Gard Sveen – Den siste pilegrimen

"Hun gikk langsomt mot de blafrende gardinene mens hun stille ba til Gud om at han måtte passe på henne. Hun tråkket over den døde hunden. Det neste hun husket, var at hun sto inne i stua. Foran henne, midt på stuegulvet lå det som hadde vært Carl Oscar Krogh. " Side 7

Hva har skjedd med Carl Oscar Krogh? Det er nærmest en klassisk åpning på et krimdrama: et lik blir funnet hjemme hos seg selv – av en hjemmehjelp.

Ut av dette vikler Gard Sveen en lang historie, boken er på 521 sider, med mange tråder som strekker seg over tid og rom. Helt tilbake til krigen, særlig okkupasjonstiden her i Norge – men, vi kommer innom både Sverige og Berlin. En viktig karakter i boken heter Kaj Holt – Kaj med «j» som det presiseres en gang i boken da det skal søkes etter opplysninger. Han blir funnet drept i sin egen leilighet. Denne karakteren er basert på en glemt krigshelt, som Gard Sveen selv skriver i en kronikk hos NRK Ytring i 2013. Den kan leses her:

Kai Holst – en norsk tragedie.

Han skriver blant annet:

I tilfellet med antinazisten og motstandsmannen Kai Holst tok det så altfor kort tid før allting var glemt. Da Hamsun skrev sin rosende nekrolog over Adolf Hitler 7. mai 1945, var det knappe to måneder til en av Norges aller største motstandsmenn under den tyske okkupasjonen ble funnet død i en trappeoppgang i Stockholm. Den offisielle dødsårsaken var selvmord.

Mye kretser rundt dette dødsfallet til Kaj Holt, som i boken skjer i mai 1945. Det er altså ikke noen tro kopi av virkeligheten, men inspirert av hendelser som Gard Steen åpenbart kjenner godt. Han jobber til daglig som seniorrådgiver i Forsvarsdepartementet, og er dermed ikke den første som skriver krim fra et område han har under huden. Det er nok mulig at han ikke kjenner daglig politiarbeid like godt som historiske fakta, men det er heller ikke meningen at dette skal være en 100% realistisk politiroman.

Strengt tatt er vel få krimromaner helt realistiske, jeg tipper det ville blitt enormt mange sider med kjedelig byråkrati og venting. Uten at jeg noen gang har hatt noe særlig befatning med politiet, så antar jeg at hovedpersonen i denne boken tar seg noen friheter: Tommy Bergmann er en sammensatt person, med ufine hendelser på samvittigheten, særlig vold mot sin tidligere kone. Det er med andre ord en slags antihelt vi har med å gjøre, som lever sitt liv som best han kan. Følger ordre og instrukser litt etter humør, er sta og pågående, har sine meninger om kollegaer og andre han treffer på sin knotete sti gjennom denne tilværelsen vi alle er en del av.

Hva er virkelig? Det vil si – hva kan vi tro på? Her graves det etter hemmeligheter som ingen liker at kommer til overflaten. Det første som dukker opp, er tre lik. Rett opp av marka. Hvem har drept disse tre? Et barn og to voksne.

Jeg skal ikke røpe noe mer av handlingen, bare si at den veksler mellom krigens dager og nåtiden (som i boken er 2003) på en god måte. Vi holdes på pinebenken gjennom de aller fleste sidene, og det er vanskelig å kjede seg. Noe interesse for historie og spesielt krigen kan være godt å ha, sammen med en viss omtanke for mennesker som sliter seg litt tungpustet gjennom sterke følelser, og snubler iblant med piller, alkohol og annet. Noen ganger dreper de, eller slår. Helt tydelige helter, heltinner eller skurker og skurkinner? finner du ikke i denne boken. Det er bra. Jeg setter pris på bøker som anerkjenner at livet er komplisert, og at vi sjelden vet hva som er helt sant og hva som er rett å gjøre i enhver situasjon.

Særlig en krigssituasjon er spesiell. Hvem kan vite hva som er rett da?

Boken har  vunnet den norske Rivertonprisen og den skandinaviske Glassnøkkelen som beste kriminallitterære arbeid i 2013, så det er åpenbart kvaliteter her som rager over de fleste debutanter.

