Voltaire – en underlig skrue

Voltaire var en underlig skrue. En belest mann, en morsom mann, ironisk, alvorlig og ikke minst en av tidenes beste forfattere. En evig opprører og kverulant?

1800-talls lyrikeren Lamartine skrev at Voltaire var et «århundre som hadde fått menneskeskikkelse», og Gustave Flaubert (som skrev blant annet Madame Bovary) ga uttrykk for sin beundring i et brev til Louis de Cormenin:

Jeg innrømmer at jeg forguder Voltaires prosa, og at fortellingene hans for meg gir utsøkt mersmak. Jeg har lest Candide tyve ganger; jeg har oversatt den til engelsk og jeg leser den fortsatt om igjen fra tid til annen.

Litt om Voltaire

Jeg er blitt en halvgammel mann etter hvert, heldigvis lever jeg i det Herrens år 2020 og min alder er ikke like relevant nå som den var på den tiden Voltaire levde – da var du gammel når 40 var passert. I dag starter livet først når vi er seksogseksti. Svært få hadde rukket å starte livet på 1700-tallet dersom Wenche Myhre skulle definert det den gangen.

Likevel, Voltaire ble født i 1694 og levde til 1778. Han var privilegert, selvsagt – i et samfunn hvor det var skitt, fattigdom og dødelige sykdommer hvor enn du snudde deg, så viste det at han alltid var velkledd og mot slutten av sitt liv kunne kjøpe slottet Tornay og landsbyen Ferney i Frankrike (nær den sveitsiske grensen) at han stort sett tilhørte eliten i Frankrike på den tiden. Det var 22 millioner mennesker i landet rundt 1700, og av de var omtrent 600 000 det vi kan kalle velstående. Resten var stort sett fra fattig til veldig fattig, særlig målt mot hvordan vi i dag tenker på fattigdom – og rett etter Voltaires død kom som kjent revolusjonen i Frankrike (1789). Misnøyen nådde da en topp. Fattigdom avler opprør.

Voltaire selv beundret en styreform som han kalte «det opplyste enevelde», han hadde ingen tro på at massene kunne styre seg selv – og så ikke for seg noe form for demokrati slik vi tenker på det i dag. Han representerer «opplysningstiden», men det gikk med små skritt i forhold til de rettigheter vi snakker om i dagens samfunn. Etter hvert kom det stadig mer liberale tanker, ikke minst liberalismen i England som startet med Thomas Hobbes og John Locke. De var ikke ukjente for Voltaire, men han hadde ikke helt de samme tankene, spesielt angående hvem som var egnet til å styre et land. Toleranse var likevel viktig, og å leve et godt liv hvor det var mulig å utnytte sine evner – og han var sterk motstander av Kirken. Nesten til grensen av fanatisme.

Å skrive ble han aldri lei av, og hadde en fantastisk evne til satire. Ikke alle likte dette, og i 1717 ble han fengslet og sendt til Bastillen, et berømt fengsel som vi alle husker ble viktig i revolusjonen. Der satt han innesperret i ett år, men ble ikke skremt av den grunn. Han skrev videre, og måtte i 1726 flykte fra Paris og Frankrike til England. Skrivingen stoppet overhodet ikke, og da han prøvde å komme seg tilbake til Frankrike mange år senere tok det ikke lange tiden før han igjen måtte flykte. Han ga ut Lettres philosophiques sur les Anglais i 1734, og den ble tolket som en kraftig kritikk av det franske og med en forherligelse av mye han fant interessant og spennende i England:

Det Voltaire her særlig verdsetter ved nabolandet er dets toleranse for flere trossamfunn, dets liberale politikk og handel samt Isaac Newton med hans teorier om gravitasjonskraften. Verket kom ut uten det franske sensurapparatets godkjenning og ble umiddelbart dømt til å brennes, samtidig som det kom en ny arrestordre på Voltaire.

