Jeg så på lappen. Den lå der, uskyldig og spørrende. Kantete bokstaver, litt barnslige? Det er sjelden jeg skriver for hånd. Tiden er løpt fra de som liker å knote selv. Nå er det selvsagt elektronikken i høysetet, tastatur for alle pengene – ja, ikke at jeg har så mange. Penger. Det var litt av problemet. Minnet er sløret, det er nok en konsekvens av sjokket – det klarer jeg å tenke. Er ikke helt borte. Hva er det som fører til handling? Det er et interessant spørsmål, særlig nå. Å bli presset kan tvinge fram tanker om å handle. Det er slik det påstås hos flere forståsegpåere når de tolker for eksempel Shakespeare sine skuespill. Der skjer det mye rart, folk ser spøkelser på høylys dag, blir galne og vaker rundt på flatmark i den tro at de er på vei opp en bratt klippe for å ta selvmord, de treffer hekser som forteller om ulne framtidsutsikter, som påvirker, som får mennesker til å utføre grusomme handlinger – kanskje de bare nører opp i underbevisstheten?

Macbeth var en skotte som innerst inne ønsket mer makt. Han ble presset. Av hvem? Noen hekser antydet, ja, mer enn antydet at han kunne eller ville bli konge. Ville han selv? Ja, det er nok slik det var. Han ønsket innerst inne å drepe kongen, å få all makt selv. Hvem vil ikke det? Det hadde likevel aldri skjedd om han hadde holdt kjeft om heksene. Som den gode ektemann han prøvde å være, så betrodde han seg til kona. Å – for en kone! Lady Macbeth! Det gikk som det gikk. Kongen ble drept mens han lå som gjest i huset til dette enestående paret. To livvakter ble drept for å kunne skylde på dem. Blodig.

Heldigvis bare et skuespill, noe oppdiktet. Dog, alle snakker om hvor innsiktsfull Shakespeare var. I menneskers psyke. Han – eller hun – visste hva som rører seg i våre hjerter. Hva som får oss til å gjøre handlinger som vi kan angre bittert på. Noen klamrer seg til omstendighetene, kanskje til hekser, gjenferd, koner eller annet som påvirket i gjerningsøyeblikket – eller like før. Mordet er slutten på en rekke av årsaker. Det er ikke starten – det leste jeg hos Agatha Christie nylig. Sagt av en dommer som ble drept på finurlig vis – det ble satt opp en plakat som sa at heisen var i ustand, og den gamle mann tålte ikke å gå opp tre trapper. Det er mye som skjer hos Christie også. Hun elsket Shakespeare sine skuespill. De er omtrent like morderiske. Bøkene hennes og skuespillene. Christie skrev selv et skuespill – The Mousetrap:

The world’s longest running show, The Mousetrap now has three entries in the Guinness Book of Records, including those for the longest continuous run of any show in the world, the ‘most durable’ actor (David Raven, who played Major Metcalf for 4,575 performances) and ‘longest serving understudy’ (Nancy Seabrooke, who stood by as Mrs Boyle 6,240 times). Since The Mousetrap opened 450 actors and actresses have appeared in the play alongside 260 understudies, with a new cast joining the show every nine months.

Det er ikke verst. 4 575 ganger har de drept og oppklart et mord. Det fortsetter og fortsetter, kun kort avbrutt av Korona. Vi blir aldri lei. Hvem har motiver? Hos Christie har som regel alle motiver, men langsomt blir det rullet opp hvem som både har motiv og samtidig evnen til å drepe. For det er vel en egen evne? Flere enn vi tror er i stand til det, det mente åpenbart både Shakespeare og Christie. Mange ble galne etter at de gjorde det. Særlig hos Shakespeare. De angret.

Angrer jeg? Jeg lar blikket gli ned fra pulten hvor lappen ligger. Jeg skrev den ikke selv, jeg stoppet opp fordi det var et godt spørsmål. Enkelt, men virkningsfullt. HVORFOR?

Det spør alle om. Alle som blir drept. Alle som dreper? Det vet jeg ikke. Jeg tror det. Selv prøver jeg å tenke minst mulig. Det er det første mordet som er vanskelig. Macbeth synes det er enklere de neste gangene han dreper. Ofte blir det nødvendig, noen vet noe. Som de ikke burde vite. Det gjelder i høyeste grad Alice. Eller gjaldt er vel korrekt å si. Nå vet hun ikke mer.

Om hun da ikke kommer tilbake som spøkelset i Hamlet? Som kom med full rustning. Snakket. Overbeviste nesten Hamlet om at onkelen drepte faren – altså spøkelset. For å avsløre onkelen satte Hamlet opp et skuespill han kalte The Mousetrap. Jeg tror ikke Alice vil gå igjen. Jeg ser ned på gulvet. Kniven glapp, hun var sterkere enn jeg trodde. De bitene som ligger på gulvet kommer neppe tilbake. Hodet atskilt fra kroppen, over tyve knivstikk i overkroppen. Var det nødvendig? Vel. Gjort er gjort.

Jeg svarer på lappen, prøver å knote. Det er vanskelig med hansker på. Men Alice fortjener et svar:

DU MÅTTE DØ FORDI DU SÅ NOE SOM ALDRI KAN BLI FORTALT.

Så enkelt. Tror ikke hun visste det selv, men plutselig: Underbevisstheten jobber. Det har jeg lest hos Agatha Christie.

Sånn var det.

Nå er hun død.