Hercule Poirot. Miss Marple. Hva med Colonel Race? En gammel røver med en fortid fra MI5, kontraspionasje, vakre kvinner – dødelige kvinner. I denne historien starter det med en død kvinne. Ung, vakker, angivelig så deprimert etter en influensa at hun tok sitt eget liv på dramatisk vis. Dette er en historie som kom ut i 1945, og Christie hadde nok noen tanker om krig og spionasje – selv om det er forsiktig fremme i boken. To spioner: en aktiv og en pensjonert er beholdningen. Ellers er det overklassen som vanlig i Christie sine bøker. Politikere, tjenere, sekretærer, politimenn, rike arvinger, hengivne fruer, utro fruer og en del statister i salig blanding. Kun en av hovedpersonene har egentlig noen jobb å snakke om, de andre ser ut til å leve av oppsparte eller arvede midler. De som jobber for å tjene de rike, er vanligvis skildret skjematisk, og gjerne som mistenkte.

Jeg skal ikke spekulere så mye i grunnene til at Agatha Christie er den mestselgende forfatteren gjennom historien – kun overgått av Shakespeare, som er en mer usikker karakter og i tillegg har hatt fordel av noen ekstra hundre år som anerkjent klassiker. Bibelen er helt i særklasse, men den består av en rekke bøker med mange forskjellige forfattere. Av moderne forfattere, så er for eksempel J. K. Rowling en forfatter som har solgt mer enn Christie når det gjelder enkelte bøker i Harry Potter serien, men Christie har gitt ut til sammen 85 bøker og er dermed suveren.

Folket er glad i krim og spenning.

Dette er klassisk krim, med stort sett hyggelige og veloppdragne mennesker. Rike og mektige. Sett i forhold til allmuen, som er tjenere eller kjører buss. Noen må opprettholde samfunnet, og sørge for at de som Christie skriver om får det livet de ønsker seg. Hun problematiserer i liten grad klasseforskjeller, som i England var svært tydelige i den perioden hun skriver om – som stort sett er tidlig 1900-tall, uten at jeg har full oversikt. Noen filmer har jeg sett både med Miss Marple og Hercule Poirot, og det har blitt en del bøker gjennom årene. Det er klart at virkeligheten som beskrives er hennes versjon av det britiske livet, tilpasset og bearbeidet slik at mysteriene får den rammen de trenger. BBC skriver:

Christie’s version of Englishness is “there to be played with, rather than grimly realistic,” says the University of Hull English lecturer Sabine Vanacker. As with other classic crime fiction, her settings and characteristics take some artistic licence and even have elements of caricature. In reality, of course, not every British village has a kindly vicar, a blowhard colonel, a brittle lawyer, and a twinkling doctor – or indeed a preponderance of murderers. There’s also a surprising lack of pubs in her stories.

^{https://www.bbc.com/culture/article/20180907-agatha-christie-shaped-how-the-world-sees-britain}

Ja, det er karikaturer. Så godt som alt er overdrevet, satt på spissen og hun leker med mange fordommer. I denne boken, Giftige krystaller, så hagler klisjéene. Det gjør egentlig ingenting. Vi tåler at vakre kvinner som regel er enkle kreaturer som stort sett tenker på fjas, mannfolk, klær og sminke. Dersom de tenker på andre, mer alvorlige saker, så er de helt uten sex-appeal, og kler seg omtrent som menn. Vi tåler nok også at det på restauranten der dette mysteriet spiller seg ut, er:

Dansende par, dempet negermusikk, kvikke, effektive kelnere.

^S101

Det er vel hevdet at Christie var litt av en rasist. Sies det- noen titler og mange passasjer kan tyde på det. Generelt fikk alle utlendinger sine karakteristiske trekk:

Like the other foreign characters in Christie’s work, Poirot brings English stereotypes into relief. Christie relies on certain stock traits for her characters of different nationalities. The French are hotheaded, Scots are thrifty, and Australians are simple. Christie, who enjoyed travelling both before and during her marriage to her archaeologist husband, brings an incisive (but sometimes xenophobic) wit to her depictions of them all.

^BBC

Selvsagt har det vært kontroverser omkring spesielle grupper i bøkene hennes:

Christie’s works are filled with derogatory references toward Black, Asian, Italian, Native American and Arab peoples. Jewish people don’t fare well either; Christie generally depicts them as hook-nosed and money-grubbing. At one point, the Anti-Defamation League penned a letter objecting to her apparent anti-Semitism. Though the letter was reportedly never shown to her, it prompted her agent to give permission to her U.S. publishers to delete any distasteful passages about Jews and Catholics. Christie’s defenders dispute the racism charge, claiming that although some of her characters use racial epithets, these characters tend to be portrayed negatively overall.

