navlebeskuende (bokmål/riksmål)

selvsentert, selvopptatt; som anser det en ser hos seg selv og sine nærmeste som viktigst og korrekt

Ja, er han det? Jeg skal ikke skrive så langt i dag, men har omsider lest ferdig første bindet av Min Kamp, skrevet av Knausgård i de første årene av dette millenniet og utgitt i 2009. En bok på omkring 430 sider, som handler om Knausgård og hans oppvekst. Det kunne være imponerende nok det, men vi vet at det har kommet fem bind til i denne serien fra virkeligheten – det står det virkelig respekt av! En annen imponerende side av dette, er at serien har fått nesten unison anerkjennelse blant kritikere og publikum – noe Ambjørnsen spiller litt på i det sitatet fra en debatt på Lillehammer. Dette er ikke kiosklitteratur, det er opplest og vedtatt. Dokumentasjon kan hentes flere plasser, jeg sakser litt fra forlaget Oktober sin omtale:

Karl Ove Knausgårds Min kamp innebar en enorm litterær satsning, og er en stor bok i mer enn én forstand: Min kamp ble utgitt som seks romaner.

Romanen åpner med en svimlende beskrivelse av døden. Derfra fortelles det om forfatteren Karl Ove Knausgårds kamp for å mestre livet og seg selv og sine egne ambisjoner på skrivingens vegne, i møte med de menneskene han har rundt seg. Min kamp. Første bok utforsker det å vokse opp og være overgitt en verden som ser ut til å være komplett, avsluttet, lukket. Romanen beskriver det unge blikkets varhet og usikkerhet, der det registrerer andre menneskers tilstedeværelse og vurderinger med en åpenhet som er voldsom og nesten selvutslettende i sin konsekvens.

I en borende prosa som oppsøker det sårbare, det pinlige og det eksistensielt betydningsbærende, blir dette en dypt personlig roman, selvutprøvende og kontroversiell. Et eksistensielt omdreiningspunkt er farens død, et annet er kanskje hovedpersonens debut som forfatter.

^{Kilde: Oktober forlag}

Jeg tar også med de priser og utmerkelser Knausgård har fått eller blitt nominert til:

BRAGEPRISEN 2009, P2 LYTTERNES ROMANPRIS 2009, SØRLANDETS LITTERATURPRIS, NOMINERT TIL NORDISK RÅDS LITTERATURPRIS 2010, NOMINERT TIL KRITIKERPRISEN, NOMINERT TIL BOKHANDLERPRISEN, NOMINERT TIL UNGDOMMENS KRITIKERPRIS, KÅRET TIL EN AV TIÅRETS BESTE BØKER I VG, MIN KAMP 1-3 KÅRET TIL ÅRETS BOK 2009 I MORGENBLADET, LANGLISTET TIL INDEPENDENT FOREIGN FICTION PRIZE 2013, KORTLISTET TIL IMPAC DUBLIN LITERARY AWARD 2014, KORTLISTET TIL BELIEVER BOOK AWARD

Hvorfor er det så komplisert å like denne boken?

Jeg må selvsagt være helt utenfor det gode selskap som ikke umiddelbart faller i staver over dette mesterverket. Det betyr ikke at jeg synes det er dårlig, jeg undrer meg bare. Boken forteller, og forteller, og forteller. Små, enda mindre og bittesmå episoder fra et ganske langt liv. Det er en voksen mann som sitter med rammen her, gift med sin høygravide kone Linda på det tidspunktet denne første boken skrives. Bor i Sverige. Fortellingen starter da Knausgård er rundt 8 år, med en far som åpenbart har utfordringer med å anerkjenne og forstå sin sønn. Han forstår ikke at Knausgård har sett Jesus. På TV, i et åpent hav hvor en båt har forsvunnet. Det er gjennomgående at faren ikke forstår sine barn, innimellom gjør han spede forsøk spesielt med Karl Ove selv. Broren Yngve var eldre, og det kommer frem at han stort sett hatet sin egen far. Grunnene til dette blir tydeligere etter hvert som historien skrider langsomt frem.

