En asteroide som slo ned i Mexico for 65 millioner år siden, utslettet opptil 75 prosent av alt liv på Jorden. Den ble dinosaurenes endelige undergang.

 ILLUSTRASJON: FRA FILMEN DEEP IMPACT

Hva skjedde på jordkloden? 

Den raspende, mørke og nærmest slepende stemmen fylte hele rommet. Det var et stort rom, med over 800 sitteplasser opp langs kuppelen som omsluttet oss. Helt øverst likte jeg ikke å sitte, heldigvis hadde det vært plass nede på bakken da jeg kom. Kjeruben trampet lett med den ene hoven, det ristet litt i bakken – jeg visste det var mye verre oppe i høyden når det skjedde. Det var en mektig skapning, over tre meter høy og med fire ben som alle var formet som på en av de uroksene jeg hadde lest om for flere hundre år siden- den gang jeg enda levde på jordkloden. 

Nå var kjeruben utålmodig. Ingen ønsket at den skulle trampe med flere ben, det kunne føre til en liten katastrofe. Vi visste alle at denne kjeruben hadde voktet porten til Edens hage, og særlig adgangen til livets tre. Den var mytisk; illustrert og skrevet om i Tanach – jødenes bibel – over 100 ganger. Likevel, ingen på jordkloden hadde forstått hva kjerubene var. Hvilken oppgave de hadde blitt tildelt fra tidenes morgen. 

Det blafret.. Den hadde ristet litt på to av vingene. Kjeruben stirret utover salen, den hadde et menneskelig ansikt. Det som så på oss nå, var et fint ansikt, nærmest engleaktig ansikt. Jeg visste den kunne forandre seg på et øyeblikk; ble den sint kom gjerne oksen frem. Evnen til å forandre seg hadde gitt opphav til forskjellige beskrivelser i tekster og bilder i den jordiske historie. Spesielt i religiøse tekster, og særlig i de jødiske. I det gamle testamentet; Profeten Ezekiel hadde en beskrivelse som kom nærmest, det var en som virkelig hadde sett mye. Litt undervurdert i min tid. 

I jødisk mystisisme, særlig Kabbala og Merkaba, nevnes kjerubene mer inngående: 

The two cherubim placed by God at the entrance of paradise (Gen. iii. 24) were angels created on the third day, and therefore they had no definite shape; appearing either as men or women, or as spirits or angelic beings (Genesis Rabbah xxi., end). The cherubim were the first objects created in the universe (Tanna debe Eliyahu R., i. beginning) 

En av disse to skapningene sto nå i all sin prakt foran meg og holdt en forelesning om hva som skjedde på jordkloden. Hvorfor vi alle er her. I dette universet. Så mange lysår fra der vi har kommet fra.  

I begynnelsen

Ja, det er lenge siden. Livet og tiden. Det er underlig, men den gang jeg levde på jordkloden så tenkte jeg sjelden over det som hadde skjedd før jeg ble født. Joda, iblant ble jeg tvunget til det. Skolen var et mareritt. Å sitte rett opp og ned, lytte til en lærer som for lengst hadde gitt opp å gjøre undervisningen spennende. Eller levende. Kanskje fordi de ikke levde skikkelig selv? Jeg vet ikke. Det fantes unntak, særlig de unge. De nyutdannede. De sprudlet iblant, ville finne på nye måter å fortelle om fortiden på. De skjønte at det var kjedelig stoff. Ja, altså – dinosaurer kunne være interessant nok det, de døde ut. Vi visste ikke den gangen nøyaktig hvorfor disse mektige skapningene forsvant fra jordens overflate. Det kunne være at en meteor var årsaken. Ild og svovel? Skrapingen på tavla gjorde det enkelt å huske kritt-tiden. Enten det var unge jenter, gutter, menn eller kvinner – de skrapte på tavla med det samme krittet alle sammen. Ville så gjerne lære oss noe viktig. Hva som hadde skjedd. Religionslæreren prøvde å forklare det som sto i Bibelen. Gud skapte jordkloden og alt som er på den, og antagelig i den, men periodevis var han ganske streng:

Da solen gikk opp over landet, kom Lot fram til Soar. Da lot Herren svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra – ned fra Herren, fra himmelen. Han ødela disse byene, hele sletten, alle som bodde i byene, og alt som vokste på marken.

(1.Mosebok 19:12-25)

Lot ble reddet, han var en gudfryktig mann. Døtrene klarte seg også – men, denne konen hans. Som overhodet ikke var i stand til å være lydig mot Gud. Hun så seg tilbake, og ble til en saltstøtte. Er det rart at jeg tenkte det kunne være skummelt å se seg tilbake hele tiden? Å lære om fortiden? Det var mye syndig som pågikk, Gud følte trang til å drepe mange ganger. Noah overlevde, Lot klarte seg – til slutt skal det være som det står i Johannes Åpenbaring 14:

Og jeg så, og se! – Lammet sto på Sions fjell, og sammen med ham de 144 000 som hadde Lammets navn og navnet til Lammets Far skrevet på pannen. 

Jeg har ikke tellet. Er vi 144 000 her, ytterst ute i universet? Eller ytterst ute. Hva vet jeg om det? Vi lærte at universet var uendelig. Er det mulig å forstå? Det var så mange teorier. Jeg så mot Kjeruben.

Ventet.