Grunnloven – verneverdig?

"Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget." Kilde: Jusleksikon.no

Den såkalte Jødeparagrafen var 17. mai-grunnlovens paragraf 2. Bildet viser 17. mai-grunnlovens første side, der paragraf 2 er skrevet på midten av siden. Av Eidsvollforsamlingen. Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Den ble første gang forsøkt endret i 1842, etter initiativ av Henrik Wergeland:

I Konstitusjonskomiteens innstilling om saken i 1842 ble det oversatt og sitert fra et tysk konversasjonsleksikon som brakte en lite smigrende omtale av Norges holdning til jødene:

«Den eneste Stat, som til dette Øieblik ingen Jøde taaler, er Norge. Grundloven af 1814 udelukker dem udtrykkelig fra alt Ophold i Riget. Her har derhos de hensynsløse Antipathier mod det jødiske Folk længst vedlikeholdt sig, og ere skarpest udprægede. Imidlertid træffer den Daddel, som udgaaer herfra, kun Nordmændenes Tolerants, ikke deres Retsind; thi intet Folk kan nægte dem Ret til efter egen frie Villie at ordne de Bestemmelser, efter hvilke det skal være Fremmede forbudt at komme til Landet, og blive delagtige i Statssamfundets Fordele. Fra den moralske Side er Sagen vistnok annerledes beskaffen. I den Henseende fortjener især den Haardhed og Følelsesløshed Daddel, med hvilken, som man forsikkrer, selv skibbrudne Jøder behandles paa den norske Kyst.»

Kilde: Jusleksikon.no/Stortinget

Dette ordet «Daddel» henger nok igjen i Stortinget, og brukes i sjeldne tilfeller:

Daddelvedtak, også kjent som daddelvotum eller kritikkvedtak, er et virkemiddel Stortinget har for å rette kritikk mot en statsråd eller hele regjeringen. Formålet med et slikt vedtak er å rette oppmerksomhet mot det man mener er kritikkverdig oppførsel.

Kilde: SNL.no/daddelvedtak

Opphevelsen

Denne «Jødeparagrafen» ble formelt opphevet i 1851, etter iherdig innsats blant annet av Henrik Wergeland – som døde i 1845 før han fikk se resultatet av sin innsats. Faren, Nicolai, var en iherdig forkjemper for paragrafen i 1814, men endret senere mening.

Det er verdt å merke seg at de to andre utestengte gruppene – munker og Jesuitter – måtte vente lenger:

Munkeordener ble tillatt i 1897, mens jesuittene måtte vente til 1956, i forbindelse med at Norge skulle ratifisere Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Et mindretall på Stortinget stemte mot. Motstanden var stor i noen kristne miljøer, med teolog Olav Valen-Sendstad som en sentral talsmann.

Kilde: Jusleksikon.no

Så kom krigen, og da hadde Tyskland snudd seg rundt, etter at de kjeftet på Norge omtrent 100 år tidligere – den gang var jøder mer akseptert i Europa enn i Norge:

Historikeren Einhard Lorenz skriver at jødeparagrafen som ble vedtatt av Riksforsamlingen, viser at Norge gikk motsatt vei av Vest- og Sentral-Europa på den tiden, der jødene i stadig større grad fikk grunnleggende borgerrettigheter.

Kilde: Alnæs, Karsten: 1814, miraklenes år (Utgitt 2013 på Schibsted forlag), s 228

Da Quisling kom til makten, så ble den nye orden innført også i Norge:

Under andre verdenskrig gjeninnførte Vidkun Quislings NS-regjering jødeparagrafen den 13. mars 1942. Paragrafen ble deretter stående til frigjøringen i 1945. Quisling ble ved rettsoppgjøret etter krigen domfelt for ulovlig endring av Grunnloven.

Kilde: Jusleksikon.no

De høye herrer i 1814

Ytringsfrihet var sentralt på Eidsvoll, derom hersket det liten tvil. Alle var påvirket av frihetstankene som herjet Europa på den tiden – det var bare ikke alle som kunne bli frie. Det var lett å forstå. Enkelte som var motstander av «jødeparagrafen» formulerte det slik:

Intet Menneske bør altsaa for hans Religions Skyld udelukkes fra Norge, naar han blot erkjender en Gud som Alles Skaber og Opholder, og ei erklærer seg for Grundsætninger, der strider imot den Constitutionen og den Religions Frihed, som Nordmanden vil forbeholde sig.