^{https://www.history.com/news/10-things-you-may-not-know-about-agatha-christie}

Det kan være at en del ord og uttrykk blir fjernet i bøkene hennes, kanskje har de blitt det også. I den utgaven jeg har, så er det fortsatt «negermusikk» og «negerorkester» som gjelder. Det er ikke gangbart i dag, men i oversettelsen som er fra 1978, Gyldendal Forlag AS, så er det fortsatt helt greit. Jeg er personlig ikke noen stor tilhenger av å endre på slike ting, selv om jeg selvsagt forstår årsakene til at både statuer rives ned og at bøker, filmer o.l. endres.

Mysteriet

Ofte er det en gruppe personer hos Christie, som alle har et motiv for å drepe. Slik er det her også. Den kvinnen som angivelig har tatt selvmord, var ulykkelig – og kvalmende rik. Penger som hun hadde arvet etter en slags «filleonkel» som egentlig var forelsket i moren hennes, men aksepterte å leve uten henne – moren giftet seg med en annen, mer spennende kar. Mindre velstående, men hun valgte da romantikken fremfor pengene. Den avdøde Rosemary gjør i første omgang det motsatte: hun gifter seg med George Barton, som er mye eldre, tafatt og håpløst betatt av henne. Hun elsker ikke ham, men vil ha det trygt og godt. Hvor lenge varer det?

Det er en del forsøk på romantikk i denne boken, men mange sier at Christie ikke var spesielt god på å skildre kjærlighet – og selvsagt heller ikke mer intime ting. Det er britisk liv som skildres, så det blir overfladisk og ganske klønete – på grensen til parodi. Kan vi tro på disse karakterene som er så klare til å overgi seg selv, enten det er til en kvinne eller mann? Tja, det er nok ikke hovedsaken å skape troverdige karakterer, det er mer å skape en intellektuelt tilfredsstillende historie med ironiske sideblikk og kjappe replikker – hvor vi til slutt skal sitte overrasket igjen over den løsningen som blir presentert. Samtidig som det skal være nok spor til at dette, dette kunne vi funnet ut selv!

Imidlertid hadde den godeste Christie et pseudonym som hun skrev romantikk under:

Christie published her detective fiction, plays and memoirs under her own name. But she also authored six romantic novels—much to the dismay of her publishers, who preferred she stick with crime—under the pen name of Mary Westmacott. (Mary was her second name and Westmacott was the surname of some distant relatives.) For almost two decades, the public had no clue Christie and Westmacott were one and the same; however, a newspaper columnist eventually blew her cover. In her autobiography, Christie called the romantic novel “Absent in the Spring” the “one book that has satisfied me completely” and said she wrote it “in three days flat.”

^History.com

Christie har det litt morsomt også med egen sjanger, og leker seg iblant:

Hun nikket. De store mørke øynene var fulle av frykt. Han skjønte det før hun sa fort og lavt: «Jeg er redd.»

Anthony viste seg smilende og rolig igjen. Han satte seg ned ved siden av henne på en sofa. «Kom så», sa han, «la oss få høre.»

«jeg tror ikke jeg har lyst å fortelle deg det, Anthony.»

«Nå da, tøysekoppen, nå må du ikke være slik som heltinnene i dårlige detektivromaner som sier fra på første side at de vet noe de ikke kan fortelle, ene og alene for at helten skal få noe å gruble på og for å kunne tøye boken tohundre sider til.»

Hun smilte svakt.

^S170

Her skjer det først på side 170. Agatha Christie visste hva hun drev med, det var et solid håndverk. Ikke noe tull der i gården, amatører fikk skrive som de lystet.

Det er en artig bok. Det strekes opp mulige motiv, og personene er karikerte – med mange morsomme karaktertrekk som fører til episoder som er både komiske og lærerike… Det blir troverdig dersom du som leser svelger unna en del «realismemangler.» Dette er ikke ment å være noe som kunne skjedd i virkeligheten – det spinnes på spøkelser, Hamlet av Shakespeare, klassiske drama og en del annet som viser at Christie var ganske belest, og kanskje også at vi lesere skal være klar over at det er fiktivt, oppdiktet og på gøy. Vi får den klassiske oppklaringen til slutt, ingen løse tråder dingler. Utgangspunktet er:

Hele saken virket ganske opplagt. Det jeg mener å si er at det virket som et klart tilfelle av årsak og virkning. Rosemarys død, som den gang ble betraktet som et selvmord, var ikke det. George ble mistenksom, begynte å undersøke, kom sannsynligvis i nærheten av sannheten, og, før han kunne avsløre morderen, ble han myrdet. Hvis man sier det på den måten, virker sammenhengen fullstendig klar og opplagt.

^S187

Her innleder den som har fått æren av å oppklare alt det som har vært skjult for oss andre. Christie er formidabelt god på å kaste ut spor i mange retninger, og å få oss til å tro at det er opplagt. Så er det sannelig en del tvister som er vanskelige, ja, umulige å forutse.

Det gjør at vi leser helt til slutten. Vi får spenning. Vi kjøper bøkene.