Eit vintereventyr er debuten til Jan Roar Leikvoll, og kom ut på Det Norske Samlaget i 2008. Den er på under 150 sider, og det er neppe tilfeldig at et sitat fra Pär Lagerkvist åpner eventyret. Ifølge SNL hadde Lagerkvist en grunnleggende tanke:

Hva er meningen?

Hvor mange bøker prøver å svare på dette? Grunnen til å lese spesielt skjønnlitterære bøker er selvsagt delvis underholdningsbehov, men ofte er det leting: Å finne noe som minner om oss selv; noen som tenker og føler slik vi selv gjør. Det er en av grunnene til at Knausgård kan skrive seks omfangsrike bind om sitt eget liv, sine egne tanker og følelser – og bli lest av hundretusener, kanskje enda mer. Det er ikke bare fordi folk også leser Se & Hør med en nesten usunn interesse for hva andre mennesker driver med, nei, det er gjenkjennelse som er hovedårsaken – påstår jeg. Dersom vi ikke kjenner oss igjen i en bok, i noen av personene, i det som skjer, så faller vi raskt av – det kjeder oss å høre om merkelige mennesker som gjør de rareste ting. Skulle man tro. Så kom jeg til å tenke på Guinness rekordbok.

Jeg leste den boken av Leikvoll som havnet på topp fem av tiårets bøker: Fiolinane – og tok i det essayet med en del om Leikvoll og en del direkte sitater fra boken som jeg mener illustrerer skrivestilen hans og det ganske spesielle universet han levde i. For det er spesielt. Interessant. Morbid er et ord som dukker opp. En sykelig opptatthet av døden betyr det, av dødsrelaterte tema. Selvsagt er døden viktig, det er tross alt en av veldig få ting vi er helt sikre på. Blir vi født, så skal vi dø. Så enkelt, og likevel vanskelig. Jeg nevnte Knausgård – han bruker en stor del av første kapittel i serien Min kamp til å skrive om døden. Hvordan vi oppfatter og behandler den i samfunnet. Hvor redde vi er for døden, i den forstand at vi gjør hva vi kan for å skjule at det skjer. Hvorfor lar vi ikke de døde bare ligge på bakken når det er vinter likevel, spør Knausgård der. Hvorfor må vi rydde dem bort så fort vi kan, skjule dem med pledd eller andre midler – kjøre dem til kjelleren under et sykehus eller hvor enn de døde oppbevares. Vi snakker lite om døden, vi prøver å ikke tenke på den – noe som har vært vanskelig de siste månedene: «I disse Koronatider» – som klisjéen har blitt.

Aldri har vel antall døde blitt registrert så nøye som i år, bortsett fra i slike leire som i boken og selvsagt vanligvis på sykehus i samfunnet – statistikker i aviser og på nett har det dog neppe vært tidligere. Kanskje gjør det noe med oss?

Jeg skal sitere litt fra Eit vintereventyr også, jeg synes det er viktig å ha med en del tekst for å vise frem forfatteren, hvordan han skriver – og for å gi de som leser dette et inntrykk av boken som ikke bare kommer fra mine funderinger og tastetrykk:

Likevel fanst det ein stad med varme. Utanfor dei to store forbrenningsomnane der daude og anna avfall vart brent og forvandla til sot og støv. Omnane likna to småfabrikker med kvar si høge, rustne pipe som ruva mot den veldige himmelen, og når sjansen bydde seg, la eg rutene mine forbi der, tusla sakte på utsida av veggane og kjende på varmen som lukta brent kjøt og fekk halsen min til alltid å kjennast sår og tørr. Når det var vindstille, låg røyken som ein gråaktig dis over leiren og stengde det låge solskinet ute.

Dei som ikkje hadde arbeidd her så lenge som eg og Hans, kunne stundom brekke seg, dei hadde fremleis ikkje vent seg til luktene i leiren. Nokon sa at her fanst ingen andre fargar og lukter enn daue og róte, men for meg fanst det like mange lukter som i ein eng, like mange fargar og variasjoner. Det kom an på korleis ein såg det.

Luktene, eller stanken, som dei kalla det, plaga meg ikkje lenger, men gjorde meg trygg trass i den alltid såre halsen, eg pusta han inn og kjende at også i dag var alt som det var i går, eg pusta han ut og visste at ingenting hadde endra seg.

^(9-10)

Dette er om vinteren, varmen han søker finner han altså der hvor snauskallene brennes; de som er syke, som blir raket av alt håret, som jobber til de stuper – og blir brent. Eller gravd ned i svære fellesgraver dersom ovnene går seg i overkant varme og ikke klarer å brenne flere. For det er viktig å bli kvitt de døde, ellers vil sykdommen spre seg også blant de som er fangevoktere eller arbeidere – slik som vår helt og Hans. Det er et strengt regime, et militært opplegg – og de får ordre hele tiden om hva som skal gjøres. Det føles trygt og godt. Hans har ambisjoner om å klatre i den lille karrierestigen som finnes i leiren, det har jeg-personen ikke lyst til. Verken at Hans skal klatre eller at han selv skal få mer ansvar – han er etter alle solemerker forelsket i Hans, og de bor tett sammen på et lite rom der han drømmer om at Hans og han skal leve sammen i fremtiden, og at Hans skal invitere ham opp i sengen sin i nåtiden.