Kilde: SNL/Voltaire

Han slo seg etter hvert ned på dette slottet (Tornay) i den landsbyen (Ferney) han kjøpte i 1758, og skrev der Candide – som han nok er mest kjent for utover at han regnes som «Ytringsfrihetens far». Hvem som eventuelt er moren har jeg ingen anelse om. Han var elskeren til Émilie du Châtelet, som blant annet oversatte Newton, og som hadde sitt eget slott. Hun levde bare i 43 år, og var mer typisk for sin tid.

Moren til det berømte utsagnet “I disapprove of what you say, but I will defend to the death your right to say it”, var imidlertid Evelyn Beatrice Hall. Hun skrev en biografi om Voltaire på tidlig 1900-tallet. Dette utsagnet mente hun da oppsummerte hvordan Voltaire hadde tenkt rundt ytringsfriheten.

Candide

Dette er ett av de klassiske verk i litteraturhistorien. Det er ingen langdryg bok, tvert imot. Det har blitt påstått at Voltaire skrev den på tre dager, men det er senere blitt tilbakevist. Grunnen til et slikt rykte, er nok at boken er heseblesende i stilen – det vil si at det skjer mye på få sider, vi følger en gutt/mann som er kalt Candide:

Han hadde en utmerket dømmekraft og en ånd av det enkleste slaget; det er, tror jeg, derfor man ga ham navnet Candide.

Navnet kan ha flere betydninger, direkte oversatt fra latin betyr det «snøhvit» eller «strålende» – etter Henning Hagerup sin merknad som oversetter av Candide fra fransk (2016, Bokvennen forlag).

Denne stakkars gutten er forelsket i Kunigunde, datteren til slottsherren baron Thunder-ten-tronckh. Det får fatale følger, da denne datteren blir vitne til at slottets store filosof Pangloss underviste i «eksperimentell fysikk»: det skjedde inne i buskaset rundt slottet, og den muligens litt motvillige eleven var morens vakre kammerpike. Dette inspirerer Kunigunde til å utøve tilsvarende øvelser med den unge Candide – virkning følger årsak, noe som medfører at Candide får noen kraftige spark i baken av slottsherren og slukøret må han forlate slottet. Fysiske eksperimenter var lite populære på 1600-tallet, i hvertfall om man ble oppdaget…

Den videre ferd tar Candide på mange eventyr. Bakteppet for boken er blant annet syvårskrigen som brøt ut mellom England og Frankrike i 1756, den ble etter hvert som en verdenskrig å regne – mange land deltok på hver sin side, og Voltaire var nok temmelig rystet av all den lidelse dette førte til. Det var også sterke religiøse stridigheter i Europa på denne tiden, og ytringsfrihet var et sjeldent fenomen – noe Voltaire kjempet mot på alle fronter. Han forlystet seg også med enkelte filosofer som han syns var i overkant tåpelige, og en modell for det store orakel Pangloss skal være den store filosofen Gottfried Leibniz (1646-1716) – som blant annet hevdet muligheten for «alternative verdener», og Gud kunne skapt den verden han ville – men, valgte som et fullkomment vesen å skape «den best mulige verden». Han fremhevet også en teori om «den tilstrekkelige grunn», som vil si at alt som er/eksisterer må ha en grunn.

1600-tallet kalles ofte «genienes århundre», og Leibniz fremstod som en av de største av disse. Gottfried Wilhelm von Leibniz av Andreas Scheits. Falt i det fri (Public domain)

Jeg skal ikke gå så mye inn på dette, det er likevel greit å ha en viss peiling på Leibniz sine tanker for å forstå mye av den ironien og satiren som ligger i Candide. Han var på noen områder svært forutseende, og mange synes nok at Voltaire er i frekkeste laget – men, det er jo slik satire foregår også i dag. De fleste ser det som litt ærefullt å bli karikert av humorister, og på 1700-tallet var Voltaire uten tvil en av de største humoristene.

