Torkill Wiik – Lemlestet

"Det var sjefen hans, Asgeir Tvedt, som hadde gitt ham ultimatumet. Enten gikk han til legen, eller så mistet han jobben. Han visste han så ut som et spøkelse. Fremtredende kinnbein og dype, mørke ringer under øynene. Dessuten hadde han gått ned sju kilo. Den første morgenen, etter å ha sovet sammenhengende i 10 timer, hadde han følt seg som et nytt menneske."

Endelig fikk Jan Baardsen sove. Det har gjort ham godt. Jeg skrev nettopp om den første boken til Torkill Wiik – Dans med Djevelen. Omtalen av den kan leses på denne lenken: Sofaskribenten – Dans med Djevelen.

I Lemlestet handler det om mishandling av barn. Salg av barn. Kutting av lemmer for å klargjøre barna til tigging. Et tema som vekker sterke følelser, og som forfatteren åpenbart har et ønske om å belyse. Det er prisverdig, og jeg anerkjenner fullt ut den viljen Torkill Wiik har til å sette fingeren hardt ned i åpne sår som samfunnet vårt har. Verdenssamfunnet tenker jeg da på, for vi har alle vår del av ansvaret for barna på denne jord. Det er en evig kamp mot ondskapen, og den skildres virkelig hardt og direkte i denne boken.

Forbedringer

I denne boken blir jeg mer grepet av handlingen, jeg får mer sympati for personene som er på den gode siden- og det er lettere å holde oversikt på hva som skjer og dels hvorfor det skjer. Fortsatt er det noen humper i veien, som blant annet går på sannsynlighet og tilfeldigheter. Noe jeg også påpekte i den første boken. Er dette et problem? Nei, det er ikke noe som bør plage en leser nevneverdig. Her kommer vi lengre inn under huden på de enkelte personer, det er sympati for the Devil noen plasser også. Torkill Wiik er nok opptatt av hva som former oss mennesker, hvorfor vi blir slik vi ender opp – og hva som skal til for å endre oss når vi tror livet er kjørt fra oss. Traumer, opplevelser, handicap, mobbing, svikt fra sentrale omsorgspersoner i våre liv er noe som kan bidra til å sende oss ut av den smale vei og over i forbrytelser. Det er flere av hovedpersonene som har sine åk å bære, ikke minst gjelder det Jan Baardsen selv.

Jeg røper ikke mye når jeg sier at han starter i fengselet i denne boken. Han har drept noen personer i sin levetid, noen ble det i forrige bok – og det blir antagelig noen i denne boken også. Jeg vet, jeg har lest den – du må lese den selv for å finne ut hva som skjer…

Det er samfunnskritisk, det er fortsatt litt «James Bond» følelse, men nå også innlagt «MacGyver» i enkelte scener. Bøkene kan nok sies å være tilpasset et filmformat, med de mengder av actionscener som er lagt inn. Det er kjærlighet, sorg, bearbeidelser av traumer og i det hele tatt en fin inngang til det som kan se ut til å bli en serie i tradisjonen «Harry Hole», «Varg Veum» og andre tilnærmet antihelter. De vil godt, men er skakkjørte på flere vis. Handlekraftige, med et godt hjerte.

Det blir en spennende forfatter å følge, så vidt jeg vet holder han på med tredje boken nå. Det tar tid å skrive seg inn i en serie og finne sin egen form.

Jeg gir terningkast 4 på denne også, men det er en tryggere firer denne gang. Fortsatt er det noen ting som kan forbedres etter mitt syn, men det er god underholdning de timene det tar å lese boken.

Les og døm selv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.