Ja, for det går langsomt. Alt skal fortelles. Det vil si, det føles slik. Selvsagt kan ingen fortelle alt som skjer i et vanlig liv. Du kan tenke deg selv om du skulle fortelle alt som skjer en vanlig fredag i livet. Du står opp, kler på deg, går kanskje på badet først hvis du skal dusje – ingen vits å kle på seg da, så du tusler antagelig i trusa ut på badet. Tar av trusa, går inn i dusjen. Tar frem såpe, bruker du Lano eller noe annet spennende? Kanskje du har sett en ny type shampoo på OBS supermarked sist uke, og nå har du endelig tømt den gamle flaska og kan sitrende prøve den nye typen – du tar flasken i hånda, antagelig den høyre, og spruter en skvett i den venstre hånda. Dette begynner du så å massere inn i hodebunnen og håret, mens du har stoppet dusjstrålen for ikke å sløse med vann – du er selvsagt miljøvennlig. Dusjen tar omtrent ti minutter, hvor du såper deg inn og vasker av flere ganger fordi du føler deg litt skitten. Så går du omsider ut av dusjen, leter etter et håndkle siden du alltid glemmer å legge dette frem – takke meg til å være på hotell! Det elsker du, fordi der blir du passet på og slike ting blir ikke glemt. Når du er tørr, så begynner du å kle på deg. Plagg for plagg for plagg.

Spennende er det! Når starter frokosten? Hva skal du gjøre etter frokost, og ikke minst – hva spiser du?? Går du på do før eller etter? Hver dag det samme? Hva gjør kona di mens du putrer med dine ting?

Slik kan det fortsette. Som det tidvis gjør i Min kamp. Det beskrives alt fra en mislykket nyttårsaften hvor Karl Ove messer ting opp med en ganske enkel øloppgave (for ung til å drikke, det måtte trikses og mikses, og Karl Ove roter det til), de kommer nesten for sent til den festen de egentlig ikke skulle på, men må være på likevel fordi Karl Ove har misregnet sin egen sjarm og ikke får bli med på den festen de EGENTLIG ville gå på uten å være forhåndsinvitert, til at huset som farmoren bor i må vaskes og vaskes og vaskes fordi faren som nå er død bodde der de siste årene før han døde. Faren var alkoholiker av sjette rang da han døde, og lå i sitt eget piss og spy. Med avføring strødd omkring på gulv, tepper og i sofa. Flasker overalt, årevis uten at noen hadde vasket. En farmor som også er blitt alkoholiker har ikke helt kontroll på virkeligheten lenger – hun tisser blant annet uten å merke det og vasker seg aldri – og Karl Ove med sin bror Yngve tar grep i huset. Sammen med onkel og tante. Det brukes JIF, Klorin, grønnsåpe, hansker, kluter – men, ikke OMO. Det siste husker Karl Ove bare at fantes da han var liten. Med reklame av en gutt på. Nå er han nær 30, og skal gi ut bok. Faren er død. Som han egentlig ville imponere. Som han må se to ganger som død, for at han virkelig skal tro det og slå seg til ro med at pappa er død. Han ønsket det, men ønsket det likevel ikke – og griner masse. Til brorens forbløffelse.

Hva er mine innvendinger?

Først og fremst skjønner jeg ikke detaljnivået. Jeg kan tenke meg, og har lest noen essay av Knausgård angående skriving, at det er en plan bak dette. At virkeligheten består av små detaljer og ganske intetsigende dialoger hvor vi stort sett utveksler høflighetsfraser. Det er sagt at han ble lei av å lese oppdiktete historier. Trøtt av fiksjon. Det er greit, jeg kan forstå dette. Likevel, jeg syns ikke det funker – selv om jeg i løpet av romanen vennet meg mer til det. Kanskje den må vokse på meg?

Det er mange interessante observasjoner, og selvsagt fremstår det bunnløst ærlig. Knausgård forteller det som er pinlig, nesten mer enn om det som er bra – og det er tydelig at selvbildet og selvfølelsen hans er skadeskutt helt fra barnsben av. Jeg synes det blir i overkant «stakkarslig» iblant, ikke fordi jeg mangler respekt for at livet er vanskelig, men – til slutt HAR jeg forstått det.

