk antagelig i 1891, da han reiste til Vatikanet og kom tilbake som en rik mann. Jeg har skrevet noe om denne boken hvor dette først ble en snakkis: Hellig blod, Hellig gral.

Sirkelens ende og Da Vinci-koden

Det er ikke riktig å si at Tom Egeland sin bok ble kjent bare på grunn av at Dan Brown ga ut sin megasuksess i 2003 – men, det hjalp betydelig på salget fordi likhetene var vanskelig å overse. Tom Egeland skriver selv i et etterord til Sirkelens ende (i 4. opplag 2005 – første utg. kom i 2001, altså før Dan Brown):

  • Begge bøkene handler om gåter knyttet til Jesus.
  • Begge bøkene stiller spørsmål ved Det nye testamentes fremstilling av Jesu liv og lære – og død.
  • Begge bøkene er kritiske til dogmene og mytene rundt Jesus.
  • Begge bøkene antyder at Kirken i ettertid har tilpasset deler av Jesu lære for å passe kirkefedrenes syn.
  • Begge bøkene hevder at Jesus giftet seg med Maria Magdalena og at deres etterkommere ble inngiftet i de europeiske kongehus.
  • Begge bøkene hviler tungt på teoriene i The Holy Blood and The Holy Grail.
  • Begge bøkene fråtser i teologiske konspirasjonsteorier.
  • Begge bøkene tar for seg hemmelige ordener, brorskap og frimurere.
  • Begge bøkene har, underlig nok, en albino i en bærende rolle.
  • Begge bøkenes hovedperson er en vitenskapsmann.
  • Begge bøkenes hovedperson reiser rundt i Europa på jakt etter gåtens løsning.
  • Begge bøkene leker med vår sans for det ukjente, det skjulte, det dulgte – og avslører hemmeligheter som de få, de innvidde, har båret på i århundrer.

Jeg har skrevet såpass mye om disse nå, og lest enda mer – fordi jeg er enig spesielt i det siste punktet, vi – eller bare jeg? – er interessert i denne type mysterier. Det finnes utallige bøker om religion, selvsagt et vell av seriøse og akademiske avhandlinger, men også minst like mange (tipper jeg) som handler om noe av det samme som Dan Brown og Tom Egeland skriver om – hva er egentlig sannheten? 

Det får vi nok dessverre ikke vite i disse bøkene. Teoriene er plukket ut i fra mange forskjellige konspirasjonsbøker, samlet i diskusjonsgrupper på internett og i det hele tatt har begge forfattere gjort utstrakt og grundig «research» på fint. De bruker begge år på å fullføre en bok. Spesielt Dan Brown er flink til å holde interessen levende – han åpner gjerne opp for at det kan være hans teorier som er sanne. 

Tom Egeland er klarere i talen:

På denne bakgrunn spør kanskje mine lesere: Hvor mye av Sirkelens ende er sant?

Svaret er enkelt: Boken er en roman fra ende til annen. Noen historiske og teologiske opplysninger er «sanne.» Noen er faglig omstridte og kontroversielle. Noen er pyntet på. Atter andre er oppdiktete. Men som forfatter har jeg brukt «de historiske sannhetene» i en dikterisk sammenheng som i sum gjør at boken utelukkende blir en fiksjon fra begynnelse til slutt.

Bøkene er såpass like at Tom Egeland har uttalt at han er glad han ga ut sin bok først. Et tegn er kanskje at Dan Brown ble saksøkt av forfatterne bak Hellig blod, hellig gral, men de tapte saken blant annet fordi det aldri legges skjul på at den boken var en inspirasjon – den nevnes, og siteres fra, i Da Vinci-koden.

Forskjellene

Først og fremst språket og snekringen av plottet vil jeg si – og da mener jeg ikke at den ene er på norsk og den andre på engelsk…

Brown er en tydelig «page-turner», med en klar oppskrift som gjør at leseren må bla videre i tidvis utmattende action-scener, ja – selv løsningen av gåtene er hos Brown lagt opp som om du er på tidenes orienteringsløp i en mørk skog midt på natten, hvor farer lurer på alle kanter, og bare din egen fantasi, dine kunnskaper, din hukommelse og noen som klarer å holde følge med deg kan bringe deg til neste post. Feiltagelser skjer, med katastrofale følger – en i følget ditt blir drept og spist, en annen mister en arm, du selv blir trøtt, utmattet. I siste øyeblikk kommer løsningen som manna fra klar himmel – EUREKA!!! En liten pustepause innvilges. Langdon, helten hos Brown, er en blanding av «James Bond», «Indiana Jones» og kanskje «Batman» eller en annen helt. Han er lett naiv, iherdig og med et godt lag med damene – nesten mot sin vilje. Han kler seg som en professor i kunsthistorie, men med en «Mikke mus-klokke» som holder barnligheten på et bestemt nivå. Den eneste svakheten er et snev av klaustrofobi fordi han falt ned i en brønn som liten gutt. 