Pangloss har sin faste filosofi, som han prediker både på slottet hvor vi møter ham første gang – og gjennom hele bokens ferd, der han gjennomgår en mengde lidelser. For eksempel viser det seg at denne kammerpiken han utførte eksperimenter på – Paquette – hadde datidens store sykdom for de som var umoralske: Syfilis. Candide møter Pangloss etter at de har vært fra hverandre en god stund, og kjenner ham først ikke igjen:

Da han gikk tur dagen etter, møtte han en tigger med byller over det hele, døde øyne, oppspist nesetipp, skjev munn og svarte tenner. Han snakket fra strupen, var plaget av en voldsom hoste og spyttet ut en tann for hver anstrengelse.

Dette er den store filosof som Candide beundret slik. Han som hadde fortalt ham i den undervisningen han ga i «metafysiko-teologo-kosmolotoskikologien» at:

«Det er godt gjort», sa han, «at tingene ikke kan være annerledes, for siden alt er laget i en bestemt hensikt, er alt med nødvendighet til i den beste hensikt. Merk dere at nesene er blitt laget for å bære briller; altså har vi briller…»

Denne filosofien hjalp Pangloss på mange måter, og i sin store lidelse så han at det var helt nødvendig at han hadde pådratt seg denne sykdommen, det kunne ikke være annerledes. Den hadde kommet via Columbus og helt frem til ham, og da Candide spør om «…Er det ikke djevelen som er opphav til dette?», så får vi en forklaring som absolutt holder mål:

«Slett ikke,» svarte den store mannen, «dette var en uunnværlig ting i den beste av alle verdener, en nødvendig ingrediens, for hvis Columbus ikke på en øy i Amerika hadde pådratt seg denne sykdommen som forgifter avlingens kilde, som ofte til og med forhindrer avlingen, og som åpenbart står i motsetning til naturens store hensikt, ville vi verken hatt sjokolade eller kochenille. Man bør merke seg at til denne dag er sykdommen særegen for oss som bebor denne verdensdelen, akkurat som de religiøse stridighetene. Tyrkerne, inderne, perserne, kineserne. Siameserne, japanerne kjenner ikke den ennå ikke, men det finnes en tilstrekkelig grunn til at også de vil kjenne den om noen århundrer. I mellomtiden har den gjort fantastiske fremskritt her blant oss, og særlig i de store hærene som består av hederlige, dannede leiesoldater som bestemmer over statenes skjebne. Man kan være sikker på at når tredve tusen mann utkjemper et slag mot tropper av et likeverdig antall, er det omtrent tyve tusen syfilitikere på hver side»

Slik fortsetter den gode Pangloss å rettferdiggjøre alt som skjer med grunntanken at vi lever i den beste av de mulige verdener. Alt har en mening, alt skjer av en årsak. I løpet av boken får Candide sine tvil rundt dette, og treffer blant annet en annen vismann; Martin. Han har et helt annet syn på verden, og kaller seg for Manikeer – etter perseren Mani (ca 216- 276). Han tror da på en dualistisk religion som deler verden inn i et ondt og et godt prinsipp. I en liten disputt på en båt til Bordeaux forklarer han:

«…Jeg har knapt sett en by som ikke ønsket nabobyens undergang; jeg har aldri sett en familie som ikke ønsket å tillintetgjøre en annen familie. De svake avskyr de mektige, som de kryper for, og de mektige behandler dem som saueflokker fulle av ull og kjøtt de skal selge. En million innregistrerte drapsmenn som løper fra den ene enden av Europa til den andre, utfører mord og ran for å tjene sitt brød, fordi det ikke finnes et mer aktverdig yrke, og i byene der freden synes å herske, og de skjønne kunster blomstrer, blir menneskene enda mer fortært av misunnelse, engstelse og bekymring enn en by hjemsøkt av all verdens gru. De hemmelige sorgene er enda grusommere enn den offentlige elendigheten. Kort sagt: Jeg har sett og opplevd så mye at jeg er blitt manikeer»

«Likevel finnes godheten,» svarte Candide.