Dernest er det selvsagt utleveringen av alle andre. I denne først og fremst faren vil jeg si, men også farmoren i stor grad. Yngve, broren, kommer ganske fint fra det som en person Karl Ove beundrer og vil godt. Han lager også alle omslagene til romanene hans i sitt nystartede selskap (på den tiden faren dør i 1998). Vil jeg vite alt, når det skal fremstå som sant? Det er mange andre også, bipersoner, som tidvis får sine pass påskrevet som det heter. Det oppleves ubehagelig. Kanskje er jeg bare sær og følsom?

Til slutt er det selve «virkeligheten». Er Knausgård i stand til å huske riktig, og kan han egentlig vite noe om andre mennesker utover det rent ytre som han ser? Han skriver selv at han var (og er) innesluttet og sky som person. Det kan jeg relatere til, men det kan også bety at han oppfatter mennesker på sin helt særegne måte. Han føler seg annerledes fordi han ER annerledes. Andre kan ha store problemer med å kjenne seg igjen i beskrivelsene, noe Knausgård selv har uttalt:

Han forteller videre at familiens sterke reaksjoner gjorde ham usikker på egen hukommelse.

– Det var veldig rart, for jeg fikk mange brev hvor de skrev at «Nei, det skjedde ikke på den måten». Og jeg begynte å tenke: «Skjedde det? Har jeg overdrevet? Har jeg gjort dette om til noe annet?», og det plaget meg, sier han til CNNs programleder.

^{Kilde: Dagbladet nett: 26. april 2018 kl. 12.45}

Han sier så at han fikk et annet brev, fra en sykepleier, som bekreftet hans egne minner fra farens død. Familien mente han tok feil. Dette er interessant, og kan selvsagt relateres til Vigdis Hjorth sin Arv og miljø med tilsvar fra søsteren om hvordan det EGENTLIG var. Knausgård sier:

Det er etter mitt syn sentralt. Det er ikke virkeligheten som beskrives, selvsagt ikke. Det er hvordan en person HUSKER sin egen versjon av virkeligheten, og andre mennesker blir sett fra ett synspunkt – utenfra. Derfor må vi ikke tro alt som står, selv om det kalles virkelighet.

Utover det?

Jeg kaster aldri terninger, men om jeg skulle gjort det så hadde den landet på 4. Det er mye interessant, og det er nyskapende på mange måter. Dog, ikke helt min gate. Enn så lenge. Jeg vil lese flere, kanskje endrer jeg syn?

SVAR: Nei, jeg synes ikke Knausgård er navlebeskuende. Han vil fortelle en historie som kan ha betydning for mange mennesker, og åpenbart har han lykkes med det. Det trekker også min karakter opp, men stopper altså på 4. Karl Ove Knausgård fremstår som en knakende grei kar når alle hans tanker kan leses, men han er selv inne på at en del mennesker hadde utfordringer med å omgås ham. Broren Yngve var utpreget mer sosial. Karl Ove grublet kanskje litt for mye. Jeg liker det, og de deler av boken som er mer filosofisk anlagt er mer tiltrekkende for meg enn de deler som beskriver «virkeligheten»…

Døden er sentral. Boken starter med refleksjoner rundt døden i samfunnet vårt, og avsluttes med farens død. Dette er selvsagt viktig. Imellom fødsel og død har vi livet. Jeg vet Knausgård har skrevet en bok om engler, den vurderer jeg å lese:

En tid for alt begynner med å fortelle englenes historie, slik den aldri tidligere er blitt fortalt. I før-bibelsk tid levde englene på jorden sammen med menneskene. Og slik utfolder denne romanen seg på svimlende måter: i skyggen av kjente, bibelske fortellinger reiser andre historier seg, som peker mot en annen mulig verden, en annen historieforståelse. Dermed blir dette også en roman om forholdet mellom det menneskelige og det guddommelige. Nesten umerkelig beveger fortellingen seg frem til vår tid, og til Norge, der den kulminerer med en hjerterå og overraskende historie. En tid for alt er en ekspanderende fortelling med et sterkt episk sug, fortalt med stor språklig assosiasjonskraft

^{Kilde: Oktober forlag}