Det er en god del tilfeldigheter som løser sakene. Språket er tilpasset dette, det er enkelt og «heseblesende», med kjappe dialoger og som regel korte setninger. Gjentagelser og klisjéer finnes det en god del av. Det er ikke så farlig – handlingen teller mest, og oppdagelsen av hemmeligheten(e). Det er ikke noen litterær roman, uten at det er negativt – det er effektivt og lettlest. Sidene ryker unna.

Egeland er mer dvelende, langsom både i handling og i språk. Beltø er arkeolog – en albino som er redd for nesten alt, men likevel er så sta at han dumper opp i problemer nesten hvor enn han befinner seg. Sol tåler han dårlig, han har vært innlagt på nerveklinikk, han sliter med forholdet til moren og spesielt stefaren – de kom sammen da faren til Beltø tragisk døde i en klatreulykke, og stefaren er også sjefen hans på Universitetet. Beltø har mistanker om at alt ikke skjedde på moralsk vis, han mistenker rett og slett at faren ble drept av enten en eller begge de som nå er foreldrene hans. Han har ellers et ensomt liv, med få venner – en bor i etasjen under, og er på utkanten av samfunnet – han drikker heftig, har damer som neppe er over den kriminelle lavalder, spiller i band og digger Satan og heavy-metal:

Jeg følger ham inn i stuen. Gardinene er trukket for. I skjæret fra røde lyspærer minner stuen om et mørkerom. Eller et horehus. På et rundt mahognibord står en sølvkandelaber med syv sorte stearinlys. Et enormt gulvteppe er dekorert med et heksagram omsluttet av en sirkel. På veggene, over loppemarkedssofaen og det tretti år gamle teakbordet, henger plakater som forestiller Satan og redselsfulle scener fra Helvete. Rogern kan virke sær når han gjør det hjemmekoselig.

Bjørn Beltø kjører ellers en bil som får hoder til å vri seg:

Jeg har ingen Jaguar. Bilen min kan minne om en badeleke som et barn har blåst opp og glemt igjen på stranden. Den er rosa. Citroën 2CV. Om sommeren ruller jeg sammen taket. Jeg kaller henne Bolla. Vi er, i den grad det er mulig for et menneske og en maskin, på bølgelengde.

De to sitatene viser mye av det som jeg mener gjør Egeland til en bedre, og mer interessant, forfatter enn Brown. Det er et språk som mange plasser slår over i det litterære – det vil si at det går ut over det rent effektive og korrekte og prøver å skape noe, en stemning, noe som er verdt å lese bare på grunn av språket og den meningsdybde som kan legges inn. Det er slentrende, lett ironisk og langt i fra like gjentagende som hos Brown. 

Plottet utvikles også på en annen måte. Det går langsomt, men vi får mye mer historie som er verdt å lese. Både om Bjørn selv og om andre personer og steder han kommer til. Vi kommer tettere inn på psykologien til de som er med i boken, vi (eller jeg) bryr meg om menneskene fordi de har særtrekk, de er nettopp menneskelige og har sine feil. Troverdigheten er betydelig større hos Egeland enn hos Brown når det kommer til miljøskildringer – da tenker jeg totalt miljø, ikke kun beskrivelse av hvordan det ser ut på en plass. Jeg avslutter med en liten scene i ørkenen; Bjørn samtaler med Peter:

Peter holder cigarilloen mellom fingertuppene og trekker inn røyken, øynene er halvt lukket. Nede på instituttet ser jeg at lyset slukkes i ett rom og tennes i et annet. Jeg aner en skygge bak en gardin. Peter finner frem lommelerken sin og gir den til meg. Den er fylt opp. Jeg tar en slurk av konjakken og rekker den tilbake. Han ser fremfor seg, nipper til den, gir lerken til meg igjen. Han sier: 

«Matteus hadde en helt annen leseskare enn Markus. Matteus var en jødisk kristen og skrev sitt evangelium femten år etter Markus. Han hadde lest Markus og innlemmet det meste i sitt eget. Matteus’ lesere er kristne og jøder på samme tid. De har flyktet til landsbyer nord i Galilea eller sør i Syria. Også her har rabbiene overtatt mye av makten. De kristne er i mindretall. Det er viktig for Matteus å få frem at Jesus er jøde god som noen. Det er ikke tilfeldig at Matteus åpner med Jesu stamtavle, som leder tilbake til Abraham.

Selv om det er et paradoks at det er Josefs slektsrekke han følger, all den tid Josef ikke akkurat anses som Jesu far.»

Vi klukker stille.

Noen andre gjennomganger av disse forfatterne (foreløpig Dan Brown) kan leses på disse lenkene:

https://miniblogg.no/sofaskribenten/94585/dan-brown-engler-og-demoner-et-spor-er-en-nonne-i-ekstase-den-hellige-theresa.html

https://miniblogg.no/sofaskribenten/93889/dan-brown-det-tapte-symbol-hvor-mye-veier-en-sjel.html

https://miniblogg.no/sofaskribenten/93099/maria-magdalena-en-del-av-nattverden.html

Mer om Tom Egeland sine bøker kommer nok, men i prinsippet er de ganske like sjangermessig – det er mest en smakssak hvem du liker best.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.