Frosken

En dose 10-minutters skriving hentet igjen fra heidimandal.com: "Skriv en historie om den gangen en frosk hoppet ut av vaskemaskinen," Ja, det er bare å hoppe i det.

Jeg skvatt. Hoppet egentlig. Ikke høyt eller langt, nei – det skal litt til. Så høyt og så langt som kroppen tillot, kan jeg vel si. Noen centimeter i hver retning. Det kommer av og til lyder fra vaskemaskinen etter at jeg har gjort et tappert forsøk på å hive klær inni den. Skrangling, klirring, dunking. Det er alltid et dårlig tegn. Nøkler er greit, de tåler en støyt. Bankkort også har jeg erfart. Bank-id er verre. Eller mobilen. Det som ikke lager lyd kan være ille nok; pengesedler, kjærlighetsbrev, frimerker eller viktige dokumenter. Ja, de tre siste har jeg aldri opplevd. Kjærlighetsbrev tror jeg aldri jeg har fått, sånn i brevs form. Andre plasser, ja. Faktisk. På PC eller epost som det vel heter. Heldigvis skal det noe til å hive den uforvarende i vaskemaskinen. Frimerker eller viktige dokumenter har jeg aldri noen plass. Fatter ikke hvorfor jeg nevnte det. Jaja. Da jeg landet etter dette strålende hoppet på nesten tosifret antall centimeter, så stoppet jeg vaskemaskinen. Den var så vidt i gang. Dette har jeg gjort før. Rev opp døren.

«Kvekk»

Skjønte ingenting. «Kvekk?». Har selvsagt lest min dose av Donald Duck, men der var det vanligvis oversatt fra andespråk, eller hundespråk, musespråk og gudene (eller kanskje Disney) vet hvilke språk som eksisterer i Andeby og omegn. Det er mye rart, vanligvis kler Donald seg i matrosjakke og ingenting under, men har han vært i dusjen eller er på badestranden så er det sannelig motsatt. Håndkle nede og naken oventil. Jeg har iblant tenkt at om jeg ikke fatter Donald engang – hva da?

Jeg fattet ikke hva som nå skjedde. Noe fuktig, seigt, klebrig – levende??? satt fast i fjeset mitt. Det førte til et nytt hopp, rene trimmen, denne gang faktisk bortimot en halvmeter opp og litt til siden, så jeg ramlet over klesstativet, dro med meg en lampe og fanget Dante mellom to våte lår – ja, jeg tisset på meg! Dante er katten, som inntil da lå fredelig og sov på vaskerommet, jeg hadde vært såå varsom. Dante spratt opp, mye høyere og mye raskere enn meg. Den tok åpenbart sikte på noe som lå på skulderen min. Det kravlet, krøp, ville nok bort. Jeg så ned – og Donald i Andeby: Det var en frosk!

Dante var på vei mot målet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.