Kilde: Alnæs, s 226

Selve forslaget til en moderering ble fremsatt av den danske greve Frederik Adolf Holstein-Holsteinborg via sin venn Severin Løvenskiold – og det ble støttet av flere andre, blant annet Herman Wedel Jarlsberg, prost Hans Christian Ulrik Midelfart og Jonas Rein. Alle disse, og flere andre, hadde sterke meninger som var mer liberale enn det som ble sluttresultatet.

Likevel – av ordlyden kan vi merke motviljen mot å la hvem som helst få adgang til landet, og ikke minst få være med å bestemme. Kvinner ble ikke nevnt i det hele tatt, det var åpenbart at de var uegnet. At de som fikk adgang til riket måtte være troende – helst lutheranere – var også en selvfølge. Strømninger fra Europa kom naturlig inn på Eidsvoll, de fleste hadde sin utdannelse fra utlandet – særlig Danmark (som selvsagt på sett og vis var Norge inntil Grunnloven ble vedtatt). Karsten Alnæs skriver at en konstitusjonskomite ble nedsatt for å utarbeide forslag til paragrafer:

Det er åpenbart at medlemmene hadde satt seg godt inn i grunnlovene til andre land, den amerikanske av 1776, den franske av 1791, den nederlandske av 1798, den svenske av 1809 og den spanske av 1812.

Sitat: Alnæs, s 239

Særlig var den amerikanske et viktig forbilde, med sine frihetstanker, utformet av Thomas Jefferson:

Vi holder disse som selvfølgelige sannheter: at alle mennesker er skapt like, at alle av sin skaper er utstyrt med visse uavhendelige rettigheter og blant disse er liv, frihet og streben etter lykke.

Kilde: Alnæs, s 239

Inspirasjonen til frihet, som i den amerikanske grunnloven, strakk seg som vi allerede har sett ikke til å omfatte store deler av det vi normalt kaller mennesker i dag. Når det gjelder utestengelser fra Kongeriket, så fikk et innlegg av Wilhelm Frimann Koren Christie avgjørende betydning:

Fri religionsutøvelse bør bare gis til de «christelige ReligionsSecter», slo han fast. Hverken jøder eller tilhengere av andre ikke-kristne religioner bør ha adgang til landet. Årsaken er at nordmennene er lett bevegelige. De er «fyrige» og har en levende fantasi. […] Den enfoldige kan lett bli forledet, fordi han ikke bryr seg om å undersøke og overveie det nye nærmere. Det betyr at bedrageren, under skinn av hellighet og religiøs iver, kan komme til å lure formuen fra den enfoldige og forlede ham til å kaste seg ut i et lastefullt liv, og sette seg opp mot landets øvrigheter.

Det ville igjen kunne føre til menneskeofringer, avgudsdyrking og bigami!

Kilde: Alnæs, s 248

Det var altså utelukkende godt ment, andre tanker enn de som er gjeldende er farlige. Ytringsfrihet eller ei, man kan umulig ta inn hva som helst til landet. Det var tanken den gang. Beskytt alle som er ute av stand til å beskytte seg selv. Da vedtaket om stemmerett til slutt ble gjort, så fikk vi noen klare føringer på hvem som i hvertfall til en viss grad kunne ta vare på seg selv – selv om de ikke burde møte skumle utlendinger med en annen tro enn den lutherske religion:

For stemmerettens vedkommende skrev komiteen om ordlyden og definerte hvilke grupper som skulle ha stemmerett. Det var de som var norske statsborgere og hadde fylt 25 år, og som enten var embetsmenn eller hadde vært det, det var de som eide jord på landet eller leide matrikulert jord, og de som var borgere i en by, og betalte skatt av en viss størrelse eller eide en bygård

Kilde: Alnæs, s 262

Det var slett ikke verst. En av de mest demokratiske grunnlover i landet, sett bort fra «jødeparagrafen», munker og jesuitter. Ei heller at kvinner og arbeidere manglet stemmerett var noe uvanlig:

Noen av dem kjente nok til Mary Wollstonecraft og hennes skrift Et forsvar for kvinnens rettigheter. Men når kvinnelig stemmerett ikke engang var et tema til debatt, var det ikke fordi representantene ikke kjente til den britiske rettighetsforkjemperen, men fordi de mente at bare myndige, selvstendige mennesker burde ha rett til å stemme.