For å kompensere noen følelser som han må skjule for alle i leiren, så tar han en liten gutt fra en jente som er på vei inn for å bli avkledd, avluset og barbert:

Eg strekte armane ut og greip rundt guten i det same dei passerte, kjende at jenta heldt att i det eg skulle løfte han til meg. Heldt igjen så lenge ho kunne, samstundes som ho måtte vite at det var forbode å stanse, og at eg kom til å stå der eg hadde fått beskjed om å stå. Eg kom ikkje til å flytte på meg, sjølv om ho holdt igjen heilt til Hans hevde handa si, noko jenta såg med dei store auga sine, som fekk med seg alt, hesteauge, og etter eit kraftig rykk frå mi side sto eg att med guten i armane mine.

⁽¹⁴⁾

Hva han skal med gutten? Vel, det er varme i gutten også. Han har fortsatt barnets uskyld, er ren og lukter godt. Myk. Det er en trøst i et koldt og hardt samfunn. Jenten og gutten lider selvsagt, men de skal nå dø uansett. Litt trøst må det være greit å få for de stakkarne som har den lite ærefulle jobben å drive alle til døden, for så å brenne dem.

Det «verste» er kanskje at Leikvoll presterer å skape sympati for denne jeg-personen. Det er en skakk person, preget av sine omstendigheter, med tilbøyeligheter til å ta unge gutter opp i sengen også før han kom til leiren. Han er vill av begjær etter Hans, men kan ikke vise det. Han må flykte i tankene når det skjer grufulle ting med snauskallene – det skjer hver dag, men litt hjertevarme har han igjen langt der inne:

Nei, det kunne eg ikkje. Eg kunne sette han ned på bakken og springe frå han, han ville likevel aldri klare finne meg att, og om nokon skulle finne på å spørje han ut, ville han aldri greie å gjere greie for seg. Eg kunne kaste han i det straumførande gjerdet, slik fleire av snauskallane gjorde i sin fortviling, som igjen fekk straumen til å kople seg ut for ein augneblink og oss arbeiderar til å le.

Det vesle straumbrotet var eit lyspunkt for dei fleste.

Nei, eg klarte det ikkje, ikkje med eit barn, i alle høve ikkje med ein liten gutt.

⁽¹⁷⁾

For gutter er han spesielt glad i. Det er en kar som ikke har sansen for jenter, selv om han i boken opptrer nettopp som en jente og ellers blir kalt for «jenta» eller «kvinnen» av de andre arbeiderne i leiren. Her er det nok snakk om noe som kunne vært et innlegg i dagens debatter om hvorvidt den kjente forfatteren av Harry Potter bøkene er transfobisk eller ikke:

«Mennesker som menstruerer. Jeg er sikker på at det pleide å ha et ord for dette. Kan noen hjelpe meg. Wumben? Wimpund? Woomud?», skrev hun – og kritikken haglet.

Rowling fortsatte:

«Dersom kjønn ikke er reelt, finnes heller ikke likekjønnet tiltrekning. Dersom kjønn ikke er reelt, er den opplevde virkeligheten for kvinner globalt utvisket. Jeg kjenner og elsker transpersoner, men å viske ut konseptet kjønn, fjerner muligheten for mange til meningsfullt å diskutere livene sine. Det er ikke hat å si sannheten».

^{Kilde: VG nett – Internt bråk etter J.K. Rowlings transkommentar}

Selvsagt har ikke Leikvoll tenkt direkte på dette, men det er åpenbart at han er opptatt av enkeltmennesket – hvordan det er, hva vi tør å si høyt, hvordan vi lever våre liv med hemninger og hva som skal til for å bli fri.

Hva er så meningen? Har vi kommet noe lenger i forståelsen?

Tja, jeg vet faktisk ikke helt. Det har gitt meg mye å lese to bøker av Leikvoll på kort tid. Det er mulig, siden bøkene har et nesten lyrisk format. Ganske få sider, mye luft og enkelt språk. Jada, nynorsk. Helt fint å lese.

Han skildrer mennesker i håpløse situasjoner. Uten mulighet til å endre noe selv, det er også uklart hvordan de har havnet der de er. I den ene boken på en søppelfylling en gang i fremtiden – men, det kan helt sikkert finnes eksempler i slumområder eller flyktningleirer på tilsvarende forhold også i dag – i den andre boken i en leir på et ubestemt sted og ubestemt tid, bortsett fra at det er vinter. Historisk kjenner vi til slike leirer. Hovedpersonene foretar helt uforståelige, groteske og morbide handlinger, men på finurlig vis skapes det en viss sympati likevel. Hos meg i det minste, og jeg tror også hos flere – gitt de beskrivelser som er gitt av bøkene.

Det handler om tilhørighet, eller manglende sådan, om kjærlighet, eller manglende, om nåde, retten til å leve sitt eget liv – som det sies på baksiden:

Ja, mon det? Bøkene setter seg i skallen min, som ikke er særlig snau nå. Jeg anbefaler disse, og kommer til å lese flere av Leikvoll. Det kan minne om Jens Bjørneboe i viljen til å fremheve både ondskap og det menneskelig sårbare – men Leikvoll er mer inderlig konsentrert om enkeltmennesket, hvordan vi sliter oss frem i tilværelsen. Fortalt i groteske bilder.

Et eventyr.