Hva er det som gjør en bok så bra? Det er det store tusendollars-spørsmålet. Det er ikke lett å svare på, da ville antagelig alle gjort det samme. Denne boken minner meg om Jo Nesbø, som også er glitrende når det gjelder å holde på spenningen og som har et godt og levende språk. Hva enn det betyr. Jeg tenker ikke på forskjellen mellom døde og levende språk…men, mer at det flyter godt, det er sjelden passive, fortellende avsnitt uten at det også er en del humor. Et eksempel kan være:

På butikken rasket Tommy Bergmann med seg altfor mange varer i et nesten ubevisst forsøk på å skjule hvor ensom han var. Han handlet ikke til noen andre enn seg selv, og knapt nok det. Da han kom frem til kassa, visste han ikke hvem han prøvde å lure, seg selv eller den unge jenta som satt der. Kanskje ville han at hun skulle tro at han hadde noe annet å gå hjem til enn den lille notatblokka som brant i innerlomma. Med navnet Kaj skrevet i store bokstaver.

På kjøkkenet tømte han lapskausen i en kjele, satte den på komfyren og skrudde på PC-en. Handleposene lot han bare ligge i gangen. Han hadde kjøpt mer enn han kom til å spise opp, så hva er vitsen med å sette det i kjøleskapet når han likevel måtte kaste det? Et kort øyeblikk traff tanken ham. Hvem ville sitte ved hans side når han en dag lå slik som Marius Kolstad?

Han ristet det av seg.

Side 164

Det er ensomhet. En mann som ønsker kjærlighet, noen å dele livet med. Bare at han er redd for seg selv, sine egne destruktive krefter. Dette er et godt portrett av en mann, det er mulig å kjenne seg igjen for mange vil jeg tro. Få av oss er perfekte, og det er befriende å lese om andre som har et rufsete liv – selv om vi selvsagt ikke kan tilgi Tommy at han slo konen sin. Det klarer han heller ikke selv, og derav oppstår det mange utfordringer. Særlig i forhold til andre kvinner.

Hvor stor del av romanen slike ting bør være? Vel, det er smak og behag. Noen ting trekker litt ned hos meg, blant annet at det kan bli mange sidefortellinger som strengt tatt er lite relevante for saken. For at det skal bli bra, så må disse fortellingene være svært gode. Ellers blir vi sittende å trippe i påvente av nye opplysninger. Det er mordene som teller i en krim. Alt annet enn oppklaring av disse kan bli kjedelig.

Jeg synes boken vipper på grensen iblant, men totalt sett er plottet bra, historiekunnskapene åpenbart svært solide, noen tilfeldigheter er det lov å ha i en bok – dog ikke for mange. En fin artikkel om det siste kan leses her:

Coincidences in Fiction: What You’re Doing Wrong.

Der sier K.M. Weiland:

Coincidences are awesome. In real life. But coincidences in fiction? Unfortunately, the same rules don’t apply. In fact, a poor use of coincidences in your story can make or break your readers’ ability to suspend their disbelief and enjoy your plot.

Dette har jeg vært innom noen ganger tidligere. Det er forholdsvis lite av dette hos Gard Sveen, og det må ikke misforstås dit at tilfeldigheter er en absolutt uting i bøker. Det er nok litt verre i krimbøker enn i annen litteratur, fordi vi som lesere gjerne vil ha mulighet til å finne løsningen med vårt eget vett i krim, og i hvertfall få en fullgod forklaring på hvorfor mordet skjedde slik det gjorde, med logiske motiver. Det er mulig i Den siste pilegrimen, men noen ganger snubles det over ledetråder på en måte som er tilfeldig. Det sies videre i artikkelen:

We believe in the crazy things that happen in real life, simply because we have no choice: there’s the proof right there in front of us. We have to believe it. It happened! It’s real!

Fiction, however, ain’t real, and we all know it. When the author lets fall a coincidence right out of the sky, readers instinctively reject it. They know this isn’t a true coincidence. In fact, it’s totally explicable: the author caused it to happen because he was too lazy to think of anything better.

Uansett: Den siste pilegrimen er en veldig bra krim. Absolutt verdt å lese, og en spennende forfatter. På grunn av godt språk, interessant plot og fine karakterer så gir jeg terningkast: 5

Et lite spor ligger i selve ordet «Pilegrimen» også – knyttet til Santiago de Compostela i Spania. De som vurderer en pilegrimsferd kan se på pilegrim.no

Det er aldri godt å vite hvor mye en forfatter legger i slike titler og spor.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.