«Det kan være,» sa Martin, «men jeg kjenner den ikke».

El Dorado

Candide finner en by på sin ferd, en by som er overdådig og fantastisk på alle måter. Sammen med sin tjener, Cacambo, kommer de uventet til El Dorado. En farefull ferd i en sliten kano, gjennom klipper som strakte seg opp til himmelen, så ser de overrasket at:

Veiene var fylt av, eller snarere pyntet med, vogner med en lysende form og av et lysende materiale; de fraktet menn og kvinner med en egenartet skjønnhet og ble trukket raskt fremover av store røde sauer som i hurtighet overgikk de vakreste hestene fra Andalucía, Tetuan og Meknes.

Her lever folkene i full harmoni, landet flyter over av gull og edelstener – som de naturlig nok ikke bryr seg om. Det henspilles nok på enkelte oppdagelser i Amerika, ettersom Sir Walter Raleigh er nevnt i denne sammenhengen – han utforsket deler av Amazonas i 1596. Mest overrasket blir Candida av at det ikke finnes prester der:

«Hva? Har dere ingen munker som underviser, som tretter, som styrer, som intrigerer, og som får brent mennesker som ikke er av samme oppfatning som dem?«

I så fall måtte vi være gale,» sa den gamle; her er vi alle av samme oppfatning, og vi forstår ikke hva dere sikter til med munkene deres.

Dette fører til at Candide ønsker at den store lærer Pangloss kunne opplevd denne verden, da ville han nok ombestemt seg i forhold til at det gamle slottet Thunder-ten-tronckh er det beste som finnes i verden; det er innlysende at man må reise.

Vi må dyrke hagen vår

Helt til slutt, etter alle mulige opplevelser og reiser – hvor Candide brukte mye tid på å lete etter sin elskede Kunigunde, som også ble utsatt for utrolige lidelser – så oppsummeres det:

«La oss arbeide uten å resonnere,» sa Martin, «det er den eneste måten å gjøre livet utholdelig på«

Hele det lille samfunnet støttet denne rosverdige planen, og alle ga seg til å utøve talentene sine. Den lille eiendommen brakte mye grøde. Kunigunde var, i sannhetens navn, riktig stygg, men hun ble en glimrende kakebaker; Paquette broderte, den gamle tok hånd om vasketøyet. Selv broder Gyldenlakk bestemte seg på å være til nytte; han ble en svært god snekker og faktisk også en hederlig mann, og Pangloss sa iblant til Candide:

«Alle hendelser henger sammen i denne beste av alle mulige verdener; for hvis De ikke med kraftige spark i baken var blitt jaget bort fra et vakkert slott på grunn av kjærligheten til frøken Kunigunde; hvis De ikke var blitt utsatt for inkvisisjonen; hvis De ikke hadde tråkket gjennom Amerika; hvis De ikke hadde gitt baronen et kårdestøt; hvis De ikke hadde mistet alle sauene Deres fra det gode landet El Dorado, ville De ikke befinne Dem her og spise syltet cedrat og pistasj.»

«Dette er fint sagt,» svarte Candide, «men vi må dyrke hagen vår.«

Anbefaling

Selv om romanen er fra 1759, så inneholder den mye visdom. Den er kritisert og beundret. Noen leser den tyve ganger, andre leser den aldri. Voltaire er en av de underligste skruer i verdenshistorien, så jeg mener den er vel verdt å lese. Litt har jeg referert, men det er kun skrapet litt i overflaten her. Den kan tolkes i mange retninger, som all stor litteratur. Jeg avslutter med noen ord fra Flaubert igjen:

Slutten på Candide: «Vi må dyrke hagen vår», er den største leksjonen i moral som eksisterer.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.