Kilde: Alnæs, s 262

Totalt sett regnes det med at omtrent 30-40% av menn over 25 år fikk den ærefulle stemmeretten. Det var liberalt. Andre ting ble innført som vi enda har, men mye er endret i Grunnloven siden 1814. Det skal vi være glade for. Noe går fremover, og å holde på gamle idealer er sjelden et gode.

Å la seg inspirere av historien er noe helt annet, og ikke minst: det å lære av historien er helt sentralt for å skape gode samfunn i fremtiden. Da må vi lære på godt og vondt. Det er ikke slik at historien er oppstått fra edle og gode hensikter til enhver tid. Mye har handlet om makt, krig, undertrykkelse, forstokkede meninger, begjær og annet som vi setter lite pris på. Likevel – det er ikke unikt, og det skjer også i dag.

Hva med de fattige?

Veel, de ble påtruffet langs veien til Eidsvoll, og Frederik Meltzer skrev blant annet i sin dagbok da han og følget kom til Lærdal:

Fattigdommen og skitten, de mange små, halvnakne barna og en mengde løse griser og hunder som fantes mange plasser, overrasket oss meget, så vi ønsker bare å komme oss derfra hurtigst mulig.

Kilde: Alnæs, s 176

Det var eliten i Norge som reiste til Eidsvoll. Utsendinger som hadde blitt høytidelig valgt:

Medlemmene i forsamlingen ble indirekte valgt fra landets menigheter og militærforlegninger, og bestod tilsammen av 112 representanter. 33 av disse var valgt fra hær og flåte, 25 fra kjøpstedene og 54 fra amtenes landdistrikter.

Kilde: SNL.no

Mange hadde ikke full kontakt med den virkeligheten de fattige norske levde i:

I Nord-Norge var det uår i 1805 og 1807 og ren katastrofe i 1812. Den største ulykken var selvsagt hungersnøden. Den hadde hjemsøkt Norge mange ganger før, særlig i år med misvekst og tidlig høstfrost, blant annet i 1740- og i 1790-årene da det i flere distrikter døde flere enn det ble født. […] Likevel var nødsårene 1807-14 verre enn de man tidligere hadde opplevd. […] Titusener døde av sult og hungersrelaterte sykdommer.

Kilde: Alnæs, s 82

Dette kan vi selvsagt ikke skylde på de som vedtok Grunnloven. De ville nok det beste ut i fra den tiden de levde i. Sånn er det som regel, selv om ettertiden kan dømme hardt. Det passer med et Ibsen-sitat, som Alnæs har tatt med i begynnelsen av boken:

Tenker man sig en Nation som Individ, saa bliver Fortiden dens Barndomserindringer, – de ville altid tale trøstende og advarende, de ville være et kraftig Værn mot Demoralisationen, hvorfra denne ene maae have sit Udspring. […] Det er ikke herved ment at en Nation ved Stagnation og ufornuftig Fasthængen ved det Gamle skulde værne om Fortiden og dens Minder;

det er tvertimot ved stadigen at udvikle og forædle det Modtagne, uden at tabe dets Udspring afsigte, at Efterkommerne retteligen hedre Erindringen om de Slægter, der have overdraget dem Fortidens rige Arv.

Kilde: Alnæs, innledning/ Ibsen, Henrik (fra hans stilebok, 1848)

Som de fleste nok har merket seg, så har språket vår utviklet seg også siden 1800-tallet. Det kan være utfordrende å forstå, men jeg er omtrent der som Ibsen var – vi må ta vare på fortiden, uten å henge fast i den på en ufornuftig måte. Det må utvikling til. Fremskritt.

Hva som ER fremskritt, må vi alle sammen diskutere fritt – og så bestemme.

Jeg mener vi må tåle og akseptere fortidens «helter» slik de nå engang var, og ikke fjerne alt som faller utenom det «politisk korrekte» i dagens samfunn. Men, det er nå bare en ydmyk ytring…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.