Knausgård-koden

"Ved å tømme tusenvis av sider av private betroelser ut i offentligheten har Knausgåd trollbundet leserne. Mottakelsen har vinglet mellom biografisk sladder, estetisk henførelse og psykologisk identifikasjon."

Eivind Tjønneland har skrevet om Knausgård. Det må han selvsagt få lov til, og jeg har hatt den utsøkte glede å lese boken hans (et langt essay er vel kanskje riktig): Knausgård-koden.

Jeg skrev jo nettopp om Knausgård! Ja, det gjorde jeg. I den prosessen ble jeg forundret, og ørlite provosert. Jeg sjekket dermed om det var skrevet noe mer om Knausgård enn avisomtaler, debatt osv. Da kom jeg over denne lille boken, skrevet i 2010 og utgitt på Spartacus forlag. Tjønneland er «Professor emeritus, nordisk litteratur» ved universitetet i Bergen, og har gitt ut en lang rekke publikasjoner som det vil føre for langt å repetere her. Han er en av de sterke stemmer innen litterær analyse i Norge, og øser av sin kompetanse og skriveferdigheter for å gi oss et alternativt bilde å henge våre egne meninger over. Det er alltid farlig å mene noe helt på egen hånd, og jeg gjør som Knausgård og garderer meg med Tjønneland.

Hva mener han om Knausgård?

I dag lover jeg å gjøre det kort. Jeg siterer fra avslutningen til Tjønneland:

Ejaculatio praecox er derfor et tvetydig symptom som ikke forsvinner med onani. Tvert imot samler de fleste elementene i Knausgård-koden seg i dette symptomet. Derfor blir det en metafor på Knausgårds estetiske ideologi, som omfatter både narcissisme, masochisme, intimitetstyranni og ekshibisjonisme. Hylland Eriksen (2001, 166) nevner seriemonogamiet som et eksempel på at «øyeblikkets tyranni har trengt inn i intimsfæren.» Denne tanken kunne strekkes videre til å omfatte seksualiteten. Knausgård-koden kombinerer det Sennett kalte intimitetstyranniet med Hylland Eriksens «øyeblikkets tyranni», og resultatet blir for tidlig sædavgang (ejaculatio praecox) som litterær metode. Denne estetiske ideologien er bakteppet for Knausgårds beundringsverdige «stunt», å skrive så og så mange sider om dagen, å la det gå uten filter – så fort som mulig.

Side 145

Og nå kommer han igjen – med bind 5!

Dette er altså før bind 5 og 6, og Tjønneland filosoferer litt over navnet som Knausgård har valgt på sin serie: Min kamp. Det henspiller selvsagt på Adolf Hitler for de aller fleste av oss, og på den tiden dette ble skrevet så var det fortsatt uklart hva meningen med navnet var. Jeg vet at Knausgård har skrevet omfattende om Hitler og hans Mein kampf i bind 6.

Jeg har fortsatt kun lest bind 1, og jeg kommer nok til å kikke i de andre også. Tviler på at hvert ord vil bli lest, men det interesserer meg på samme måte som jeg oppfatter at Tjønneland ser det; som ett av svært få monumentale prosjekt, som er omfavnet både av publikum og kritikere. En utlevering av et liv, som påvirker enormt mange mennesker.

Jeg skal ikke lage noen like lang serie av dette, men litt vil jeg skrive etter hvert. I anledning kvinnedagen, så tar jeg med følgende sitat fra Knausgård:

Å, for en hån det var at de var tilgjengelige for øyet, men ingenting annet. At det hvor man enn vendte seg, var jenter og kvinner å se. At det hvor man enn vendte seg, fantes bryster under bluser, lår og hofter under bukser, smilende og vakre kvinneansikter med hår blåsende i vinden. Tunge bryster, stramme bryster, runde bryster, duvende bryster, hvite bryster, mørke bryster […] bare en slik ting som øynene deres, hvor det fullkomment unike ble uttrykt, alt som bare levde og fantes der, i dette bestemte mennesket, kom til syne, uansett om blikket var ment for meg eller ikke. Ah, det gnistrende blikk! Åh, det mørke blikk! Oh, det funklende glade! Det dragende dunkle! Eller, for guds skyld, det uintelligente og dumme! For også i det lå det appell, og ingen liten appell heller: det dumme, tomme blikk, den åpne munn, i den fullkomment vakre kropp. (MK4, 119)

Side 55 hos Tjønneland

Tjønneland har gått igjennom alle anmeldelser, en mengde skriverier om Knausgård og ble særlig inspirert av Jan Kjærstad, som blant annet skrev et innlegg i Aftenposten kalt: (lenke) «Grus og diamanter». Her er Kjærstad inne på noe av det jeg reagerte på. Det er blant annet uhorvelig mange klisjeer og banaliteter innimellom det antatt geniale.

Det er interessant å lese litt av debatten rundt Knausgård, og da tenker jeg ikke primært på om det er riktig å utlevere andre mennesker i din nærhet – men, hva er egentlig den litterære styrken i romanene? Jeg spør av interesse.

Jeg føler meg ikke kvalifisert til gi noen dom, men fant litt samklang i boken til Tjønneland for noen av de tankene jeg selv satt med. Jaja, ikke sånn at noen bryr seg – og aller minst Knausgård tenker jeg. Kanskje er alle som ikke er euforiske bare treige og misunnelige? Det er mulig det også.

God lesning uansett!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.